Ingvill Solberg - Den yngste

Jeg er glad i lyrikk, men det er desverre altfor mange diktsamlinger jeg aldri finner rytmen med. Av de norske er det Åse Marie Nesse som er favoritten, og noe av Stein  Mehren. De siste årene har det vært et savn - ikke å finne norsk lyrikk som jeg leser om igjen og om igjen, helt til jeg kan lange og korte dikt utenat "by heart" som det heter.     

I dag fikk jeg diktsamlingen til Ingvill Solberg i posten. Jeg har lest litt av hun før - på bloggen hennes, og trodde jeg var forberedt på det som kom. Men det var jeg ikke. Dette er en diktsamling som bringer gamle følelser tilbake - vissheten om at jeg har fått en liten skatt inn i huset. Kjære venner, hvis dere skal lese en diktsamling i år så er det denne. For deg som aldri har lest dikt før, og som tror at du ikke kan like lyrikk: dette er boken du skal lese. Det er så vakkert, akk så vakkert, så nært og så eksistensielt at det er grenseløst.

Solberg skriver om søsken. Hun er åpenbart den yngste, gitt tittelen på samlingen. Jeg er selv eldst, og har to søstre. Den ene er født like etter meg, den andre ble født da jeg selv var blitt ungdom. Jeg kjenner oss igjen, alle tre. Den yngstes betraktninger og fortolkninger av det de eldste forteller. De to, ikke så ulik i alder, og den sterke følelsen av symbiose. Samholdet mellom søsken, så sterkt og så skjørt på en og samme tid. Her er et av dem som gikk rett i hjertet på meg:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste

i takt med henne. Min søster har andre drømmer

enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blir større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi

blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,

skal vi ligge i hver vår grav.

(...)

Og dette:

(...)

Alle trodde min søster var yngst.

Så kom jeg. Min søster

sto i øyehøyde med  meg der jeg lå

i glassenga på barselavdelingen.

Det første ordet jeg sa

var min søsters navn.

Jeg syntes det er vanskelig å sette ord på de følelsene slike dikt frembringer. Forholdet mellom søsken er så nådeløst hudløse, og man er så tett, vil så gjerne være så tett. Det er noe sørgelig over at søsken slutter å bo sammen, at de stifter egne familier og at mange fjerner seg fra hverandre. Søsken er noen av de personene som preger en mest her i livet, og når jeg leser diktene trykker det på en nerve. Savnet etter det som var, som aldri skal komme tilbake, men som allikevel er der -men i en annen form.

I et av diktene skriver Solberg om en jente som står og venter på bussen. Jeg tenker ofte, når jeg selv venter på bussen, at det nesten ikke er til å tro at alle de andre som venter på bussen har et liv som er like mangesidig, fylt med gleder, lykke, skuffelser og sorger, som mitt eget. At de betyr noe for noen, og at noen betyr noe for dem:

Om morgenen står jeg opp

og går til bussen. Jeg varmer ansiktet mitt

i skjerfet. Jeg kunne ha vært hvem som helst

som er ute i den kalde morgenen.

Dette er en diktsamling som skal deles. Jeg skal gi en hver til mine søstre, og en til min mor. Når jeg tenker meg om er dette en bok som venninnnene mine også fortjener. Og min egen: jeg får kjøpe meg et reserveksemplar, for denne kommer jeg til å lese igjen og igjen, slite den ut, til jeg kan den "by heart".

Imperativ anbefaling: løp og kjøp!!

God bok!

PS. Tusen takk til Gyldental og Lille Søster som sørget for at akkurat dette eksemplaret kom dit det hører hjemme!