Utfordring: Fem utvalgte bøker

Lille Søster har sendt meg en utfordring. Jeg skal sitere innledningen på fem bøker som jeg liker godt, og som jeg anbefaler. Som sagt, så gjort, her er mine:

MNEM. Simon Stranger
Fremdeles årets høydepunkt! Har du ikke lest den enda, da er det på tide du unner deg denne! Her er innledningen til romanen:
Femti år, to måneder og tjueen dager
som er den tiden livet ditt kommer til å vare, målt fra unnfangelsen, fra øyeblikket da cellene smelter sammen, i mørket inne i moren din, mellom våte, varme vegger. Det er formiddag, sommer, og solen skinner ned på en durende gravemaskin, spredte bygningsrør og på manne som står ved et åpent hull i veien, tydelig konsentrert over kartet han holder mellom hendene, som viser en oversikt over vannrørene i den voksende byen.

What I talk about when I talk about running. Haruki Murakami
Fra innledningen:
There's a wise saying that goes like this: A real gentleman never discusses women he's broken up with or how much tax he's paid. Actually, this is a total lie. I just made it up. Sorry! But if there really were such a saying, I think that obe more condition for being a gentleman shouldn,t go on and on about what he does to stay fit. At least that's how I see it.

Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Hedda H. Robertsen
Jeg er skutt i filler av Mads Mikkelsen. Jeg er blåst vekk med vinden, og truffet midt i hjerteroten. Lubne, lille Amor svever med englevingene sine et sted jeg kan skimte fra kroken av venstreøyet. Mads knuser meg til galsskår, til stusselige, forslåtte splinter. En grønn flaske lander tungt i asfalten og deler seg i tusen biter. Den knusende lyden skjærer mot trommehinnen. De små, ujevne skårene springer fra hverandre før de synker og lander slik en tynn, liten kropp nesten spretter vekk fra sengen når madrassen er for hard.

Edvard og Elvira. En ballade. Illustrasjoner av Merete Herrström og tekst av Suzanne Brøgger.
(Bokklubbens lyrikkvenner 1988. Fås kun i antikvariat)

Elvira er jordbunden og en enkel natur. Hun beundrer Edvard for at være ligesom dybere og mere intellektuel. Han føler sig rigtignok også åndeligt hævet over Elviras hygge og bagværk. Det irriterer ha, at Elvira ikke kan få ind i sit ko-hovede, at han er LIGEGLAD med sandkager. Men Elvira ved, at inderst inde elsker han sandkage, han tør bare ikke indrømme det.

Simple men. Hal Hartley. Manus
Filmene av Hal Hartley får du bl.a. på Platekompaniet.no til uforskammet lave priser. Folkebibliotekene skal også ha filmene.

EXT. LOADING DOCK. EARLY MORNING
VERA is a sexy twenty-three-year-old with a gun aimed at the security guard's head. The SECURITY GUARD dares not move. He is blindfolded.
Behind them we see FRANK and BILL loading a truck with boxes of high-tech computer equipment.
VERA: (Fericious) Don't move!
GUARD: Ok.
VERA: Did you just move!
GUARD: My foot is asleep.
VERA: I said don't move!
(Then BILL MCCABE walks over. Of the three, he seems to be the boss criminal. He grabs Vera's gun, takes her by the chin, and kisses her passionately on the mouth. She melts. The Guard doesn't move. Then...)

Utfordringene sendes videre til Dispolitteraten, Ståle, Flink pike og Bellmotte Tower

Lykke til!

bokhylla.no

Nasjonalbiblioteket legger ut 10.000 bøker på nett.
Gratis! Sjekk denne linken.
Kanskje på tide å sjekke priser på lesebrett!

Skutt i filler av Mads Mikkelsen - Hedda H. Robertsen

For en lesefest!! Dette er den mest sexy boken jeg har lest på lenge. Kanskje noen sinne! Dette er erotikk så det suser! Fra en mossejente på 19 år. Fantastisk!!

Boken handler om Alba, 19 år. Hun er ansatt i noe som må være en kombinasjon mellom en bokhandel og en kiosk: hun selger bøker, gratulasjonskort og aviser. Hun forelsker seg hodestups og uhemmet i en av sine faste kunder. Han har bestilt en bok, og hun kjenner initialene hans: M.M. Når han i tillegg snakker dansk, er sånn ca 43 år, ja da kan han ikke få et bedre navn enn Mads Mikkelsen.

Bokens handling er forholdsvis begivenhetsløs, det skjer ikke de store hendelsene. Men det skjer mye i hodet og kroppen til Alba. Hun er kåt, og hun vil ha Mads Mikkelsen. Hun kommer et stykke på vei med den rosa kanindildoen sin, men det er Mads hun hele tiden fantaserer om. HELE tiden!! Det er fornøyelig.

Det som er så fantastiske med boken er beskrivelsen av hva Alba vil gjøre med Mads og hva hun vil at Mads skal gjøre med henne. Her er det ingen skyld, skam eller anger. Sammenlignet med feks Fransk åpning av Vigdis Hjorth må det ha skjedd en revolusjon med unge kvinners seksualliv. Jeg er hakket eldre enn forfatteren. Vel, for å være mer presis, jeg er dobbelt så gammel som forfatteren. Og nå skjønner jeg at verden går fremover. Robertsen skriver på en måte som var utenkelig for bare få år siden. Hun skriver presist, erotisk og sensuelt om seksualitet, på en måte som ikke bidrar til fremmedgjøring eller underkastelse. Her er kvinner med på egne premisser.

Alba er en intelligent romanfigur som henviser til et bredt spekter av kulturelle referanser. Sex and the city er selvsagt med. Det samme er gamle filmer som eksemplevis Breakfast at Tiffanys. Hun referer til en rekke litterære bøker og til både ny og gammel musikk. For en fryd!!

Dette var en stor og utrolig festlig leseopplevelse. Og det er ekstra gøy at en ung kvinne skriver så fullstendig uten hemninger. Way to go, Robertsen, skriv veldig gjerne mer!! Denne boken gir grunn til forhåpning om at forfatteren kan skrive om mangt og meget, og vi kan krysse fingrene at det kommer mer.

Anbefales med vill begeistring! Dette er en fest fra begynnelsen til ende. Og slutten er prikken over i'en! Fabelaktig!!

God bok!!

Jeg satte mitt håp til verden - Cathrine Grøndahl

Cathrine Grøndahl har skrevet en nydelig diktsamling. Den tematiserer det å bli foreldre, og det å bli mor. Dette er en perle - og det er helt utrolig sterkt å kjenne på de følelsene Grøndahl beskriver. Et omhandler frykten som det å få barn innebærer:

Jeg vil aldri si høyt at du er

en engel

av frykt for at du virkelig skal bli en

To ganger har jeg sagt

faen ta deg

Og da kom virkelig fanden sjøl

og tok strupetak

Ikke på deg, men på meg

Dette er en diktsamling fylt av følelser, fortvilelse, angst og kjærlighet over det utrolige underet det er å få barn.

Anbefales!!

God bok!

Nina Witoszek

Jeg må innrømme at jeg alltid har hatt litt problemer med Witoszek. Nå har hun skrevet Verdens beste land en pamflett om Norge. Jeg har ikke lest boken, men har fulgt med i diskusjonen om boken. Ut fra det jeg har lest karikerer hun til de grader - og det gir anledning til innledningsvis å karikere litt tilbake. Min skepsis til Witoszek bygger for det første på at jeg aldri har forstått prosjektet hennes. Er det slik at intellektuelle som har en annen kulturell bakgrunn er pålagt å ha en radikal og ekstremistisk holdning til det landet de kommer til? Vi skal ha en kritisk samfunnsdebatt, men jeg mister poenget. Hver gang jeg hører eller leser Witoszek tenker jeg: hvor vil du? Hva er poenget ditt? Skal jeg bli mer opplyst av dette - og enda sterkere: skal tenkningen min endres? Hun er professor og meget aktiv i samfunnsdebatten, men det hun kommer med er for meg utrolig tåkelagt. Jeg tror at prosjektet hennes ikke er helt i takt med det som faktisk skjer, og at hun enten er for sent ute, eller så er det totalt skivebom.

Jeg lar meg også fasinere av selve fremtredenen hennes (og nå kommer karikaturen: jeg er på Witoszek-nivå). Det sier antageligvis mer om meg, men pannelugg og fletter på en eldre dame får meg til å fnise litt - jeg får assosiasjoner til budeiene på brunostpakken. Og det pardoksale er at det syntes å være nettopp budeien og brunosten hun vil til livs.

I et intervju med den prominente, eksellente Morgenbla' journalisten Lasse Midttun (som jeg ikke får lagt ut for den er kun for abonnenter - skjerp dere Morgenbladet!) sier hun utrolig mye rart. Som norsk feminist går det kaldt nedover ryggen på meg når jeg med vantro leser følgende: Samtidig kommer du fra Krakow og opplever å få dører lukket i ansiktet på deg, og at svære muskuløse vikingmenn dytter deg til siden på gaten. Ikke kysser de på hånden heller. Give me a break!!! Dette kan umulig være seriøst?? Vil hun ha oss tilbake til den tiden da gutta åpnet dører og kysset oss på hånden?? Et av de store norske prosjektene har vært og er nettopp å unngå en slik behandling. Videre omtaler hun deler av venstesiden som Horevenstre. Det overgår all frekkhet å bruke et slikt begrep - som nettopp er et nedsettende begrep om kvinner, for å definere en ideologi. Dagladet er blant annet horevenstre - jeg siterer: så det har jo gått nedover med dem, haha.

Witoszek mener at vi nordmenn ikke er åndelige. Mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud, sier Witoszek. Javel. En begrunnelse er at en av nordmenns åndelige opplevelse er å være på en fjelltopp - tilbake i byn mister nordmenn denne åndeligheten. Hæ??

Noe av kritikken til Witoszek er relevant, men hun bruker en så til de grader karikert fremstilling at det blir nesten latterlig. Innpakningen ødelegger totalt for innholdet. Heldigvis er det motforestillinger mot denne måten å fremstille "virkeligheten" på. I denne ukens Morgenbla' skriver Henrik Thune følgende: Witoszek er, ganske på egen hånd, et helt arsenal av helikopterblader som akkurat har løsnet fra rotoren, og svirrer rundt i alle himmelretninger og råker hvem det skal være. Og noen ganger kolliderer bladene også med hverandre (...)

En av de som virkelig får passet sitt påskrevet er Thomas Hylland Eriksen. Om dette skriver Thune: Når W. makter å gjøre Thomas Hylland Eriksen til en hovedfiende av det liberale demokratiets fremtid, og til og med en trussel mot Norge, så går ildfull essayistikk over i det snodige.

Jeg syntes det er litt trist, særlig for kvinner, at personligheter som Witoszek, Janne Haaland Matlary, Nina Karin Monsen og Shabana Rehman får ta så utrolig mye plass i offentligheten. Plass skal de ha, men de er hver på sin måte ekstremister. Men det er mulig man må være det, som kvinne, for å få den oppmerksomheten. Det ideelle var om de hadde delt plassen med kvinner som har andre perspektiver, og som ikke må mobbe andre for å få frem budskapet. Personer som var dannet uten å være elitistisk, som kan understreke uten å karikere, som er retorisk dyktige og som blir tatt seriøst. Noen av disse har vi heldigvis, men disse står i skyggen for klovnaktige og unyanserte fremstillinger som få kjenner seg igjen i.

Kjør debatt!

Suggesjoner - Marie Darrieussecq

Dette er noe av det ekleste, mest surrealistiske og fantasifulle jeg har lest. Den unge forfatterinnen (født 1969) debuterte med denne boken, som kom på norsk i 1998. Hun fikk en rekke priser for boken, og begikk en brakdebut.

Jeg er litt usikker på hvor Darrieussecq egentlig vil. Boken handler om en ung kvinne som får arbeid i et parfymeri. Dette parfymeriet er "mer" enn et parfymeri - kundene tilbys massasje og det er aktiv, og dyrisk lignende sex i parfymeriet. Den unge kvinnen blir behandlet fullstendig respektløst, og etter som tiden går og nedverdigelsene øker i omfang, forvandles kvinnen gradvis til en purke. Historien fortelles av kvinnen, som ser tilbake på sin egen historie. Formen er nøktern, ting blir fortalt uten dramatikk og med en selvfølgelighet. Kvinnen er ikke den skarpeste kniven i skuffen - og selve fremstillingen er naiv og uten analyser.

Jeg er usikker på om dette er feminisme, om det er et varsko om det økologiske misbruket av verden, eller om det er en skarp samfunnskritikk. Antageligvis er det en blanding av alt sammen. Det som syntes klart er at forfatterens budskap på en eller annen måte advarer mot det tyranniske patriarkiet, og hva som skjer med mennesker når de over tid behandles dårlig.

Den nærmeste assosiasjonen jeg får er Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood - og kanskje litt til den fabelaktige Penetrering av Unni Drougge. Suggesjoner er en ekkel, annerledes og god leseopplevelse!

Anbefales!

God bok!

Kildens utspring - Ayn Rand

Det var tilfeldigheter og overvinnelse av fordommer som gjorde at jeg plukket med meg Kildens utspring av Ayn Rand fra en kasse med bøker til en uforskammet lav pris. Jeg visste egentlig fint lite om denne damen. Hun var russer, flyktet til USA som noen og 20 år, og skrev bøker som har vært enormt inspirerende for kapitalister og høyresiden - spesielt i USA. Det var sånn cirka det jeg visste fra før.

I boken møter vi Howard Roark. Han er en nytenkende, banebrytende arkitekt som settes under hardt press fra det gode selskap når han vil bygge eksepsjonelle bygninger. Dette er rammene for en eksepsjonell skarp samfunnskritikk, en hyllest av enkeltindividet og egoisme.

Ayn Rand var en meget spesiell dame, og alt fra det materielle til det seksuelle beskrives på en annen måte enn det jeg vanligvis finner i bøker. Det seksuelle provoserer meg, fordi vi møter kvinner "som vil voldtas" i betydningene at hovedpersonene underkaster seg fullstendig.

Det er en veldig lang bok, og det er nesten håpløst å skulle gjengi hovedtrekkene i boken her. Derfor legger jeg ut noen linker: her, her og her. Jeg ble veldig fasinert av personen Rand, både positivt og negativt, og har derfor sett noen av filmene som omhandler hennes liv og virke. Jeg anbefaler denne:

Ayn Rand er en dame som har inspirert alt fra politikere til finansmenn, inkludert en rekke her i Norge. Hun har et stort og begeistret publikum. Bok og film anbefales både for de som lar seg begeistre, og for de som har et kritisk blikk på den filosofien hun forfektet!!

God bok!

Coraline - film for små og store!

Anbefales!!

Hurra for 17.mai!

I morgen er det 17.mai. I dagesvis før den store dagen forbanner jeg mai måned. Det er så mange fridager, så vanvittig trykk på jobben, så mange skoleavslutninger, og altfor mange avslutninger på barnas fritidsaktiviteter. Og dette er kun før stormen setter inn: juni har blitt en prøvelsesmåned etter at barna kom i skolealder. vel - når 17de endelig kommer pleier jeg å være helt utslitt. Men barna koser seg, og det ER hyggelig med alt det sosiale som skjer i mai. Når alt kommer til alt.

17. mai er en viktig dag. Både kulturelt og politisk. Det politiske kommer ofte i skyggen av alt det andre, men er kanskje viktigere enn noen sinne. Jeg knytter 17.mai til feiring av demokratiet. Hvis jeg skal definere min egen overbevisning må det være noe sånn som fundamentalistisk demokrat. Det er foreløbig ikke noen styreform som har kunnet overgå demokratiet i sin reneste form. Men det er bekymringsfullt at demokratiet slik vi ønsker at det skal være syntes å forvitre (se feks maktutredningen). Jeg tror på mer deltagelse fra enkeltindivider, såkalt demokratisk medborgerskap. Siste store eksempelet på at det fungerer var Obama og det "øyeblikks.demokratiet" han klarte å mobilisere ved at folk tok til "gatene" og stemte på han. They want change. And they will get it!

Det er mange gode bøker om demokrati. Min favoritt i kategorien skjønnlitteratur er uten tvil Livlegens besøk. Historien om livlegen er fortellingen om hvordan de demokratiske idealene kom til Skandinavia. Godt skrevet, fengende og opplysende. Og den bygger på en fantastisk historie.



Statsvitenskap har nødvendigvis en rekke gode bøker om det samme temaet. En god innføring i demokratisk teori er Robert A. Dahl's bok On democracy. I denne boken gir Dahl en fremstilling av hvordan demokratiet utviklet seg, hva som er ideelle demokratimodeller, hvordan demokratiet praktiseres og hvilke betingelser som fremmer demokratiet.





Den store klassikeren blant pedagoger og andre som driver med institusjonell oppdragelse er John Deweys bok Democracy and Education. Den ble skrevet for snart 100 år siden og er fremdeles like aktuell. Boken er godt skrevet og lesevennlig, og har i enkelte fagmiljøer nærmest kultstatus.

For meg er det vikitg å knytte nasjonaldagen nettopp til idealet om demokratiet som politisk styreform. Demokratiet er ikke gitt en gang for alle, og det avhenger av at vi som medborgere tar ansvar for å videreutvikle, opprettholde og forfine det politiske systemet Norge bygger på. Demokratiet er ikke begrenset av grenser, og det bør heller ikke feiringen av nasjonaldagen være. Jeg syntes det er stort å se flagg fra ulike nasjonaliteter og FN i toget.

17 mai er barnas dag. Alle disse barna er vordende demokrater. Håpet er at barna skal få vokse opp i et samfunn der demokratiske idealer er det som binder dem sammen. Uavhengig og overordnet kulturelle, religiøse og politisk tilhørighet.

Gratulerer med dagen!

Hamsun - På gjengrodde stier

Det føles litt som å banne i kirken. Jeg har kun lest positive omtaler av På gjengrodde stier. Nå har jeg lest den - igjen. Jeg skal ikke skrive noe særlig om innholdet - det kjenner de fleste. Jeg skal skrive litt om selvrepresentasjon i denne boken.

Min lesing av den gamle mannen Hamsun, når han forteller "sin historie" om sin opplevelse av behandlingen han fikk sine siste år, er at dette er en gammel, selvtilfreds og til dels manipulerende mann. Han var en brilliant forfatter. La oss legge det til side for et øyeblikk. For fakta er at han antageligvis var en tyrann av en far og ektemannen "fra helvete". Han var ekstremt selvopptatt - kunsten gikk foran menneskeligheten. Og det fikk antageligvis familien føle på kroppen. Alt dette vet vi fra før. Men når jeg leser han nå, fremdeles påvirket av French lesingen, syntes jeg ikke Hamsun fremstår i et fordelaktig lys. Han sutrer. På en stille, manipulerende måte. Han fremstiller seg selv som en stakkars liten mann som blir behandlet på en ufin måte av alt fra sykepleiere til bestyrere. Noen unntak er det, og de bukker og neier og forteller hvor mye forfatterskapet har betydd for seg og sine foreldre. Og han, stakkars, tusler rundt i dårlige sko, han finner seg i det, og han legger mellom linjene - hele veien - hvor stor en forfatter han er.

Han var en stor forfatter - det er under enhver tvil. Men var han et stort menneske? I boken fremstår han som en sånn type mann jeg liker særs dårlig. Han står ikke inne for hvem han er - som menneske. Han viser ingen anger, ingen selvrefleksjon, ingen kritisk distanse, til hvem han var for sine nærmeste og som medborger. Og dette er gammelmodig og "mannete".

Jeg leser med fornøyelse forfatteren Hamsun. Han har gitt meg store leseopplevelser. Men når det gjelder mannen Hamsun? Nei - not my cup of tea. Hans måte å presentere seg selv på overbeviser meg: vi hadde ikke kommet overens. Til det er han for kynisk, for lite villig til å se seg selv, og for manipulerende.

God bok!

Derrida, the Movie

Den franske filosofen Derrida har fått gjennomslag i mange akademiske miljøer. Han leses på så ulike fag som filosofi, arkitektur, musikk, kulturfag, historie, pedagogikk og politikk. I denne filmen presenteres hovedtankene til filosofen - og gjør han litt mer tilgjengelig for den gjengse leser.

Derrida er noe av det nærmeste man kommer et filosofisk ikon, og hans mest kjente begrep er "dekonstruksjon". Jeg har et ambivalent forhold til tekstene hans. For det første er det mye jeg ikke forstår - jeg syntes han er lite tilgjengelig. For det andre er han en typisk representant for den mannlige filosofen. Han tar opp en rekke temaer som er almenne, men av en eller annen grunn er det mest menn som beskjeftiger seg med teoriene hans.

I filmen møter vi Derrida hjemme, på jobb, i utlandet og blant venner. Jeg er en typisk "kikker" i den forstand at jeg alltid liker å få et mer helhetlig bilde av ikoner som feks Derrida. Jeg merker meg at han har et hyggelig hjem - det litterære interiøret støtter opp om resten av imaget hans, han har en flott kone (som er psykoanalytiker) og han virker som en gjennomført sympatisk fyr. Jeg er mer Foucault og Bourdieu-groupie, men filmen åpnet opp for en større interesse også for Derrida.

Filmen er glimrende for studenter og andre som stadig hører at det refereres til dekonstruksjon, men som ikke får helt tak i hva det egentlig betyr. Man blir ikke veldig bevandret teoretisk og filosofisk av å se filmen, men den er som et godt forord i en bok: den gir noen knagger for videre lesing.

Kvinner - Marilyn French

Kvinner er en murstein av en bok. Den siste uken har jeg atter en gang befunnet meg i Mira og Marilyn French' univers.

For de av dere som ikke har lest den er den verdt å få tak i. Det gjelder både kvinner og menn. Fordi det er en viktig bok, ikke bare for kvinnebevegelsen og feminister, men også for alle de ektemennene som ble "rammet" av kvinners selvrealisering på 70-tallet. Og det er under enhver tvil at French tilhører den leiren som mente at (den vanlige, borgerlige) mannen hadde skylden for det meste. I dag ser vi at det er en forholdsvis lettvint forklaring på ekteskapsproblemer. Kvinner og menn er fremdeles ikke likestilte, men jeg mener at det ikke nødvendigvis hovedsaklig er et par-problem: heller et strukturelt og kulturelt problem. Den gang og nå.

Jeg liker best første del av boken. Altså før Mira skiller seg og blir bohem i Boston. Den andre delen skildrer Mira's seksuelle frigjøring, nye parforhold, møte med universitetet og selvstendiggjøring. Og det er rett og slett ikke veldig interessant av flere grunner. Jeg skal trekke frem noen her:

For det første er det mange bøker som skildrer kvinner som begynner på nytt. All usikkerheten, problemfokuseringen, skuffelsene, angsten og så videre. Jeg er ganske lei av traurige kvinneskjebner fortalt i en monoton og navlebeskuende tone. For det andre bygger French på en stereotyp fremstilling av akademia. Hun arbeidet selv på Harvard, og jeg tror på at universitetet var så sjåvinistisk den gangen. Jeg mener at akademia - også i Norge - fremdeles er sjåvinistisk. Gamle professorer som knytter til seg unge, manlige stidenter og stipendiater - det har noe "platonisk homoerotisk" over seg - en form for intellektuell selvmastrubering som en viss type menn elsker. Jada - jeg skjærer kanskje for mye over en kam nå, men mitt inntrykk er at kvinner dengang og nå må prestere bedre enn menn for å komme seg opp og frem i akademia. Men dette er det mye gøyere å lese om i bøker som Helen Uri eller Langeland. Begge tar akademia på kornet, og de er hylende morsom. French fremstilling blir for kjedelig, for opplagt og for problemfiksert. Det fungerte da hun skrev boken, men vi har kommet et lite stykke videre nå. Syntes jeg.

For det tredje er det ikke her French styrke som forfatter ligger. Styrken ligger i første halvdel av boken, der hun ananlyserer det som kanskje kan leses som overgangen fra konservativ modernitet til mer liberal senmodernisme. Det gjør inntrykk å lese hvordan kvinner ble betraktet og betraktet seg selv i denne tiden. Og man blir forbannet på vegne av en hel generasjon kvinner som så systematisk ble holdt nede.

En annen ting som slår meg er Mira's forhold til sønnene sine. Hun sender dem på privatskole, og de ses i feriene. Forholdet mellom dem blir lite utforsket, og på mange måter legitimerer French det som ble skjebnen for mange barn som ble offer for feministisk inspirerte skilsmisser på 70-tallet: barna ble neglisjert. French beskriver Miras venninne Val, som bor sammen med datteren sin Chriss. De representerer kroneksempelet på hvordan barn mer eller mindre ble betraktet som en byrde, noe mor hadde måtte ofre seg for. Og French fremstiller dette langt på vei som bra og riktig.

Jeg liker boken godt, og det er som sagt mye viktig her. Men jeg tar meg i å spørre meg selv om French er en god forfatter. Hun er sint, og hun er skarp, men god? Tja, jeg vet ikke. Men hun var i tiden, og hun tok tendensen bra - meget bra, må man vel kunne hevde.

Så til slutt. Hva er gyldig i dag, i lys av French dirrende oppgjør med mannen? Vel, jeg tror at den store endringen i familien 2000, sammenlignet med familien 1960-70, er at mannen har et mye nærmere forhold til sine barn. Det blir forventet at mannen skal engasjere seg. Forholdet mellom kjønnene er jeg litt mer usikker på. Spesielt i arbeidslivet. Det gir fremdeles bonuspoeng å være mann. Og det er kvinnen som fremdeles har det største ansvaret for de kjedelige oppgavene som ingen ser blir gjort, som husarbeid og organisering av de daglige tingene. Så det er fremdeles et stykke igjen. Derfor hadde det vært kjempespennende om det kom en ny bok som kunne beskrive de samme historiene som Kvinner. Fortellingen ville blitt annerledes, men dessverre, ikke mindre viktig i dag enn på 70-tallet!

God bok!

God helg!!

I helgen skal jeg hjem til Bergen! Meldt dårlig vær, men hva gjør vel det??

Leselampe

Bestlite-lampen ble designet i 1930 av Robert Dudley Best. Designerens filosofi var inspirert av Bauhaus-skolen, og funksjonalitet ble regnet som den ypperste kvaliteten ved et bruksobjekt. Da lampen kom fikk den ingen varm mottagelse - uttrykket skilte seg ut fra de mer "bløtekakeaktige"-lampene som av en eller anne grunn fremdeles er moderne. Eksempel er alle lampene med store tekstilskjermer.

Winston Churcill var en bevisst mann, og Bestlite fikk et gjennombrudd da bilder fra Churcills skrivebord viste at han hadde Bestlite lampen. Det sies også at han alltid hadd en med når han var ute å reiste.

Bestlite-lampen fås i ulike versjoner: som stålampe, skrivebordslampe, pendel og vegglampe. De er fine både på kjøkken og i stue, på soverommet og på kontoret. Drømmen er en dyp Wegner-stol for lesning, selvsagt supplert med en av verdens vakreste leselamper - denne. For mer info om Bestlite, se denne linken.

Morten Bremer Mærli

Atomvåpen - Det du ikke vet, det du ikke vil vite er ingen bok for pyser. All min angst fra 80-tallet er reaktivert - det var faktisk så ille og farlig som vi trodde. Ikke nok med det: faren er der enda, enda sterkere enn før.

Du har sett Morten Bremer Mærli på nyhetene. Han er en av disse unge, kjekke og tillitsvekkende mennene som kan mye om viktige ting som krig, våpen, terror og annen elendighet. Kunnskapsnivået er så høyt at vi må ta det han sier på alvor. Og boken burde blitt allemanns-lesing. Vi lytter nemlig oppmerksomt til sånne som Mærli!

Mærli gir en god og pedagogisk introduksjon og fordypning (ikke dårlig - den kunsten er det ikke alle som behersker) i spørsmål om og historien om atomvåpen. Han skriver på en måte som gjør at til og med jeg (og du) kan forstå de faglige dimensjonene innenfor det han driver med. Han forteller oss hvordan de store linjene er - og hvilke konsekvenser dette har for det mer intrikate nettverket i atomvåpenverden. Boken tegner et bilde over den politiske sammenhengen mellom makt og våpen.

Mærli's bok er ikke bare grøss og gru. Den gir håp om optimisme, og forfatteren har ikke gitt opp håpet om at atomkappløpet kan stoppes.

Boken gir en følelse av nostalgi - i betydningen av at dette var svært aktuelt for oss som vokste opp på 80-tallet. På en måte er det en god nostalgi, på den måten at jeg kjenner at det gamle engasjementet for nei til atomvåpen fremdeles er der. Og det er ikke så mange bøker av denne typen som klarer å vekke til live gamle glør. Men det klarer altså Mærli. Så sett boken på listen over den tyngre delen av sommerlektyre - tyngre forstått som meningsfull litteratur. Den er også en fin gavebok: klok, engasjerende, godt skrevet og en bok som gir kunnskap.

Jeg tror det var Dagsavisen som mente at boken kunne vært enda mer spisset. At forfatteren kunne gjort mer ut av hovedpoengene sine. Det er jeg helt uenig i. Du skal være passe tett i hodet for ikkeå få med deg at dette er alvor, at forfatteren har et viktig budskap og at dette budskapet ikke kun går til politikere, men også til alle aktive demokratiske medborgere.

Forord av en annen kjekk, klok og tillitsvekkende - om ikke like ung mann med et budskap og en visjon: Jonas Gahr Støre.

For utfyllende kommentar om forfatteren og atomvåpen se feks. denne linken.

Anbefales!!

God bok!

Marilyn French er død

Det begynner å tynnes i rekkene av betydningsfulle skrivende feminister av den gamle sorten - og det er trist. Først Susan Sontag, og nå altså French.

Jeg leste Kvinner da jeg var ganske ung, og boken gjorde et uslettelig inntrykk på meg. Mira's liv og (selv-)utvikling, de poengterte ytringene om at det å være hjemme var fullstendig meningsløst, morsrollen, det å være noens kone og det å være kvinne. French bidrag til debatten på slutten av 70-tallet og langt ut i 80-årene var fundamental.

French forfatterskap har blitt anklaget for å være for svart-hvitt, for anti-mann, og for unyansert. Men man kan spørre seg selv om denne kritikken er berettiget. For eksempel når French fremstiller rollen som hjemmeværende som verre enn døden. Gjelder det også i dag? Vel - det er ikke tvil om at bidrag i form av økonomi blir pris satt mye høyere enn å passe egne barn og vaske hus. Kvinners innsats er i mye mindre grad synlig og håndfast når hun går hjemme. Det er en konsekvens, blant annet av en ideologi som fremdeles fremhever de maskuline bidragene som makt og penger, som det mest essensielle.

I tillegg har det kommet angrep på mange av kvinners rettigheter i de senere årene. Eksempler på dette er abort-motstanden som er økende - se feks debatten som har gått i Morgenbladet. Motstanden er ikke kun fra kristenfolket, men også fra kvinner som regner seg selv som feminister. Så har vi lesbiskes rettigheter, som i den grand finalen sist uke fikk et skikkelig skudd for bauen da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords Pris. I det mer daglige finner vi ungdomsmiljøer der muslimske ungdommer ikke tar 5 øre for å omtale jenter og medelever for horer hvis de går i klær som de mener er utfordrende. I visse områder av Oslo har det blitt sånn at norske jenter kler seg på en måte som muslimske gutter anerkjenner. Så er det innvandrerkvinners (manglende) rettigheter, omskjæring, kontantstøtten - det er bare å ramse opp. Det er tydelig at kvinnekampen hele tiden må holdes oppe.

French bidrag var viktig, og er fortsatt viktig. Vi kommer alltid til å trenge forfattere som skriver om likestilling og likeverd. Det er sørgelig at vår generasjon kvinner i så liten grad har videreført den feministiske diskursen som French deltok i.

Det er vedmodig at French nå er død. Samtidig er den en anledning til å oppfordre lesere om å børste støv av bøkene hennes. Det skal jeg gjøre. Og jeg gleder meg til å treffe Mira igjen, og til å ergre meg over Det blødende hjerte. Alle titlene hennes skal legges i en fin liten bunke på bordet. Rapporter kommer fortløpende.

God bok!

Det første jeg tenker på - Ida Jessen

La meg starte med å si at jeg liker best ABC av Ida Jessen. Den er mer troverdig enn Det første jeg tenker på og jeg følte meg nærmere hovedpersonene. For det er noe med problemet når jeg leser denne boken: Jeg tror ikke på historien. Jeg har ikke sympati med personene - jeg blir ikke kjent med dem.

Historien er om en kvinne, Birgitte, som reiser på landet for å besøke sin prestevenninne, Lisa. Mens hun er der blir Lisas 7 år gamle sønn, Gustav, påkjørt. Dette skjer på bursdagen hans - og når han sykler på sin splitter nye sykkel. Grunntemaet i boken legger altså til rette for en spenstig handling. Men det blir det ikke. Birgitte, som er fortelleren, er en skikkelig selvopptatt, egoistisk singel dame. Hun klarer ikke å støtte Lise i hennes sorg. Det er forsåvidt interessant, for Jessen klare å tydeliggjøre det utrolig ulike forholdet til hverdagen som oppstår mellom folk uten familie og folk med familie når de må leve innpå hverandre. Birgitte er selve inkarnasjonen av en som har vært singel og barnløs for lenge - ikke at det er noe galt i å velge bort barn - men hun er gjennomgående en iagttager uten empati. Hun dømmer og vurderer uten å ha grunnlag for det.

Det er en trist bok, og den kunne vært veldig bra. Men jeg syntes den blir for slapp, og at det blir for mange enkle løsninger. Så denne anbefaler jeg ikke, med mindre formålet er å lese alt av Jessen. Men skal du kun lese en av Jessen bør du gå for ABC.

God bok!