Tekster om å lese og skrive

Denne uken har jeg lest tre gode tekster som handler om det å lese og skrive. Dette er Nils Christie "Små ord for store spørsmål", Olaf Lagercrantz "Om kunsten å lese og skrive" og Renbergs intervju med Knausgård i siste Samtiden. Alle tekstene omhandler det samme, men bruker ulike perspektiver, og på en måte representerer tekstene variasjoner innenfor sjangeren.

Nils Christie bør være kjent for de fleste. Han har mange gode bøker, som nå begynner å bli noeon år gamle. I det siste har han utmerket seg med et litt merkelig innspill om skolepolitikken, og denne lille boken.

Nils Christie minner meg litt om Arne Næss på sine gamle dager. Næss løp rundt med en tøygris og snakket om at alle skal være snille mot hverandre. Det er "søtt", men jeg syntes det er vanskelig å ta helt alvorlig. Christie på sin side bruker sterkt funskjonshemmede, uten språk, som sin (uff, dette er veldig stygt sagt, men dog:) "tøygris". Det virker som om menn over en viss alder blir sentimentale, og naive. Det er undelig, tatt i betraktning at dette er oppegående menn som kjenner livets realiteter. Boken til Christie blir altså litt i overkant for meg, det er rett og slett mye jeg ikke kan bruke til noe. Samtidig er det noen godbiter, så det gjelder å skrelle løken: det er en kjerne inni her, man må bare lide seg gjennom en del lag før man kommer dit.

Olav Lagercrantz er i en litt annen kategori. Han er edruelig og pragmatisk, nøktern, vektig og litterær. Han henviser til ulike tekster og møte han hadde med disse, hvordan han ble påvirket av dem og hvordan han tenker om dem. Han trekker frem leseren som medskaper, og mener at Joyce og Proust er to forfattere som har glemt dette. De "bruker opp alt surstoffet selv".

Lagercrantz skriver veldig bra, og han evner å få denne leseren til å bli en medskaper. Dette er en bok som kan brukes til noe, både for lesende og skrivende mennesker.

Den siste teksten er fra Samtiden. Samtalen mellom Renberg og Knausgård er verdt hele nummeret. Samtidig skal det sies at dette er et virkelig bra nummer, spekket med interessante artikler. Jeg leser Knausgård veldig likt Lagercrantz, de er på samme frekvens. Knausgårds filosofering rundt sin egen skriving er, på samme måte som Lagercrantz, nøktern og nedpå. At Knausgård sitter og skriver, i dette øyeblikk, på en bok vi er mange som venter utålmodig på, gir det hele en ekstra dimensjon.

Etter jeg har lest disse tre tekstene slår det meg at de litterære orienterte forfatterne skriver så mye bedre enn Christie. Christies utgangspunkt er hele tiden akademias, og selv om han sikker ikke ønsker det selv preger dette hele teksten. Akademia er trangere og mye mer normativ enn skjønnlitteraturen, noe som preger Christies tekst.

Jeg er kanskje litt urettferdig mot Christie, det er en mann som har bidratt med veldig mye innenfor norsk samtidsdebatt. Han har gjort et viktig stykke arbeid, og er mann som har påvirket den normative diskursen i Norge. Dog er det ikke denne boken jeg vil ta frem ved senere anledninger. Det er Lagercrantz og Renbergs intervju med Knausgård som blir stående for meg. Christies bok er en bok jeg forholder meg til, men som ikke inspirerer på samme måte som de to andre.