Ferielektyre

I sommer skal en flik av den amerikanske østkysten utforskes by train.

Og hva så - Kari Bøge

Vi treffer Jorunn, en kvinne rundt 50 som alltid har blitt behandlet dårlig av sine nærmeste. I begynnelsen av boken fremstår hun nesten som litt tilbakestående, lite selvstendig og veldig forsiktig. Når datteren blir syk blir hun tilkalt av svigersønnen - som hun aldri har møtt. Han er en kjent TV-personlighet og snakker til Jorunn med respekt, og en annen side av Jorunn kommer frem.


I Komponisten var det litt det samme temaet: mennesker som handler og lever på den måten som forventes av dem. Mens Komponisten handlet om en mann som fikk uante egenskaper da han ble skilt, blir Jorunn en annen når hun blir sett. Forsåvidt et spennende tema, men historien om Jorunn fikk jeg ikke helt rytmen med. Hun fremstår som for tafatt, foreldrene og datteren som for onde og svigersønnen virker heller ikke helt troverdig. Men dog, det er en bok som må leses av alle Bøge-fans!

God bok!

Vi, de druknede - Carsten Jensen

Makeløst - det må være en passende karakteristikk på denne boken. Handlingen er fra Danmark, et lite sted som heter Marstal. Vi følger innbyggerne her i fire generasjoner, fra 1848 og frem til 1945. Carsten Jensen skriver ut av denne verden godt, og historiene triller ut på hver eneste side. Dette er en bok som jeg har storkost meg med - og jeg har nærmest blitt tvunget til sosial deltagelse i de dagene det tok meg å lese den, for så å stenge meg inne med boka igjen. Dette var en sånn bok som man vil være og bli i - og man er helt svimmel når den tar slutt. Den slår det meste jeg har lest generelt og alt jeg har lest som har sjøen som tema spesielt. Jeg er ikke spesielt fan hverken av historiske romaner eller handling fra sjømannslivet, men denne boken er mye mer. Den har alt! Og aldri hadde jeg trodd at en bok med denne handlingen kunne slå opplevelsen jeg hadde med Haiene av Bjørneboe. Men det gjorde den.

Vi reiser jorden rundt med Jensen og hans betagende, skrekkelige, svake og sterke karakterer. Disse menneskene opplever det mest utrolige, fra å oppleve at St. Peter viser baken når Lauritz reiser til himmelen med støvlene på, til å finne James Cooks (skrump-)hode, bli beskutt av tyskere og engelskmenn, gifte seg, få barn, drukne på sjøen og overleve elleville eventyr.

Den utgaven jeg har, som er avbildet, har 100 sider med meget interessant tilleggslitteratur. Carsten Jensen gjør et spennende (og politisk) skille mellom Danmark som skipsnasjon og Danmark som bondesamfunn - og mener at danskene er tilbake til bondesamfunnet. Forskjellen mellom sjømannen og bonden er at bonden blir stående å arbeide med de samme jordlappene, mens sjømannen reiser ut - ser, lærer og tar med seg hjem resten av verden. Dette og mer får vi utdypet i tillegget. Og han forteller om hva som er sant og hva som er oppdiktet i romanen. Regelen er, i følge forfatteren selv, at desto mer fantastisk og usannsynlig historien er, desto større er sannsynligheten for at den er sann.

Denne boken er noe av det mest fantastiske jeg har lest på veldig lenge. Den er gripende, spennende, trist, opplysende og som sagt: usannsynlig godt skrevet. Løp til nærmeste bokhandel!!

God bok!

Karin og Kareem - Mattis Øybø

Det er ingen hemmelighet at denne bloggeren liker Mattis Øybø. Alle ting skinner og Ingen er alene er eksempler på bøker jeg vil ha flere av. Gode fortellinger, nære portrettet og drivende fortalt. Nå føyes Karin og Kareem inn i rekken.

Kareem er opprinnelig iransk, men har bodd flere år i Oslo. Han har tatt filmskole i Paris, og nå har filmen hans "Huset" blitt en stor suksess. Han er tilbake i Oslo i forbindelse med visning av filmen. Karin er norsk, studerer litteratur og er værdame på TVNorge. Etter bruddet med ex-kjæresten la han ut en video han og Karin hadde spilt inn mens de hadde sex. Videoen blir knyttet opp til hennes "kjendis-status" som værdame, og blir omtalt overalt.

Handlingen i boken tar utgangspunkt i to historier som møtes. Dette er Kareem sin historie og Karin sin historie. Det hele er i løpet av en dag og vi får ikke vite noe om hvordan historien eventuelt utvikler  seg videre. Jeg liker måten Øybø skriver om Karin på - hun beholder integriteten og troverdigheten gjennom hele teksten.

Jeg likte boken godt, men det er ikke den beste fra Øybø. Tidligere har bøkene vært tykkere og han har tydelig vært inspirert ab Paul Auster. Karin og Kareem er spinklere, og det er mange "spor" i boken som med fordel kunne vært forfulgt. Øybø skraper i overflaten på temaer som det hadde vært spennende hvis han hadde fulgt dem opp. Så derfor: hvis du ikke har lest Øybø tidligere er dette kanskje den svakeste boken hans. Men smaken er delt, det er mulig du vil være helt uenig med meg. God er den - og helt super som sommerlektyre. Jeg likte både Karin og Kareem, og jeg håper de treffes igjen - kanskje i neste bok?

Anbefales!
God bok!

Tapte døtre - Xinran

Tapte døtre, fortellinger om savn og kjærlighet er en bok om kinesiske mødre som må gi fra seg sine døtre. De setter dem bort eller dreper dem. Bakgrunnen er naturligvis enbarnspolitikken i Kina. I boken møter vi ulike mødre som savner døtrene de ikke kunne beholde, og det er tragiske skjebner vi får lese om.

Kina er et land på full fart oppover. Det vi leser om i pressen er det moderne Kina, den økonomiske boomen og et helt vanvittig antall mennesker som utdanner seg, bygger det nye Kina og er på vei opp. Men Kina er et stort land og mye mer enn den urbane varianten vi vanligvis møter gjennom nyheter og fjernsyn. Størstedelen av Kina er ikke urban, moderne eller fremgangsrik. Millioner av mennesker bor i avsidesliggende strøk, analfabeter og lever som de har gjort de siste hundre årene. Det er tydeligvis disse menneskene som fremdeles lever etter tradisjoner som krever at den førstefødte skal være en gutt. Det er både statlige og lokale grunner til at det skal være en gutt - uansett; utfallet er tragisk. Tusenvis av jenter drepes ved fødselen ene og alene fordi de er jenter.

Det er nedslående lesning. Tragisk og meningsløst. Xinran har skrevet en troverdig tekst som beskriver forhold denne leseren ikke i min villeste fantasi ville trodd var mulig. Jeg opplevde todelt, på den ene siden med fortvilelse, på den andre siden med sinne.

Det må være fortvilende lesning for foreldre som har adoptert jenter fra Kina (tenk deg om; har du noengang truffet en familie som har adoptert en gutt fra Kina? Neppe!). I boken forsøker forfatteren å vise at disse foreldrene gjør en god og viktig gjerning, men dog. Bakgrunnen for at barna blir adoptert vekk er fryktelig.

Kina er et gjennomkorrupt land, og politikken de driver er umenneskelig. Det er åpenbart, ikke bare på grunnlag av denne boken men også andre kilder, at menneskeverdet i Kina ikke er som i vesten.

Boken er et viktig bidrag i historien om Kina, den er lettlest og henvende seg til leseren på en god måte. Anbefales!
God bok!

Alltid Alice - Lise Genova

Den ligger i alle bokhandlere nå - Alltid Alice. Den handler om en professor i psykologi ved Harvard, som får Altzheimer-diagnose like før hun blir 50. Jeg ble grepet da jeg leste den, men dagen etter var den borte som en sky på himmelen. En god økeblikks-roman med andre ord - perfekt for late sommerdager.


Tematikken i boken er både viktig og aktuell. Den beste boken jeg har lest om denne problematikken i romanform er Boken om E av Ulla Isacksson. En fantastisk bok som senere ble filmatisert med tittelen En sang for Martin. Filmen selges på platekompaniet, boken fant jeg på Kastrup. Dette er en bok som virkelig gjør inntrykk - en fantastisk kjærlighetshistorie om et kjent intellektuelt par i Sverige. De møtes, forelsker seg, skiller seg fra sine respektive og får et fantastisk, kjærlighetsfult og kreatvit liv sammen. Så rammes han av demens. Forholdet mellom dem forrykkes og de psykologiske aspektene ved et sterkt og intens kjærlighetsforhold kommer frem. En tåreperse av en bok, knallbra skrevet og fra real life! Filmen, regissert av Bille August er også veldig bra.

Styr unna Alltid Alice hvis du kan få tak i Boken om E eller En sang for Martin. Hvis ikke er som sagt Alice god sommerlesning for late dager på stranden.

God bok!

Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!

Moon Palace - Paul Auster

Paul Auster er mesterlig! Intet mindre. Historien om Marco starter etter moren er kjørt over av en buss, han har flyttet fra sin onkel Victor, og studerer i New York. Alt han eier og har er 26 kasser med bøker etter onkelen, samt noen 100 dollar på en konto. Når Victor dør ramler livet til Marco sammen, og det tar nesten livet av han.

Som vanlig i bøkene til Auster skjer det den ene merkeligere hendelsen etter den andre, og vi får møte Kitty, hr. Effing og Barber. Alle har eventyrlige liv bak seg, og vi blir kjent med personene etter som bøkens handling skrider frem.

Denne boken er bokstavlig talt et eventyr. Sammentreffene er for usannsynlige, tragediene er for voldsomme og personene er for spesielle. I god Auster-stil med andre ord. Det er helt strålende lesing.

Historien er som sagt uendelig trist. Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre, men det er allikevel en bok som oppleves som god og om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall håpefull. På mange måter minner boken meg om Hustvedt's Blindfolded - ensomheten, de merkelige møtene og all tristessen. Dette er en må-lese-bok for Austers fan!

God bok!

Sensurerende innledning på sommeren

Hvert år på denne tiden er jeg sensor for diverse universiteter og høyskoler. Bunkevis med besvarelser, noen kort, noen lange, noen veldig gode, mange greie og en del dårlige. I år er det ekstra mange og arbeidet har tatt ukevis.

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg leser alle disse besvarelsene. Ikke bare faglige - det ligger i sakens natur at det er jobben min, men også refleksjoner rundt dette med å skrive. Ofte lurer jeg på i hvilken grad studentene betrakter det de leverer inn som en tekst, noe som skal leses, forstås og sensureres av et annet menneske. Studentene er under et sterkt press, de har toet sine hender, krysset fingrene for at de skal få sitt favoritt-tema og at ordene bare skal renne ut av hodet, gjennom pennen og ned på papiret.

Jeg leser besvarelsen som en test og et forsøk på en fagtekst. I et tidliger innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse og jeg kan nikk bekreftende til mye av det som står i boken. Spesielt den personlige skrivemåten. Mange eksamenskandidater bruker sitt eget liv eller egne erfaringer for å illustrere eller ramme inn besvarelsen. Det lykkes inni mellom, men som regel blir det litt forstyrrende for meg som sensor. Et eksempel kan være kandidater som skal skrive om oppdragelse og skole og som svarer med en lang fortelling om hvordan de selv opplevde skolen, at de hadde det vanskelig hjemme og at dette gikk ut over skolearbeidet. Andre skriver om sine egen barn, bleieskift, tidsklemme og lignende. De skriver altså ofte om det de er opptatt av i sine daglige liv.Veldig ofte harmonerer det dårlig i en faglig kontekst.

Hver sommer tenker jeg at man burde utvikle ti bud til studenten som skal ta eksamen. Inkludert i disse burde det stått at de skal skrive forståelig. Ofte er besvarelsen så tilgriset av overstrykninger, dårlig håndskrift og rabling at besvarelsen nesten blir uleselig. Det slår meg at det er et paradoks: studenten henger over leseplassen i månedsvis, leser og leser, går på gruppearbeid, kollokvierer og studerer - så, når den viktige dagen kommer blir dette presentert på en måte som ingen andre enn kandidaten selv kan tyde.

En annen ting som er en gjenganger er alle de "flinke, pliktoppfyllende pikene". Dette er jenter som kan alt, de har lest det hele, de forstår oppgaven, de skriver vakkert, svarer på alt. Men de er så pliktoppfyllende at de ikke tør legge inn sin egen stemme, de holder seg konsekvent til pensum og klarer ikke ta det lille steget tilbake som gir rom for sin egen stemme. De får ofte en B fordi det lille ekstra som skal til for å få en A mangler. Jeg krysser fingrene hver gang for at de ber om en begrunnelse for karakteren, slik at de kan få tilbakemelding på det arbeidet de har gjort. Det gjør disse jentene sjeldent.

En og annen gang er det kandidater som skriver glimrende, men som ikke svarer på oppgaven. De skriver til en A, men får kanskje en F. Hadde de bedt om begrunnelse ville de fått visst at de skriver glimrende, men det gjør de ikke. Jeg håper virkelig ikke de tror at de er en F, og at de forstår at de ikke har svart på oppgaven. Så bud to bør være at studenten må lese oppgaveteksten og svare på den.

Besvarelsene er like forskjellige som individene som har skrevet dem. Felles for dem er at de handler om fremtid. Og den fremtiden sitter vi altså og vurderer. Vi gir tilbakemelding, i form av bokstaver, på hvor god studentene er. Jeg vet fra min egen studietid hvor stressende denne situasjonen er, hvor avhengig en er av dagsform og at oppgaven treffer. Noen kandidater blir overrasket over en god karakter. Hele semesteret har de følt at de ikke duger, at de andre kan så mye, snakker så mye, bruker så vanskelige ord og begreper. Så de leser og leser, så tar de eksamen og får en knallkarakter mens name-dropperene gjør det helt middelmådig. Livet er noen ganger rettferdig.

Sensurering er en jobb som gjør meg ydmyk. Det ligger mye arbeid bak hver eneste besvarelse, og det er min oppgave å gi studentene en uhildet og rettferdig karakter. Bokstavkarakterene gir lite informasjon tilbake til studentene, og de aksepterer som regel den dommen de får. Men det er med sensor som med kandidaten, vi kan feil-lese eller misforstå. Derfor håper jeg at de kandidatene som ikke er fornøyd ber oss sensorer om en begrunnelse for karakteren de har fått. Ingenting kommer gratis, og sensor har også jobbet hardt med pensum i sin tid. Og ingen kan skrive uten trening, så det er verdt å be om tilbakemelding på den jobben som er gjort.

Da er det tilbake til bunken. Studentene er ferdig med sitt og har tatt sommerferie, mens sensorene sitter og jobber både morgen og kveld. La det være en trøst for studentene, i tiden de går og venter på dommen.

Ingenting å angre på - Trude Marstein

Dette var heftige saker! Trude Marsteins tekst er lang, dvelende og detaljert. Vi møter Heidi og Vegard, et ektepar med tre små barn. Han er 44, hun er i slutten av 30-årene. De skal på hytten for sommeren, men Heidi utsetter avreisen i et døgn, mens Vegard tar med seg jentene og reiser i forveien. Heidi sier at hun skal jobbe, men i virkeligheten skal hun treffe elskeren sin, Mikkel.

Boka er lang, og i en periode syntes jeg den var for lang. Jeg opplevde midtpartiet som stillestående, men det viste seg at dette partiet var nødvendig. Marstein har en fabelaktig evne til å lodde dypt, på en måte som gjør at vi blir så godt kjent med personene at vi selv kan gjøre våre betraktninger om dem.

Vegard er lærer. Han er en mann midt i livet, ganske tilfreds og jordnær. Han er en god betrakter, og han er en realistisk betrakter. Det er ikke alt som ble slik han hadde håpet, men sluttsummen er at han er godt fornøyd. Tre døtre og en kone han er knyttet til - en felles historie og en felles fremtid. Hva mer kan man ønske seg av livet?

Det er nettopp dette spørsmålet Heidi surrer med. Hun er ikke fornøyd, eller tror i hvert fall at hun ikke er det. Hun er skamløs i sin utroskap, illojal og selvopptatt. Det gjør vondt å lese om Heidi. Hun er så destruktiv og opptatt av nået, uten å se rekkevidden av den hun gjør og ødelegger. Elskeren hennes, Mikkel, fremstår som en konturløs og ensom fyr, som mangler den refleksjonsevnen Vegard har.

Romanen er tung og lese, fordi den trykker på en frykt de fleste av oss bærer. Romanen stiller spørsmål om hva en er i stand til å gjøre, hva vi ikke vet om den vi elsker, og hvilke konsekvenser valgene vi tar får for livet videre. Vegard fremstår som den som i størst grad har tatt de rette valgene, og den som har kommet til en erkjennelse av hva livet er og hva en kan forvente av livet. Forholdet mellom Heidi og Mikkel blir en grell kontrast: Vegard på hytten med tre småpludrende jenter, klassisk musikk på verandaen og et glass med god rødvin. Både hytten, musikken og vinen er ting han har et dypt og meningsfullt forhold til. Heidi, på et fremmed og anonymt hotellrom, flekkete sengetøy, krøllete klær og hele tiden småfull av vin og sprit. Hverken hotellrommet eller alkoholen har noen mening, det hun gjør blir meningsløst og fornedrende.

Dette er en meget god bok, som anbefales! Den er ikke moraliserende, heller dypt deskriptiv. Marstein evner å skrive om hovedpersonene på en måte som gjør at de blir synlige for seg selv, for hverandre og for oss.

God bok!

Simon Mawer - på norsk!

Takk til Ottar Samuelsen som opplyste meg om at den fantastiske boken, The Glassroom av Simon Mawer er oversatt til norsk. Den har tittelen Glassrommet, og fikk terningkast 6 i VG.
Løp og kjøp!!

Forfatter in spe

Til min store overraskelse og begeistring har hverdagen tatt en helt ny vending. Det begynte med at jeg - ganske så plutselig - sa opp jobben min. Bestemte meg for å se om hjemmekontor kunne fungere. Skrive noen artikler, lese faglitteratur som jeg ikke har hatt tid til å lese, bestemme over min egen dag uten å måtte registrere når jeg kom og gikk. Leve av sensuroppdrag og en liten slant oppsparte "krise-midler". Gå på selvdrift, stole på at selvdisiplinen fremdeles er intakt. Etter å ha lest flere bøker om skriving slo det meg at jeg i bunn og grunn hadde lyst til å skrive en bok. Når en har sust rundt i akademia halve livet, først som student og deretter som midlertidig ansatt var bokvalget ikke så vanskelig, det måtte bli en lærebok for studenter. Jeg sendte en mail til et utvalgt forlag, fikk beskjed om å sende en prosjektbeskrivelse og innholdsfortegnelse, og gjorde det. To uker venting og så kom den hyggelige beskjeden. Nå har jeg lest gjennom kontrakten - looks fine too me - og kan tittulere meg selv forfatter. Eller rettere: forfatter in spe.

Hjemmekontoret er omorganisert og tilrettlagt, nå er det bare å komme gjennom et større sensurarbeid, og jeg er i gang. Så får tiden vise hvordan prosessen blir, jeg har et stramt tidsskjema og må jobbe systematisk for å få dette i boks. Det blir spennende å se om all litteraturen om skriving virkelig holder når det røyner på. Jeg håper å styre unna de verste krisene - og unngå at tilværelsen blir som dette:

Willy Pedersen - En fremmed på benken

Willy Pedersen, kjent sosiolog og debattant, har kommet med en ny bok. Denne gangen er det seg selv han ønsker å utforske gjennom teksten. Det er kanskje ikke så veldig overraskende, innen samfunnsforskning har det i enkelte kretser blitt populært med en narrativ stil. En slik stil innebærer at forskeren redegjør for sine subjektive ståsteder som bakgrunn for de (forhåpentligvis mer) objektive funn eller antagelser som skal presenteres. Pedersen er tydelig inspirert av denne vitenskapsteoretiske retningen, når han nå publiserer denne twist-posen av en bok. Boken er en slags selvbiografisk confession, og Pedersen forteller om hvordan personlige erfaringer har preget hans forskning. Han er inspirert av Sigmund Freud, og slenger på flere nesten-vitenskaplige redegjørelser av den store mannens teorier. Pedersen har selv vært i psykoanalyse, og gjennom denne terapien har han funnet sitt eget språk.

Boken er interessant, men uten betydning. Den er nok et vitnesbyrd på en mann som tildels er selvhenført, og til dels tar seg selv meget høytidlig. Han skriver om et ganske alminnelig liv, uten noen gang å by skikkelig på seg selv. Han blander godte-posen med nesten selvkritikk, halv-vitenskaplige redegjørelser og små blikk inn i egen barndom og ungdom. Jeg syntes boken er interessant på flere måter. For det første har jeg sannsynligvis en kikker i meg, som jeg ikke var bevisst tidligere (kanskje blottlagt og avslørt gjennom fasinasjonen for Knausgårds prosjekt). For det andre er det alltid interessant å få vite mer om hvordan "kjendis"-forskerne reflekterer rundt egen fremgang og gjennomslagskraft (han treffer ikke helt på dette punktet). For det tredje syntes jeg det er meget interessant å vite  hvordan det er å være mann i akademia, og hvordan menn reflekterer rundt sin egen maktposisjon i dette feltet.

Pedersen sneier så vidt innom disse temaene, men han holder kortene for tett til brystet. Jeg syntes at når han først skal skrive en bok om seg selv så må det være mer å by på enn det vi får av Pedersen i denne boken. Jeg likte godt betraktningene hans om røyking, men ellers var det ikke så mye nytt under solen. I tillegg har jeg fått noen intime detaljer om Pedersen som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg spurte meg selv om jeg ville ha den informasjonen jeg fikk, og hva som var motivet hans for å komme med den.

Jeg vil tro at boken har en viss interesse for folk som er i akademia, men noen stor og uforglemmelig leseopplevelse var dette ikke. Anbefales til andre kikkere, med forbehold om at du ikke får helt det du betaler for.

Joseph O'Neill - Nederland

Endelig en skikkelig godbit etter ørkesløs lesing av mellombra titler som jeg ikke klarer å fullføre.
Joseph O'Neill, født i Irland i 1964, oppvokst i Nederland og nå bosatt i New York. En for meg helt ukjent mann, men dette skal være hans tredje roman.

Handlingen er lagt til New York. Et ungt par, midt i tredve årene, han nederlandsk og hun engelsk, bor i New York. Så kommer 11. september 2001, og både livet og forholdet dem i mellom endrer seg. Hun tar med deres felles sønn og flytter tilbake til London, der hun snart finner en annen mann. Hans, som hovedpersonen heter, blir igjen, og forsøker å finne fotfeste etter familien reiste. I denne perioden begynner han å spille cricket - en sport han drev med i barndommen i Nederland. han er den eneste hvite på laget, og får et spesielt forhold til cricketdommer Chuck - opprinnelig fra Trinidad.

Handlingen er retrospektiv, Hans ser seg tilbake. To år etter at han har retunert til London ringer New York politiet, Chuch er funnet bakbundet i en av kanalene i New York, og han har lagt der lenge. Vi får ikke vite hva som skjedde Chuck, men gjennom mimringen til Hans blir vi godt kjent med denne noe eksentriske figuren.

O'Neill skriver som en Gud! Fengslende og medrivende fra første side. Anbefales hjertelig!

God bok!

Ingvill Solberg - Den yngste

Jeg er glad i lyrikk, men det er desverre altfor mange diktsamlinger jeg aldri finner rytmen med. Av de norske er det Åse Marie Nesse som er favoritten, og noe av Stein  Mehren. De siste årene har det vært et savn - ikke å finne norsk lyrikk som jeg leser om igjen og om igjen, helt til jeg kan lange og korte dikt utenat "by heart" som det heter.     

I dag fikk jeg diktsamlingen til Ingvill Solberg i posten. Jeg har lest litt av hun før - på bloggen hennes, og trodde jeg var forberedt på det som kom. Men det var jeg ikke. Dette er en diktsamling som bringer gamle følelser tilbake - vissheten om at jeg har fått en liten skatt inn i huset. Kjære venner, hvis dere skal lese en diktsamling i år så er det denne. For deg som aldri har lest dikt før, og som tror at du ikke kan like lyrikk: dette er boken du skal lese. Det er så vakkert, akk så vakkert, så nært og så eksistensielt at det er grenseløst.

Solberg skriver om søsken. Hun er åpenbart den yngste, gitt tittelen på samlingen. Jeg er selv eldst, og har to søstre. Den ene er født like etter meg, den andre ble født da jeg selv var blitt ungdom. Jeg kjenner oss igjen, alle tre. Den yngstes betraktninger og fortolkninger av det de eldste forteller. De to, ikke så ulik i alder, og den sterke følelsen av symbiose. Samholdet mellom søsken, så sterkt og så skjørt på en og samme tid. Her er et av dem som gikk rett i hjertet på meg:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste

i takt med henne. Min søster har andre drømmer

enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blir større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi

blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,

skal vi ligge i hver vår grav.

(...)

Og dette:

(...)

Alle trodde min søster var yngst.

Så kom jeg. Min søster

sto i øyehøyde med  meg der jeg lå

i glassenga på barselavdelingen.

Det første ordet jeg sa

var min søsters navn.

Jeg syntes det er vanskelig å sette ord på de følelsene slike dikt frembringer. Forholdet mellom søsken er så nådeløst hudløse, og man er så tett, vil så gjerne være så tett. Det er noe sørgelig over at søsken slutter å bo sammen, at de stifter egne familier og at mange fjerner seg fra hverandre. Søsken er noen av de personene som preger en mest her i livet, og når jeg leser diktene trykker det på en nerve. Savnet etter det som var, som aldri skal komme tilbake, men som allikevel er der -men i en annen form.

I et av diktene skriver Solberg om en jente som står og venter på bussen. Jeg tenker ofte, når jeg selv venter på bussen, at det nesten ikke er til å tro at alle de andre som venter på bussen har et liv som er like mangesidig, fylt med gleder, lykke, skuffelser og sorger, som mitt eget. At de betyr noe for noen, og at noen betyr noe for dem:

Om morgenen står jeg opp

og går til bussen. Jeg varmer ansiktet mitt

i skjerfet. Jeg kunne ha vært hvem som helst

som er ute i den kalde morgenen.

Dette er en diktsamling som skal deles. Jeg skal gi en hver til mine søstre, og en til min mor. Når jeg tenker meg om er dette en bok som venninnnene mine også fortjener. Og min egen: jeg får kjøpe meg et reserveksemplar, for denne kommer jeg til å lese igjen og igjen, slite den ut, til jeg kan den "by heart".

Imperativ anbefaling: løp og kjøp!!

God bok!

PS. Tusen takk til Gyldental og Lille Søster som sørget for at akkurat dette eksemplaret kom dit det hører hjemme!

Anna Gavalda - Ein vakker dag

Anna Gavalda skapte sensjon med boken Saman er ein mindre aleine. Hun kom som et friskt pust fra Frankrike og fikk raskt en stor skare lesere. Jeg var en av disse. Den neste romanen Lykka er ein sjeldan fugl stod ikke helt til forventningene, men en viss begeistring var det. Nå har jeg lest den siste romanen hennes, Ein vakker dag, og jeg sitter igjen med en klump i magen og et stort spørsmål: Hva har skjedd med Gavalda? Er hun allerede tom for skrivelyst, begeistring og kreativitet? For dette var helt bånn i bøtta!

I boken møter vi en ung kvinne, på vei til et bryllup. Hun sitter på i bilen til broren og svigersøsteren, og på veien plukker de opp enda en søster. Svigersøsteren blir behandlet som en paria, et utskudd, og en som ikke er velkommen. For her er det søskenflokken som gjelder. De tre søsknene stikker av fra bryllupet og reiser til den fjerde av dem, en bror som bor på et slott. Så har de fire søsknene en lukkeleg dag i saman.

Gavalda flørter med og romantiserer bygdelivet, også i denne boken. Samtidig fremhever hun det kule, urbane, og menneskene som bor der. Det er mye tvetydighet i tekstene, og hun hopper frem og tilbake mellom å forherlige først det urbane og så bygdene. Hun gjør litt det samme med familien, noe som blir overtydelig i denne boken, og på vei til å bli veldig tydelig i de to forrige.

Problemet med denne boken er at den rett og slett er dårlig. Den er overfylt med klisjeer, vi blir ikke kjent med personene, handlingen er intetsigende og historien er syltynn. I tillegg får jeg som leser overhodet ingen sympati med hovedpersonen, hun virker overfladisk, usympatisk og dømmende. Hun fremhever seg selv som politisk korrekt og naturlig (les: bohem), mens hun i bunn og grunn kun virker umoden og selvopptatt.

Ikke anbefalt: styr unna! Gavalda er ikke lenger en stjerne på den litterære himmelen, og hvis man ser den forrige boken, og denne vil man, retrospektiv, kunne se at det lå i kortene at det var denne veien det gikk. Fra topp til bunn.

Tekster om å lese og skrive

Denne uken har jeg lest tre gode tekster som handler om det å lese og skrive. Dette er Nils Christie "Små ord for store spørsmål", Olaf Lagercrantz "Om kunsten å lese og skrive" og Renbergs intervju med Knausgård i siste Samtiden. Alle tekstene omhandler det samme, men bruker ulike perspektiver, og på en måte representerer tekstene variasjoner innenfor sjangeren.

Nils Christie bør være kjent for de fleste. Han har mange gode bøker, som nå begynner å bli noeon år gamle. I det siste har han utmerket seg med et litt merkelig innspill om skolepolitikken, og denne lille boken.

Nils Christie minner meg litt om Arne Næss på sine gamle dager. Næss løp rundt med en tøygris og snakket om at alle skal være snille mot hverandre. Det er "søtt", men jeg syntes det er vanskelig å ta helt alvorlig. Christie på sin side bruker sterkt funskjonshemmede, uten språk, som sin (uff, dette er veldig stygt sagt, men dog:) "tøygris". Det virker som om menn over en viss alder blir sentimentale, og naive. Det er undelig, tatt i betraktning at dette er oppegående menn som kjenner livets realiteter. Boken til Christie blir altså litt i overkant for meg, det er rett og slett mye jeg ikke kan bruke til noe. Samtidig er det noen godbiter, så det gjelder å skrelle løken: det er en kjerne inni her, man må bare lide seg gjennom en del lag før man kommer dit.

Olav Lagercrantz er i en litt annen kategori. Han er edruelig og pragmatisk, nøktern, vektig og litterær. Han henviser til ulike tekster og møte han hadde med disse, hvordan han ble påvirket av dem og hvordan han tenker om dem. Han trekker frem leseren som medskaper, og mener at Joyce og Proust er to forfattere som har glemt dette. De "bruker opp alt surstoffet selv".

Lagercrantz skriver veldig bra, og han evner å få denne leseren til å bli en medskaper. Dette er en bok som kan brukes til noe, både for lesende og skrivende mennesker.

Den siste teksten er fra Samtiden. Samtalen mellom Renberg og Knausgård er verdt hele nummeret. Samtidig skal det sies at dette er et virkelig bra nummer, spekket med interessante artikler. Jeg leser Knausgård veldig likt Lagercrantz, de er på samme frekvens. Knausgårds filosofering rundt sin egen skriving er, på samme måte som Lagercrantz, nøktern og nedpå. At Knausgård sitter og skriver, i dette øyeblikk, på en bok vi er mange som venter utålmodig på, gir det hele en ekstra dimensjon.

Etter jeg har lest disse tre tekstene slår det meg at de litterære orienterte forfatterne skriver så mye bedre enn Christie. Christies utgangspunkt er hele tiden akademias, og selv om han sikker ikke ønsker det selv preger dette hele teksten. Akademia er trangere og mye mer normativ enn skjønnlitteraturen, noe som preger Christies tekst.

Jeg er kanskje litt urettferdig mot Christie, det er en mann som har bidratt med veldig mye innenfor norsk samtidsdebatt. Han har gjort et viktig stykke arbeid, og er mann som har påvirket den normative diskursen i Norge. Dog er det ikke denne boken jeg vil ta frem ved senere anledninger. Det er Lagercrantz og Renbergs intervju med Knausgård som blir stående for meg. Christies bok er en bok jeg forholder meg til, men som ikke inspirerer på samme måte som de to andre.

Daniel Kehlmann - Berømmelse, En roman i ni historier

Kehlmann forfattet Oppmålingen av verden, en annerledes og artig bok som kom for noen år siden. Nå har han skrevet Berømmelse, og den topper det meste av det jeg har lest i det siste.

Boken er surrealistisk, og eksperimentell. Det er en roman som er bygget opp av ni selvstendige historier, som noveller. Fellestråden mellom dem er at personene i de ulike novellene møter hverandre eller på en annen måte har forbindelse med hverandre. Kehlmann eksperimenterer med romansjangeren og blander den sammen med novellesjangeren. Det fungerer forbausende bra.

De ni historiene er alle surrealistiske, på hver sin måte. De handler alle om en eller annen form for berømmelse. Boken innledes med at en anonym mann plutselig får samtaler på telefonen som ikke er til han. Han svarer som om de var til ham, og setter igang handlinger som får store konsekvenser - ikke for ham, men for en annen. Så har vi skuespilleren som mister sin egen identitet ved å imitere seg selv. Det er den gamle damen som skal dø, men som begynner å forhandle med forfatteren av boken.

Den historien som gjør mest inntrykk på meg, og som er marerittaktig realistisk, er om krimforfatterinnen som er på reise. Hun er sammen med en gruppe, i et land med en kultur som er totalt annerledes enn hennes egen kultur. Hun forsvinner rett og slett i landet, og finner ikke veien hjem. Ingen forstår henne, hun blir frastjålet alt, mobilen slutter å virke og hun er totalt overlatt til intet.

Dette er en bok som er helt utenom det vanlige. Fremmedgjøring, teknologi og ensomhet er fremtredende. Det ligger en uro mellom linjene, og man aner at noe skal komme til å hende. Hvilket det også gjør. Hele tiden!

Anbefales!

God bok!

Sigmund Freud - Forelesninger til innføring i psykoanalyse

Jeg må legge kortene på bordet med en gang: jeg digger Freud. Og det har jeg gjort i mange, mange år. Teorien fasinerer meg enormt, tiden den oppsto i, kvinnerollen han bygger på, og ikke minst the man himself. Jeg har besøkt kontoret hans i London og i Wien, og jeg har alltid ønsket meg en sånn liten, hvit kitsch-byste av Freud. En sånn som folk før i tiden hadde av kjente komponister på pianoet eller på skrivepulten. (Jeg ønsker meg en av Immanuel Kant også, så er det sagt).

Jeg har lest mye Freud tidligere også, spesielt bøker andre har skrevet om han (the freudian fallacy er en vinner) og om teorien hans. Men nå har jeg altså lest the man himself, fra perm til perm. Det har vært en sann fornøyelse. Freud skriver ut av denne verden bra! Det er som tittelen mer enn antyder forelesninger som er publisert. De er beabeidet til bokform, for å nå et bredere publikum. I boken tar Freud oss med gjennom grunnlaget for hele psykoanalysen. Det begynner med Feilreaksjoner, så er det Drømmen, deretter intet mindre enn Alminnelig nevroselære. Her er det både isfjell, seksuelle undertrykte behov, slip-of-the-tounge og projisering. I love it!!

Hvorfor lese Freud, spør du kanskje. Jo, det er det sannelig flere grunner til enn jeg har fingre på to hender. Han la grunnlaget, ikke bare for en psykologisk teori som har fått helt avsindig betydning for ettertiden, men også for store forfattere og filmskapere. Eksempler er Bergmann, Woody Allen, Yalom, Kaarbøl og vår egen Alnæs (Sabina). Dessuten har Freud påvirket måten vi ser verden på. Hvem er det som ikke tror at det finnes mørke krefter i det underbevisste? At vi ikke har blitt, om ikke et produkt, men i hvert fall påvirket av barndommen? Synet vi har på drømmer er påvirket av Freud, og språket vårt inneholder mange referanser til nettopp psykoanalysen.

Freud is funny. Ikke bokstavlig talt, jeg tar mannen langt på vei på alvor, men det er festlig å lese om disse rare klientene hans. Særlig kvinnene. Det er mer enn innføring i psykoanalyse, det er også en innføring i en verden der borgerlighet og kvinnnehysteriet får råde.

Anbefales på det varmeste, ikke la dette være eksklusivt for psykologer og psykiatere: dette er kulturhistorie og vitenskapsformidling på sitt ypperste!

God bok!