Den franske filosofen Derrida har fått gjennomslag i mange akademiske miljøer. Han leses på så ulike fag som filosofi, arkitektur, musikk, kulturfag, historie, pedagogikk og politikk. I denne filmen presenteres hovedtankene til filosofen - og gjør han litt mer tilgjengelig for den gjengse leser.
Derrida er noe av det nærmeste man kommer et filosofisk ikon, og hans mest kjente begrep er "dekonstruksjon". Jeg har et ambivalent forhold til tekstene hans. For det første er det mye jeg ikke forstår - jeg syntes han er lite tilgjengelig. For det andre er han en typisk representant for den mannlige filosofen. Han tar opp en rekke temaer som er almenne, men av en eller annen grunn er det mest menn som beskjeftiger seg med teoriene hans.
I filmen møter vi Derrida hjemme, på jobb, i utlandet og blant venner. Jeg er en typisk "kikker" i den forstand at jeg alltid liker å få et mer helhetlig bilde av ikoner som feks Derrida. Jeg merker meg at han har et hyggelig hjem - det litterære interiøret støtter opp om resten av imaget hans, han har en flott kone (som er psykoanalytiker) og han virker som en gjennomført sympatisk fyr. Jeg er mer Foucault og Bourdieu-groupie, men filmen åpnet opp for en større interesse også for Derrida.
Filmen er glimrende for studenter og andre som stadig hører at det refereres til dekonstruksjon, men som ikke får helt tak i hva det egentlig betyr. Man blir ikke veldig bevandret teoretisk og filosofisk av å se filmen, men den er som et godt forord i en bok: den gir noen knagger for videre lesing.
Derrida ble faktisk lest en hel del på sosiologi i Oslo først på 90-tallet, uten at jeg hengte meg på bølgen. I dag er det nok nokså tyst, mens Foucault har fått et voldsomt oppsving (i tillegg til Bourdieu, naturligvis).
SvarSlettFilmen kunne det vært morsomt å se.
Hei Janke, enig i at filmen er en morsom & fin introduksjon til Derrida. Derimot stusser jeg på en ting i teksten. Du skriver: "[Derrida] en typisk representant for den mannlige filosofen. Han tar opp en rekke temaer som er almenne, men av en eller annen grunn er det mest menn som beskjeftiger seg med teoriene hans." Dette virker ikke ikke som en helt fair beskrivelse. For det første, et sentralt element i Derridas arbeid er nettopp dekonstruksjon av det han kaller den vestlige filosofihistoriens 'fallogosentrisme' (sammenkoblingen av fallos og logos for å si det litt tabloid). For det andre, en rekke innflytelsesrike og mye leste kvinnelige filosofer/teoretikere "beskjeftiger" seg med Derrida. Fra off the top of my head: S. Benhabib, D. Cornell, B. Johnson, S. Lovibond, S. Kofman, G. C. Spivak, L. Irigaray, H. Cixous, J. Butler, C. Mouffe. Mulig dette ikke er tilstrekkelig for å unnslippe merkelappen som "representant for den mannlige filosofen," det utløser derimot et spørsmål: i og med du betegner deg selv som "Foucault/Bourdieu-groupie" regner jeg med de to ikke hører til kategorien "typiske mannlige filosofer" og jeg er derfor nysgjerrig på hva som ligger til grunn for dette? Handler det om hvilke tema de tar opp (utover det opplagte, e.g den sene B's kritikk av den maskuline dominans & F's historisering av seksualitet)? Og hvilke kvinner dominerer B&F's resepsjonshistorie i like stor grad som de jeg nevnte ift D overfor?
SvarSlettMvh Leif
Hei Leif! Velkommen på bloggen! Og veldig hyggelig med en så grundig og utfordrende kommentar. Nå skal jeg prøve å svare ordentlig!
SvarSlettJeg er enig med deg; det er mange kvinnelige filosofer som jobber med Derrida sine tekster. Av de du regner opp er det kun Benhabib og Mouffe jeg kjenner - og Mouffe er en storfavoritt. Nå var det ikke egentlig filosofer jeg hadde i tankene - og jeg ser hvor lite tydelig jeg var da jeg skrev. Bakgrunnen for uttallelsen var at det i sosiale og faglige sammenhenger oftest er menn som slår rundt seg med Derrida. Namedropping, heter det visst. Jeg syntes at Foucault og Bourdieu er mye "lettere" å diskutere, og at de er mer inkluderende, i betydningen at de tar opp temaer som ligger nært den enkeltes virkelighet og liv - og at de er relevante for ulike diskusjoner: faglige, politiske, kulturelle, og til dels religiøse. Nå sier du: men er ikke Derrida også opptatt av denne type tematikk? Jo - han er vel det, men bruker i mye større grad enn de to andre det jeg leser som en "mannlig retorikk". Jeg kommer alltid på tynn is når sånne tema som dette kommer opp, spesielt siden jeg har lest begrenset av Derrida. Men jeg syntes Derrida pakker inn det som skal sies. Dessuten ble jeg provosert over en uttalelse han kommer med om kvinner i filmen. I diskusjoner med andre er det noen som mener at jeg misforstår det som blir sagt, og det kan godt hende at jeg gjør. Men jeg er ikke sikker.(det hjalp heller ikke å se hvordan konen, som selv er høyt utdannet, drev å tilrettela for han hele tiden: lagde mat, svimset rundt og ryddet etc... men der er det meg som kanskje overtolker scenene - det er tross alt han filmen handler om. Dessuten gjør jeg det samme selv i mitt eget hjem)
Kanskje på tide at jeg tok en skikkelig lesing av Derrida. Du har kanskje en tekst som du kan anbefale? En av de mer tilgjengelige :-)