Kvinner - Marilyn French

Kvinner er en murstein av en bok. Den siste uken har jeg atter en gang befunnet meg i Mira og Marilyn French' univers.

For de av dere som ikke har lest den er den verdt å få tak i. Det gjelder både kvinner og menn. Fordi det er en viktig bok, ikke bare for kvinnebevegelsen og feminister, men også for alle de ektemennene som ble "rammet" av kvinners selvrealisering på 70-tallet. Og det er under enhver tvil at French tilhører den leiren som mente at (den vanlige, borgerlige) mannen hadde skylden for det meste. I dag ser vi at det er en forholdsvis lettvint forklaring på ekteskapsproblemer. Kvinner og menn er fremdeles ikke likestilte, men jeg mener at det ikke nødvendigvis hovedsaklig er et par-problem: heller et strukturelt og kulturelt problem. Den gang og nå.

Jeg liker best første del av boken. Altså før Mira skiller seg og blir bohem i Boston. Den andre delen skildrer Mira's seksuelle frigjøring, nye parforhold, møte med universitetet og selvstendiggjøring. Og det er rett og slett ikke veldig interessant av flere grunner. Jeg skal trekke frem noen her:

For det første er det mange bøker som skildrer kvinner som begynner på nytt. All usikkerheten, problemfokuseringen, skuffelsene, angsten og så videre. Jeg er ganske lei av traurige kvinneskjebner fortalt i en monoton og navlebeskuende tone. For det andre bygger French på en stereotyp fremstilling av akademia. Hun arbeidet selv på Harvard, og jeg tror på at universitetet var så sjåvinistisk den gangen. Jeg mener at akademia - også i Norge - fremdeles er sjåvinistisk. Gamle professorer som knytter til seg unge, manlige stidenter og stipendiater - det har noe "platonisk homoerotisk" over seg - en form for intellektuell selvmastrubering som en viss type menn elsker. Jada - jeg skjærer kanskje for mye over en kam nå, men mitt inntrykk er at kvinner dengang og nå må prestere bedre enn menn for å komme seg opp og frem i akademia. Men dette er det mye gøyere å lese om i bøker som Helen Uri eller Langeland. Begge tar akademia på kornet, og de er hylende morsom. French fremstilling blir for kjedelig, for opplagt og for problemfiksert. Det fungerte da hun skrev boken, men vi har kommet et lite stykke videre nå. Syntes jeg.

For det tredje er det ikke her French styrke som forfatter ligger. Styrken ligger i første halvdel av boken, der hun ananlyserer det som kanskje kan leses som overgangen fra konservativ modernitet til mer liberal senmodernisme. Det gjør inntrykk å lese hvordan kvinner ble betraktet og betraktet seg selv i denne tiden. Og man blir forbannet på vegne av en hel generasjon kvinner som så systematisk ble holdt nede.

En annen ting som slår meg er Mira's forhold til sønnene sine. Hun sender dem på privatskole, og de ses i feriene. Forholdet mellom dem blir lite utforsket, og på mange måter legitimerer French det som ble skjebnen for mange barn som ble offer for feministisk inspirerte skilsmisser på 70-tallet: barna ble neglisjert. French beskriver Miras venninne Val, som bor sammen med datteren sin Chriss. De representerer kroneksempelet på hvordan barn mer eller mindre ble betraktet som en byrde, noe mor hadde måtte ofre seg for. Og French fremstiller dette langt på vei som bra og riktig.

Jeg liker boken godt, og det er som sagt mye viktig her. Men jeg tar meg i å spørre meg selv om French er en god forfatter. Hun er sint, og hun er skarp, men god? Tja, jeg vet ikke. Men hun var i tiden, og hun tok tendensen bra - meget bra, må man vel kunne hevde.

Så til slutt. Hva er gyldig i dag, i lys av French dirrende oppgjør med mannen? Vel, jeg tror at den store endringen i familien 2000, sammenlignet med familien 1960-70, er at mannen har et mye nærmere forhold til sine barn. Det blir forventet at mannen skal engasjere seg. Forholdet mellom kjønnene er jeg litt mer usikker på. Spesielt i arbeidslivet. Det gir fremdeles bonuspoeng å være mann. Og det er kvinnen som fremdeles har det største ansvaret for de kjedelige oppgavene som ingen ser blir gjort, som husarbeid og organisering av de daglige tingene. Så det er fremdeles et stykke igjen. Derfor hadde det vært kjempespennende om det kom en ny bok som kunne beskrive de samme historiene som Kvinner. Fortellingen ville blitt annerledes, men dessverre, ikke mindre viktig i dag enn på 70-tallet!

God bok!