I 1960 skrev Fred Uhlman Forsoningen, en virkelig perle av en bok. Den handler om to gutter som møtes i 1932. Handlingen utspiller seg i Tyskland, og det er jødiske Hans og tyske Konradin som blir nære venner.
I Tyskland styrker Hitler sin posisjon og Hans begynner å føle motviljen mot jødene. Konradin kommer fra en høyborgelig tysk familie, og har en mor som hater jøder. Konradin går mot sin mor og vennskapet med Hans er sterkt og intens, helt frem til jødehatet i Tyskland settes i system. Både på skolen og andre steder blir Hans hetset for å være jøde.
Forldrene til Hans bestemmer seg for å sende sønnen til Amerika, og han blir der i 30 år. I alle disse årene knuges han av minnene fra vennskapet med Konradin som ble endt som en konsekvens av grusomhetene i Tyskland. Hele denne tiden har han visst at Konradin var en tysk gutt fra overklassen, en gutt fra den ariske rasen. Han forsøker å glemme Konradin og hvilken skjebne han fikk i Hitlers Tyskland:
Måtte jeg, behøvde jeg virkelig å få vite det? Hvilken rolle spilte det om han var død eller levende, siden jeg aldri skulle se ham igjen i noe tilfelle? Men kunne jeg være helt sikker? Var det så fullstendig utelukket at døren kunne åpne seg og han spaserte inn? Og satt jeg ikke nettopp nå og lyttet etter trinnene hans?
Dette er en gripende bok om vennskap, tillitt, skjebne, kjærlighet og forsoning. Den fortjener å bli lest igjen og igjen. Anbefales på det varmeste!
God bok!
Enig, dette er en perle av en bok! Og hvor avslutningen er rørende og rystende på samme tid. Den minner meg om litt om de mest stillferdige bøkene til en annen tysker, Siegfried Lenz.
SvarSlettArve H
Arve!
SvarSlettArtig at du sier det - jeg tenkte også på Lenz. Nå er det veldig lenge siden jeg har lest han, men har laget en leseliste over de bøkene jeg har i hyllen av han: Stillheten, Forbildet, Tysk time og Opprøret. Er litt usikker på hvilke av disse jeg skal starte med - har du forslag?
"Tysktime" og "Forbildet" er de jeg har lest av disse. Stillheten begynte jeg på uten å fullføre den. Av de andre to er nok "Tysktime" den store klassikeren, og jeg anbefaler at du starter med den. Ellers anbefaler jeg de to siste romanene hans, begge veldig stillferdige i formen, "Tingene etter Arne" og "Hittegodskontoret".
SvarSlettArveH
Takk skal du ha - da tar jeg frem tysk time igjen. Det må være 20 år siden jeg leste Lenz så det kan bli artig!
SvarSlett