Tristan og Isolde - Stein Mehren

De kledde av seg, og ble for hverandre evige
Som av en magisk drikk ble alt forvandlet
til dem selv, deres lengsler ble blinde akkorder
som ilte mot dem fra alt de berørte, til de
ble alt de berørte. Hud mot hud
ble de hverandres
legemer på jorden og bestandig tro...

Og de kunne aldri gledes

ved sin kjærlighet

for den var deres glede

Kunne ikke lenger tenke på

sin kjærlighet

for den var deres tanke

De så på hverandre og sa aldri

Se vår kjærlighet

for den var deres blikk

Og slik ble deres møte

til evighet og deres skille til

møte igjen og til død

De kunne ikke frykte sin kjærlighet

for den var deres frykt

De kunne ikke flykte fra sin kjærlighet

for den var deres flukt

Tristan og Isolde, som ble

himmel og jord, fordi de aldri

så inn i seg selv, holder de

ennu hverandres hender der ute

Med fingrene berørt av stjernenes fingertupper

med huden gjennomskinnet

av månens hud. Som fostre

i uendelige rom bak øynene

utovervendt, vendt inn i

hverandre, ligger deres legemer

virkeligjort, svøpt inn i

hverandres øyenlokk Der daggry ble

av død: det store forløsende

smil som stråler inn og ut av dem

begge

Se Tristan og Isolde, blinde av sol

lar de døden evig stå vakt rundt våre liv

Og hør - vi kan røre den dypere streng

under alt av tilfeldig som spiller med oss

Og uten å se oss tilbake, leve vårt

tema til slutt... Blir vi noengang - musikk

Tristan Isolde, en fuge av dobbelt liv

De flettet seg inn i hverandre og ble evige