onsdag 30. november 2011

Joyes Carol Oates - En enkes fortelling

Joyce Carol Oates er for mange en kjær forfatter. Hun har skrevet en rekke bøker, mange oversatt til norsk, og har fått flere utmerkelser for sitt forfatterskap. Noen av bøkene, blant annet Graverens datter, tar utgangspunkt i biografiske hendelser, men ingen av bøkene er så personlige som En enkes fortelling.


Oates møter sin mann, Raymond J. Smith som 21 åring. Hun er masterstudent i litteratur, han er stipendiat. De forlover seg etter få måneder og ikke lenge etter gifter de seg. De har et harmonisk ekteskap i 47 år. Raymon (Ray) blir syk en dag i 2008 og blir diagnostisert med lungebetennelse. Kvelden før han skal hjem igjen etter nesten en uke på sykehuset dør han av en akutt infeksjon som han får på sykehuset. Oates rekker ikke frem til sykehuset før han dør.

I denne boken forteller Oates om sine innerste følelser og den dype fortvilelsen hun kjenner etter at mannen dør. Hun kastes ut i et kaos og det eneste som holder henne oppe er vissheten om at hun kan ta sitt eget liv.

Jeg har lest flere bøker i denne sjangeren; kvinnen som sitter alene igjen etter at mannen dør. Bøkene har til felles at de er personlige, men denne boken skiller seg fra de andre på flere måter. For det første blir Oates, som fremstår som en sterk kvinnelig forfatter, totalt hjelpesløs og forvirret. For det andre fremstiller hun seg selv som "den andre" - det virker som om mannen var kompasset, roret og seilet i livet hennes. For det tredje fremstår hun som ekstremt "passive-aggresive": hun anklager andre, blir sint på de som vil hjelpe, faller fullstendig sammen når folk kondolerer, svarer ikke telefonen, raser over alle blomstene og gavene som kommer på døren. Sist, men ikke minst tenker hun på seg selv som enken. Enken slåss mot udyret bassilusken (fryktelig patetisk begrep) - som representerer lysten til å ta en overdose.

Jeg blir litt satt ut av den aggresjonen hun fremviser overfor alle som ønsker å bidra med noe positivt. Jeg forstår at det er traumatisk og forferdelig å miste livspartneren, men lesningen av boken gjør at en lurer på hvordan enker eller enkemenn skal møtes, om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon.

I boken til Oates møter vi en kvinne som "ligger nede". Hun har vært i en symbiose med mannen sin som antageligvis ikke bare er sunn. Hele identiteten hennes er knyttet til han og hun er Mrs. Smith gjennom hele ekteskapet. Til tross for at hun også er professor og forfatterinen Oates, virker det som om hun først og fremst var kone for Ray. Han leste ikke bøkene hennes og hun fremstår som "pleasing". Dette er i stor kontrast til for eksempel Tikkanens bok To - Scener fra et ekteskap (som for øvrig er en glimrende bok). Tikkanen forteller om et turbulent og vanskelig ekteskap og en lettelse når han dør. I Boken om E, filmatisert som En sang for Martin, av Ulla Isaksson, møter vi en kvinne hvis mann får altzheimer og dør. Dette er min favoritt, både boken og filmen er nydelig. I boken De magiske tankers år av Didion, møter vi en kvinne som mister mann og datter i løpet av ett år. Denne boken referer Oates til, men Didions bok er mye mer befestet i det litterære enn Oates bok. Fra våre egne nære og kjære er det Dagen og dagene av Ørjasæter, en nydelig bok om hennes reaksjoner på mannens død og Kjersti Eriksson med den vakre boken Alene.

Felles for bøkene over er at de er skrevet av sterke kvinner som på ulike måter har betydd mye for andre gjennom sitt eget virke og sine tekster. Forholdet til mannen har vært betydningsfullt og alle har vært dypt knyttet til sin ektefelle. Når mannen dør skjer det noe med kvinnene, og i bøkene reflekterer de over den fundamentale tomhetsfølelsen mannen etterlater.

Jeg må innrømme at lesningen min av Oates er preget av de andre bøkene jeg har lest om dette temaet og det faktum at hun allerede 6 måneder etter Rays død forlover seg med en ny mann. Ut fra det jeg leser i boken handler dette dypest sett om at Oates er en kvinne som ikke vil være alene og som selv opplever at hun ikke klarer å leve alene. Det er flott at hun tar konsekvensene av disse erkjennelsene, men samtidig kan den overveldende hjelpesløsheten hun beskriver være forklaringen på at denne boken ikke gjør så sterkt inntrykk som de andre. De er enda mer hudløse, fortvilte og ærlige. De er kortere, men inneholder mer.Kvinnene fremstår som "sterkere befestet i seg selv". De er private uten å være intimiserende og helt sikkert bøker som kan være til hjelp for andre kvinner i samme situasjon.

Anbefales!
God bok!

11 kommentarer:

  1. Kjempeflott anmeldelse! Har bittelitt kjennskap til Oates, og dette fristet utvilsomt til å lese mer av henne.

    SvarSlett
  2. Hei! Glad du likte boka. Bare en liten kommentar: bokens basilisk er et fabeldyr som representerer onde makter. Bassilusk er barnespråk for basiller! :)

    SvarSlett
  3. Tone: ja, jeg tenkte meg nesten det :-)

    SvarSlett
  4. Men jeg kan være enig i at hun lot romanforfatteren få overtaket her og der :)

    SvarSlett
  5. Tone: i aller høyeste grad.Men det syntes jeg fungerer godt - da blir det gjenkjennelig Oates. Og når jeg har deg her: det er veldig stas å få oversetteren på besøk på bloggen!!

    SvarSlett
  6. Bare hyggelig! Jeg googler iblant for å se om det er kommet noen anmeldelser, det var slik jeg kom over innlegget ditt. Fint å se at det etter hvert er blitt flere som er glad i Oates!

    SvarSlett
  7. En annen sterk bok tilnærmelsesvis denne sjangeren er Annemarta Borgens "Deg", skrevet om samlivet med Johan Borgen. Ellers, en velskrevet anmeldelse!

    Elin

    SvarSlett
  8. Anonym: takk for tipset om Borgens bok, den skal jeg få tak i!

    SvarSlett
  9. Tja, tja, tja... jeg sitter og tenker at den som skriver en slik anmeldelse, ikke har peiling på a. sorgreaksjoner b. å miste ektefelle.

    Det Oates beskriver er helt naturlige og vanlige reaksjoner etter et dødsfall.
    Vi er like forskjellige i sorg, som ellers i livet.
    Det er mange som ikke ønsker blomster eller annen type kondolanser... men det er kanskje få som tør å si det høyt?
    Det er mange som ikke orker å svare på telefonen - ikke noe merkelig i det.

    De fleste er nok forvirret og hjelpeløse i en slik situasjon. Det er da bare helt naturlig. Oates beskriver det på en svært ekte måte.

    "...om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon." Dette mener du ikke alvorlig!? Selvsagt skal du snakke med den som sørger! Men du kan ikke forvente at du blir tatt i mot slik du synes er hyggeligst. Mennesker i krise klarer ikke nødvendigvis å oppføre seg "pent", men det er da en grusom tanke å la være å vise sin støtte og deltagelse av den grunn!

    Hvem er sterk og hvem er svak...Hva betyr det å være "sterk"? Det vet en ikke, før en selv har vært i en slik situasjon. Oates er i alle fall ærlig.
    Det er forferdelig å miste sin partner, det er et sjokk og det er en smerte, som kan få selv den "sterkeste" til å bukke under.

    Siden boken beskriver de første månedene etter dødsfallet, må jeg si at hun imponerer meg med alt hun tross alt orker og gjøre, alle mennesker hun er i kontakt med, alt hun deltar i.
    Sorg er enormt energikrevende, og bare det hun beskriver her, er en bragd.

    Noe annet er at jeg opplevde alt det "litterære snakket" i boken til tider som ganske kjedelig.
    Men som beskrivelse av sorg og sorgreaksjoner - svært ekte og troverdig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar. Du peker på noen viktige ting, og jeg er enig med deg i det du skriver. Men - og det er også litt viktig - jeg har sammenlignet Oates med en rekke andre bøker om samme tema, og jeg syntes ikke Oates bok er den beste av disse. Har du sett på de andre bøkene jeg nevner?

      Slett
  10. Hei. Ja, jeg har lest bøkene du nevner.
    Det er synd at Oates skriver om så mange ting i boken sin. Hadde hun holdt seg mer til hvordan det er å bli enke, så hadde denne boken, etter mitt syn og min erfaringsbakgrunn, vært den beste og mest ærlige av disse bøkene.
    F.eks. dette med selvmordstanker er nok ikke helt uvanlig i slike situasjoner, men det er ikke mange som tør å nevne det.

    Jeg reagerte nok mest på de stereotype tankene du hadde rundt sorg og sorgreaksjoner.
    Den som har opplevd stor sorg, vet at rasjonelle handlinger og tanker ikke nødvendigvis er en selvfølge. Akkurat dét beskriver Oates umåtelig bra.

    SvarSlett