Michel Rostain - Sønnen

De siste årene har det kommet en rekke gode bøker som handler om tap og savn. Didion har skrevet to nydelige bøker, De Magiske Tankers År som handler om tapet av mannen og Blue Nights som handler om tapet av datteren. Oates har skrevet En Enkes Fortelling etter mannens død, og flere norske forfattere har skrevet bøker om den samme tematikken. Foruten Didions bok er Sønnen den eneste jeg har lest om tapet av et barn.

Sønnen handler om Rostains 21 år gamle sønn Lion som dør plutselig av hjernehinnebetennelse. Rostain har naturlig nok store problemer med å akseptere og forstå det som har skjedd og boken fremstår som et forsøk på både å forstå og forsone seg med det utenkelige.

Boken er skrevet som sønnens betraktninger av det som har skjedd. Med Lions "stemme" beskriver Rostain forløpet før og etter dødsfallet, fortvilelsen, sorgen og raseriet. Og ikke minst alle selvanklagene. Rostain er kunstner og kjent i hjemlandet, Frankrike, og boken har fått stor oppmerksomhet både i Frankrike og en rekke andre land.

Det er vondt å lese boken, selv om den både er nøktern og til tider nesten morsom. Vi som selv har barn kan så godt leve oss inn i hvordan Rostain har det, det ugjenkallelige og smertelige ved å miste et barn. Han setter ord på alle foreldres skrekk og hvor fort hverdagslivet kan endres til et mareritt. Det siste året har vi møtt mange foreldre som har mistet en av sine og mange av oss kjenner kanskje ekstra på denne angsten nå i ettertid av alt som har skjedd.

Boken er vakker og godt skrevet. Den er nær og poetisk og Rostaing evner å dele sin fortvilelse på en litterær måte som åpner for mye i leserne. Han ble intervjuet i Bokprogrammet en tid tilbake, du kan se og høre ham på denne linken.

Anbefales på det varmeste!
God bok!