Erlend Loe - Vareopptelling

Nina Faber, eldre kvinne, fordums lyriker, men nå tilbake med ny lyrikksamling. En ung student slakter boken og Nina Faber mister grepet. Hun oppsøker studenten, slår han halvt i hjel, og voldtar han i bevisstløs tilstand. Hun drikker seg drita, driter seg ut på Litteraturhuset og kræsjer, ikke med en, men to trikker.

Da jeg leste denne måtte jeg stille meg selv spørsmålet: hvorfor i all verden bruker jeg tid på å lese Erlend Loe. Jeg kan høre stemmen hans men jeg leser, den litt saktmodige og alltid like stemmen, som forteller historier om mennesker som ingen kjenner igjen, karikerte stereotyper om menn i midtlivskrise eller kvinner som flipper ut.

Loe skriver godt og har et enkelt språk. Han er fantasifull og kreativ, det skal han ha. Men utover det? Jeg hadde sett frem til å lese Vareopptelling, og forventet kanskje et blikk på, i dette tilfelle: en aldrende lyrikers forsøk på å møte verden, som den er, her og nå. Men det får vi altså ikke i denne boken.

Erlend Loe skriver kjempebra, han er hardt arbeidende og har mye å melde. Den dagen han setter seg ned og skriver en bok, som ikke er ladet av ironi, tror jeg vi kan få mye å glede oss over. Vareopptelling er underholdende og til tider morsom, men han kan veldig gjerne ta skriveprosjektene sine et hakk videre.

Boken anbefales for Erlend Loe-fans, det er mange av dem, og for oss andre - som lett underholdning mens vi venter på den virkelig gode romanen fra Loe.

God bok!

Alf van der Hagen - Dag Solstad. Uskrevne memoarer

Alf van der Hagen har skrevet meget gode bøker, blant annet om Jane Mykle (som fremdeles blir stående som min favoritt). Han har hatt stort hell med intervjuformatet, som han også benytter i denne boken. Han har over flere år samtalet med Dag Solstad, som har fortalt inngående om sitt liv, fra han var liten gutt og frem til i dag.

Jeg hadde gledet meg til denne, og jeg tenkte - og tenker fremdeles - at dette er en av de  bøkene et lesende menneske bør lese, uavhengig av sitt forhold til Solstad. Han er en stor forfatter i norsk sammenheng, på linje med de andre store - og han vil sannsynligvis bli lest i generasjoner fremover.

Formatet er litt merkelig - selv om det er Hagen som er forfatter av boken og den som intervjuer, er det Solstad sin stemme vi hører. Hele tiden. Hagen bryter innimellom inn med noen spørsmål og det (lille) som finnes som en samtale er typisk litt høytsvevende og typisk "dannet" - som i klassisk danning: klassisk danningslitteratur, klassisk musikk, noen henvisninger til de gode gamle grekerne og en dæsj politisk filosofi. Disse er da også de minst interessante sidene ved boken. Og - vil jeg hevde, litt snåle, sett i lys av Solstads, på grensen til kjedsommelige, påminnelse om sin fattige arbeiderklassebakgrunn. Jeg mener ikke at det ikke er grunn til å påminne almenheten om sin fattige bakgrunn, men sett i lys av fattig, forstått som fattig i verden, har Solstad dog ikke virkelig kjent fattigdommen på kroppen. Og - som han selv sier, hadde de hatt råd til å sende ham til høyere utdanning, ja - da er det slett ikke sikkert det ville stått en Solstad-bok i stort sett ethvert "møblerte" norske hjem. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Tilbake til dette med de høytsvevende samtalene - eller, om man vil: borgelige samtalene. For etter å ha lest boken er inntrykket av Solstad som borgelig, ja - på grensen til småborgelig, noe av det som sitter best igjen. Og, sammenlignet med andre og internasjonale forfattere av hans format, her vil jeg mene at han og Hemingway kan plasseres i samme klasse under noen gitte forutsetninger, har Solstad levd et veldig uspennende liv. han er godt fornøyd hvis han får sitte hjemme, gruble, drikke litt god vin, skrive og prate med sin Therese. Dog ønsker han åpenbart å minne om sin kommunistiske bakgrunn, det blir litt Drillo over det hele - rike kommunister som opptrer jevnlig i den folkelige offentligheten (Drillo har blant annet vært i blader som Se og Hør), moraliserer litt over verden som den har blitt og menneskenes forfall (ingen leser lenger de russiske klassikerne - dette er Solstad, ikke Drillo), og en nesten sykelig lidenskap for fotball.

Personen Solstad er altså ikke like spennende og interessant som forfatteren Solstad. Mens den virkelige Solstad plager seg selv med trivialiteter som hva de har i butikken han handler i og å rekke trikken tilbake innen trikkebilletten har utløpt (han sparer 22 kroner, så det er det en viss logikk i), opplever romanforfatterne hans både eksistensielle kriser, begår væpna revolusjon og overværer drap i naboleiligheten, for å nevne noe.

Boken er  lang, men den er ikke langdryg. Tiltross for at det blir lite Hagen og mye Solstad, er det et meget vellykket prosjekt. Mye takket være Hagens gode penn, men også fordi Solstad raust byr på seg selv - ingenting synes å være mer vesentlig enn noe annet. Det er fasinerende lesing, og for ihuga Solstad-fans, som den er mange av, må dette være en tilnærmet hellig tekst. For oss som synes Solstad er bra, uten å ta intellektuelle langturer ut i verdensrommet og tilbake når vi diskuterer bøkene hans, er det en informativ og opplysende tekst, en fin innføring i et langt forfatterskap, et tidsbilde av en eldre intellektuell forfatter, med noen innslag som både forbauser og får (denne) leseren til å humre.

Rent metodisk utfordrer Hagen intervju-sjangeren, det er mer nærliggende å kalle dette en samtale mellom to åpenbart meget ulike menn. I en vanlig intervjusituasjon er det alltid et asymmetrisk forhold, med moralske forpliktelser hengende over den som intervjuer. Her er det nesten omvendt, til tider virker det som om Solstad benytter seg av tilhøreren og går totalt sine egne veier. Det er såpass merkbart at som leser tok jeg meg flere ganger i å spekulere på om dette var to menn som likte hverandre, eller om det heller er slik at de respekterer hverandre - og intet mer. Det blir dog kun spekulasjoner, og som leser skal man holde seg for god til den slags, hadde det ikke vært for den meget nærgående og utleverende teksten denne boken er.

Hvis du er en av dem som ikke har et møblert i hjem i Solstadsk forstand - altså en bokhylle som mangler både russiske, tyske og andre europeiske klassikere (han er ingen litterær globetrotter, denne Solstad), samt ikke en eneste bok av Solstad, burde du allikevel vurdere å få denne inn i hjemmet. Det er et stykke norsk kulturhistorie som presenteres for oss i denne boken. Så kan man tenke at norsk kultur kanskje er litt lite farverik og krydret, at 40 og 50 tallet var traurig, og at mye av det som fortelles i teksten foregår oppe i hodet til de to samtalende herrene, - det er noe veldig sjarmerende med Solstads uskrevne memoarer.

God bok!

"360"

Itunes har ikke verdens største utvalg av filmer, men innimellom finner jeg noen skikkelige godbiter. Denne valgte jeg pga Jude Law - en av mine store helter, både fordi han spiller godt, men også fordi han er så vakker. Rollelisten har mange gode skuespillere, blant annet Anthony Hopkins.  Filmen er laget av Fernando Meirelles (City of God) og jeg ser at kritikerne har vært tildels nådeløse i omtalen av 360, uten at det demper min begeistring.

Den handler kanskje mest om utroskap, kombinert med menneskets iboende lengsel etter fellesskap og kjærlighet. Ensomhet, med andre ord - ensomheten i tosomheten kan som kjent være den mest grusomme varianten av dem alle. De menneskene vi møter har til felles at de er ensomme, og at den enkeltes valg påvirker andre, både nære og mennesker de ikke har truffet. På en intikrat måte er noen av historiene i filmen bundet sammen - som en form for novelleroman.

I filmen tas vi fra by til by, vi er i Paris, Wien, vi besøker USA og vi dropper innom Slovakia. De ulike rollene er sympatiske og tildels gjenkjennelig, og historiene er gode. Om ikke en total feel-good opplevelse (her er det ikke mange happy endings), så er dette i hvertfall en super filmopplevelse. Anbefales - både for deg som er ensom i tosomheten, du som vil ligge under dynen med et Ipad, og dere som vil sitte tett sammen i sofaen. Denne inviterer til noe for enhver smak.

Christian Jungersen - Du forsvinner

Mia er gift med Fredrik, og de har en sønn, Niklas. På en chartertur blir Fredrik syk, og det viser seg at han har en svulst på hjernen. Svulsten medfører personlighetsendringer i Fredriks atferd og etterhvert viser det  seg at Fredrik også har underslått 12 millioner kroner fra arbeidsgiver. Mange problemer og utfordringer for (stakkars) Mia på en gang, med andre ord.

Vidar Kvalshaug skriver i en anmeldelse i Aftenposten (5.5.2013) at Jungersen er en mannlig forfatter som forstår kvinnelige fortellere - forstått som at Mia's stemme i boken, hun har fortellerstemmen, og Kvalshaug skriver at "hennes tenkemåte, handlingsmåte, dialog og reaksjoner på de forskjellige utfordringene virker uanstrengt og troverdig". Vel - jeg kunne ikke vært mer uenig.

Mia fremstår i boken som en overfladisk, lite tenkende og ekstremt materielt orientert kvinne. Hun virker rimelig enkel og tar rikelig med stupide valg, både når det gjelder sin egen situasjon og familiens. Hun blir hos notorisk utro Fredrik, forsøker - ut av det blå - å drikke seg i hjel, har et reflekskjonsnivå som aldri klarer å løfte blikket opp fra grusen under føttene hennes og fremstår som en stereotypisk versjon av den danske (og for den del norske) middelklasse kvinnen. Dette er den nedslående versjonen: de henger på cafe om dagen, alle ser like ut, har samme klær, reiser på hytta hver helg, er fasadeorientert og fallet kan bli ekstremt høyt. Karakteren Mia er forflatet og kjedelig, forutsigbar og enkel. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun er interessert i klassiske danske møbler og at hun jogger. Og da er det ikke så mye tilbake.

Selve teksten er enkel, nesten patetisk i perioder, og på nivå med de dårligste Chic Lit bøkene. Det går fort å lese, og det gir en form for kortvarig følelse, men boken er glemt en uke etter den er lest. Her er det ikke spor av psykologiske portretter, og Fredrik stilles ikke et øyeblikk ansvarlig for sin troløshet, sine voldsomheter og sine svik. Og når Mia går fysisk løs på Fredrik illustrer dette en kvinne som hverken er i stand til eller har evne til, å analysere sin egen situasjon eller atferd. Nedslående.

Det ender selvfølgelig med, som en banalisert versjon av Woody Allens Alice, at Mia blir lykkelig i en liten hybel leilighet. Til forskjell fra Alice, som er en kvinne som bygger sitt liv, faller Mia for Bernard, denne intetsigende - og skal det vise seg, også hjerneskadde - advokaten som har en kone som også er skadet. Parodien på en kvinne er dermed fullendt. Kvinner må ha en mann, uansett hva konsekvensene er. Bull shit!

Styr unna, denne boken er en lettvekter som ikke bidrar til annet en dyp og ektefølt irritasjon. Hvis en mann skal skrive som en kvinne må vi kunne forvente noe som lodder dypere enn det Jurgensen presterer her. Livet er for kort til å kaste det bort på kiosklitteratur av denne typen.

Anbefales overhodet ikke.

Richard Ford - Canada

Richard Ford (født 1944) er amerikaner. Han har skrevet flere gode bøker, mest kjent av disse er Independence Day (1995). For meg er dette første møte med Ford - og det ble et møte som gjorde inntrykk.

I boken møter vi Dell Parson. Han er 15 år, har en tvillingssøster og lever i en langt fra vanlig familie. Moren og faren burde, etter Dell's mening aldri vært gift; faren høy, lys, lett i humøret og ingen dypttenkende mann. Moren er liten, jødisk og intellektuell. De treffes ved en tilfeldighet, hun blir gravid og de gifter seg. De har ingen kontakt med omverden, hverken familie, naboer eller kollegaer.

Faren mister jobben og begynne med virksomheter som er halvkriminell. Det ender med at han får en gjeld, og for å betale denne bestemmer han seg for å rane en bank. Moren blir med - noe som er uforståelig for Dell.

Foreldrene blir tatt, det er et patetisk bankran, og den fatale feilen er kanskje at de tror at ingen vil se dem - i all sin amerikanske normalitet. Men det gjør de, og de er lett å identifisere. I boken filosoferer Dell mye over ranet, de bakenforliggende årsakene, motivene, selve gjennomføringen og det som skjer etterpå.

Dell's tvillingsøster rømmer, han blir sendt til Canada, til en merkelig amerikaner som bor og driver et hotel langt ute i no-mans-land. Her bor Dell i en periode, før han flytter til byen. I boken får vi hele historien, og det er en fortettet tekst som skreller av lag for lag. Det er en unik tekst, i den forstand at vi som lesere trekkes inn i Ford's univers, og vi kommer under huden på Dell og de menneskene han møter.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. En helt spesiell bok, med en helt spesiell historie og en helt spesiell stemning. Bokens grunnmotiv er valgene som tas og de konsekvensene de får for livet videre. Ikke kun foreldrenes valg om å rane en bank, men også søsteren, Berner og Dell's valg i hvordan livet skal leves og forstås. Dell blir bråmoden når han må klare seg selv, og han klarer å opprettholde en form for analytisk distanse til det som rammer familien.

Jeg ser frem til å lese mer av Ford, dette var en leseopplevelse som blir stående som en av de unike, gode og kraftfulle. Anbefales på det varmeste!

God bok!

Anne Synnøve Simensen - Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel

Anne Synnøve Simensen har skrevet boken om Bertha von Suttner og Alfred Nobel. De møttes første gang i Paris i 1875, da Bertha fikk jobb som sekretær for Nobel. Hun ble der kun en uke og reiste da han var ute av byen, fordi hennes hjertes utkårede sendte henne et telegram og skrev at han ikke kunne leve uten henne. Her kunne forholdet mellom Bertha og Nobel endt, men slik gikk det altså ikke.

Bertha var i utgangspunktet en kvinne som var typisk for sin tid. Hun var opptatt av sladder og vås, klær, hår og menn. Bertha tilhørte borgerskapet og kvinnens rolle var meget begrenset. Simensen skriver at kvinnens roller var "å være til behag for andre - og da spesielt ektemannen". Bertha var, som de fleste andre kvinner som tilhørte borgerskapet, overhodet ikke opptatt av politikk, hverken internasjonal eller nasjonal.

Det skjer ting i Berthas liv som endrer henne. Et viktig vendepunkt er oppholdet i Kaukasus og livet som fattig, nygift kvinne. Hun kommer tilbake til Wien og blir bevisst hvor fattige underklassen i Wien er, og hva krig og politisk uro gjør med mennesker.

Dette er en fasinerende bok. I innledningen møter vi Bertha på toget fra Wien til Paris, på vei for å møte sin nye arbeidsgiver, Nobel. På tre sider klarer forfatteren å presentere oss for Bertha, med enkle virkemidler. Jeg lot meg umiddelbart begeistre av Bertha, hun må ha vært et helt spesielt menneske.

Simensen bruker mange virkelmidler for å få frem historien. Hun viser til andre biografier om Bertha og om Nobel, bruker brevene de to sendte til hverandre, hun gir et fantastisk historisk bilde av tiden hun skriver om og hun klarer også å skape sterke, psykologiske portretter av både Bertha og Nobel. Simensen viser hvordan  individet og mennesket Bertha von Suttner blir helt sentral i den politiske og demokratiske utviklingen av Europa. Berthas ideal var verdensborgeren, på samme måte som Kant (Den Evige Fred).

Bertha har åpenbart spilt en stor rolle som pådriver for at Nobel skulle testamentere pengene sine til fredsformål. Selve utformingen sto han selv bak, men det spørs om vi hadde fått denne prisen hvis det ikke var for forholdet mellom disse to.

Det som fasinerer meg mest med boken er måten Simensen klarer å gi en dyptloddet beskrivelse av dannelsen av en politisk engasjert kvinne. Bertha von Suttners utvikling er utrolig, hun går fra å være en anonym og typisk kvinne av sin tid, til å bli bestselgende forfatter (Ned med våpnene), og en helt sentral skikkelse i fredsbevegelsen. Det er makeløst.

Det er en fasinerende historie som fortelles i boken, den er skrevet med et sikkert og lesevennlig språk, basert på kunnskap. Jeg har latt meg  begeistre og har allerede bestilt,  og mottatt, et eksemplar, attpåtil førsteutgaven, av Ned med våpnene, samt en biografi om Bertha.

Løp og kjøp, dette er historien om en helt spesiell kvinne og hennes fantastiske liv. Jeg skal sende deg mange tanker, Bertha, hvert år når fredsprisen deles ut. Og du er på min lille, eksklusive liste av eksepsjonelle kvinner, i selskap med personligheter som Martha Gellhorn, Frida Kahlo og Karen Blixen.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Wislawa Szymborska - Livet er den eneste måten.

Wislawa Szymborska fikk Nobels Litteraturpris i 1996 og er kjent for mange norske lesere. Nå har diktene hun skrev fra 2002 og frem til hun døde i 2012 kommet på norsk, oversatt av Christian Kjelstrup. Jeg var på lanseringen av boken på Litteraturhuset i Oslo og så heldig at jeg fikk en samtale med Kjelstrup. Jeg spurte ham hvordan han oppdaget diktene hennes og hvordan han klarte å få i stand et møte med kvinnen som sjeldent lot seg intervjue. Her er det han fortalte:

 Jeg husker ikke nøyaktig når og hvor jeg leste Szymborska for første gang, men det var Ole Michael Selbergs oversettelse fra 1996. Diktene traff meg umiddelbart. Jeg deler hennes verdenssyn: At livet er ufattelig, i positiv forstand. At det av den grunn er en stor glede å ta den i bruk, nærme seg den fra flest mulige vinkler. Hun skriver om ting jeg har sett eller tenkt på eller kan kjenne meg veldig igjen i, og som 
jeg skulle ønske jeg 

Wislawa Szymborska

kunne ta mer inn over meg, men som jeg har lagt til side. Så hun gir meg konstante aha-opplevelser. Også skriver hun veldig bra, da. Også har hun humor. Blant hennes mange fans er Woody Allen, som har sagt at "hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende."

Hvis du tenker på hvordan jeg fant henne som fysisk person:

Det var ikke enkelt. Szymborska var kjent for aldri å gi intervjuer. Ikke fordi hun var menneskefiendtlig, tvert imot. Men hun skydde publisitet, hun satte ikke seg selv i sentrum. Utstyrt med et anbefalelsesbrev fra den polske ambassaden i Norge kom jeg til slutt innenfor, i leiligheten hennes i Krakow. Jeg fikk ca. halvannen time med henne, en av den beste halvannen timene i mitt liv. Det var så behagelig å være i hennes nærvær. Hun serverte konjakk midt på dagen og var akkurat som diktene sine: Interessert, morsom, ikke belærende, ikke moralistisk.

Ikke lenge etter at jeg var hjemme hos henne, døde hun. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å gjendikte henne. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte, ut fra en slags takknemlighet. Samtidig var jo dette egoistisk: Jeg har tatt en interesse (å lese Szymborska) et hakk videre (å jobbe med språket hennes). Det har rett og slett vært en stor nytelse.
Det spesielle ved diktene hennes er kanskje hvordan så å si alle jeg har møtt, som har lest henne for første gang, blir truffet av dem. Hun er så klok, men samtidig fullstendig tilgjengelig. Også er hun aldri kjedelig, aldri abstrakt.

Christian Kjelstrup

Det er en nydelig bok Kjelstrup har oversatt, og med dikt som helt sikkert kommer til å bli brukt i anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og andre merkedager. Bevingede ord som tar utgangspunkt i og hyller den mest fundamentale kjensgjerning av dem alle:  Livet er den eneste måten.

Takk til Christian Kjelstrup som har gjort denne tilgjengelig for et norsk publikum, og for samtalen.

Anbefales på det varmeste, dette er en liten perle!
God bok!

Bille August - Marie Krøyer

Marie Krøyer var gift med Skagen-maler Søren Krøyer. Han ble på et tidspunkt veldig syk av behandlingen han fikk mot syfilis, noe som forårsaket galskap, og han var i lange perioder innlagt på sykehus. I denne filmen møter vi ekteparet Krøyer og deres lille datter Vibs (Vibeke). Filmen er en fri fortolkning av skjebnen til Marie Krøyer, og ligger tett opp mot det som virkelig skjedde.

Etter noen stormfulle år møter Marie den svenske komponisten Hugo Alfven som hun blir stormforelsket i. Hun ber om skilsmisse fra Søren, men får det ikke før etter tre år - da venter hun Hugos barn.

Det er en sterk og trist historie som fortelles i filmen. Kvinner hadde få, om noen, rettigheter på denne tiden, noe som blant annet fører til at Marie må gi fra seg datteren sin.

Her er traileren:

Filmen er visuelt vakker, bygger på historiske hendelser, er dramatisk fra begynnelse til slutt, og fullstendig hjerteskjærende. Og ja, Hugo er en troløs mann - han fører Marie rett inn i et enda mer ulykkelig liv, og hun dør ensom og bitter, alene i Stockholm.

Anbefales!

Jennifer Egan - Den svarte boksen

Jennifer Egan, forfatteren av Bølla på døren, har skrevet en roman som skiller seg veldig fra den forrige boken. Mens Bølla på døren var en lang og tett roman, er Den svarte boksen skrevet i twitterformat - altså som en rekke Twitter-meldinger.

Den svarte boksen henviser til boksen de alltid leter etter når et fly faller ned. I denne boksen registreres alt som skjer i cockpit og med instrumentene, og boksen har en sentral rolle når havarikommisjoner skal finne ut hva som forårsaket flyulykken. I boken er det et menneske som er den svarte boksen, hun blir ikke viktig - hvis hun dør vil de uansett ha den svarte boksen, stappfull med informasjon.

Hovedpersonen er en kvinnelig, amerikansk agent, som er ute på oppdrag. Hun har fått mange ulike implantat i kroppen; et fotoapparat med blitz som sitter i øyet, lytteutstyr i øret, datautstyr i føttene osv. Kroppen hennes er en beholder, og formålet med henne er å skaffe viktig informasjon om "fiender". For å fjerne seg fra seg selv, i ubehagelige situasjoner som uønsket sex eller vold, bruker hun dissosiasjonsteknikken, en teknikk som hjelper henne mentalt  å forlate sin egen kropp mens det pågår. På denne måten blir handlingene formålsrettet - de har en mening, og den er større enn henne selv, det er patriotismen til USA.

Boken kan leses som en sterk kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, kanskje særlig i forhold til overgrepene som ble utført av amerikanske soldater i Abu-Ghraib fengselet i Irak. Det er mulig forfatteren ikke har ment det slik, men min tolkning av boken går i den retningen. Hun skriver blant annet:

"Som amerikanere setter vi menneskerettigheter
 over alt annet og kan ikke godkjenne
 at de krenkes."

"Når noen truer våre menneskerettigheter,
 blir det imidlertid nødvendig
 med et noe større slingringsmonn"

I tillegg til oevrgrepene amerikanerne gjør i "demokratiets navn",leser jeg denne som en sterk, feministisk tekst. Den rå volden, de seksualiserte maktdemonstrasjonene og skillet mellom å være den dumme, intetsigende skjønnheten, til å bli en fiende.

Mange av tekstbrokkene er poetiske og vakre, dog med en skremmende undertone. Her er et eksempel:

"Når du vet at en person er brutal og hennsynsløs,
begynner du  se denne brutaliteten i noe så
enkelt som måten han svømmer på"

Igjen en knallgod bok fra Egan, i et sært og kreativt format. Hun viser at hun behersker å skrive strålende historier, både gjennom de tykke fortellingene fulle av ord, og de tynne, ordknappe setningene. Effekten av å bruke lite tekst sammen med så sterke meldinger, er suveren.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Justin Torres - Vi, dyra

Justin Torres, amerikansk romandebutant, har skrevet en mørk og uhyggelig bok. Det vakre og lyse omslaget, som signaliserer lykke og varme, kunne ikke vært fjernere fra undertonen i teksten.

Tre brødre, født med kort tid mellomrom, vokser opp i et fattig hjem i USA. Foreldrene er unge, den første sønnen ble født da moren var 14 år. Før hun rekker å bli ferdig med tenårene er hun mor til tre.

Faren og moren har et intenst forhold, både på det seksuelle og destruktivet planet. Brødrene er sammen hele tiden, de er en vill, ustyrlig gjeng som formelig "bobler" av glede og trangen til å utforske verden. Det hele er forholdsvis uskyld mens de fremdeles er barn, men det utvikler seg negativ med en gang de entrer puberteten.

Det er den yngste broren som formidler historien. Han er sårbar, i kraft av å være yngst, og han opplever i sterkere og sterkere grad at han ikke er som de andre. I siste del av boken kommer det en vending som både er overraskende og brutal. I en periode hvor barn blir voksne og begynner å utforske sitt eget liv, uavhengig av de andre, går det fryktelig galt.

Boken er en oppvekstroman og den har mange "fortolkningslag". Forfatteren klarer å gjenskape stemningen i familien, inkludert barnets bruddvise forståelse av de voksnes verden. Det er intens lesing, og en spesiell leseopplevelse. Brutal, vakker, overraskende og nydelig skrevet.

Anbefales!
God bok!

The Words

I The Words møter vi en ung forfatter som får et gjennombrudd med en debutbok han ikke har skrevet selv. De "gamle" heltene Dennis Quaid og Jeremy Irons har sentrale roller, i tillegg til hovedrollen som spilles av Bradley Cooper.

I filmen møter vi en eldrende forfatter (Quiad), som leser opp boken sin for et stort publikum. Boken handler om den unge Rory (Cooper) og historien om hvordan han finner et manuskript i en bruktbutikk i Paris, da han er på byllupsreise. Det ble en diskusjon rundt filmen fordi noen mente den var et plagiat - boken Lila Lila av Martin Suter har nøyaktig samme plottet som filmen.
Filmen har fått blandet kritikk, men det jeg likte med filmen er at den helt åpenbart referer til Ernest Hemingway og bygger på flere hendelser som Hemingway opplevde.

I filmen er det flashbacks fra den opprinnelige forfatterens liv og bakgrunn. Han er amerikansk, sendes som soldat til Frankrike under andre verdenskrig. Han forelsker seg i en fransk servitrise som han får et barn med - et barn de senere mister. Den unge soldaten oppdager lesingens gleder mens han er i Frankrike, og etter å ha lest The sun also rises av Hemingway bestemmer han seg for å bli forfatter. På bryllupsreise i Paris besøker de minneplaketten over Hemingway. Han skriver et manus som blir gjenglemt av konen på toget - det skjedde også med Hemingway. Hadley skulle til Hemingway i alpene og tok med alle manusene han hadde skrevet i Paris. Hun glemmer disse på toget, eller de blir stjålet, og forholdet mellom Hemingway og hans kone Hadley blir aldri det samme etter denne hendelsen.

Moralen i filmen er svak og plottet er infkøkt, men det er en fin film og ekstra moro når man kjenner Hemingways historie.  Jeg lastet den ned fra Itunes og så den på Ipad. Det var helt tilfeldig, men jeg så denne på flyet noen minutter etter jeg hadde lest ferdig boken om Hemingways andre kone, Pauline, uvitende om at den har så mange referanser til min litterære helt og hans liv.

Anbefales!

Ruth A. Hawkins - Unbelievable happiness and final sorrow. The Hemingway - Pfeiffer marriage

En av de nyeste bøkene om Hemingway er Hawkins bok "Unbelievable happiness and final sorrow". I boken fortelles historien om ekteskapet mellom Pauline Pfeiffer og Ernest Hemingway. Av Hemingways fire koner er Pauline kanskje en av de som i størst grad har påvirket Hemingways tekster. Hun var en glimrende redaktør og skribent, og brukte all sin tid på å tilrettelegge og fasilitere Hemingways skriving så lenge de to var gift.

Pauline og Hemingway traff hverandre i Paris mens Hemingway var gift med Hadley. Ekteskapet og bruddet med Hadley er beskrevet i bøkene The Paris Wife, og  The Hemingway Women. Pauline var en god venninne av Hadley, men var altså også den direkte årsaken til at ekteskapet deres ble avsluttet.Pfeiffer og Hemingway giftet seg i 1927 og ble skilt i 1940, da Hemingway hadde møtt Martha Gellhorn.

Historien om Pauline  og Hemingway er interessant på mange måter, først og fremst fordi hun var så involvert i tekstene han skrev i denne perioden. I tillegg var Pfeiffer-familien en viktig støtte for Hemingway, både ved å gi anerkjennelse og støtte, men først og fremst gjennom de store økonomiske bidragene de ga forfatteren. Paulines onkel, Gus Pfeiffer, ga store summer for at forfatteren skulle ha de beste forutsetningene for å skrive. Det var han som betalte for huset på Key West, den første turen til Kenya og mye annet.

Pauline Pfeiffer var en sammensatt kvinne og mor til to av Hemingways tre sønner. En av de tingene som alltid blir trukket frem om Pauline er hennes manglende evne eller vilje til å være mor for barna. Mannen hadde førsteprioritet og hun var borte fra barna i lange perioder, fordi hun var med Hemingway på reiser rundt i verden. I tillegg har det naturlig nok heftet henne at hun var Hadleys nære venninne, og at hun "tok" mannen fra Hadley. Etter at Pauline og Ernest ble skilt i 1940, fortsatte Pauline å holde kontakten med ham, og hun sluttet etter sigende aldri å elske Hemingway. Han på sin side skal ha uttalt at det var Pauline som var hans store kjærlighet, men det har han også uttalt om Hadley. Pauline og Hadley forble gode venninner, blant annet som en konsekvens av det gode samarbeidet de hadde rundt Hemingway og Hadleys sønn, Bumpy.

Boken gir et godt innblikk i ekteskapet, men den preges - og til tider skjemmes - av Hawkings åpenbare "dislike" av Hemingway. Det er muligens ikke noen grunn til at biografen burde holde seg nøytral i beskrivelsene sine, men det blir litt i overkant - Hemingway portretteres gjennomgående som en ekstremt selvopptatt og hensynsløs figur. Hawkins går også langt i å hevde at Hemingway hadde et  forhold til Paulines søster, Virginia.

Hemingways kvinner har hatt fundamental påvirkning på Hemingways litteratur, og ingen av dem har unngått å bli en karakter i bøkene hans. Både Hadley og Pauline kunne lese om ekteskapsproblemene de hadde, før de var klar over disse selv.. På denne måten er det en tett sammenheng mellom Hemingways fiksjon og hans virkelige liv. Hans avhengighet av kvinner som  ofret sin egen karriere for hans forfatterskap er kjent, og i Hawkins bok får vi innsikt i mange sider ved den hengivenheten og oppoffrelsen disse kvinne gjorde, som var avgjørende for hans virke som forfatter. Av Hemingways fire kvinner er historien om Pauline den mest tragiske, og uforståelige.

Boken til Hawkins er et viktig bidrag i litteraturen om forfatteren Ernest Hemingway. Pauline fortalte aldri selv sin historie, og boken gir en form for oppreisning til Pauline. Sjeldent har vi møtt en som til de grader lever og ånder for mannen hun elsker, for så å bli sviktet - ikke bare i årene frem til skilsmissen i 1940, men gjentatte ganger frem til hun dør tragisk i 1951. Mange knytter dødsfallet direkte til Hemingway, og på denne måten opprettholdes myten om den totalt hengivne hustru og hennes ualminnelige kjærlighet til en av tidenens største forfatter og mest selvsentrete menn. Han var en tragedie for kvinnene han levde sammen med,men litterært er det nettopp disse kvinnene som er den viktigste forutsetningen for den litteraturen han skapte. Om det var verdt det for hans fire kvinner kan helt sikkert diskuteres, men for oss som lesere bidro deres tragedier og opplevelse av svik til glimrende litteratur.

Anbefales!

God bok!

Guy Delisle - Pyongyang. En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea

Fransk-kanadiske Guy Delisle blir sendt til Nord-Korea for å lede et animasjonsprosjekt. Koreanske animatører er billig arbeidskraft og legger siste hånd på arbeidet som er utført i Frankrike, før det er klart for produksjon. I dagens medievirkelighet blir klassikere for barn gjort om til filmer og TV-serier, og som Delisle skriver i boken: "På denne måten slipper ungene å lese albumene, og de fleste tror for eksempel at TinTin egentlig er en TV-serie". Delisle har en godt penn og et skarpt, ironisk blikk, noe som gjør at denne boken er fantastisk lesning.

Gode tegneserier, kombinert med treffende kommentarer, kan være litterære tungvektere. I boken gis et levende bilde av Nord-Korea, han stiller spørsmål om hvordan et styre som dette kan opprettholdes og han beskriver de sosiale og menneskelige konsekvensene ved diktaturet. Folketomme og mørke gater og restauranter, frihetsbegrensningene, behovet for å vise frem det perfekte Nord-Korea og mekanismene dette styret fører til, er alt glimrende beskrevet.

Nord-Korea er et land som er bygget på frykt og terror, både innad og utad. I disse "krigs-hissende" tider, med Nord-Korea som en sentral aktør, er dette en bok som bekrefter forestillingene om landet, samtidig som Delisle klarer å få frem noe av psykologien i det som skjer på mange plan.

Dette er noe av det beste jeg har lest i tegneserieformat, og en bok som både underholder, setter igang tenking og gir et spark både til høyre og venstre. Boken har også stor underholdningsverdi og er en fornøyelse å lese fra første til siste side. Anbefales på det varmeste!

Youtube har en ok snutt om boken, den kan du se her:

God bok!

Travel blog awards - noen som vil stemme på jegleser som beste reiseblogg?

Oppdag vårt store utvalg av billige flybilletter verden over - her finnes kanskje reisen for deg?

Fristen er utløpt og jeg takker alle som stemte på meg. Jeg fikk plass nr 6 og ble dermed ikke med videre i finalen. De fem som fikk flest stemmer gikk videre, så dette var "knepent".

Snap shots Manila

Trafikken i Manila er ubeskrivelig. Inkludert fremkomstmidlene

Børs og katedral..

Utsikt fra Manila Harbour

Regner med at det er haner det er snakk om..

Pyntet dash-bord.

Ikke helt i mål med likestilling, men dog..

Jeepney, den lokale bussen

Alle bussene har full guffe med film og tilhørende lyd. Bildet tatt fra bak i bussen, sjåføren ses i speilet.

Jeepney

Påskelektyre

Jeg pakker for påsken, og i påskesekken i år er det noen skikkelige godbiter. Jeg er ingen krim-leser, men har puttet noen titler av Jørn Lier Horst i ungdommenes påskekurv. I tillegg til flere andre titler beregnet på meg selv, er dette de forventede høydepunktene:

 Denne har jeg sett frem til lenge. Dialoger og En Annen Mykle av samme forfatter er nesten lest i filler, så det blir godt å få samtale med en ny utgave av van der Hagen foran peisen i år. Jeg er  større fan av forfatter van der Hagen enn forfatter Solstad, men med denne boken får jeg muligens utvidet min noe begrensede Solstad-horisont.

 Jepp - Manila, here I come. Turen er ikke helt spikret enda, men etter all sannsynlighet blir det en touch down på Fillipinene om kort tid.
I mangel på fillipinsk skjønnlitteratur (finnes det? - kom gjerne med tips), blir det guiden. Mange reiseguider har begynt å ramse opp filmer og bøker fra de ulike landene, hvis jeg er heldig har de gjort det i denne også.

Ikke en bok, men ypperlig som litterær ledsager.
Jeg har en svakhet for tørre tyske viner, og Rieslingen til Georg Breuer smaker himmelsk i påskeveggen.

En av mine litterærer helter, Kapuscinski, har skrevet en vakker, liten bok før han døde. Her reflekterer han over møter med "de andre", mennesker han har møtt på reisene sine. Han trekker blant annet på filosofen Levinas, og akk, det er så vakkert, så vakkert.


God, litterær påske!

Ken Opprann - Tro. Mennesker i møte med sin Gud

Ken Opprann, tidligere fotograf for Aftenposten, har i femten år reist rundt og tatt bilder av mennesker og deres møter med sin Gud. Han har avbildet ritualer, sermonier og artefakter knyttet til de største verdensreligionene. I tillegg til de eksepsjonelt "talende" bildene, har fire eksperter skrevet om de ulike religionene. Christine Amadou har skrevet om kristendom, Kari Vogt om islam, Knut A. Jacobsen om hinduisme, Dagfinn Rian om jødedom og Hanna Havnevik om buddhisme.

Tekstene er korte og informative, og ment som bidrag som introduserer leseren til hovedlinjene innenfor de ulike religionene. Det er en stor og tykk bok, og bildene er både fasinerende og vakre.

Det som er slående med bildene er likheten mellom mennesker, uavhengig av hva den enkelte tror på. Religioner er kontekstualisert i praksis og gjennom menneskeskapte symboler, handlinger og riter. Dette klarer Opprann å fange gjennom bildene sine. I disse religionskritiske tider er dette en viktig bok. Kunnskap gjør som kjent ofte vis, og boken gir oss mye kunnskap om "de andre". Det er en styrke med boken at det er lite tekst, leseren er henvist til seg selv og sin egen visuelle opplevelse og tenkningen bildene setter i gang.

Sjekk Oppranns hjemmeside her, han er en glimrende fotograf. Jeg skulle gjerne ønsket meg et av bildene hans på veggen her hjemme, men foreløbig får jeg nøye meg med å nyte denne vakre boken.

Boken anbefales på det varmeste!
God bok!

Som du ser meg - norsk film på sitt ypperste

Aj, aj - sjeldent god norsk film. Her møter vi noen av våre beste skuespillere, og virkelig gode historier. Hverdagslige dilemmaer som lodder dypt, glimrende skuespillprestasjoner, knallgode replikker og en særdeles godt oppbygget film.

Bedre enn dette blir det ikke!

Løp og kjøp!

Ian McEwan - Serena

Ian McEwan siste bok handler om spioner, kjærlighet og litteratur. Serena Frome er hovedpersonen i boken. I sin pure ungdom blir hun vervet til en stilling i MI5, gjennom en eldre professor på Cambridge. Serenas oppdrag er å rekruttere forfattere som skriver godt og som har en penn som stiller det demokratiske, liberale samfunnet i et godt lys. Dette er på 70-tallet, den kalde krigen er fremdeles en realitet og en strategi for å styrke moralen er å infiltrere kulturlivet. Det går som det må gå, Serena, en romantisk, kjærlighetshungrende og over gjennomsnittet belest kvinne, forelsker seg i en av forfatterne hun har ansvaret for.

Dette er en enestående spennende og god bok. Vi vet aldri hva som skjer i neste sving, politikk og kjærlighet er beskrevet med stor innlevelse og overbevisning og Serena er på alle måter en hovedperson man liker. McEwan skriver fantastisk  og det er bare å nyte teksten fra første til siste side.

Slutten var, for å si det forsiktig, veldig overraskende og spenstig. Hvis vi ikke visste bedre, ville vi ønsket oss en oppfølger. Hva skjer videre? Hva gjør Serena og blir det som han foreslår? I tillegg forstår leseren at boken på sett og vis er lest "opp ned" - et knallbra grep fra forfatterens side. Novellene som han skriver underveis er veldig gode, og i seg selv en grunn til å lese boken.

Anbefales hjertelig!
God bok!

Ferdinand von Schirach - Collini-saken

En mann på noen og seksti møter opp på et hotel, sier han er journalist, blir sluppet opp på et rom og dreper mannen som bor der. Han vil ikke forklare hvorfor han gjorde det og hva som er motivet hans. Spørsmålet i boken blir defor: hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt, til å drepe?

Det er en god tekst og en bok som gjør inntrykk. Den har noe litt Camus'sk over seg, i betydning at det er åpenbart at det ligger et sterkt motiv til grunn og at det er en forklaring på hvorfor denne handlingen skjer akkurat når den skjer. Men til forskjell fra Camus får vi ikke et dyptpløyende psykologisk innblikk i denne mannens tanker og følelsesliv. Og, der Camus skriver suggererende og med mange overraskelser, ble det ganske tidlig åpenbart hva som kunne ligge bak handlingen.

Kriminelle handlinger er oftest uforståelige, motivert av primitive behov og utført av mennesker som har store problemer av en eller annen form. Denne morderen har for så vidt ikke primitive motiv, - de er forståelige, men dog uakseptable. På denne måten reiser boken noen store spørsmål, ikke om hva som får et menneske til å drepe, men i hvor stor grad det er akseptabelt at vi selv tar ansvar for rettferdighet og hevn i de tilfellene der samfunnet kommer til kort.

Dette er i aller høyeste grad en bok det er verdt å lese, og jeg tror leseren ka få ekstra utbytte når den leses som en moralsk bok som tar opp noen av de eksitensielle spørsmålene om det å være menneske. Hva er ondskap, går det an å leve et godt liv etter å ha tatt liv eller begått overgrep? Hvorfor er tilgivelse viktig og hva er et menneske i stand til å tilgi? Ikke bare egne handlinger, men tilgivelse av urett utført av andre.

Anbefales!
God bok!

Digitalbok Touch

Digitalbok Touch er et nytt lesebrett. Det kommer fiks ferdig i en pakke til 999 kroner, og det er bare å laste ned ebøker så er du i gang. Det har et handy format, veier lite og går rett i vesken eller i en stor lomme. Ideelt hvis du skal på tur, eller hvis du har litt for fulle bokhyller.

På oppdrag for Cappelen Damm har jeg prøvd det ut, og jeg har hatt det i noen uker nå. Det er veldig enkelt å bruke, lett å håndtere og ikke minst; skjermen er grå, noe som betyr at det går helt fint å lese ute i solen.

Som en ihuga papirbok-fantast var jeg litt skeptisk, men etter kort tid så jeg at dette er genialt - for min del først og fremst når jeg er ute og reiser. Aldri mer tunge kofferter fylt med bøker, eller panikken på en lang flytur når den boken som skulle leses på flyet er lest ut.

Sammenlignet med Ipad er digibok noe helt annet. I motsetning til Ipadet, er digibok kun ment å lese på. Ingen nettsurfing, spill eller farver. Greit nok - Ipad er ikke verdens beste for å lese bøker, og helt ubrukelig i dagslys. Men - Ipad er glimrende når en skal lese bøker med bilder og kart, feks reisehåndbøker, og der kommer digidbok til kort. Jeg har ikke forsøkt lydbok-funksjonen, men det er fullt mulig å høre lydbøker på den.

Jeg fikk en bok av CappelenDamm som de la inn på forkant, og den viste seg å ikke falle  i smak overhodet (Rowlings siste). Jeg har ikke lastet ned flere bøker på den, men tenkte jeg skulle prøve ut reiseguider med lite bilder (Lonely planet) på neste tur. Utvalget bøker som kan leses på brettet er tilsynelatende ubegrenset, og reiseguider kan også lastet ned. Ulempen med brettet, og for meg er dette en stor ulempe, er at du ikke kan låne bort boken du har lest. Det er litt uklart for meg om andre kan logge seg inn på min konto for å laste ned bøker jeg kjøper - slik at de kan leses to steder samtidig. Det hjelper på, men det betyr at en familie trenger mer enn et brett, i hvertfall de familiene som har flere ivrige lesere.

Digitalbok kommer ikke til å revolusjonere min lesing i det daglige, men den kommer til å bli kjærkommen på tur. Digitalbok er det den utgir seg for å være: en digital måte å lese bøker på. Du kan ikke kjenne og lukte på papiret, men du kan bygge deg opp en anstendig digital bokhylle som du kan ta med deg overalt. For min del følese det litt stusselig med kun en bok i hyllen, så det har jeg tenkt å ta tak i. Den første boken jeg skal laste ned nå er Min Kamp 6. Jeg har den i papirformat, men den er for stor og klumpete, så for sånne bøker er brettet genialt. Til sommeren skal jeg ha et anstendig bibliotek klart, bruksområdene for lesing er ubegrenset: i båten, på stranden, på fergen, toget, i bilen - you name it.

Må-ha gadget eller ikke? Joda, jeg har landet på må-ha. Ipadet brukes fremdeles til å lese tidskrift og magasiner, men det blir ikke flere bøker på Ipad. Digiboken er så fin i størrelsen og til de grader anvendelig, bokstavlig talt, og min leseverden har utvidet seg noen hakk med denne. Du finner  informasjon om lesebrettet her.

God e-bok!

Pedro Carmona-Alvarez - Og været skiftet og det ble sommer og så videre

Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en nydelig tittel på en nydelig bok. I tittelen klarer forfatteren å formulere kjernen i boken: hvordan de små tingene og de store tingene, sammen utgjør det vi kaller livet og dets ubønnhørlige fortsettelse uansett hva som skjer. Sorg og eksil er de sentrale temaene i boken

Johnny og Kari møter hverandre i USA. De er inderlig forelsket, gifter seg, lever et lykkelig liv, får to jenter og har en tilværelse som de ønsker skal være som den er, for alltid. Når begge jentene blir drept i en tragisk og meningsløs ulykke rakner hele tilværelsen.

Johnny og Kari flytter til Oslo for å starte et nytt liv. De får datteren Marion, som er en sentral person i romanen. Johnny forsøker å skape mening i sitt nye liv, men opplever at Kari - tynget av sorg - fjerner seg fra ham og det livet de har sammen. Johnnys eksil omfatter ikke bare eksilet fra USA, men også utestengingen fra Kari og det livet de hadde sammen.

Carmona- Alvarez har skrevet en usedvanlig sterk bok. Han treffer en nerve med beskrivelsene sine, og han bruker et presist, men samtidig enkelt tilgjengelig språk i denne historien. Måten byen, naturen, avstanden og musikken bygger opp om historien rammen inn fortellingen om sorg, eksil og lengsel etter det som engang var. Lykken, skriver han, er som vann. "Ja, som vann. Som når du skrur på springen og lager et kar med hendene og fyller hendene med vann. Sånn er lykken. Som det vannet. Det gjelder å ikke søle. Men det går jo ikke. Det er forgjeves."

Bokprogrammet har et intervjue med forfatteren, det finner du her.

Anbefales!
God bok!

Cecilie Løveid - Flytterester

Cecilie Løveid ble nominert til Brageprisen for denne diktsamlingen. Tittelen henviser til Løveids flytting tilbake til Bergen, etter 24 år i frivillig eksil. Hun har uttalt til Bergensavisen at "mine sterkeste minner til Bergen er kullsvarte. Det handler om regn og tøffe familieforhold. Jeg hadde veldig store vanskeligheter med å plassere meg selv i verden den gangen, men nå har jeg hatt et ønske om å møte og bearbeide det vanskelige fra den tiden." Det preger i stor grad diktene i denne diktsamlingen.

Diktene har mange undertoner og er åpne for fortolkning. Dette gjør at leseren kan finne seg selv igjen i det hun skriver, og at diktene på denne måten har almenn relevans. Flytteprosessen, det å komme hjem, trenger ikke nødvendig vis å handle om fysisk flytting, det kan også handle om det å bearbeide tidligere opplevelser og på den måten komme hjem i seg selv. I denne diktsamlingen blir dette synliggjort på en vakker og stillferdig måte.

Det ble bedre å komme tilbake til Bergen enn Løveid fryktet. Bergens-miljøet har tatt i mot Løveid med stor begeistring. Bergen er befolket av mennesker som tillater seg å la seg begeistre, både over egen by og bysbarn. I tillegg er Bergen en by som omfavner de besøkende og beboende fysisk, med de syv fjellene som omslutter byen. Noen kan oppleve dette som trangt, men det kan også gjøre at  byen oppleves som et trygt og vakkert sted å være, også når man kommer tilbake etter lang tids utlendighet. Løveid uttrykker dette i diktet "Byen er vakrere med fjell"

Når jeg går langs kaiene
ser jeg barnet mitt i alle bølgene
Hun sier at hun liker Norges døgnrytme

Jeg ser barnet mitt i skogen
Hun løper hen til fjellsiden
som til en mann

Jeg ser barnet mitt komme
Av og til kommer hun syklende
Byer er vakrere med fjell, sier hun

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Grete Randsborg Jenseg (red) - Enkenes bok. Til deg som ble igjen

Humanist Forlag har gitt ut denne boken nå nylig. Det er en samling tekster skrevet av 25 kvinner som har blitt enker. Tekstene handler om det å bli alene, ofte etter mange års samliv. Jeg har blogget om dette temaet flere ganger, og synes det er et interessant på flere plan. Kanskje først og fremst fordi det er så allmenmenneskelig å bli rammet av sorg, kombinert med at når det skjer opplever den som blir alene en veldig ensomhet. Det er altså en allmenn og individuell opplevelse på en og samme tid.

De tidligere bøkene jeg har blogget om som omhandler dette temaet har til felles at de er skrevet av skrivende kvinner - kvinner som lever av å skrive enten faglitteratur, skjønnlitteratur eller begge deler. Enkenes bok er en samling bidrag av kvinner som ikke lever av å skrive, og noen av bidragsyterne har kanskje aldri skrevet noe tidligere. Dette er ikke en svakhet med boken, til tross for at noen av tekstene er litterært svake. Det kan heller leses som en styrke, ettersom disse tekstene - mange av dem er naive rent tekstlig - blir så personlige og vi som lesere kommer veldig nært på problemstillingen.

Bidragene er gjennomgående gripende, såre og samtidig optimistiske. Disse kvinnene beskriver sjokket, savnet og det ugjenkallelige når mannen ofte plutselig blir borte. Samtlige beskriver ensomheten, fortvilelsen og det gnagende savnet. Men de beskriver også hvordan sorgen endrer seg og går over til å bli et savn, og mange gode minner som de tar vare på. De fleste kommer styrket ut av hendelsene og finner glede i andre og nye måter å organisere livet på. Familie og venner blir trukket frem som spesielt viktige for det videre livet uten ektefellen.

Dette er en vakker bok som jeg antar kan være til trøst og støtte for de som befinner seg i en sorgfase. Boken bidrar også til de som ikke har mistet noen av de nærmeste fordi den viser nettopp dette allmennmenneskelige ved å miste noen vi har kjær og holder av, og hvordan de rundt kan møte dem som har mistet noen. Livet er så mye, og sorg er noe vi alle tvinges til å føle på en eller annen gang i livet. Ikke bare sorgen mange opplever ved å miste ektefellen, men også å miste foreldre og for noen det å miste et barn. Det vi kan ta med oss fra boken er erkjennelser av at vi er sosiale individer, alene er vi ikke så mye - det er sammen med andre vi skaper mening og livskvalitet. Og at det å skrive for å dele kan være en måte som lindrer eller styrker midt oppe i sorgen.

Anbefales!
God bok!

Gode hoteller i Paris

Jeg får jevnlig mail fra lesere av bloggen som spør om gode overnattingssteder i Paris. Jeg har anbefalt et hotel tidligere, men her er anbefalinger på to til som kanskje er enda bedre - litt avhengig av om du skal til Paris alene eller sammen med noen. 

Før jul var jeg på tur til Paris med sønnen min, vi skulle gå i Hemingways parisiske fotspor. Da var det naturlig å ta inn på hotellet han har bodd på og som ihuga Hemingway-fans besøker jevnlig. Rom nummer 14 er det mest populære, det var der han sov da han var der. Det er som regel lang ventetid for å få det rommet, og vi var hoppende glade da de oppgraderte rommet vårt og ga oss nummer 14. Jeg hadde mailet dem før jeg reiste, fått bekjed om at det kostet mer enn det jeg hadde betalt og at det var opptatt. Så fikk de en kansellering, og vips - tre netter i rommet til den litterære helten. Hotellet ligger i St.German de Pres og heter D'Angletter.

Inngangen til hotellet, samt undertegnedes favorittreisebag med hjul. Fra Osprey, selvfølgelig.

Hotellet ligger i 44 Rue Jacob, rett rundt hjørnet fra Cafe Flore og andre litterære landemerker. Det er gåavstand til Shakespear and company.

Ikke lov å ta bilder inne i bokhandelen, men skaden var allerede skjedd

 

Neste uke skal jeg til Paris igjen, denne gangen med min datter. Som seg hør og bør skal vi få lagt inn litt tid til shopping, så derfor har vi bestemt oss for å bo i Magasin-området, like ved den gamle operaen og La Fayette. Her har vi bestilt på hotel St Petersbourg, et hotel jeg har bodd på veldig mange ganger de siste 25 årene. Prisene har gått en del opp siden jeg var student, beliggenheten er helt super - midt i Rue Caumartin. Flybussen stopper ved Operaen, og det er kort vei til hotellet (så sant du har hjul på kofferten). Felles for begge hotellene er at det kan lønne seg å ha et rom som ikke vender ut mot gaten. Det gjør rom nummer 14 på D'Angleterre, og det er litt gatestøy hvis du liker å sove med vinduet åpent, Men det er det verdt.

Da sier jeg som en annen har sagt tidligere: God tur til Paris!

Alyson Richman - Hele livet på en dag

Boken handler om Lenka og Josef som forelsker seg i Praha på 1930-tallet, under opptakten til andre verdenskrig. Begge er jøder og de rekker å gifte seg før krigen skiller dem fra hverandre. Det går et helt liv før de treffer hverandre igjen og boken begynner med dette møtet: Josef treffer en kvinne han er sikker på han har sett før. Han ser på henne før han ber henne om å få se på underarmen hennes. Når hun bretter opp ermet ser han de tatoverte sifrene på armen. "Lenka, det er meg, Josef. Ektemannen din".

I boken får vi historien om hva som skjer med dem. Josef kommer seg til USA, Lenka blir satt i konsetrasjonsleir. Begge får meldinger om at den andre er død i krigen. De gifter seg på hver sin kant, men glemmer aldri den første, store kjærligheten.

Boken beskriver et Europa i kaos og terror. Beskrivelsene av hva nazistene gjør mot jødene har vi lest og hørt om før, men det er ingen grunn til ikke å gjenta disse historien. Måten nazistene legitimerer overgrepene de gjennomførte, gjennom språket som ble brukt om dem, måten de måtte leve på og hvordan de ble sett som mindre verdt enn andre - annenrangs mennesker - er stadig en utfordring for grupper av mennesker. I Oslo har vi det gående med rumenerne. Det er samme mekanismene som tydeligvis er i spill; et eksempel på dette er hvordan rumenerne oftest omtales i samme setning som også søppel, stank, rotter og skit. På sikt gjør det noe med oss andre, og språket har på denne måten en voldsom påvirkningskraft på hva vi tillater oss å gjøre mot andre.

Boken minner litt om Simon Mawer's fantastiske Glassrommet. Begge bøkene formidler det som hendte gjennom de personlige historiene, og det gjør at leseren i større grad kan identifisere seg med personene i bøkene. Glassrommet er en av de beste bøkene jeg har lest og Hele livet på en dag, er også en bok som jeg ønsker at flest mulig skal lese. Godt skrevet, troverdig historie, og hovedpersoner som vi kan like og identifisere oss med.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

SVT Dokumentar om Knausgård

Dette er en veldig god dokumentar om Knausgård og året etter MK 6. Anbefales for alle MK-fans. Dokumentarene kan ses frem til 11.3.2013.

Thomas Hylland Eriksen - Veien til Barranquilla

Aschehoug og Digni har et felles prosjekt som sponser norske forfattere for å skrive bøker om utviklingsland. Det foregår på den måten at penger fra Digni (i utgangspunktet penger fra Norad) er øremerket for reise og opphold til forfattere som skal skrive om utviklingsland. Geir Gulliksen er med på samme ordningen og boken Med bøyde knær, be skrevet etter et opphold hos masaier i Kenya. Etter det jeg forsto på Gulliksen da han og Hylland Eriksen ble intervjuet om prosjektet, på litteraturhuset for en tid tilbake, opphold Gulliksen seg ca tre uker i Kenya. Hylland Eriksen valgte Bogota, og boken er skrevet etter noen ukers research i byen.

Veien til Barranquilla handler om en eldre sosiologiprofessor som slutter i jobben og forlater kone og barn, for å finne tilbake til sin ungdoms kjærlighet som bor i Barranquilla. Han avslutter sin karriere på universitet med "å ta en Solstad" - Hylland Eriksen bruker scenen fra Genanse og verdighet der lektor Elias Rukla knekker paraplyen. Eneste forskjellen er at Hylland Eriksens professor knekker en stokk. Litt merkelig å skrive denne scenen inn i boken - jeg er ikke sikker på hvor godt det fungerer for meg. Det var mildt sagt ganske overraskende.

Den søkende professorens veier krysser den unge gutten Pablos veier. Han er en ung gutt fra fattigstrøket. Moren er drept av soldater, faren drikker og slår. Pable har ett blått og ett brunt øye, og er spesiell på alle måter.

Professor Casas og Pablo reiser sammen mot kysten, i professorens gamle, lille bil. Vi følger dem helt til de kommer frem og blir med på rare og morsomme hendelser. Professorens grublerier, Pablos bekymringer, gleder og samtaler med Gud flyter sammen  beskrivelsene av steder og mennesker de støter på.

Det er en fin bok, og Hylland Eriksen er en fin forfatter. Han skriver uten at fagforfatteren Hylland Eriksen får slippe til, selv om han kommer med noen betraktninger om forskere og forskningens vesen, og om universitetets utvikling (jfr. om studentene: de ønsker seg en grad for å få seg en jobb. De gikk på universitetet for å finne ut hva de skulle bli, ikke hvem de skulle være. De ville ha en rolle, ikke en identitet).

Boken er lettlest og ganske så festlig. Anbefales som en god historie vi både kan og ikke kan kjenne oss igjen i.

God bok!

Bergsveinn Birgisson - Svar på brev fra Helga

Nydelig bok fra islandske Birgisson. Handlingen er skrevet som et brev fra en gammel mann til sin tidligere elskerinne, Helga. En islandsk variant av Broene over Madison County, dog mer mytisk, bundet til islandsk natur og jordbruk. Og et veldig annerledes språk. Men - om den store, forbudte kjærligheten som ikke blir gjennomført selv når det ikke lenger er forbudt.

Sauebonden som skriver brev er 90 år og historien er retrospektiv. Han svarer på et brev, eller en bønn, fra Helga, som ber han komme til henne i Reykjavik. Han reiste aldri, og gjennom denne teksten forsøker han å forklare Helga, og kanskje seg selv, hvorfor han ikke kom. Han knytter valget sitt til sin tilhørighet til naturen, til bruket han overtok fra sine forfedre og sin kjærlighet til det nære og personlige. Han forteller også sin opplevelse av den store kjærligheten mellom dem og hva som hendte den gangen for lenge siden.

I tillegg til at dette er en vakker kjærlighetshistorie formet som en vakker tekst, er dette noe av det mest erotiske jeg har lest på lang tid. Beskrivelsene av det fysiske og seksuelle nærværet er direkte skildret, i et nydelig språk og med det som bare kan betegnes som lyst og kroppslighet. Det erotiske språket er skildret blandt annet gjennom omgivelsene, dyrene, redskapene, farver, vær og vind. Sanselig er et godt begrep i denne sammenhengen.

En liten perle av en bok, fra et lite forlag med sans for utsøkte litterære kvaliteter.

Anbefales!
God bok.

Gil Courtemanche - Jeg vil ikke dø alene

Gil Courtemanche, canadisk forfatter, for mange nordmenn kjent for boken En søndag ved bassenget i Kigali. Gil Courtemanche døde i 2011, 68 år gammel. I boken Jeg vil ikke dø alene, beskriver han følelsene han har nå som han har blitt syk. I tillegg til kreften har kvinnen han elsker gått fra ham og dette synes å oppta han mer enn at han skal dø.

Dette er Canadas svar på Tomas Espedal og boken Imot naturen. En godt voksen mann finner seg en kvinne som er mye yngre, soler seg i sin egen fortreffelighet og blir desperat når kvinnen tar til fornuft og går. Courtemanche har etter det han forteller om seg selv i boken, vært en skikkelig åndssnobb og ruset på seg selv helt til Violaine, som hun heter, forlater det synkende skipet. Han har ikke vært engasjert i barna sine, søsken, tidligere koner, ikke engang i vennene sine.

Courtemanche fremstår som en tvers igjennom usympatisk fyr i denne boken. Det er dog en interessant bok, særlig hvis den leses i relasjon til hans tidligere bøker som tilhører en helt annen sjanger, den utenforståendes (reisejournalistens/krigsforfatterens/den politiske forfatterens) observasjon av de andre. I denne boken fokuserer han helt og holdent på seg selv, sitt brustne hjerte og sin kreftsyke kropp. Det som gjør denne boken vanskelig å lese er den eksplisitte klandringen hans yngre, tidligere elskede utsettes for. Som leser er det vanskelig ikke å reflektere over de moralske aspektene ved det å publisere en bok som denne, med tanke på den kvinnen som er årsaken til størsteparten av hans lidelser og som skal leve videre med dette vitnesbyrdet om det totale svik hun har utsatt ham for. Riktig nok får vi forståelse for hennes situasjon når vi leser boken, men ikke i tilstrekkelig grad til at det oppleves som rettferdiggjørende med tanke på hans situasjon. Med andre ord en bok som utfordrer leseren og derfor kan leses som et bidrag i den litterære diskursen om hva forfatteren kan tillate seg å skrive uten i for stor grad å forulempe den andre.

Anbefales! God bok!

Marita Fossum - Et siste kyss

Et siste kyss er en bok om Adrian, en selvopptatt og selvhenført mann på 55 år, og noen av hans kvinner. Han har tre ekteskap bak seg, en god jobb som han ikke bruker for mye energi på og en kjæreste, Helen, som er på hans egen alder. Adrian er en mann som kvinner burde holde seg unna, men som de faller for. Klassisk med andre ord.

Adrian møter en ung journalist som ønsker å intervjue ham. Hun er Simone, og vi forstår ganske snart at hun har en skjult agenda. Adrian har vært sammen med hennes mor, som forlot mann og barn fordi hun ville være med Adrian. Det ender med selvmord og nå er datteren oppsatt på å vite mer om ham. Ganske raskt utvikler de et seksuelt forhold.

Therese er Helens datter, en skjør, gravid lesbisk kvinne, tydelig preget av farens selvmord mange år tidligere. Rollelisten er altså en meget brokete forsamling, og felles for kvinnene er menn som på en eller annen måte har preget dem og livet deres på en ikke god måte.

Marit Fossum skriver bra og dette er en god bok. Slutten var overraskende og kom noe brått, men den setter en støkk i leseren. Voldsepisoden som Adrian er involvert i er meget godt beskrevet, særlig fraskrivelsen av ansvar og manglende evne til empati.

Anbefales!
God bok!

Hedda H. Robertsen - Ildfuglen

Jeg har tidligere blogget om Skutt i filler av Mats Mikkelsen, en bok som var morsom, vovet og et meget godt og intelligent alternativ til Fifty Shades triologien. Nå har Hedda. H. Robertsen kommet med boken Ildfuglen, en bok som igjen utfordrer leseren med sitt eksplisitte erotiske innhold.

Boken handler om to unge venninner, Simone og Amalie. De deler leilighet og helt til nylig har de delt den med nå avdøde Malene. Amalie studerer psykologi, Simone danser ballett. Amalie har et forhold til universitetslæreren sin, en ung ambisiøs akademiker som skal giftes med sin forlovede ganske så snart. Forholdet mellom Amalie og Thomas, som han heter, er åpenbart basert på helt ulike premisser. Hun ønsker å være med han - alltid, han får sex uten grensesetting og bruker Amalie som et redskap for sin egen seksuelle utforskning.

Simone er hovedpersonen i boken og hun lider av destruktive følelser som hun tar ut i lite konstruktive seksuelle handlinger. Ganske tidlig i boken fikk jeg assosiasjoner til filmen Black Swan fra 2010, en assosioasjon som ble forsterket gjennom lesingen av boken. Simone er en type som kommuniserer med sex når hun kommer i situasjoner som er kjedelige, krevende eller frustrerende. Hun har et åpenbart behov for å bli straffet, og da er det kroppen som skal ta straffen gjennom seksuelle utagering, en utagering som etterhvert ender med misbruk. Hodet og kroppen henger som kjent sammen, men Simone er en kvinne som fremstår som ikke å være i stand til å intellektualisere den smerten hun bærer på.

Jeg var veldig begeistret for den forrige boken til Robertsen, men jeg fikk ikke samme opplevelsen av denne. Sexen er hard og kald, jentene hun skriver om er destruktive og selvoppofrende og det er vanskelig å få tak i bakgrunnen eller motivasjonen for måten de handler (og ikke handler) på. Motivene lurer i bakgrunnen, men ganske så uforløst gjennom hele teksten. Med et par grep som ga oss litt mer innsyn i hva som egentlig skjedde, ville vi ha fått et sterke psykologisk portrett av hovedpersonen.

På baksiden av boken står det at boken stiller noen grunnleggende spørsmål om underkastelse, smerte og overlevelse. Jeg er litt usikker på om det stilles spørsmål i boken, og om de spørsmålene som eventuelt stilles er relevante, eller om de kontekstualiseres i god nok grad i fortellingen. Dog, boken er verdt å lese - om ikke for det erotiske så i hvertfall for en god diskusjon i etterkant med andre som har lest den.

God bok!