Joan Didion - Blue Nights

Joan Didion skrev boken De magiske tankers år etter at hun mistet mannen sin John Dunne i 2003. Året etter mistet hun datteren, Quintana, knapt 40 år gammel. I Blue Nights skriver hun om tapet av datteren og hvordan hun opplever å bli eldre.

Didion er en habil skribent (blant annet kjent fra New York Review of Books), forfatter og hun har skrevet flere teaterstykker. Hun er opprinnelig fra California (Sacramento), men lever nå i New York.

Tittelen Blue Nights er hentet fra det blå lyset i New York på den tiden av året da alt skifter og kveldene får det blå lyset. Vi kjenner dette lyset godt fra Norge, og Ståle er en av de bloggerne som klarer å fange opp dette lyset gjennom foto (Se feks dagens blogginnlegg på Ståles blogg). I California har de ikke dette lyset, kveldene går fra lyst til helt mørkt.

The period of the blue nights does not occur in subtropical California, where I lived for much of the time I will be talking about here and where the end of daylight is fast and lost in the blaze of the dropping sun, but it does occur in New York where I now live. You notice it first as April ends and May begins, a change in the season, not exactly a warning - in fact not at all a warning - yet suddenly summer seems near, a possibility, even a promise (...) This book is called "Blue Nights" because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of a promise, the dwindling of the days, the invevitability of the fading, the dying of the brightsness, but they are also a warning (fra innledningen til boken).


Didions datter, Quintana, var adoptert og Didion skriver modig om følelsene rundt det å adoptere et barn. Da hun var ung fant legene ut at Quintana hadde en biploar personlighetsforstyrrelse, og hun skriver modig om dette også. Dette gjør at boken blir relevant for flere på mange måter. Den "magiske" Didion, som på mange måter har levd et ekstraorinært liv, blir nær og personlig i boken.

Didion reflekterer over alle de menneskene hun har mistet, venners barn, venner som dør tidlig og sine egne to nærmeste. Og hun beskriver hvordan hun, 75 år gammel, mister selvtillitten, blir redd for ting hun tidligere tok som en selvfølge, og hvordan ensomheten blir reell.

På samme måte som "De magiske tankers år" er dette en nydelig bok. Didion skriver vakkert og presist, på en måte som får en til å dvele over detaljer. Her er et eksempel:

On the afternoon she herself  died, August 26, 2005, her husband and I left the ICU (sykehuset datteren var på da hun døde) overlooking the river at New York Cornell and walked through Central Park. The leaves on the trees were already losing their intensity, still weeks from dropping but ready to drop, not exactly faded but fading (page 158).

Boken anbefales varmt, den er en liten perle. Les gjerne "De magiske tankers år" først - "Blue Nights" er en fortsettelse av denne.

God bok!