The White Tiger - Aravind Adiga

Denne boken vant the Man Booker Prize for 2008. Aravind Adiga, født i Madras, vokste opp i Australia. Han har studert på Colombia og Oxford, har vært korrespondent for Times, og har altså skrevet denne romanen som sikkert kommer til å få flere priser.

Fortellingen er lagt opp som en historie hovedpersonen Balram skriver til en høytstående kinesisk embetsmann som skal besøke India. Balram skriver om sin oppvekst i the dark India - det fattige India, og hvordan han har kommet over til the light side. Han understreker at han er entrepenør, og har kommet seg opp og frem på egen hånd.

Balrams foreldre dør når han er forholdsvis ung, og bestemoren tar han ut av skolen. Han er skoleflink og ville selv ønsket å fortsette med skole, men han må arbeide i familiens teashop - spesialiteten for den kasten han tilhører er te og godterier. Gjennom hardt arbeid klarer han i skjul å få seg førerkort, noe som gir inngang til en jobb som sjåfør og tjener.

Det er forventet at Balram skal sende penger til familien når han får jobb som sjåfør - noe han ikke gjør. I stedet bruker han penger på prostitusjon og alkohol, på klær og sko. De fattige inderne får ikke slippe inn på steder som kjøpesentre og klubber - fordi de ikke har sko og vestlige klær. Balram ønsker å utforske det rike India - noe som koster penger.

På mange måter er dette som å høre en amatør-antrolopog studere sitt eget land. Og det gjør at jeg leste spesielt de første 2/3 delene av boken med et visst ubehag. Balram er en kynisk observatør, og han er nedlatende både mot fattig og rik, kvinner og menn. Ambisjonen hans er å komme ut av det livet han lever - noe som er forståelig nok. Men metodene han bruker - vel.

Balram endrer seg etter at han må ta på seg et mord som han ikke har begått. Arbeidsgiverens amerikanske kone kjører i hjel et barn, og skylden settes på Balram. Arbeidsgiveren sier hele tiden at Balram er en del av familien, men han behandles verre enn hundene i familien. En annen gang tror arbeidsgiveren at Balram ber om penger. Han ser i speilet at arbeidsgiveren først tar opp en 1000-rupies seddel, ombestemmer seg, tar en 500 seddel, så en 100-seddel som han gir Balram. Denne scenen er sterk, og den forteller mye mer enn akkurat det som skjer der og da.

Han har en arbeidsgiver som han har et meget ambivalent forhold til. Når denne en dag skal bestikke politikere, i en rød bag har han 700 000 rubies, dreper Balram han. Forståelig dette også, det er penger som gir Balram et nytt liv. men for meg er det noe som skurrer. For det første er det et ekstremt ubehag å lese om klasseskillene i India. Fattige indere har det ufattelig kjipt. Men dette er noe jeg har lest om tidligere - det er ikke de nødvendige skildringene som i seg selv er så kjipe, det er tonen til Balram. Jeg kommer ikke på godfot med fortelleren. Jeg misliker han fra første stund. Når han begynner å virkelig bli aggresiv merker jeg at jeg blir utrygg, for det er mer enn kun urett som ligger bak. Han er for kynisk for meg. Alt fra han er liten gutt.

På den andre siden har Balram det kjipt. Han lever som et dyr, blir behandlet ekstremt dårlig og fratas all verdighet. De rike er nyrike av verste sort, de utnytter andre, er korrupte, lever i overflod og behandler tjenerne dårlig.

Det er en god bok, men hvis jeg sammenligner med feks Vikas Swarup, vil jeg si at jeg likte den mye bedre. I begynnelsen på the White Tiger fikk jeg assosiasjoner til Swarups bok, og jeg er tilbøyelig til å tro at Adiga har forsøkt å kaste seg på samme konseptet. Men Swarup var lettere å lese, kanskje fordi den ikke er så hard og direkte som Hvit tiger. God India-reklame er det uansett ikke. Det høres ut som et brutalt og ikke-humant samfunn. Sum summari har jeg altså et ambivalent forhold til boken - jeg liker den og jeg liker den ikke. Det er en bok som gir ubehag og kvalme - slik en god bok skal.

God bok!

Ps - se her for Knirk's omtale av boken - den er ryddigere, mer konkret og bedre enn min.