Marilyn French er død

Det begynner å tynnes i rekkene av betydningsfulle skrivende feminister av den gamle sorten - og det er trist. Først Susan Sontag, og nå altså French.

Jeg leste Kvinner da jeg var ganske ung, og boken gjorde et uslettelig inntrykk på meg. Mira's liv og (selv-)utvikling, de poengterte ytringene om at det å være hjemme var fullstendig meningsløst, morsrollen, det å være noens kone og det å være kvinne. French bidrag til debatten på slutten av 70-tallet og langt ut i 80-årene var fundamental.

French forfatterskap har blitt anklaget for å være for svart-hvitt, for anti-mann, og for unyansert. Men man kan spørre seg selv om denne kritikken er berettiget. For eksempel når French fremstiller rollen som hjemmeværende som verre enn døden. Gjelder det også i dag? Vel - det er ikke tvil om at bidrag i form av økonomi blir pris satt mye høyere enn å passe egne barn og vaske hus. Kvinners innsats er i mye mindre grad synlig og håndfast når hun går hjemme. Det er en konsekvens, blant annet av en ideologi som fremdeles fremhever de maskuline bidragene som makt og penger, som det mest essensielle.

I tillegg har det kommet angrep på mange av kvinners rettigheter i de senere årene. Eksempler på dette er abort-motstanden som er økende - se feks debatten som har gått i Morgenbladet. Motstanden er ikke kun fra kristenfolket, men også fra kvinner som regner seg selv som feminister. Så har vi lesbiskes rettigheter, som i den grand finalen sist uke fikk et skikkelig skudd for bauen da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords Pris. I det mer daglige finner vi ungdomsmiljøer der muslimske ungdommer ikke tar 5 øre for å omtale jenter og medelever for horer hvis de går i klær som de mener er utfordrende. I visse områder av Oslo har det blitt sånn at norske jenter kler seg på en måte som muslimske gutter anerkjenner. Så er det innvandrerkvinners (manglende) rettigheter, omskjæring, kontantstøtten - det er bare å ramse opp. Det er tydelig at kvinnekampen hele tiden må holdes oppe.

French bidrag var viktig, og er fortsatt viktig. Vi kommer alltid til å trenge forfattere som skriver om likestilling og likeverd. Det er sørgelig at vår generasjon kvinner i så liten grad har videreført den feministiske diskursen som French deltok i.

Det er vedmodig at French nå er død. Samtidig er den en anledning til å oppfordre lesere om å børste støv av bøkene hennes. Det skal jeg gjøre. Og jeg gleder meg til å treffe Mira igjen, og til å ergre meg over Det blødende hjerte. Alle titlene hennes skal legges i en fin liten bunke på bordet. Rapporter kommer fortløpende.

God bok!