Du - Thomas Jr. Marthinsen

Bloggeren, forfatteren og journalisten Thomas Jr. Marthinsen kom med boken DU nå i januar. Jeg har vært spent på å lese den, han har fortløpende sluppet små historier på bloggen sin - i forkant av lanseringen.

.

Små historier - det er det denne boken består av. Det ligger langt inne å omtale historiene som noveller. På en måte henger historiene sammen, på en annen måte gjør de ikke det.

.

Marthinsen skriver veldig bra. Han har spennende fortellinger å komme med, men - ja, det er et lite men fra min side. Det er litt vanskelig å sette fingeren på, men la meg starte med å kontekstualisere følelsene jeg fikk da jeg leste. Har dere sett intervjuene i avisene, som blant annet har som standardspørsmål: når merket du at du var blitt voksen? Vel, når jeg leser disse historiene merker jeg at jeg har blitt voksen. Egentlig mer enn voksen, jeg er voksen i ordets egentlige forstand. Det ligger langt inn å kategorisere meg selv som middelaldrende, men jeg er i hvert fall så langt forbi det stedet i tid Marthinsen befinner seg på at jeg mer relaterer historiene til det min tenåringssønn snart skal gjennom - og som tilhører en svunnen tid for min del.

.

Historiene er skrevet av en ung mann, eller: en mann som fremdeles er ung. Det han opplever er knyttet til hjemmet - han skriver om mamma og pappa, til skolen, til venner, til den unge seksualiteten og til den fasen i livet der unge mennesker "finner seg selv". Han har altså ikke kommet til det punktet i livet der f.eks barn er en sentral dimensjon. Ei heller til det punktet der mamma og pappa blir til "mine foreldre" og med det ikke har den fremtredende rollen mamma og pappa har for unge voksne.

.

Marthinsen er født i 1984, og på mange måter er det nesten en antropologisk-lignende opplevelse å lese disse historiene. Det gir et innblikk i 80-tallsgenerasjonens virkelighet og problemstillinger. De er litt annerledes enn oss som var i den alderen Marthinsen er nå - på nettopp 80-tallet. I et tidligere innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse, og at forskere mener at unge mennesker benytter seg av en såkalt personal growth modell når de skriver. Det de skriver om er intimt og nært. Denne karakteristikken blir på sett og vis treffende for boka DU. Denne måten å skrive på henger sammen med skriveopplæring og tekst-tilnærmingen denne generasjonen har lært, erfart og erververt gjennom skolegangen.

.

Alle historiene starter med en personlig og direkte henvendelse. Her er et utvalg: Tygginga til mora di, Peder. Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove (fantastisk effekt: jeg så for meg Knausgård med en gang). Du er blitt lottomillionær, Tanya. Den gule bilen din, Stephen. Dette er helt sikkert et bevisst valg fra forfatteren sin side, men jeg ble litt småsliten av det. Hver historie består blant annet av mange spørsmål: Hvor mye tid har du brukt på den, hvor mange dager? Denne måten å skrive på karakteriserer godt den spørrende (eller undrende - et begrep jeg miskliker sterkt) fasen denne alderen ofte preges av.

.

Historiene blir litt monotone, men de fungerer. Jeg ble forbauset over å føle meg "for gammel" for denne type litteratur, det er første gang jeg møter en litteratur som omfavner en tidsepoke jeg er (glad for å være) ferdig med. Det betyr også at forfatteren ikke klarte å gjøre historiene særlige "relevante" for denne leseren.

.

Marthinsen skriver som sagt veldig bra, og jeg tror vi kan forvente oss mye fra den kanten. Jeg forstår at han har valgt historier, for jeg tror ikke han er helt klar for å skrive en Mnem eller noe i den leia. Jeg tror også at skrivingen hans kommer til å endre seg ganske mye når han har et litt bredere erfaringsgrunnlag å skrive ut fra. Lengre setninger, mer filosofisk enn spørrende, sterkere grad av meninger og ytringer som kan tolkes i en større samfunnsmessig ramme.

.

Jeg likte boka godt, ikke la det være tvil om det. Jeg tror dog at dette er en bok som appellerer mer til yngre mennesker enn meg. Mennesker som er i nettopp den fasen Marthinsen beskriver. Jeg ser frem til å høre hva min egen sønn syntes om boka, om en ti års tid, når han er i det livet Marthinsen beskriver. Og en ting skal Marthinsen ha: han tilhører ikke den gutte/manntypen som forsøker å brilliere med halvkvedede universitets-inspirerte eller Bjørneboe-aktige flåskler. Dette er en mann vi kommer til å høre mer fra. Han vil noe, og det forundrer meg ikke om han blir en av de store snakkisene i en senere bok.

.

Se forøvrig Marthinsens bloggside, der ligger knallgode forfatterintervjuer han har begått med diverse litterære tungvektere, som feks Lessing.

God bok!