Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!

Moon Palace - Paul Auster

Paul Auster er mesterlig! Intet mindre. Historien om Marco starter etter moren er kjørt over av en buss, han har flyttet fra sin onkel Victor, og studerer i New York. Alt han eier og har er 26 kasser med bøker etter onkelen, samt noen 100 dollar på en konto. Når Victor dør ramler livet til Marco sammen, og det tar nesten livet av han.

Som vanlig i bøkene til Auster skjer det den ene merkeligere hendelsen etter den andre, og vi får møte Kitty, hr. Effing og Barber. Alle har eventyrlige liv bak seg, og vi blir kjent med personene etter som bøkens handling skrider frem.

Denne boken er bokstavlig talt et eventyr. Sammentreffene er for usannsynlige, tragediene er for voldsomme og personene er for spesielle. I god Auster-stil med andre ord. Det er helt strålende lesing.

Historien er som sagt uendelig trist. Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre, men det er allikevel en bok som oppleves som god og om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall håpefull. På mange måter minner boken meg om Hustvedt's Blindfolded - ensomheten, de merkelige møtene og all tristessen. Dette er en må-lese-bok for Austers fan!

God bok!

Sensurerende innledning på sommeren

Hvert år på denne tiden er jeg sensor for diverse universiteter og høyskoler. Bunkevis med besvarelser, noen kort, noen lange, noen veldig gode, mange greie og en del dårlige. I år er det ekstra mange og arbeidet har tatt ukevis.

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg leser alle disse besvarelsene. Ikke bare faglige - det ligger i sakens natur at det er jobben min, men også refleksjoner rundt dette med å skrive. Ofte lurer jeg på i hvilken grad studentene betrakter det de leverer inn som en tekst, noe som skal leses, forstås og sensureres av et annet menneske. Studentene er under et sterkt press, de har toet sine hender, krysset fingrene for at de skal få sitt favoritt-tema og at ordene bare skal renne ut av hodet, gjennom pennen og ned på papiret.

Jeg leser besvarelsen som en test og et forsøk på en fagtekst. I et tidliger innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse og jeg kan nikk bekreftende til mye av det som står i boken. Spesielt den personlige skrivemåten. Mange eksamenskandidater bruker sitt eget liv eller egne erfaringer for å illustrere eller ramme inn besvarelsen. Det lykkes inni mellom, men som regel blir det litt forstyrrende for meg som sensor. Et eksempel kan være kandidater som skal skrive om oppdragelse og skole og som svarer med en lang fortelling om hvordan de selv opplevde skolen, at de hadde det vanskelig hjemme og at dette gikk ut over skolearbeidet. Andre skriver om sine egen barn, bleieskift, tidsklemme og lignende. De skriver altså ofte om det de er opptatt av i sine daglige liv.Veldig ofte harmonerer det dårlig i en faglig kontekst.

Hver sommer tenker jeg at man burde utvikle ti bud til studenten som skal ta eksamen. Inkludert i disse burde det stått at de skal skrive forståelig. Ofte er besvarelsen så tilgriset av overstrykninger, dårlig håndskrift og rabling at besvarelsen nesten blir uleselig. Det slår meg at det er et paradoks: studenten henger over leseplassen i månedsvis, leser og leser, går på gruppearbeid, kollokvierer og studerer - så, når den viktige dagen kommer blir dette presentert på en måte som ingen andre enn kandidaten selv kan tyde.

En annen ting som er en gjenganger er alle de "flinke, pliktoppfyllende pikene". Dette er jenter som kan alt, de har lest det hele, de forstår oppgaven, de skriver vakkert, svarer på alt. Men de er så pliktoppfyllende at de ikke tør legge inn sin egen stemme, de holder seg konsekvent til pensum og klarer ikke ta det lille steget tilbake som gir rom for sin egen stemme. De får ofte en B fordi det lille ekstra som skal til for å få en A mangler. Jeg krysser fingrene hver gang for at de ber om en begrunnelse for karakteren, slik at de kan få tilbakemelding på det arbeidet de har gjort. Det gjør disse jentene sjeldent.

En og annen gang er det kandidater som skriver glimrende, men som ikke svarer på oppgaven. De skriver til en A, men får kanskje en F. Hadde de bedt om begrunnelse ville de fått visst at de skriver glimrende, men det gjør de ikke. Jeg håper virkelig ikke de tror at de er en F, og at de forstår at de ikke har svart på oppgaven. Så bud to bør være at studenten må lese oppgaveteksten og svare på den.

Besvarelsene er like forskjellige som individene som har skrevet dem. Felles for dem er at de handler om fremtid. Og den fremtiden sitter vi altså og vurderer. Vi gir tilbakemelding, i form av bokstaver, på hvor god studentene er. Jeg vet fra min egen studietid hvor stressende denne situasjonen er, hvor avhengig en er av dagsform og at oppgaven treffer. Noen kandidater blir overrasket over en god karakter. Hele semesteret har de følt at de ikke duger, at de andre kan så mye, snakker så mye, bruker så vanskelige ord og begreper. Så de leser og leser, så tar de eksamen og får en knallkarakter mens name-dropperene gjør det helt middelmådig. Livet er noen ganger rettferdig.

Sensurering er en jobb som gjør meg ydmyk. Det ligger mye arbeid bak hver eneste besvarelse, og det er min oppgave å gi studentene en uhildet og rettferdig karakter. Bokstavkarakterene gir lite informasjon tilbake til studentene, og de aksepterer som regel den dommen de får. Men det er med sensor som med kandidaten, vi kan feil-lese eller misforstå. Derfor håper jeg at de kandidatene som ikke er fornøyd ber oss sensorer om en begrunnelse for karakteren de har fått. Ingenting kommer gratis, og sensor har også jobbet hardt med pensum i sin tid. Og ingen kan skrive uten trening, så det er verdt å be om tilbakemelding på den jobben som er gjort.

Da er det tilbake til bunken. Studentene er ferdig med sitt og har tatt sommerferie, mens sensorene sitter og jobber både morgen og kveld. La det være en trøst for studentene, i tiden de går og venter på dommen.

Ingenting å angre på - Trude Marstein

Dette var heftige saker! Trude Marsteins tekst er lang, dvelende og detaljert. Vi møter Heidi og Vegard, et ektepar med tre små barn. Han er 44, hun er i slutten av 30-årene. De skal på hytten for sommeren, men Heidi utsetter avreisen i et døgn, mens Vegard tar med seg jentene og reiser i forveien. Heidi sier at hun skal jobbe, men i virkeligheten skal hun treffe elskeren sin, Mikkel.

Boka er lang, og i en periode syntes jeg den var for lang. Jeg opplevde midtpartiet som stillestående, men det viste seg at dette partiet var nødvendig. Marstein har en fabelaktig evne til å lodde dypt, på en måte som gjør at vi blir så godt kjent med personene at vi selv kan gjøre våre betraktninger om dem.

Vegard er lærer. Han er en mann midt i livet, ganske tilfreds og jordnær. Han er en god betrakter, og han er en realistisk betrakter. Det er ikke alt som ble slik han hadde håpet, men sluttsummen er at han er godt fornøyd. Tre døtre og en kone han er knyttet til - en felles historie og en felles fremtid. Hva mer kan man ønske seg av livet?

Det er nettopp dette spørsmålet Heidi surrer med. Hun er ikke fornøyd, eller tror i hvert fall at hun ikke er det. Hun er skamløs i sin utroskap, illojal og selvopptatt. Det gjør vondt å lese om Heidi. Hun er så destruktiv og opptatt av nået, uten å se rekkevidden av den hun gjør og ødelegger. Elskeren hennes, Mikkel, fremstår som en konturløs og ensom fyr, som mangler den refleksjonsevnen Vegard har.

Romanen er tung og lese, fordi den trykker på en frykt de fleste av oss bærer. Romanen stiller spørsmål om hva en er i stand til å gjøre, hva vi ikke vet om den vi elsker, og hvilke konsekvenser valgene vi tar får for livet videre. Vegard fremstår som den som i størst grad har tatt de rette valgene, og den som har kommet til en erkjennelse av hva livet er og hva en kan forvente av livet. Forholdet mellom Heidi og Mikkel blir en grell kontrast: Vegard på hytten med tre småpludrende jenter, klassisk musikk på verandaen og et glass med god rødvin. Både hytten, musikken og vinen er ting han har et dypt og meningsfullt forhold til. Heidi, på et fremmed og anonymt hotellrom, flekkete sengetøy, krøllete klær og hele tiden småfull av vin og sprit. Hverken hotellrommet eller alkoholen har noen mening, det hun gjør blir meningsløst og fornedrende.

Dette er en meget god bok, som anbefales! Den er ikke moraliserende, heller dypt deskriptiv. Marstein evner å skrive om hovedpersonene på en måte som gjør at de blir synlige for seg selv, for hverandre og for oss.

God bok!

Simon Mawer - på norsk!

Takk til Ottar Samuelsen som opplyste meg om at den fantastiske boken, The Glassroom av Simon Mawer er oversatt til norsk. Den har tittelen Glassrommet, og fikk terningkast 6 i VG.
Løp og kjøp!!

Forfatter in spe

Til min store overraskelse og begeistring har hverdagen tatt en helt ny vending. Det begynte med at jeg - ganske så plutselig - sa opp jobben min. Bestemte meg for å se om hjemmekontor kunne fungere. Skrive noen artikler, lese faglitteratur som jeg ikke har hatt tid til å lese, bestemme over min egen dag uten å måtte registrere når jeg kom og gikk. Leve av sensuroppdrag og en liten slant oppsparte "krise-midler". Gå på selvdrift, stole på at selvdisiplinen fremdeles er intakt. Etter å ha lest flere bøker om skriving slo det meg at jeg i bunn og grunn hadde lyst til å skrive en bok. Når en har sust rundt i akademia halve livet, først som student og deretter som midlertidig ansatt var bokvalget ikke så vanskelig, det måtte bli en lærebok for studenter. Jeg sendte en mail til et utvalgt forlag, fikk beskjed om å sende en prosjektbeskrivelse og innholdsfortegnelse, og gjorde det. To uker venting og så kom den hyggelige beskjeden. Nå har jeg lest gjennom kontrakten - looks fine too me - og kan tittulere meg selv forfatter. Eller rettere: forfatter in spe.

Hjemmekontoret er omorganisert og tilrettlagt, nå er det bare å komme gjennom et større sensurarbeid, og jeg er i gang. Så får tiden vise hvordan prosessen blir, jeg har et stramt tidsskjema og må jobbe systematisk for å få dette i boks. Det blir spennende å se om all litteraturen om skriving virkelig holder når det røyner på. Jeg håper å styre unna de verste krisene - og unngå at tilværelsen blir som dette:

Willy Pedersen - En fremmed på benken

Willy Pedersen, kjent sosiolog og debattant, har kommet med en ny bok. Denne gangen er det seg selv han ønsker å utforske gjennom teksten. Det er kanskje ikke så veldig overraskende, innen samfunnsforskning har det i enkelte kretser blitt populært med en narrativ stil. En slik stil innebærer at forskeren redegjør for sine subjektive ståsteder som bakgrunn for de (forhåpentligvis mer) objektive funn eller antagelser som skal presenteres. Pedersen er tydelig inspirert av denne vitenskapsteoretiske retningen, når han nå publiserer denne twist-posen av en bok. Boken er en slags selvbiografisk confession, og Pedersen forteller om hvordan personlige erfaringer har preget hans forskning. Han er inspirert av Sigmund Freud, og slenger på flere nesten-vitenskaplige redegjørelser av den store mannens teorier. Pedersen har selv vært i psykoanalyse, og gjennom denne terapien har han funnet sitt eget språk.

Boken er interessant, men uten betydning. Den er nok et vitnesbyrd på en mann som tildels er selvhenført, og til dels tar seg selv meget høytidlig. Han skriver om et ganske alminnelig liv, uten noen gang å by skikkelig på seg selv. Han blander godte-posen med nesten selvkritikk, halv-vitenskaplige redegjørelser og små blikk inn i egen barndom og ungdom. Jeg syntes boken er interessant på flere måter. For det første har jeg sannsynligvis en kikker i meg, som jeg ikke var bevisst tidligere (kanskje blottlagt og avslørt gjennom fasinasjonen for Knausgårds prosjekt). For det andre er det alltid interessant å få vite mer om hvordan "kjendis"-forskerne reflekterer rundt egen fremgang og gjennomslagskraft (han treffer ikke helt på dette punktet). For det tredje syntes jeg det er meget interessant å vite  hvordan det er å være mann i akademia, og hvordan menn reflekterer rundt sin egen maktposisjon i dette feltet.

Pedersen sneier så vidt innom disse temaene, men han holder kortene for tett til brystet. Jeg syntes at når han først skal skrive en bok om seg selv så må det være mer å by på enn det vi får av Pedersen i denne boken. Jeg likte godt betraktningene hans om røyking, men ellers var det ikke så mye nytt under solen. I tillegg har jeg fått noen intime detaljer om Pedersen som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg spurte meg selv om jeg ville ha den informasjonen jeg fikk, og hva som var motivet hans for å komme med den.

Jeg vil tro at boken har en viss interesse for folk som er i akademia, men noen stor og uforglemmelig leseopplevelse var dette ikke. Anbefales til andre kikkere, med forbehold om at du ikke får helt det du betaler for.

Joseph O'Neill - Nederland

Endelig en skikkelig godbit etter ørkesløs lesing av mellombra titler som jeg ikke klarer å fullføre.
Joseph O'Neill, født i Irland i 1964, oppvokst i Nederland og nå bosatt i New York. En for meg helt ukjent mann, men dette skal være hans tredje roman.

Handlingen er lagt til New York. Et ungt par, midt i tredve årene, han nederlandsk og hun engelsk, bor i New York. Så kommer 11. september 2001, og både livet og forholdet dem i mellom endrer seg. Hun tar med deres felles sønn og flytter tilbake til London, der hun snart finner en annen mann. Hans, som hovedpersonen heter, blir igjen, og forsøker å finne fotfeste etter familien reiste. I denne perioden begynner han å spille cricket - en sport han drev med i barndommen i Nederland. han er den eneste hvite på laget, og får et spesielt forhold til cricketdommer Chuck - opprinnelig fra Trinidad.

Handlingen er retrospektiv, Hans ser seg tilbake. To år etter at han har retunert til London ringer New York politiet, Chuch er funnet bakbundet i en av kanalene i New York, og han har lagt der lenge. Vi får ikke vite hva som skjedde Chuck, men gjennom mimringen til Hans blir vi godt kjent med denne noe eksentriske figuren.

O'Neill skriver som en Gud! Fengslende og medrivende fra første side. Anbefales hjertelig!

God bok!

Ingvill Solberg - Den yngste

Jeg er glad i lyrikk, men det er desverre altfor mange diktsamlinger jeg aldri finner rytmen med. Av de norske er det Åse Marie Nesse som er favoritten, og noe av Stein  Mehren. De siste årene har det vært et savn - ikke å finne norsk lyrikk som jeg leser om igjen og om igjen, helt til jeg kan lange og korte dikt utenat "by heart" som det heter.     

I dag fikk jeg diktsamlingen til Ingvill Solberg i posten. Jeg har lest litt av hun før - på bloggen hennes, og trodde jeg var forberedt på det som kom. Men det var jeg ikke. Dette er en diktsamling som bringer gamle følelser tilbake - vissheten om at jeg har fått en liten skatt inn i huset. Kjære venner, hvis dere skal lese en diktsamling i år så er det denne. For deg som aldri har lest dikt før, og som tror at du ikke kan like lyrikk: dette er boken du skal lese. Det er så vakkert, akk så vakkert, så nært og så eksistensielt at det er grenseløst.

Solberg skriver om søsken. Hun er åpenbart den yngste, gitt tittelen på samlingen. Jeg er selv eldst, og har to søstre. Den ene er født like etter meg, den andre ble født da jeg selv var blitt ungdom. Jeg kjenner oss igjen, alle tre. Den yngstes betraktninger og fortolkninger av det de eldste forteller. De to, ikke så ulik i alder, og den sterke følelsen av symbiose. Samholdet mellom søsken, så sterkt og så skjørt på en og samme tid. Her er et av dem som gikk rett i hjertet på meg:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste

i takt med henne. Min søster har andre drømmer

enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blir større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi

blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,

skal vi ligge i hver vår grav.

(...)

Og dette:

(...)

Alle trodde min søster var yngst.

Så kom jeg. Min søster

sto i øyehøyde med  meg der jeg lå

i glassenga på barselavdelingen.

Det første ordet jeg sa

var min søsters navn.

Jeg syntes det er vanskelig å sette ord på de følelsene slike dikt frembringer. Forholdet mellom søsken er så nådeløst hudløse, og man er så tett, vil så gjerne være så tett. Det er noe sørgelig over at søsken slutter å bo sammen, at de stifter egne familier og at mange fjerner seg fra hverandre. Søsken er noen av de personene som preger en mest her i livet, og når jeg leser diktene trykker det på en nerve. Savnet etter det som var, som aldri skal komme tilbake, men som allikevel er der -men i en annen form.

I et av diktene skriver Solberg om en jente som står og venter på bussen. Jeg tenker ofte, når jeg selv venter på bussen, at det nesten ikke er til å tro at alle de andre som venter på bussen har et liv som er like mangesidig, fylt med gleder, lykke, skuffelser og sorger, som mitt eget. At de betyr noe for noen, og at noen betyr noe for dem:

Om morgenen står jeg opp

og går til bussen. Jeg varmer ansiktet mitt

i skjerfet. Jeg kunne ha vært hvem som helst

som er ute i den kalde morgenen.

Dette er en diktsamling som skal deles. Jeg skal gi en hver til mine søstre, og en til min mor. Når jeg tenker meg om er dette en bok som venninnnene mine også fortjener. Og min egen: jeg får kjøpe meg et reserveksemplar, for denne kommer jeg til å lese igjen og igjen, slite den ut, til jeg kan den "by heart".

Imperativ anbefaling: løp og kjøp!!

God bok!

PS. Tusen takk til Gyldental og Lille Søster som sørget for at akkurat dette eksemplaret kom dit det hører hjemme!

Anna Gavalda - Ein vakker dag

Anna Gavalda skapte sensjon med boken Saman er ein mindre aleine. Hun kom som et friskt pust fra Frankrike og fikk raskt en stor skare lesere. Jeg var en av disse. Den neste romanen Lykka er ein sjeldan fugl stod ikke helt til forventningene, men en viss begeistring var det. Nå har jeg lest den siste romanen hennes, Ein vakker dag, og jeg sitter igjen med en klump i magen og et stort spørsmål: Hva har skjedd med Gavalda? Er hun allerede tom for skrivelyst, begeistring og kreativitet? For dette var helt bånn i bøtta!

I boken møter vi en ung kvinne, på vei til et bryllup. Hun sitter på i bilen til broren og svigersøsteren, og på veien plukker de opp enda en søster. Svigersøsteren blir behandlet som en paria, et utskudd, og en som ikke er velkommen. For her er det søskenflokken som gjelder. De tre søsknene stikker av fra bryllupet og reiser til den fjerde av dem, en bror som bor på et slott. Så har de fire søsknene en lukkeleg dag i saman.

Gavalda flørter med og romantiserer bygdelivet, også i denne boken. Samtidig fremhever hun det kule, urbane, og menneskene som bor der. Det er mye tvetydighet i tekstene, og hun hopper frem og tilbake mellom å forherlige først det urbane og så bygdene. Hun gjør litt det samme med familien, noe som blir overtydelig i denne boken, og på vei til å bli veldig tydelig i de to forrige.

Problemet med denne boken er at den rett og slett er dårlig. Den er overfylt med klisjeer, vi blir ikke kjent med personene, handlingen er intetsigende og historien er syltynn. I tillegg får jeg som leser overhodet ingen sympati med hovedpersonen, hun virker overfladisk, usympatisk og dømmende. Hun fremhever seg selv som politisk korrekt og naturlig (les: bohem), mens hun i bunn og grunn kun virker umoden og selvopptatt.

Ikke anbefalt: styr unna! Gavalda er ikke lenger en stjerne på den litterære himmelen, og hvis man ser den forrige boken, og denne vil man, retrospektiv, kunne se at det lå i kortene at det var denne veien det gikk. Fra topp til bunn.

Tekster om å lese og skrive

Denne uken har jeg lest tre gode tekster som handler om det å lese og skrive. Dette er Nils Christie "Små ord for store spørsmål", Olaf Lagercrantz "Om kunsten å lese og skrive" og Renbergs intervju med Knausgård i siste Samtiden. Alle tekstene omhandler det samme, men bruker ulike perspektiver, og på en måte representerer tekstene variasjoner innenfor sjangeren.

Nils Christie bør være kjent for de fleste. Han har mange gode bøker, som nå begynner å bli noeon år gamle. I det siste har han utmerket seg med et litt merkelig innspill om skolepolitikken, og denne lille boken.

Nils Christie minner meg litt om Arne Næss på sine gamle dager. Næss løp rundt med en tøygris og snakket om at alle skal være snille mot hverandre. Det er "søtt", men jeg syntes det er vanskelig å ta helt alvorlig. Christie på sin side bruker sterkt funskjonshemmede, uten språk, som sin (uff, dette er veldig stygt sagt, men dog:) "tøygris". Det virker som om menn over en viss alder blir sentimentale, og naive. Det er undelig, tatt i betraktning at dette er oppegående menn som kjenner livets realiteter. Boken til Christie blir altså litt i overkant for meg, det er rett og slett mye jeg ikke kan bruke til noe. Samtidig er det noen godbiter, så det gjelder å skrelle løken: det er en kjerne inni her, man må bare lide seg gjennom en del lag før man kommer dit.

Olav Lagercrantz er i en litt annen kategori. Han er edruelig og pragmatisk, nøktern, vektig og litterær. Han henviser til ulike tekster og møte han hadde med disse, hvordan han ble påvirket av dem og hvordan han tenker om dem. Han trekker frem leseren som medskaper, og mener at Joyce og Proust er to forfattere som har glemt dette. De "bruker opp alt surstoffet selv".

Lagercrantz skriver veldig bra, og han evner å få denne leseren til å bli en medskaper. Dette er en bok som kan brukes til noe, både for lesende og skrivende mennesker.

Den siste teksten er fra Samtiden. Samtalen mellom Renberg og Knausgård er verdt hele nummeret. Samtidig skal det sies at dette er et virkelig bra nummer, spekket med interessante artikler. Jeg leser Knausgård veldig likt Lagercrantz, de er på samme frekvens. Knausgårds filosofering rundt sin egen skriving er, på samme måte som Lagercrantz, nøktern og nedpå. At Knausgård sitter og skriver, i dette øyeblikk, på en bok vi er mange som venter utålmodig på, gir det hele en ekstra dimensjon.

Etter jeg har lest disse tre tekstene slår det meg at de litterære orienterte forfatterne skriver så mye bedre enn Christie. Christies utgangspunkt er hele tiden akademias, og selv om han sikker ikke ønsker det selv preger dette hele teksten. Akademia er trangere og mye mer normativ enn skjønnlitteraturen, noe som preger Christies tekst.

Jeg er kanskje litt urettferdig mot Christie, det er en mann som har bidratt med veldig mye innenfor norsk samtidsdebatt. Han har gjort et viktig stykke arbeid, og er mann som har påvirket den normative diskursen i Norge. Dog er det ikke denne boken jeg vil ta frem ved senere anledninger. Det er Lagercrantz og Renbergs intervju med Knausgård som blir stående for meg. Christies bok er en bok jeg forholder meg til, men som ikke inspirerer på samme måte som de to andre.

Daniel Kehlmann - Berømmelse, En roman i ni historier

Kehlmann forfattet Oppmålingen av verden, en annerledes og artig bok som kom for noen år siden. Nå har han skrevet Berømmelse, og den topper det meste av det jeg har lest i det siste.

Boken er surrealistisk, og eksperimentell. Det er en roman som er bygget opp av ni selvstendige historier, som noveller. Fellestråden mellom dem er at personene i de ulike novellene møter hverandre eller på en annen måte har forbindelse med hverandre. Kehlmann eksperimenterer med romansjangeren og blander den sammen med novellesjangeren. Det fungerer forbausende bra.

De ni historiene er alle surrealistiske, på hver sin måte. De handler alle om en eller annen form for berømmelse. Boken innledes med at en anonym mann plutselig får samtaler på telefonen som ikke er til han. Han svarer som om de var til ham, og setter igang handlinger som får store konsekvenser - ikke for ham, men for en annen. Så har vi skuespilleren som mister sin egen identitet ved å imitere seg selv. Det er den gamle damen som skal dø, men som begynner å forhandle med forfatteren av boken.

Den historien som gjør mest inntrykk på meg, og som er marerittaktig realistisk, er om krimforfatterinnen som er på reise. Hun er sammen med en gruppe, i et land med en kultur som er totalt annerledes enn hennes egen kultur. Hun forsvinner rett og slett i landet, og finner ikke veien hjem. Ingen forstår henne, hun blir frastjålet alt, mobilen slutter å virke og hun er totalt overlatt til intet.

Dette er en bok som er helt utenom det vanlige. Fremmedgjøring, teknologi og ensomhet er fremtredende. Det ligger en uro mellom linjene, og man aner at noe skal komme til å hende. Hvilket det også gjør. Hele tiden!

Anbefales!

God bok!

Sigmund Freud - Forelesninger til innføring i psykoanalyse

Jeg må legge kortene på bordet med en gang: jeg digger Freud. Og det har jeg gjort i mange, mange år. Teorien fasinerer meg enormt, tiden den oppsto i, kvinnerollen han bygger på, og ikke minst the man himself. Jeg har besøkt kontoret hans i London og i Wien, og jeg har alltid ønsket meg en sånn liten, hvit kitsch-byste av Freud. En sånn som folk før i tiden hadde av kjente komponister på pianoet eller på skrivepulten. (Jeg ønsker meg en av Immanuel Kant også, så er det sagt).

Jeg har lest mye Freud tidligere også, spesielt bøker andre har skrevet om han (the freudian fallacy er en vinner) og om teorien hans. Men nå har jeg altså lest the man himself, fra perm til perm. Det har vært en sann fornøyelse. Freud skriver ut av denne verden bra! Det er som tittelen mer enn antyder forelesninger som er publisert. De er beabeidet til bokform, for å nå et bredere publikum. I boken tar Freud oss med gjennom grunnlaget for hele psykoanalysen. Det begynner med Feilreaksjoner, så er det Drømmen, deretter intet mindre enn Alminnelig nevroselære. Her er det både isfjell, seksuelle undertrykte behov, slip-of-the-tounge og projisering. I love it!!

Hvorfor lese Freud, spør du kanskje. Jo, det er det sannelig flere grunner til enn jeg har fingre på to hender. Han la grunnlaget, ikke bare for en psykologisk teori som har fått helt avsindig betydning for ettertiden, men også for store forfattere og filmskapere. Eksempler er Bergmann, Woody Allen, Yalom, Kaarbøl og vår egen Alnæs (Sabina). Dessuten har Freud påvirket måten vi ser verden på. Hvem er det som ikke tror at det finnes mørke krefter i det underbevisste? At vi ikke har blitt, om ikke et produkt, men i hvert fall påvirket av barndommen? Synet vi har på drømmer er påvirket av Freud, og språket vårt inneholder mange referanser til nettopp psykoanalysen.

Freud is funny. Ikke bokstavlig talt, jeg tar mannen langt på vei på alvor, men det er festlig å lese om disse rare klientene hans. Særlig kvinnene. Det er mer enn innføring i psykoanalyse, det er også en innføring i en verden der borgerlighet og kvinnnehysteriet får råde.

Anbefales på det varmeste, ikke la dette være eksklusivt for psykologer og psykiatere: dette er kulturhistorie og vitenskapsformidling på sitt ypperste!

God bok!

Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo

Det har vært litt skriverier om HiO sitt fagforfatterstudium, og som noen av dere allerede vet var jeg student der. Jeg hadde en kort gjesteopptreden, ikke fordi studiet ikke var bra, men fordi jeg var nedsyltet i annet skrivearbeid. Nå oppfordrer Dispolitteraten at jeg deler mine erfaringer med dere, og det er ikke vanskelig å i møtekomme. For det første er det mange skriveføre bloggere, for det andre er det mange som har skrive-ambisjoner, og for det tredje er dette et studium som jeg mener er et faglig bra tilbud.

Jeg så også på studiet i Vestfold, men det er lagt opp som et masterstudium. Fordelen med Vestfold er at det er rettet mot forlagsvirksomhet, noe som gjør at det gir økt mulighet for å få jobbe i den sektoren, hvis det er det man ønsker. Vel, jeg valgte HiO. En av årsakene var at det var nært, jeg bor ikke langt fra Bislett. En annen årsak var at jeg syntes opplegget så bra ut.

Jeg var kun på en samling, så det er noe de som leser dette må ta som forbehold. Men, jeg kjøpte inn en del av pensumbøkene, og jeg har brukt bøkene flittig, også etter at jeg sluttet på HiO. Fagforfatterstudiet er delt opp i ulike "moduler". Innledningsvis er det en Innføringsmodul. Der vektlegges fagboka, fagforfatterrollen, kildekritikk og intervjuteknikk. Det er noe elementære forskjeller mellom den vitenskaplig metodiske intervjuingen jeg har drevet/driver med, og journalist-intervjuing. På mange måter er journalistintervjuingen mer "åpen", man lærer å bruke hele spekteret som medmenneske og fagmenneske - altså fagforfatterrollen. Kildekritikk er noe av det som vektlegges, og det er jo et viktig aspekt ved intervjuing - i alle former. Neste modul er reportasjetekster, så er det essayskriving og tilslutt fag og kommunikasjon.

Vi ble delt inn i grupper på 6-7 stykker, og dette var mennesker fra helt ulike miljøer og med ulik bakgrunn. Det syntes jeg var meget bra! Deretter fikk vi et fagmenneske å forholde oss til, en som ledet gruppen. Disse var kjente navn som selv hadde vært og var aktive skribenter, både som kronikkforfattere og fagbokforfattere. Så jobbet vi med ulike "oppdrag" - feks. skulle vi skrive en kronikk. Den ble sendt til de andre i gruppen, som ga respons. Jeg syntes dette er en glimrende måte å jobbe på, kanskje fordi jeg er vant med en litt stusselig forskerrolle som innebærer at en sitter alene på et kontor, bokstavlig talt nedstøvet i fagbøker, og skriver om et tema som i bunn og grunn ikke andre er så interessert i, fordi de sitter og jobber med egne ting.

Jeg hoppet som sagt av, og det var ikke med lett hjerte. For dette var både givende, inspirerende og ikke minst morsomt. Og jeg ble fasinert av å få vite at DN-journalisten og forfatteren av Fars krig, Bjørn Westlie, hadde brukt dette forumet da han skrev boken. Og vi vet hvordan det gikk, boken ble en stor suksess. Naturlig nok ikke på grunn av forfatterstudiet alene, Westlie er en ypperlig forfatter, men det forteller litt om at dette kan fungere meget bra.

Søknadsfristen er 1.5.2010. Hvis du har en uforløst fagforfatter eller skribent i "magen", er dette et bra sted å realisere noe av det som skal til for å få oppfylt ambisjonen.

Anbefales? Ja, kjør på - du møter masse flotte mennesker, får jobbe med språk, tekst og fag, og det er tilfredstillende å møte både andre og seg selv i en sånn sammenheng!

Jo fortere jeg går jo mindre er jeg - Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne har fått meget gode kritikker, og på baksiden står det at den er humoristisk. Vel, det syntes jeg ikke den var. Den var riktig traurig, og fryktelig trist. Trist er kanskje for svakt, den var tragisk.

Det handler om en eldre ensom dame. Hun har vært ensom hele livet, aldri hatt venner og aldri snakket med noen. Hun har en mann, Epsilon, som hun snakker med - men det er vanskelig å si hvilket forhold disse to har. De fikk aldri barn, men de hadde en hund, Stieg, som døde da den la på svøm etter pikekyss.

Boken er fin den, men den er for trist etter min smak. Den er godt skrevet og handlingen er troverdig. Det er fryktelig hvis mange har det på denne måten - og det er det antageligvis. Ensomhet, frykt og angst for å dø. Bare elendighet, og et liv ingen fortjener. Anbefales for dem som syntes at slike historier er verdt å lese. Jeg for min del kunne egentlig klart meg uten.

God bok!

Livets lyse sider - Barbara Ehrenreich

Undertittelen på denne boken er Hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika. Jeg så for en tid tilbake et intervju med forfatteren, hun var hos John Stewart (NRK2). Så litt visste jeg om boken, og om forfatteren, men jeg var uforberedt på at det skulle være en så glimrende, ironisk og spisset kritikk av positiv tenkning.

Positiv tenkning er tendensen til å skylde alt som ikke går så bra på sin egen mangel på positiv innstilling. Forfatteren får virkelig øynene opp for denne "filosofien" som kreftpasient. Hun får brystkreft og møter et helvete av rosa bamser, rosa sløyfer og "overlevere" som forteller om hvordan de har kjempet ned kreften ved hjelp av positiv tenkning. Ehrenreich viser at dette er det rene viss-vass, det er ingen vitenskaplig sammenheng mellom positiv innstilling og overlevelse. Forfatteren trekker dette videre og viser hvordan USA er gjennomsyret av denne tenkningen. Hun argumenterer for at både økonomien og kirken er bygget på overbevisningen om at hvis du tenker positivt, ja da går alt så bra.

Til min store fornøyelse trekker hun frem The Secret som en av verstingene av nyere bøker som hevder at du kan få alt du vil i livet, bare du tenker hardt og riktig nok på det du ønsker deg. Jeg er en av de mange som er kritiske og tar avstand fra denne sjangeren, og det gjør godt for en kritisk og negativ leser å få så mange gode og hardtslående argumenter for at denne litteraturen er trash.

Ehrenreich er ingen hvem-som -helst. Hun har flere publikasjoner bak seg, og hun har i tillegg en doktorgrad i biologi. Så dette er en dame som kan skrive, og som åpenbart også kan tenke kritisk. Hun viser hvordan positiv tenkning har vokst frem. Blant annet viser hun til Martin Seligman - ja, det er han med "lært hjelpesløshet" og hans rolle i dagens legitimering av positiv tenkning bevegelsen. Hun viser også hvordan store kirkesamfunn i USA har kastet ut Jesus, og i stedet har blitt et kynisk sted for inntjening av penger. Store penger.

Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker at hun refererer og henviser til samfunnsteoretikere som f.eks. Weber, og at hun kjører en brutal og gjennomført analyse av positiv-tekning-bevegelsen. Hun sier selvsagt ikke at vi skal begynne å tenke negativt, men hun fremmer et slag for den kritiske tenkningen og for et større fellesskapsfokus enn det vi har.

En bok til ettertanke, fornøyelse og som et armslag for alle som er kritiske, og som mener at det er en dyd av nødvendighet i dagens samfunn. For de som liker bøker som the Secret og som ikke går iveien for å hevde at jeg må holde meg unna deg fordi du ikke er god for auraen min, eller fordi healeren min sier det: dette er obligatorisk lesning!! Du er lurt!

God bok!

Jern - Torgrim Eggen

Jern av Eggen er intet mindre enn en fest - fra begynnelse til slutt. Boken er et overflødighetshorn av fantasi, informasjon, intriger og humor. Takk Eggen, denne satt en skikkelig spiss på påsken!

Boken handlere om tre mennesker, som hver på sin måte har sine utfordringer. Gro mister sin to år gamle datter, og begynner å blogge om hvordan hun har det. Gro er frisør, har et dårlig språk, og noen helt åpenbare menneskelige kvaliteter som ligger å venter på å få komme til overflaten. Ove er junkie og rømmer fra noen litauere som skal knuse kneskålene hans på grunn av gjeld. Ina skriver doktoravhandling i sosialantropologi med tema nyreligiøse bevegelser. Om ikke det er stressende nok å skrive doktorgrad så har hun toppet det hele med å ha et seksuelt forhold til veilederen sin. Disse tre karakterene møtes på Folkvang, et senter for en sekt-lignende bevegelse, ledet av den karismatiske Biv fra Sør-Afrika.

Teksten er interessant, Eggen har blandet ulike sjangere: Gro skiver som blogger eller i mail, Ina/Tina skriver i mail og ved noen anledninger utkast til vitenskaplige artikler. Ove skriver kapitler til en bok, som blir refusert.

Jeg har en venninne som jobber med nyreligiøse bevegelser, og det var hun som mente at dette var en bok som måtte leses. Jeg plukket den opp på Akademika, uten de helt store forventningene. Jeg har lest andre bøker av Eggen, blant annet Pynt, som jeg likte godt. Jeg syntes slutten på Pynt var svak og lite troverdig, og hadde det i bakhodet gjennom hele Jern. Men det var ingen grunn til bekymring, slutten var helt etter mitt hjerte.

I boken får vi grundige og troverdige innføringer i alt fra religion, økologisk mat, blogging og merkevarebygging på nettet, for å nevne noe. Boken er så spekket med artig informasjon at det er en sann fryd. Jeg koste meg fra første side, og takker og bukker. En bok med mange morsomme vendinger og som sagt: et oppkomme av fri fantasi og ansatser til ramsalt samfunnskritikk.

Anbefales!

God bok!

Imot kunsten - Tomas Espedal

Dette er uten sammeligning den vakreste boken jeg har lest på lenge. Jeg er begeistret for Espedals bøker generelt, men denne kommer til å bli stående helt spesielt. Espedal gir oss fortellingen om et liv som forfatter, og om et liv som et individ og deltager i det store fellesskapet som heter familien. Han går to generasjoner tilbake, og en generasjon frem.

Jeg syntes det er vanskelig å fremheve det som er det store temaet i boken. Handlingen tar hele tiden opp drømmen om forfatterskapet, men det er samtidig noe større, eller om du vil, dypere eksistensielt som er tilstede. Nå kan en si at skriving er noe av det mest eksistensielle en person kan drive med, men Espedal knytter skrivingen til livet og det levde på en måte som jeg ikke har lest tidligere.

Noe av det som er så gripende med Espedals bøker er ensomheten. Han sitter igjen alene med to morløse barn, og er selv morløs. Dette skriver han om i boken Dagbok fra 2003, en bok som jeg vil lese igjen etter å ha lest Imot kunsten. Temaet er sterkt tilstede også i den siste boken, og på denne måten henger de sammen, den ene kan leses som en fortsettelse av den andre.

Espedals siste bok kommer samtidig med Knausgårds kamp-prosjekt. Likheten mellom bøkene er at det utleverer, nådeløst og intenst. Men det er også veldig mye som skiller disse fra hverandre. Espedal er mer intens og samtidig roligere enn Knausgård, og han skriver mer poetisk og gir en følelse av en uvirkelig nærhet som jeg syntes det er vanskelig å sette ord på. Spesielt når han skriver om ulykken han er redd for at skal komme, og hvordan han tenker om barna som skal forlate ham, og han blir sittende igjen, alene.

Les den! Den er en sjelden perle i den norske samtidslitteraturen.

God bok!

Din næstes hus - Jette Kaarsbøl

Jette Kaarsbøl skrev Den lukkede bok. En fantastisk historie som hadde mange lag. Først var det den personlige og tragiske historien til hovedpersonen. Den like tragiske historien til hennes mann. Og den fantastiske historien om demokratisering og opplysningstid i Norden.

Nå har hun skrevet Din næstes hus. Det er historien om arkitekten Laus, en desillusjonert, ironisk, hip og vellykket mann, som tilsynelatende har det meste (hvis vi ser bort fra familie, barn og kone - og det er jo ikke lite). Laus mister sin far, enda om mulig enda mer deillusjonert arkitekt, som aldri fikk det helt til. Når faren dør bestemmer laus at han skal begraves i St. Randing, en liten og mistrøstig by, fordi det var her faren den ene gangen fikk til et byggeprosjekt.

Etter mye om og men, og heller uklare motivasjoner, reiser Laus til St.Randing for selv å være arkitekt for et bygg der. Han har et ambivalent forhold til stedets prest, Stig, men de utvikler en eller annen form for vennskap. Stig har en vakker (?) kone - og Laus liker tydeligvis denne kvinnen.

Så langt kom jeg. På trass og vilje. Fordi dette er Kaarbøl. Men nå er det nok. Det går så sakte, Laus er så uinteressant, det samme er Stig, jeg kjeder vettet av meg. Jeg er egentlig likegyldig med hvordan det skal gå med Laus, jeg syntes han er en intetsigende japp. St. Randing høres ut som et fryktelig sted: grått og kjedelig, for ikke å snakke om de som bor der.

Livet er for kort. Det er mulig jeg går glipp av noe, men jeg tar sjansen.