Fire dage i marts - Jens Christian Grøndahl

Jeg er en svoren fan av Grøndahl. Alle bøkene hans er ikke like gode, men jeg hadde håpet at denne falt ned på riktig side. Fire dage i marts handler om den vellykkede arkitekten Irene Dreyer. Hun er skilt og befinner seg i Stockholm med jobben, da politiet ringer fra København. Hennes 15 år gamle sønn, Jonas, er annholdt av politiet for å ha sparket og slått en muslimsk gutt. De påfølgende fire dagene er turbulente for Irene Dreyer, og hun går inn i en eksistensiell stemning. Dette fører til et "oppgjør" med seg selv og de valgene hun har tatt så langt i livet.

Settingen er som følger: Irene Dreyer var lykkelig gift med sin Anders, og de hadde et godt liv som småbarnsforeldre for lille Jonas. Da sønnen er 7 år treffer Irene en 20 år eldre, gift mann, som hun innleder et forhold til. Den eneste forklaringen på dette valget er at elskeren, Frank, er dynamitt i sengen. Så fyrrig er denne Frank at Irene Dreyer rømmer fra mann og barn, med de traumene det medfører for Jonas og Anders. Vi møter Irene Dreyer 8 år senere - Anders er gift og har to barn i Sverige, Jonas har et svært dårlig forhold til sin mor, og Irene Dreyer har et komplisert forhold til alle hun omgås. Fremdeles er hun elskerinnen til Frank.

Vel. Dette er en bok fylt til randen av ekstremt selvopptatte, usikre, egoistiske og infantile personer. Irene Dreyers mor, bestemor, far, elsker, sønn (han er tilgitt - tenåringer har det fælt), og selvsagt den superegoistiske Irene Dreyer herself. Jeg leser denne boken som en slags politisk korrekt kritikk av foreldrerollen/voksenrollen - særlig mødrene - i dagens akk så sammensatte samfunn. Men Grøndahl makter ikke prosjektet, karakterene blir karikaturer, linjene i boken blir altfor tydelige, mye blir forutsigbart på en banal og nesten pompøs måte. På slutten av boken blir Irene Dreyer offer for den muslimske guttens brødre og venners vrede - og teksten kores nesten av Siw Jensen i bakgrunnen. Uff og akk.

Omslaget på boken er en katastrofe: bildet av kvinnen i den grusomme blusekjolen gir ingen assosiasjoner til den Irene Dreyer som beskrives i boken.

Det skal sies at en dårlig Grøndahl ikke er det samme som en dårlig bok. Sammenlignet med de andre jeg har lest ble dette ingen høydare - men har du ikke lest Grøndahl tidligere skal du ikke ha betenkligheter med å lese denne. Jeg ser at dette virker selvmotsigende, men slik er det. For meg falt boken ned på feil side, men jeg er fremdeles stor fan av Grøndahl. Derfor: anbefales.

God bok!