Tristan og Isolde - Joseph Bèdier

Middelalderverket Tristan og Isolde besto opprinnelig av noe sånn som 3000 vers. De er skrevet mellom 1160 og 1170. I 1900 kom rekonstruksjonen av diktene, og det er denne versjonen jeg har lest. Det utmerkedeThorleif Dahls Kulturbiblioteket (Aschehoug) publiserte den norske versjonen opp i 1997, basert på den forrige utgaven fra 1967.

Tristan og Isolde er en intens, fantastisk, dramatisk og vakker historie om den umulige kjærligheten. Tristan er den vakreste av alle menn. Han er modig, sterk, edel og heltemodig. Både drager og kjemper blir drept av Tristian. Han sinn er rent som sne og hans tale er veloverveid og klok. Isolde er vakrere enn vakrest. Det skinner og lyser når hun viser seg. Ingen kvinne i verden og historien er vakrere enn Isolde.

Kortversjonen er at Tristan henter Isolde hjem til sitt land, for at hans gode venn og onkel kong Marc skal ta Isolde til ekte. I båten på vei til kongen drikker ved et uhell Isolde og Tristan en drikk som var tiltenkt Isolde og kongen. Det er intet mindre enn en kjærlighetsdrikk og de som sammen drikker av denne flasken vil elske hverandre over all forstand. Det er så vakkert, så vakkert - så forførende nydelig at jeg blir helt matt.

I forordet til boken heter det:

Tristan og Isolde er begge unntagelsesmennesker; så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinnanen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad. (...) Det som gjør fortellingen om T og I til et enestående verk, det som hevet det opp til en plass for seg selv, høyt over de andre høviske romaner, det er styrken, det er det dødelige alvor i deres lidenskap (side: 13).

Det er med andre ord en bok om den totale kjærligheten, den totale underkastelsen og den nådeløse konsekvensen: Døden.

Isolde finne sin elskede død: Hun vendte seg mot øst og bad til Gud. Så tok hun kledet litt til side, la seg ned hos sin venn, tett ved hans side, kysset hans munn og ansikt og trykket ham hårdt inn til seg: legeme mot legeme, munn mot munn, således oppgir hun sin ånd, hun døde ved hans side av sorg over sin venn.

Denne boken er en perle. Helt enestående. Hvis du ikke unner deg boken bør du i hvert fall unne deg Stein Mehrens nydelig dikt basert på boken.

Jeg anbefaler boken med hemningsløs begeistring!

God bok!