Tekster om å lese og skrive

Denne uken har jeg lest tre gode tekster som handler om det å lese og skrive. Dette er Nils Christie "Små ord for store spørsmål", Olaf Lagercrantz "Om kunsten å lese og skrive" og Renbergs intervju med Knausgård i siste Samtiden. Alle tekstene omhandler det samme, men bruker ulike perspektiver, og på en måte representerer tekstene variasjoner innenfor sjangeren.

Nils Christie bør være kjent for de fleste. Han har mange gode bøker, som nå begynner å bli noeon år gamle. I det siste har han utmerket seg med et litt merkelig innspill om skolepolitikken, og denne lille boken.

Nils Christie minner meg litt om Arne Næss på sine gamle dager. Næss løp rundt med en tøygris og snakket om at alle skal være snille mot hverandre. Det er "søtt", men jeg syntes det er vanskelig å ta helt alvorlig. Christie på sin side bruker sterkt funskjonshemmede, uten språk, som sin (uff, dette er veldig stygt sagt, men dog:) "tøygris". Det virker som om menn over en viss alder blir sentimentale, og naive. Det er undelig, tatt i betraktning at dette er oppegående menn som kjenner livets realiteter. Boken til Christie blir altså litt i overkant for meg, det er rett og slett mye jeg ikke kan bruke til noe. Samtidig er det noen godbiter, så det gjelder å skrelle løken: det er en kjerne inni her, man må bare lide seg gjennom en del lag før man kommer dit.

Olav Lagercrantz er i en litt annen kategori. Han er edruelig og pragmatisk, nøktern, vektig og litterær. Han henviser til ulike tekster og møte han hadde med disse, hvordan han ble påvirket av dem og hvordan han tenker om dem. Han trekker frem leseren som medskaper, og mener at Joyce og Proust er to forfattere som har glemt dette. De "bruker opp alt surstoffet selv".

Lagercrantz skriver veldig bra, og han evner å få denne leseren til å bli en medskaper. Dette er en bok som kan brukes til noe, både for lesende og skrivende mennesker.

Den siste teksten er fra Samtiden. Samtalen mellom Renberg og Knausgård er verdt hele nummeret. Samtidig skal det sies at dette er et virkelig bra nummer, spekket med interessante artikler. Jeg leser Knausgård veldig likt Lagercrantz, de er på samme frekvens. Knausgårds filosofering rundt sin egen skriving er, på samme måte som Lagercrantz, nøktern og nedpå. At Knausgård sitter og skriver, i dette øyeblikk, på en bok vi er mange som venter utålmodig på, gir det hele en ekstra dimensjon.

Etter jeg har lest disse tre tekstene slår det meg at de litterære orienterte forfatterne skriver så mye bedre enn Christie. Christies utgangspunkt er hele tiden akademias, og selv om han sikker ikke ønsker det selv preger dette hele teksten. Akademia er trangere og mye mer normativ enn skjønnlitteraturen, noe som preger Christies tekst.

Jeg er kanskje litt urettferdig mot Christie, det er en mann som har bidratt med veldig mye innenfor norsk samtidsdebatt. Han har gjort et viktig stykke arbeid, og er mann som har påvirket den normative diskursen i Norge. Dog er det ikke denne boken jeg vil ta frem ved senere anledninger. Det er Lagercrantz og Renbergs intervju med Knausgård som blir stående for meg. Christies bok er en bok jeg forholder meg til, men som ikke inspirerer på samme måte som de to andre.

Daniel Kehlmann - Berømmelse, En roman i ni historier

Kehlmann forfattet Oppmålingen av verden, en annerledes og artig bok som kom for noen år siden. Nå har han skrevet Berømmelse, og den topper det meste av det jeg har lest i det siste.

Boken er surrealistisk, og eksperimentell. Det er en roman som er bygget opp av ni selvstendige historier, som noveller. Fellestråden mellom dem er at personene i de ulike novellene møter hverandre eller på en annen måte har forbindelse med hverandre. Kehlmann eksperimenterer med romansjangeren og blander den sammen med novellesjangeren. Det fungerer forbausende bra.

De ni historiene er alle surrealistiske, på hver sin måte. De handler alle om en eller annen form for berømmelse. Boken innledes med at en anonym mann plutselig får samtaler på telefonen som ikke er til han. Han svarer som om de var til ham, og setter igang handlinger som får store konsekvenser - ikke for ham, men for en annen. Så har vi skuespilleren som mister sin egen identitet ved å imitere seg selv. Det er den gamle damen som skal dø, men som begynner å forhandle med forfatteren av boken.

Den historien som gjør mest inntrykk på meg, og som er marerittaktig realistisk, er om krimforfatterinnen som er på reise. Hun er sammen med en gruppe, i et land med en kultur som er totalt annerledes enn hennes egen kultur. Hun forsvinner rett og slett i landet, og finner ikke veien hjem. Ingen forstår henne, hun blir frastjålet alt, mobilen slutter å virke og hun er totalt overlatt til intet.

Dette er en bok som er helt utenom det vanlige. Fremmedgjøring, teknologi og ensomhet er fremtredende. Det ligger en uro mellom linjene, og man aner at noe skal komme til å hende. Hvilket det også gjør. Hele tiden!

Anbefales!

God bok!

Sigmund Freud - Forelesninger til innføring i psykoanalyse

Jeg må legge kortene på bordet med en gang: jeg digger Freud. Og det har jeg gjort i mange, mange år. Teorien fasinerer meg enormt, tiden den oppsto i, kvinnerollen han bygger på, og ikke minst the man himself. Jeg har besøkt kontoret hans i London og i Wien, og jeg har alltid ønsket meg en sånn liten, hvit kitsch-byste av Freud. En sånn som folk før i tiden hadde av kjente komponister på pianoet eller på skrivepulten. (Jeg ønsker meg en av Immanuel Kant også, så er det sagt).

Jeg har lest mye Freud tidligere også, spesielt bøker andre har skrevet om han (the freudian fallacy er en vinner) og om teorien hans. Men nå har jeg altså lest the man himself, fra perm til perm. Det har vært en sann fornøyelse. Freud skriver ut av denne verden bra! Det er som tittelen mer enn antyder forelesninger som er publisert. De er beabeidet til bokform, for å nå et bredere publikum. I boken tar Freud oss med gjennom grunnlaget for hele psykoanalysen. Det begynner med Feilreaksjoner, så er det Drømmen, deretter intet mindre enn Alminnelig nevroselære. Her er det både isfjell, seksuelle undertrykte behov, slip-of-the-tounge og projisering. I love it!!

Hvorfor lese Freud, spør du kanskje. Jo, det er det sannelig flere grunner til enn jeg har fingre på to hender. Han la grunnlaget, ikke bare for en psykologisk teori som har fått helt avsindig betydning for ettertiden, men også for store forfattere og filmskapere. Eksempler er Bergmann, Woody Allen, Yalom, Kaarbøl og vår egen Alnæs (Sabina). Dessuten har Freud påvirket måten vi ser verden på. Hvem er det som ikke tror at det finnes mørke krefter i det underbevisste? At vi ikke har blitt, om ikke et produkt, men i hvert fall påvirket av barndommen? Synet vi har på drømmer er påvirket av Freud, og språket vårt inneholder mange referanser til nettopp psykoanalysen.

Freud is funny. Ikke bokstavlig talt, jeg tar mannen langt på vei på alvor, men det er festlig å lese om disse rare klientene hans. Særlig kvinnene. Det er mer enn innføring i psykoanalyse, det er også en innføring i en verden der borgerlighet og kvinnnehysteriet får råde.

Anbefales på det varmeste, ikke la dette være eksklusivt for psykologer og psykiatere: dette er kulturhistorie og vitenskapsformidling på sitt ypperste!

God bok!

Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo

Det har vært litt skriverier om HiO sitt fagforfatterstudium, og som noen av dere allerede vet var jeg student der. Jeg hadde en kort gjesteopptreden, ikke fordi studiet ikke var bra, men fordi jeg var nedsyltet i annet skrivearbeid. Nå oppfordrer Dispolitteraten at jeg deler mine erfaringer med dere, og det er ikke vanskelig å i møtekomme. For det første er det mange skriveføre bloggere, for det andre er det mange som har skrive-ambisjoner, og for det tredje er dette et studium som jeg mener er et faglig bra tilbud.

Jeg så også på studiet i Vestfold, men det er lagt opp som et masterstudium. Fordelen med Vestfold er at det er rettet mot forlagsvirksomhet, noe som gjør at det gir økt mulighet for å få jobbe i den sektoren, hvis det er det man ønsker. Vel, jeg valgte HiO. En av årsakene var at det var nært, jeg bor ikke langt fra Bislett. En annen årsak var at jeg syntes opplegget så bra ut.

Jeg var kun på en samling, så det er noe de som leser dette må ta som forbehold. Men, jeg kjøpte inn en del av pensumbøkene, og jeg har brukt bøkene flittig, også etter at jeg sluttet på HiO. Fagforfatterstudiet er delt opp i ulike "moduler". Innledningsvis er det en Innføringsmodul. Der vektlegges fagboka, fagforfatterrollen, kildekritikk og intervjuteknikk. Det er noe elementære forskjeller mellom den vitenskaplig metodiske intervjuingen jeg har drevet/driver med, og journalist-intervjuing. På mange måter er journalistintervjuingen mer "åpen", man lærer å bruke hele spekteret som medmenneske og fagmenneske - altså fagforfatterrollen. Kildekritikk er noe av det som vektlegges, og det er jo et viktig aspekt ved intervjuing - i alle former. Neste modul er reportasjetekster, så er det essayskriving og tilslutt fag og kommunikasjon.

Vi ble delt inn i grupper på 6-7 stykker, og dette var mennesker fra helt ulike miljøer og med ulik bakgrunn. Det syntes jeg var meget bra! Deretter fikk vi et fagmenneske å forholde oss til, en som ledet gruppen. Disse var kjente navn som selv hadde vært og var aktive skribenter, både som kronikkforfattere og fagbokforfattere. Så jobbet vi med ulike "oppdrag" - feks. skulle vi skrive en kronikk. Den ble sendt til de andre i gruppen, som ga respons. Jeg syntes dette er en glimrende måte å jobbe på, kanskje fordi jeg er vant med en litt stusselig forskerrolle som innebærer at en sitter alene på et kontor, bokstavlig talt nedstøvet i fagbøker, og skriver om et tema som i bunn og grunn ikke andre er så interessert i, fordi de sitter og jobber med egne ting.

Jeg hoppet som sagt av, og det var ikke med lett hjerte. For dette var både givende, inspirerende og ikke minst morsomt. Og jeg ble fasinert av å få vite at DN-journalisten og forfatteren av Fars krig, Bjørn Westlie, hadde brukt dette forumet da han skrev boken. Og vi vet hvordan det gikk, boken ble en stor suksess. Naturlig nok ikke på grunn av forfatterstudiet alene, Westlie er en ypperlig forfatter, men det forteller litt om at dette kan fungere meget bra.

Søknadsfristen er 1.5.2010. Hvis du har en uforløst fagforfatter eller skribent i "magen", er dette et bra sted å realisere noe av det som skal til for å få oppfylt ambisjonen.

Anbefales? Ja, kjør på - du møter masse flotte mennesker, får jobbe med språk, tekst og fag, og det er tilfredstillende å møte både andre og seg selv i en sånn sammenheng!

Jo fortere jeg går jo mindre er jeg - Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne har fått meget gode kritikker, og på baksiden står det at den er humoristisk. Vel, det syntes jeg ikke den var. Den var riktig traurig, og fryktelig trist. Trist er kanskje for svakt, den var tragisk.

Det handler om en eldre ensom dame. Hun har vært ensom hele livet, aldri hatt venner og aldri snakket med noen. Hun har en mann, Epsilon, som hun snakker med - men det er vanskelig å si hvilket forhold disse to har. De fikk aldri barn, men de hadde en hund, Stieg, som døde da den la på svøm etter pikekyss.

Boken er fin den, men den er for trist etter min smak. Den er godt skrevet og handlingen er troverdig. Det er fryktelig hvis mange har det på denne måten - og det er det antageligvis. Ensomhet, frykt og angst for å dø. Bare elendighet, og et liv ingen fortjener. Anbefales for dem som syntes at slike historier er verdt å lese. Jeg for min del kunne egentlig klart meg uten.

God bok!

Livets lyse sider - Barbara Ehrenreich

Undertittelen på denne boken er Hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika. Jeg så for en tid tilbake et intervju med forfatteren, hun var hos John Stewart (NRK2). Så litt visste jeg om boken, og om forfatteren, men jeg var uforberedt på at det skulle være en så glimrende, ironisk og spisset kritikk av positiv tenkning.

Positiv tenkning er tendensen til å skylde alt som ikke går så bra på sin egen mangel på positiv innstilling. Forfatteren får virkelig øynene opp for denne "filosofien" som kreftpasient. Hun får brystkreft og møter et helvete av rosa bamser, rosa sløyfer og "overlevere" som forteller om hvordan de har kjempet ned kreften ved hjelp av positiv tenkning. Ehrenreich viser at dette er det rene viss-vass, det er ingen vitenskaplig sammenheng mellom positiv innstilling og overlevelse. Forfatteren trekker dette videre og viser hvordan USA er gjennomsyret av denne tenkningen. Hun argumenterer for at både økonomien og kirken er bygget på overbevisningen om at hvis du tenker positivt, ja da går alt så bra.

Til min store fornøyelse trekker hun frem The Secret som en av verstingene av nyere bøker som hevder at du kan få alt du vil i livet, bare du tenker hardt og riktig nok på det du ønsker deg. Jeg er en av de mange som er kritiske og tar avstand fra denne sjangeren, og det gjør godt for en kritisk og negativ leser å få så mange gode og hardtslående argumenter for at denne litteraturen er trash.

Ehrenreich er ingen hvem-som -helst. Hun har flere publikasjoner bak seg, og hun har i tillegg en doktorgrad i biologi. Så dette er en dame som kan skrive, og som åpenbart også kan tenke kritisk. Hun viser hvordan positiv tenkning har vokst frem. Blant annet viser hun til Martin Seligman - ja, det er han med "lært hjelpesløshet" og hans rolle i dagens legitimering av positiv tenkning bevegelsen. Hun viser også hvordan store kirkesamfunn i USA har kastet ut Jesus, og i stedet har blitt et kynisk sted for inntjening av penger. Store penger.

Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker at hun refererer og henviser til samfunnsteoretikere som f.eks. Weber, og at hun kjører en brutal og gjennomført analyse av positiv-tekning-bevegelsen. Hun sier selvsagt ikke at vi skal begynne å tenke negativt, men hun fremmer et slag for den kritiske tenkningen og for et større fellesskapsfokus enn det vi har.

En bok til ettertanke, fornøyelse og som et armslag for alle som er kritiske, og som mener at det er en dyd av nødvendighet i dagens samfunn. For de som liker bøker som the Secret og som ikke går iveien for å hevde at jeg må holde meg unna deg fordi du ikke er god for auraen min, eller fordi healeren min sier det: dette er obligatorisk lesning!! Du er lurt!

God bok!

Jern - Torgrim Eggen

Jern av Eggen er intet mindre enn en fest - fra begynnelse til slutt. Boken er et overflødighetshorn av fantasi, informasjon, intriger og humor. Takk Eggen, denne satt en skikkelig spiss på påsken!

Boken handlere om tre mennesker, som hver på sin måte har sine utfordringer. Gro mister sin to år gamle datter, og begynner å blogge om hvordan hun har det. Gro er frisør, har et dårlig språk, og noen helt åpenbare menneskelige kvaliteter som ligger å venter på å få komme til overflaten. Ove er junkie og rømmer fra noen litauere som skal knuse kneskålene hans på grunn av gjeld. Ina skriver doktoravhandling i sosialantropologi med tema nyreligiøse bevegelser. Om ikke det er stressende nok å skrive doktorgrad så har hun toppet det hele med å ha et seksuelt forhold til veilederen sin. Disse tre karakterene møtes på Folkvang, et senter for en sekt-lignende bevegelse, ledet av den karismatiske Biv fra Sør-Afrika.

Teksten er interessant, Eggen har blandet ulike sjangere: Gro skiver som blogger eller i mail, Ina/Tina skriver i mail og ved noen anledninger utkast til vitenskaplige artikler. Ove skriver kapitler til en bok, som blir refusert.

Jeg har en venninne som jobber med nyreligiøse bevegelser, og det var hun som mente at dette var en bok som måtte leses. Jeg plukket den opp på Akademika, uten de helt store forventningene. Jeg har lest andre bøker av Eggen, blant annet Pynt, som jeg likte godt. Jeg syntes slutten på Pynt var svak og lite troverdig, og hadde det i bakhodet gjennom hele Jern. Men det var ingen grunn til bekymring, slutten var helt etter mitt hjerte.

I boken får vi grundige og troverdige innføringer i alt fra religion, økologisk mat, blogging og merkevarebygging på nettet, for å nevne noe. Boken er så spekket med artig informasjon at det er en sann fryd. Jeg koste meg fra første side, og takker og bukker. En bok med mange morsomme vendinger og som sagt: et oppkomme av fri fantasi og ansatser til ramsalt samfunnskritikk.

Anbefales!

God bok!

Imot kunsten - Tomas Espedal

Dette er uten sammeligning den vakreste boken jeg har lest på lenge. Jeg er begeistret for Espedals bøker generelt, men denne kommer til å bli stående helt spesielt. Espedal gir oss fortellingen om et liv som forfatter, og om et liv som et individ og deltager i det store fellesskapet som heter familien. Han går to generasjoner tilbake, og en generasjon frem.

Jeg syntes det er vanskelig å fremheve det som er det store temaet i boken. Handlingen tar hele tiden opp drømmen om forfatterskapet, men det er samtidig noe større, eller om du vil, dypere eksistensielt som er tilstede. Nå kan en si at skriving er noe av det mest eksistensielle en person kan drive med, men Espedal knytter skrivingen til livet og det levde på en måte som jeg ikke har lest tidligere.

Noe av det som er så gripende med Espedals bøker er ensomheten. Han sitter igjen alene med to morløse barn, og er selv morløs. Dette skriver han om i boken Dagbok fra 2003, en bok som jeg vil lese igjen etter å ha lest Imot kunsten. Temaet er sterkt tilstede også i den siste boken, og på denne måten henger de sammen, den ene kan leses som en fortsettelse av den andre.

Espedals siste bok kommer samtidig med Knausgårds kamp-prosjekt. Likheten mellom bøkene er at det utleverer, nådeløst og intenst. Men det er også veldig mye som skiller disse fra hverandre. Espedal er mer intens og samtidig roligere enn Knausgård, og han skriver mer poetisk og gir en følelse av en uvirkelig nærhet som jeg syntes det er vanskelig å sette ord på. Spesielt når han skriver om ulykken han er redd for at skal komme, og hvordan han tenker om barna som skal forlate ham, og han blir sittende igjen, alene.

Les den! Den er en sjelden perle i den norske samtidslitteraturen.

God bok!

Din næstes hus - Jette Kaarsbøl

Jette Kaarsbøl skrev Den lukkede bok. En fantastisk historie som hadde mange lag. Først var det den personlige og tragiske historien til hovedpersonen. Den like tragiske historien til hennes mann. Og den fantastiske historien om demokratisering og opplysningstid i Norden.

Nå har hun skrevet Din næstes hus. Det er historien om arkitekten Laus, en desillusjonert, ironisk, hip og vellykket mann, som tilsynelatende har det meste (hvis vi ser bort fra familie, barn og kone - og det er jo ikke lite). Laus mister sin far, enda om mulig enda mer deillusjonert arkitekt, som aldri fikk det helt til. Når faren dør bestemmer laus at han skal begraves i St. Randing, en liten og mistrøstig by, fordi det var her faren den ene gangen fikk til et byggeprosjekt.

Etter mye om og men, og heller uklare motivasjoner, reiser Laus til St.Randing for selv å være arkitekt for et bygg der. Han har et ambivalent forhold til stedets prest, Stig, men de utvikler en eller annen form for vennskap. Stig har en vakker (?) kone - og Laus liker tydeligvis denne kvinnen.

Så langt kom jeg. På trass og vilje. Fordi dette er Kaarbøl. Men nå er det nok. Det går så sakte, Laus er så uinteressant, det samme er Stig, jeg kjeder vettet av meg. Jeg er egentlig likegyldig med hvordan det skal gå med Laus, jeg syntes han er en intetsigende japp. St. Randing høres ut som et fryktelig sted: grått og kjedelig, for ikke å snakke om de som bor der.

Livet er for kort. Det er mulig jeg går glipp av noe, men jeg tar sjansen.

Ida Jessen - Børnene

Børnene er en frittstående fortsettelse av Den der lyver og Det første jeg tenker på. Frittstående i betydningen at det overhodet ikke er fortsettelser av de andre bøkene. Vi er i den samme oppdiktede byen Hvium, men vi møter andre mennesker.

Solvej er sykepleier og reiser til Hvium for å være i nærheten av sin 5 år gamle datter, Christiane. Datteren bor i Hvium med faren og hans nye kjæreste. Solvej har mistet omsorgen for datteren etter å ha innledet et forhold til en gift mann. Vi følger Solvej gjennom to perioder: i den første vanskelige og i den andre perioden når Solvej har slått seg til ro og fått et godt liv i Hvium.

Handlingen tematiserer morskapet. Solvej mister nesten datteren sin, til fordel for en mann. I boken beskrives sorgen, raseriet, fortvilelsen og frustrasjonene Solvej har - på en overbevisende og bra måte. Jeg opplevde å forstå hva Solvej gjorde, og hvorfor hun i noen tilfeller tok noen alvorlige feilvurderinger.

Denne boken er på høyde med ABC. Jessen har en skrivemåte og en tilnærming som er helt spesiell, og inviterer leseren til å bli kjent med hovedpersonene, som ikke så mange andre forfattere klarer.

Se link for dansk anmeldelse.

Anbefales!

God bok!

Sony reader

Jeg har fått den mest fantastiske gadget jeg kunne drømme om. Den er så lekker at det nesten ikke er til å holde ut! Foreløbig har jeg fått handlet to e-bøker, den siste til Coetzee og den siste til Byatt. Dette er forhåpentligvis et før og etter kapitel i mitt liv som leser! Den gir akkurat samme følelsen som en bok, er superb å lese på, jeg kan notere, søke på navn, høre på lydbøker og laste inn alt fra fagbøker, romaner, diktsamlinger til reisehåndbøker. Forbausende bra utvalg av englske titler.

Ferier preget av desperasjon over å ikke ha tatt meg nok eller de rette bøkene er en saga blott. Den har perfekt størrelse og kan tas med overalt. Og så er den utrolig smekker og elegant. Her og nå kan det ikke bli bedre!!

Takk til Thauke 2

Jeg må bare legge ut denne hilsenen fra Thauke. Akkurat den medisinen jeg trengte dagen før dagen. Den er kjempefin og jeg ble hoppende glad og begeistret:

For jenter fra Bergen er disputaser suksess

de blogger med gjengen frie for stress

om opponenten på flankenslett ikkje forstod

det bryr ikkje Janken

hon tar det med ro!

Tusen Takk, Thauke!!

Karl Ove Knausgård - Min Kamp 4

Knausgård holder stilen!

Jeg er helt uenig med dem som mener at denne boken er den svakeste - den er i samme klasse som de andre tre. Tematikken er kanskje ikke like snerten, men han er nådeløst ærlig. Det er tydeligvis like komplisert å være hormonell og ung for gutter som for jenter.

I boken beskriver Knausgård sitt år som lærervikar i Nord-Norge. Han underviser, skriver, fester og drikker. Jeg syntes kanskje han er litt vel hard på flasken, og ble flere ganger urolig for en del av de tingene han gjorde som lærervikar. Nei, nei - ikke gjør det der, dette endre med katastrofe. Men det gjorde det ikke.

Vi har alle blitt vraket da vi var ung, og Knausgård vraker den ene etter den andre. Jentene sitter tilbake og lurer på hva de gjorde galt, hvorfor de ikke var gode nok. Så - tyve år senere kan de lese at det var fordi Knausgård ikke fikset å ha sex, hadde altfor tidlig sædavgang, og følte seg mislykket og ydmyket.

Mellom linjene peker Knausgård på store utfordringer for den norske skolen, utfordringer som er der den dag i dag. For mange vikarer, mobbing i skolen, skoletrøtte og umotiverte elever. Han viser også at læreren spiller en stor rolle for hvordan elevene har det. Han har en røff, men hengiven tone overfor elevene sine, men han er der kun ett år, så det spørs om ikke elevene merker han mer enn han merker dem.

En fin bok, med mange høydepunkter. Jeg gleder meg hemningsløst til femmeren, Knausgård har kommet inn på skriveakademiet i Bergen.

Anbefales!
God bok!

Sveve over vatna - Ragnar Hovland

Det er noen bøker jeg ikke kan fatte og begripe at jeg ikke har lest tidligere. Denne er prakteksempelet.

Sveve over vatna er kostelig lesning. Absurd, morsom og helt uforutsigbar. Dr. Munk er en sann helt, det politiske prosjektet er like absurd i boken som det var i virkeligheten - og sentralkomiteen som holder til ved lille Lundgården, ja de har jeg da vitterlig sett hver gang jeg har vært på besøk i byen.

Alle referansene til litteratur, musikk og popkultur gir boken det lille ekstra, men for meg er beskrivelsene fra Bergen også en del av det som løfter denne boken opp, svevende over mye annet.

Løp og kjøp - du får den blant restene fra Mammut.

Anbefales!

God bok!

Simon Mawer - The Glass Room

Merk deg forfatternavnet og tittelen på boken. Dette er intet mindre enn genial skrivekunst. En leseopplevelse av de helt sjeldne.

Først om forfatteren. Mawer er født i England i 1948, men bor nå i Roma. Han ga ut sin første bok Chimera i 1989 - da han var 40 år gammel. The Glass Room er hans åttende bok - så her er det forhåpentligvis flere perler å hente.

Bokens omdreiningspunkte er the Landauer house, et hus som bygges i Tsjekkia i 1930. Eierne, Viktor og Liesel Landauer, er et ektepar som har store visjoner for sitt husbyggeprosjekt. De treffer en arktiekt som er inspirert av modernismen, og som bygger det fantastiske huset for dem.

Symbolikken med huset er at det er moderne, det er åpent, bygget med store glassflater og typiske moderninstiske elementer. Huset representerer et brudd med det "vanlige", eller om du vil: med den gjengse smak og oppfatningen av estetikk. Huset er på mange måter gjennomsiktig: vi kan se inn i det og gjennom det. Husets symbolikk får en dyp dobbelbunn, i opptakten til den andre verdenskrig og tiden etterpå.

Viktor er jøde. Etterhvert som krigen kommer nærmere Tsjekkia forstår ekteparet at de må ta med seg barna sine og komme seg bort. De reiser først til Sveits, før de i siste liten kommer seg til USA, der de blir boende resten av livet. Ekteparet tilhører overklassen, de er kultiverte, kritiske og opptatt av politikk. Huset er et uttrykk både for ekteparets selvstendige tenkning, men også for den stemning som rådet i Europa før krigen. Optimisme, fremgang, politisk engasjement og et blomstrende kulturliv.

Vi følger huset etter at ekteparet har flyktet, og vi følger menneskene som overtar det. Først tyskerne, som bruker som et surrealistisk laboratorium for raseforskning. Deretter blir det ballettskole, for til sist å bli omgjort til et museum. På denne måten speiler huset ulike epoker og ulike verdensanskuelser. Vi følger menneskenes skjebner og det er sterke møter med sterke mennesker som lider personlige skjebner i en svart historisk periode i Europas historie.

Boken åpner med at Liesel kommer tilbake til huset, etter invitasjon fra myndigheten i den lille Tsjekkiske byen der huset er bygget. Huset er gjort om til museum, og myndighetene ønsker tydeligvis å legitimere at eierne ble frattat huset og alle rettigheter da de måtte flykte. Deretter flytter vi oss over til begynnelsen, til 1930, og blir fortalt en gripende og troverdig historie om huset og de som har bodd i det.

Det som er så vakkert med boken er at den viser hvordan krigen påvirket enkeltindividene og samfunnet rundt. Europa var en verdensdel som var i fremgang. Kulturlivet og akademia representerte alt det fantastiske som lå i Europa, mulighetenes verdensdel - kanskje enda mer enn USA. Så det er så trist, så trist, å lese om all ondskapen og vrangforestillingene nazistene brakte med seg.

Nå tenker du kanskje: åh, nei - ikke enda en bok om andre verdenskrig. Men dette er ikke bare enda en bok om andre verdenskrig. Det er en annerledes bok om Europa - før og etter andre verdenskrig. I tillegg til krigen, er det en bok om mennesker og deres skjebner. Og om hvordan tilfeldigheter, muligheter, personlige valg og karaktertrekk blir avgjørende for det som skjer med dem under og etter krigen.

Europa er uten sammenligning min favorittverdensdel. Når jeg er i Europa, og ute av Norden, slår det meg hver gang hvor imponerende denne delen av verden er. Europa har alt. Spesielt det å reise med tog gjennom Europa er som å reise i tiden og i det som er "verden". Det må ha vært hardt for alle dem som flyktet til USA, bare tanken på at det var deres Europa som til de grader ble destruert, fra innsiden - det er nesten ikke til å holde ut. Alt dette ble følbart i lesningen av boken. Det var en av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid.

Jeg leste boken i Frankrike, på engelsk, og ble ferdig med den da jeg satt i flyet, høyt over yndlingskontinentet mitt. Jeg gråt da jeg var ferdig med den, og jeg tenker mye på den fremdeles. Jeg håper at den generasjonen som vokser opp nå forstår hvor viktig demokratiet er, muligheten for det enkelte individ får til å leve sitt liv, uavhengig av en stat eller dispot som ødelegger det skjøre systemet vi lever i. Og samtidig er tanken på all den uretten som fremdeles er, dypt fortvilende.

Dette er en bok med et formål som går langt utover det litterære. Det er som en kavalkade over Europas utvikling fra 30-tallet, fortalt ut fra et byggeprosjekt som var ment å representere nytenkning og nye muligheter. Boken er intet mindre enn fantastisk.

Anbefales!
God bok!

Little Bee - Chris Cleave

Nei - nok for være nok. Jeg vet at jeg sa etter påske, men nå begynner det å tårne seg opp med bøker her hos meg. Og jeg blir liksom ikke ferdig med boken, før jeg har delt opplevelsen av den med dere. Dessuten, hvem er det jeg forsøker å lure? Disputas får være disputas, jeg kommer ikke til å gjøre det bedre av å late som om jeg ikke leser skjønnlitteratur fordi jeg forbereder meg til å disputere, for det gjør jeg. Og etter den kjipe bølgen av dårlige bøker, har jeg nå hatt en opptur av de sjeldne og lest den ene perlen etter den andre. Jeg lovet å skrive en liste over de dårlige, men det ligger langt inne. Men: denne tok jeg meg meg på en kort oppladningsuke i Frankrike, i et lite sted oppe i fjellene der utvalget av bokhandlere og engelske bøker var ytterst begrenset. Det gjorde at jeg hadde valget mellom å fullføre denne fæle boken, eller å ligge og stirre tomt i luften hver eneste kveld når resten av familine koste seg med sitt gode utvalg av medbragt - som jeg hadde plukket ut for dem. Så jeg starter bloggingen igjen med en dårlig. Men, hold ut - nå kommer blogginnleggene som perler på en snor de neste dagene - med den ene boken bedre enn den andre.

Jeg vet at noen av dere liker denne, og den har fått kjempegode anmeldelser. Men for meg var dette skikkelig dårlig. Jeg plukket den med meg på Gardemoen fordi flyet til København var forsinket. Jeg flyr alltid via København, om jeg må eller ikke, for der har de en knallgod bokhandel. Men denne gangen skulle vi med flyet klokken 6:30 om morgenen, og jeg gamblet på at flyet skulle gå på tid. Det betød 90 gyldne minutter på Kastrup før flyet gikk videre. Jeg skulle plukke med meg Politiken, Weekend-avisen, Informationen, den siste til Jette Kaarsbøl og Ida Jessen, og annet digg som jeg regnet med å finne. I stedet måtte vi løpe fra en gate til den neste, og da vi heseblesende fikk satt oss i setene på flyet i København var jeg redd for at ferien var kjørt. Jeg hadde en bok i kofferten, The Glass Room av Simon Mawer - som jeg ikke ante hva var for noe (og som jeg plukket opp i flyplassen på Kastrup noen uker tidligere), Dagbladet og siste utgave av "Sopp og Nyttevekster". Og denne her: Little Bee av Chris Cleave. Dramatikk på høyt nivå. Og det stopper ikke der: Jeg visste at MK4 skulle slippes, mens jeg var borte, og at jeg kom til å gå hvileløst rundt, i en pitteliten by, langt oppe i fjellene, i Frankrike, prisgitt en Mr. Cleave og en mister Mawer, mens jeg kunne vært hjemmei Oslo, liggende på sofaen, med en kopp Kusmi-tea (som jeg har blitt hekta på etter å ha blitt tipset av en annen blogger) og Karl Ove. Akk, mitt elendige menneske. Det eneste lyspunktet var at jeg skulle ha ferie, at jeg skulle være sammen med barna og kjæresten, og at jeg kunne få tak i mer av den franske Kusmi-teen. Dessuten, jeg hadde lest på andre blogger at Little Bee var strålende, og til tross for min egen magefølelse om at dette kanskje ikke var min greie: den hadde jeg klart å nappe med meg på Gardemoen.

Jeg merker at jeg nesten har litt vegring mot å skrive om den, og at jeg faktisk kunne fortsatt å utbrodere min egen fortvilelse, der og da, i flysete på vei til målet for turen, men jeg skal spare dere. Det ble en fantastisk tur, jeg fikk tak i mer Kusmi-tea, bøkene jeg hadde plukket ut til resten av familien ble en inner-tier, og den godeste Simon Mawer skal vise seg å bli et bekjentskap ut av de sjeldne.

Little Bee er noe av det simpleste, spekulative og kjipe jeg har lest på lang tid. Her har Mr. Cleave, ung og lovende (født i 1973 - bare unggutten etter min tidsregning) spaltist i The Guardian, skrevet en bok som ikke bare en skikkelig dårlig, men som til alt overmål skal filmes. med Nicole Kidman i hovedrollen! Ikke nok med det, den forrige boken hans, som også ble en internasjonale bestseller, heter "Kjære, Osama". Hva er det for en tittel? Kjære? Snakker vi om Bin Laden?? I hope not!

Vel, over til saken. Little Bee handler om en nigeriansk jente som snakker som en gammel mann. En kvinne, Sarah, som tilhører en annen tid og en kvinnetype som det burde vært skuddpremie på. Og som en birolle, og en ramme rundt fortellingen, Sarahs mann Andrew, som henger seg i stuen, desillusjonert og halvgal etter opplevelsene på en ferietur i Nigeria.

Plottet er at Sarah og Andrew har tatt en ferietur (!!) til Nigeria. De har bodd inngjerdet - bokstavlig talt - et av disse ferieoppleggende der turistene bor på et inngjerdet område fordi lokalbefolkningen massakrerer hverandre på den andre siden av gjerdet.

Nigeria er et land med mye kriminalitet, korrupsjon, store sosiale forskjeller og mangel på respekt for menneskerettighetene. Senest i høst hadde Amnesty en kampanje som satte søkelyset på forholdene i landet. Shell tjener masse penger i Nigeria, på oljeutvinning, uten at dette kommer lokalbefolkningen til gode. I tillegg skaper oljesøl og forurensning fra utslipp problemer for fiske og natur. Så situasjonen i Nigeria er ikke bra. Derfor kunne boken bidratt til å opplyse lesende mennesker om den generelle situasjonen, og vi kunne bidra til økt påtrykk på feks. Shell, gjennom såkalt consumer citizenship - forbrukerens makt og påvirkning. Men, nei da. I stedet skriver Cleaver en historie om dette vettløse ekteparet som reiser på ferie til Nigeria. På stranden møter de to unge jenter, Little Bee og søsteren, som flykter fra en bande med nigerianske psykopatiske mordere. De har utryddet hele landsbyen til jentene, og nå skal de også drepes, fordi de ikke skal fortelle noen om hva som har skjedd. Hvem som har fått i gang drapene. Jo, det er Shell det - som de sier i reklamen. Det er et oljeselskap som vil ha landet til landsbybefolkningen.

Det vettløse ekteparet møter altså jentene. En vakt fra hotellet forsøker å få ekteparet til å gå tilbake til hotelområdet, men det ignorante, engelske (hvit og vestlig) og komplett uvitende ekteparet bare blåser av hva han sier. Det ender med at vakten blir drept og at den engelske bimboen får kuttet av en finger. Den ene jenta, Little Bee, slipper unna - det var prisen for fingeren - mens den andre blir voldtatt før de knekker hvert ben i kroppen hennes. Selvsagt med den lille bien som vitne.

Så ruller det videre. Sarah er redaktør i et kjempepopulært kvinneblad - som selvsagt er like vettløst og må ha hjernedøde lesere, og hun klarer glatt å legge det som har skjedd bak seg. Mannen derimot henger seg til slutt hjemme i stuen når han ser Little Bee igjen. For hun har klart å komme seg til England, og etter to år, innesperret i en interneringsleir, møter hun opp hjemme hos Andrew og Sarah.

Nei, dette er virkelig ille. Og slutten, beklager til de som ikke har lest den - og som fortsatt tenker på å lese den etter denne omtalelsen - slutten er helt begredelig. Tror dere ikke Sarah reiser tilbake til Nigeria, sammen med Little Bee, til den samme stranden, der de "samme" gærningene leter etter hun. Og the creaming of the cake: Little Bee har egentlig nesten sluppet unna. Men så ser det dårlig ut for den lille gutten til Sarah - som selvsagt er med han også - hva tar man ikke barna med på i dag - og hun avslører seg for å redde Sarahs sønn.

Denne boken er så dårlig at jeg blir sinna når jeg skriver om den. Det er så ekstremt stigmatisert og fullstendig overkill. Alle blir karikert helt ut og bort i tåka. Vesten, den kvinnelige kvinnerollen, de rike hvite barna - guttungen tror han er Batman og taler som en gammel konservativ gubbe, ukebladbransjen, asylinstituttet, og sist, men ikke minst, kvinner som blir utsatt for grove brudd på menneskerettighetene. HVordan i all verden kan dette bli en bestselger? Er resten av verden gått helt av skaftet, og jeg den eneste som ser at dette er jo fullstendig ute og kjøre? I do not believe so. Dette er - eller rettere: dette må være målrettet markedsføring. Men dog: hør hva som står bakpå boken:

"Det svinger og suser i mine historiske antenner, denne boken er virkelig en leseopplevelse for alle romanelskere" (libris) og "Dette er en svært god roman, og den bør leses av alle som ikke har kolonihagehytta som verdens grense" (Weekendavisen)

Dette er kanskje en god roman - for folk som ikke leser romaner - for folk som for første gang leser en bok som viser de at verden er fylt opp av urettferdighet, elendighet, drap og overgrep. Men dog. Denne boken tar det for langt ut. Og nå skal den hollywoodiseres til å bli en feel-good film med snørr og tårer. Nei, styr unna folkens, dette er ikke bra. Hvis du vil lese og forstå hva som skjer i Nigeria er dette ikke kilden. Gå heller inn på nettsidene til Amnesty, så får du en oppdatering som kan brukes til noe fornuftig. I beste fall kan filmen kanskje bevisstgjøre og sette trykk på Shell og andre som ikke implementerer menneskerettighetshensyn i de landene de er for å tjene seg fete og rike.

Tanker om lesing

"(...) reading a novel is potentially a significant act. Because there are som many varieties of human experience, so many kinds of interaction between humans, and so many ways of creating patterns in the novel that can't be created in a short story, a play, a poem or a movie. The novel, simply, offers more opportunities for a reader to understand the world better, including the world of artistic creation. That sounds pretty grand, but I think it's true."

Don DeLillo

Hentet fra Culture International, The Sunday Times, 21.02.2010

Bloggbreak

Jeg trekker meg ut av cyberspace for en periode. Håper å komme sterkt tilbake etter påske.

Min døde mann - Arne Lygre

I omslaget til denne boka står det at teksten "fanger enkeltindividets ensomhet, avstanden som ikke er til å forsere, men likevel nærheten som uventet vekkes, lidenskapen som plutselig oppstår." Det er mulig det er det teksten gjør, men for meg blir denne boka litt trøblete.

Hovedpersonen er gift og har to barn. Konen og barna er ikke inkludert i handlingen, så vi får ikke noe inntrykk av hvordan han er som ektemann og far. De møtene vi som lesere får med hovedpersonen er når han er sammen med andre menn.

Det er uklart hvorfor mannen er gift. Hvorfor fortsetter han å være gift når han er så oppptatt av andre menn? Han har et langt forhold, og han har korte forhold. Han nevner barna ved et par anledninger, men det virker lite troverdig, alt han sier og tenker handler om han selv. Jeg leser hovedpersonenens ensomhet som en form for valgt ensomhet. Han er ikke snill, han er selvopptatt og han er utrolig feig. Den avstanden som ikke kan forseres - men nærheten som vekkes - jeg får ikke helt tak i det. Eller - jeg ville brukt andre ord for å beskrive det jeg leser. Avstanden skapes ved at disse mennene ikke snakker sammen, ikke behandler hverandre bra. Hovedpersonen skriker flere ganger til den andre. Roper og skriker. Og nærheten, det er hard og brutal sex.

I Tjuende dagen var sex mellom samme kjønn også tematisert, og det som slår meg er at disse beskrivelsene, av menn som har sex med menn, virker så kalde. Mennene som beskrives fremstår som så sinte, så hensynsløse og så fiksert på selve handlingen. Ydmykelsen, dominansen, utløsningen. Når jeg leser boken tenker jeg, flere ganger, "hvem er Arne Lygre?". "Hvorfor skriver han dette?" Hva er det han forsøker å fortelle meg som leser?" Jeg har altså hatt en særdeles utfordrende leseopplevelse som trigger mye. Er det meg som har fått et for snevert blikk? Er de feminine verdiene så gjennomtrengende at kommunikasjon mellom menn blir så totalt forskjellig uten kvinner til stede? Er sex mellom menn så forskjellig fra sex mellom mann og kvinne? Er boken representativ - og hvis den er det; representativ for hva og for hvem?

Språket fikk meg inni mellom til å tenke på Dag Solstads skriving. Lange, sakte, tenkende beskrivelser.

Dette er en bok jeg anbefaler - den ga meg noen utfordringer på veien. Jeg har bevisst ikke lest anmeldelser av den - nettopp fordi jeg vil surre litt med den før jeg får andres perspektiver på det jeg har lest. Og jeg skal helt klart være åpen for Arne Lygre, selv om jeg ikke forstår hva han vil og hvorfor det var viktig for han å skrive denne boken.

God bok!

Tjuende dagen - Geir Gulliksen

Tjuende dagen er en mye omtalt roman, med god grunn. Den handler om to mennesker som treffer hverandre som studenter i Bergen. I boken møtes disse igjen etter 20 år, og i opptakten til dette møtet får vi høre deler av hans historie.

Han gifter seg for andre gang med en kvinne han treffer i barnehagen der de begge har barn. De har et godt forhold, som virker solid på alle måter. Av en eller annen grunn begynner de å sprenge grensene for forholdene, ved å trekke inn en tredje seksualpartner. Dette forholdet varer i tjue dager, og det som begynner grensesprengende, eller omstyrtende som han kaller det, ender i forferdelse. Det er nedrig, subjektene reduseres til objekter, og seksualiteten blir på en måte symbolet på fremmedgjøring.

Den andre hovedpersonen er Liv. Det er hun som skriver boken, som forteller historien om mannen og kvinnen, og sin egen historie. Liv's historie er sår og brutal. Hun er tilsynelatende den svake, eller den fortapte, men er allikevel den som overlever. Hun er den som virker mest fremmedgjort, men når alt kommer til atl er det hun som viser seg å være nærmest seg selv. Kanskje. Vi møter Liv midt i boken, og her "møtes" de to historiene.

Gulliksen henviser mye til samfunnsvitenskaplig teori, og det er en fornøyelse å lese. De tekstene han bruker peker tilbake på en tid som har endret seg på mange punkter, men som samtidig predikerte hvilken retning samfunnsutviklingen kunne ta. Ziehe er et eksempel. Habermas et annet.

Språket er vakkert, og Gulliksens roman er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Beskrivelsene er så nære, og så vonde, for eksempel passajen der Liv har bestemt seg for å ta livet sitt. En berøring fra en sosiologiforeleser får henne til å skrinlegge planene, i stedet fortsetter hun på sosiologi mellom fag.

Beskrivelsene fra Bergen, med Cafe Opera som sentralt møtepunkt, er som å bli satt tilbake til egen studietid. Festene, miljøet, teoriene, og alle følelsene som man husker fra den gangen.

Dette er en erotisk bok, uten at det erotiske er det sentrale i boken. Det spiller en hovedrolle, men det er ikke en erotisk roman ment for å pirre eller forlyste. I hvert fall er det sånn jeg leser boken. I stedet viser Gulliksen at seksualitet kan være begrensende for individet, og å alminneliggjøre hver og en av oss, helt frem til fremmedgjøring.

Anbefales!

God bok!