Det føles litt som å banne i kirken. Jeg har kun lest positive omtaler av På gjengrodde stier. Nå har jeg lest den - igjen. Jeg skal ikke skrive noe særlig om innholdet - det kjenner de fleste. Jeg skal skrive litt om selvrepresentasjon i denne boken.
Min lesing av den gamle mannen Hamsun, når han forteller "sin historie" om sin opplevelse av behandlingen han fikk sine siste år, er at dette er en gammel, selvtilfreds og til dels manipulerende mann. Han var en brilliant forfatter. La oss legge det til side for et øyeblikk. For fakta er at han antageligvis var en tyrann av en far og ektemannen "fra helvete". Han var ekstremt selvopptatt - kunsten gikk foran menneskeligheten. Og det fikk antageligvis familien føle på kroppen. Alt dette vet vi fra før. Men når jeg leser han nå, fremdeles påvirket av French lesingen, syntes jeg ikke Hamsun fremstår i et fordelaktig lys. Han sutrer. På en stille, manipulerende måte. Han fremstiller seg selv som en stakkars liten mann som blir behandlet på en ufin måte av alt fra sykepleiere til bestyrere. Noen unntak er det, og de bukker og neier og forteller hvor mye forfatterskapet har betydd for seg og sine foreldre. Og han, stakkars, tusler rundt i dårlige sko, han finner seg i det, og han legger mellom linjene - hele veien - hvor stor en forfatter han er.
Han var en stor forfatter - det er under enhver tvil. Men var han et stort menneske? I boken fremstår han som en sånn type mann jeg liker særs dårlig. Han står ikke inne for hvem han er - som menneske. Han viser ingen anger, ingen selvrefleksjon, ingen kritisk distanse, til hvem han var for sine nærmeste og som medborger. Og dette er gammelmodig og "mannete".
Jeg leser med fornøyelse forfatteren Hamsun. Han har gitt meg store leseopplevelser. Men når det gjelder mannen Hamsun? Nei - not my cup of tea. Hans måte å presentere seg selv på overbeviser meg: vi hadde ikke kommet overens. Til det er han for kynisk, for lite villig til å se seg selv, og for manipulerende.
God bok!
Bra skrevet! Og interessant.
SvarSlettVi vet veldig mye om mannen Hamsun, og det kan virke forstyrrende inn på lesingen av hans forfatterskap. Det samme gjelder Sandemose og Mykle; de oppførte seg som hustyranner overfor familien og som primadonnaer overfor alle andre. Som kjent kan psykopater være sjarmerende nok, og det er ingen tvil om at de tre gamle gutta hadde psykopatiske trekk.
SvarSlettIblant angrer jeg på at jeg har lest så mye OM dem.
Jeg er enig. Utfordringen blir når de blander det private og forfatterskapet - slik som i på gjengrodde stier. Det som er mest ille er at det virker som om Hamsun tror på dette selv, på den utrolige fremstillingen av han selv som svak og hjelpeløs..
SvarSlettom man bara läser boken som en självbiografisk försvarsskrift, blir man garanterat besviken, men så innehåller den ju så mycket annat.
SvarSlettVeldig interessant det du skriver om at Hamsun synes å tro på sin egen framstilling Janke. Ja, jeg tror han ikke bare forførte leserne, men også seg selv! Mannen er død (tenk om han hadde dødd 15 år tidligere, da ville vi vel bare hyllet han, eller?), men bøkene lever og gjør til skamme forfatterens ord: 'Om hundre år er allting glemt')La oss fortsette med å bli forført av en gudbenådet skribent som også var en reaksjonær patriark.
SvarSlettForskjellen mellom geniet og den gale er hårfin. Hamsuns kall i livet var ikke å være hyggelig. Han var en dikter.
SvarSlettMen jeg er ikke i tvil; innerst inn i denne bitre, sta og selvhøytidelige mannen fins det noe veldig, veldig vakkert.