Leamus i reisefoten

Nei og nei. Nå rykker det i reisefoten. Igjen. Jeg er helt håpløs. Og nå er det en togtur som står øverst på listen. Helst et av de gamle, med kniplingsduker, krystallglass, sovekupe og med lokomotiv. Joda, de finnes, men det koster skjorta, og jeg er rikere på drømmer enn på penger. Men det er lov å drømme seg bort. Jeg har tidligere omtalt flotte togreisebøker på denne bloggen, og de kommer godt med nå. Egentlig burde jeg funnet meg noen gode reiseskildringer, men jeg finner sjeldent noen som jeg syntes er virkelig gode.

En gang var det en som kalte meg for en eskapist. jeg fant ut at det kom fra ordet escape, og det han mente var tydeligvis at jeg hadde det med å reise avgårde hver gang jeg syntes livet behandlet meg litt urettferdig. Det hadde han kanskje rett i. Men - tenker jeg, reising er ikke så ulikt lesing. En god bok tar leseren bort fra egen hverdag og inn i en annen - og det er vel også en form for eskapisme?


Nei, jeg får ta kvelden. I dag legger jeg meg med en London-guide som selskap. Opps, det glemte jeg, det er bare noen uker til jeg skal til London. Det bør stille leamusen i reisefoten? Både og. Jeg har blitt så reisesnobbete at London ikke regnes som ordentlig reising lenger. London er som en middels bokopplevelse: greit så lenge det varer, men det setter ikke varige spor. På den andre siden, det er i London de virkelig gode bokhandlerne er. De gode musikalene. God mat, vennlige mennesker, gode aviser, spennende historie, gode butikker og januarsalg. Godt reisefølge har jeg også. Joda, London teller. Noe å se frem til i vinterkulden.


Escaped once again.