Noen forfattere føler jeg meg forpliktet til å følge, og en av disse er Per Petterson. Ut å sjæle hester fikk fortjent nok mye oppmerksomhet og mange var spent på om han kunne følge opp med en like bra ny bok. Det gjør han. Jeg forbanner tidens elv er en god bok, og forholdet mellom sønn og mor er sentralt. Petterson skriver langsomt, og det virker som om hvert ord er gjennomtenkt. Det er en melankolsk bok, og det er gripende å lese hvordan moren stadig bidrar til at distansen mellom hun og sønnen vedvarer. Samtidig er sønnen opptatt av å få oppmerksomhet fra moren, og sammenligner seg med de andre brødrene. Spesielt en bror som døde.
I boken beskrives kulde, regn, bakfyll, frustrasjoner og usikkerhet. Sammenlignet med Ut å stjæle hester klarer den seg bra, og følger i samme spor.
God Bok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar