Denne filmen, som jeg ikke forstår hvorfor har den tittelen den har, handler om et par som mister et barn. Mannen er psykolog - den rasjonelle og veloverveide, mens konen skriver en avhandling om kvinner og ondskap. Mannen takler sorgen på en stillferdig og vakker måte. Kvinnen derimot, blir innlagt og sterkt medisinert.
Mannen bestemmer seg for at han skal behandle kvinnen selv. Du skal ikke være mye bevandret innenfor psykologi og terapi for å se at dette umulig kan gå bra. Og det gjør det da heller ikke.
Paret reiser på hytta, et avsidesliggende og vakker sted langt inne i en skog. Symbolbruken tar fullstendig av: hun har angst ute, han er redd inne, eikenøtter som regner (bokstavelig talt) på taket, et fødende rådyr som blir skremt og løper av gårde med en kalv hengende halvveis ute. En rev som spiser av seg selv, blåsende vinder, regn og hagl. I det hele tatt.
Vel, det som skjer er at kvinnen, dette ustabile vesenet, freaker totalt ut. Hun har skrevet noe sånn som en halv avhandling om kvinner og ondskap, og mener at siden kvinnen ikke kontrollerer naturen, er hun født med naturens ondskap i seg. Og dama blir virkelig ond. Her blir det ball-breaking, svarte skjærer og avklipping av kvinnelige organer. I tillegg er denne kvinnen fullstendig sex-fiksert, hun vil ha seg i de underligste situasjoner, og kvinnelig seksualitet knyttes til det irasjonelle og onde.
Dette er kanskje en film som omhandler ondskap generelt. Men det får ikke Trier til. Dette er noe av det mest kvinnefiendlige og fordomsfulle jeg har sett. En idiotisk symbolbruk som skal forsterke poenget, et hysterisk kvinnemenneske og en rasjonell mann. Fydda!! I klasse med Ape boka til Høeg . Nei -dette var skikkelig provoserende og skikkelig dårlig!!
Hm, nå ble jeg overrasket. Jeg ser den i mye større grad som en kritikk av mannen! Mannen som isolerer seg fra naturen (som han lar kvinnen representere), fra sorgen (som han lar kvinnen lide av), etc. Ja, i det hele tatt så jeg filmen som en fremvisning av mannens "takling" av problemer, av tapet av sønnen, eller det vil si: mangelen på samme takling.
SvarSlettMannen som er pragmatisk og rasjonell. Som sørger, men som ikke sørger seg til galskap. Har du lest Hannah Arendt? Hun skriver om naturen som et element menneskene ikke kan overleve i.
SvarSlettJeg syntes mannen fremsto slik som du sier - i begynnelsen. Men så tippet det helt andre veien og han ble plutselig veldig sympatisk.
Jeg satt og lurte på, etter å ha sett filmen, hva som er en sunn takling når det kommer til sorg.. Samtidig er det vel noe man må erfare - og jeg håper jeg slipper det. I hvertfall noe sånn som de opplevde. Jeg syntes det var på kanten til å bli suspekt å legge inn en så brutal og voldsom handling - filming i slow motion og den vakre musikken. HVa er det Trier vil??
Ja, si det. Han vil vel vise fram hvor jævlige vi kan bli/være?
SvarSlettOg ja, jeg har lest Arendt, men bare litt. Jeg synes hun er fantastisk god på å beskrive ondskap.
Ikke en film jeg har lyst til å se. Jeg likte von Trier før, men har falt av lasset hans.
SvarSlettDen här har jag inte sett, och inte heller innan jag läste din text känt mig lockad av. Berördes starkt av Dancer in the dark och grät som aldrig förr på bio till Breakin the waves. Men kvinnorna. Varför offras de så grymt?
SvarSlettEn helt annan, ytligare men roligare sak finns att hämta hos mig för dig. En uppskattnings-"award".
Jeg synes filmen fortalte at ondskap kommer av ønske om kontroll som igjen kommer av angst - sett litt stort på det. Angst for å bli alene. En utrolig måte å beskrive ondskapen på...sette skoene feil på føttene til gutten slik at han skulle bli dårlig til å gå og dermed ikke kunne gå fra henne. Men jeg konkluderte med at det var hun som sørget for at han falt ut vinduet - la til rette for det. At sorgen som fulgte var kunstig og bare et skalkeskjul for å få kontroll over mannen... Det henger ikke helt på greip kanskje. Et grusomt kunstverk som jeg aldri vil se igjen.
SvarSlett