Anne Enright - The forgotten waltz

Anne Enright er en bejublet forfatter, vinner av the Man Booker Prize for boken The Gathering. Dette er den første boken jeg leser av henne.

The forgotten waltz er fortellingen om Gina, noen og tredve år gammel, gift, snart skilt. Det er en trist og tung historie om samlivsbrudd og utroskap, og om familie.

På baksiden av boken sammenlignes  Enright med Didion, noe jeg ikke helt kan forstå. Det er på tide å lese novellene til Didion, det er kanskje der sammenligningen ligger. I tillegg til Didion mener Washington Post at dette er en roman som kan sammenlignes med Dubliners av James Joyce.

Handlingen i boken er hentet fra Dublin (kansje derfor henvisningen til Dubliners), og vi befinner oss i nær fortid. Gina har nettopp kommet hjem fra Australia, sammen med kjæresten. Ikke lenge etter gifter hun seg med denne kjæresten. Men - den dagen vi treffe Gina første gang er hun i besøk hos søsteren sin. Her ser hun Sean, hans kone og lille, rare datter. Etterhvert som handlingen ruller og går utvikler hun et forhold til Sean - the love of my life, som hun skriver.

Utroskap er trist, det er samlivsbrudd også. Ikke noe unntak i denne boken. Det er så trist, så trist, særlig på det helt overoverordnede, menneskelige planet: hva er det hun forlater, hvorfor gjør hun det, og ikke minst: hva får hun? En bekjent av meg er samlivsterapeut og hun sa en gang at ingen skilles hvis ikke de må. Og Gina må gå fra mannen, av grunner som antageligvis er dypt eksistensielle og kanskje uavhengig av ektemannen. Hva er det med Sean som trekker? Han gir henne korreks, kommenterer måten hun spiser på, måten hun snakker på og han får henne ofte til å føle seg liten. Han er ikke ærlig med henne, og han prioriterer datteren foran Gina.

I boken sier Gina hele tiden at Sean er hennes livs kjærlighet. Hun forstår det meste - eller finner forklaring på det som skjer. Gang på gang kommer hun tilbake til fundamentet: I love him, he loves me. Kanskje hun har rett, eller kanskje det er sant at når vi sier noe til oss selv ofte nok tror vi til slutt på det?

Uansett: boken er god, den står seg godt i lesning med andre romaner med samme tema (Hustvedt feks, selv om det hele er snudd opp ned i denne boken). Enright skriver godt og teksten åpner for tenkning og refleksjon. Med andre ord: anbefales!

God bok!