Willy Pedersen - En fremmed på benken

Willy Pedersen, kjent sosiolog og debattant, har kommet med en ny bok. Denne gangen er det seg selv han ønsker å utforske gjennom teksten. Det er kanskje ikke så veldig overraskende, innen samfunnsforskning har det i enkelte kretser blitt populært med en narrativ stil. En slik stil innebærer at forskeren redegjør for sine subjektive ståsteder som bakgrunn for de (forhåpentligvis mer) objektive funn eller antagelser som skal presenteres. Pedersen er tydelig inspirert av denne vitenskapsteoretiske retningen, når han nå publiserer denne twist-posen av en bok. Boken er en slags selvbiografisk confession, og Pedersen forteller om hvordan personlige erfaringer har preget hans forskning. Han er inspirert av Sigmund Freud, og slenger på flere nesten-vitenskaplige redegjørelser av den store mannens teorier. Pedersen har selv vært i psykoanalyse, og gjennom denne terapien har han funnet sitt eget språk.

Boken er interessant, men uten betydning. Den er nok et vitnesbyrd på en mann som tildels er selvhenført, og til dels tar seg selv meget høytidlig. Han skriver om et ganske alminnelig liv, uten noen gang å by skikkelig på seg selv. Han blander godte-posen med nesten selvkritikk, halv-vitenskaplige redegjørelser og små blikk inn i egen barndom og ungdom. Jeg syntes boken er interessant på flere måter. For det første har jeg sannsynligvis en kikker i meg, som jeg ikke var bevisst tidligere (kanskje blottlagt og avslørt gjennom fasinasjonen for Knausgårds prosjekt). For det andre er det alltid interessant å få vite mer om hvordan "kjendis"-forskerne reflekterer rundt egen fremgang og gjennomslagskraft (han treffer ikke helt på dette punktet). For det tredje syntes jeg det er meget interessant å vite  hvordan det er å være mann i akademia, og hvordan menn reflekterer rundt sin egen maktposisjon i dette feltet.

Pedersen sneier så vidt innom disse temaene, men han holder kortene for tett til brystet. Jeg syntes at når han først skal skrive en bok om seg selv så må det være mer å by på enn det vi får av Pedersen i denne boken. Jeg likte godt betraktningene hans om røyking, men ellers var det ikke så mye nytt under solen. I tillegg har jeg fått noen intime detaljer om Pedersen som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg spurte meg selv om jeg ville ha den informasjonen jeg fikk, og hva som var motivet hans for å komme med den.

Jeg vil tro at boken har en viss interesse for folk som er i akademia, men noen stor og uforglemmelig leseopplevelse var dette ikke. Anbefales til andre kikkere, med forbehold om at du ikke får helt det du betaler for.