Spis, elsk, lev - Elizabeth Gilbert

Knirk anbefalte denne på sin blogg - og siden jeg stoler fast og fullt på Knirks gode smak og intelligente betraktninger, kastet jeg meg på bølgen. Og for å si det med en gang: jeg har virkelig forsøkt å holde hodet over vannet, se perspektivene, utvide horisonten og la meg fenge. Men den gang ei. Nå er jeg sammen med Liz, som hun kalles i boken (vel - akkurat nå blir hun kalt matvare, hæ? Er det dårlig oversettelse eller er det seriøst?) - i India. Hun har vært 4 månder i Roma, og det er forholdsvis humoristisk og artig lesning. Men Nå begynner det å bli en smule slitsomt.

Hele budskapet til forfatteren handler om at hun har vært gjennom en krise. Løsningen hennes er å reise alene i 12 måneder. Først til Roma, deretter til India, og til slutt til Indonesia. Jeg appluderer denne form for problemløsning; reis bort når livet blir for tøft. Se verden, tenk på noe annet, få nye perspektiver, utsett deg selv for utfordringer. Men hovedpersonen gjør ikke dette. Hun maser og maser om seg selv og sitt skakke sjelsliv, gråtetokter på badet og lange samtaler med sjelen sin og Gud. Det bærer i feil retning.

Liz er helt opphengt i menn. Hun har alltod vært sammen med noen, og hun har tydeligvis alttid valgt feile menn. Samtidig er hun en problemsøker, og ikke en problemløser. Hun personifiserer både ensomhet og skyldfølelse, noe som i og for seg kunne fungert, men når hu ntillegger dem å ta seg en røyk på rommet sitt - da blir det litt platt. Språket svulmer, klisjeene hagler og det hele rammes inn i en ekstremt amerikansk-tenkende ramme.

Jeg innser at jeg er en kritisk leser, og tror mange kan ta denne boka litt mindre bokstavelig. Da vil de kunne glede seg over en chic-lit bok som fenger og som fokuserer på reising istedet for de tradisjonelle shopping og slankingversjonene. men dog. Jeg må gi tapt. Livet er for kort. Liz må reise videre uten denne leseren.