Naomi Wood tar utgangspunkt i Hemingways historie og bygger en fortelling på en til dels krydret og utvidet virkelighetsbeskrivelse. Hun starter i historien om trekantdramaet mellom Hadley, Fifi (Pauline Pfeiffer) og Ernest, følger Mrs Hemingway nummer 2 til Florida, introduserer Martha Gellhorn (kone 3) for å avslutte med Mrs hemingway 4, Mary Welsh.
Det kan sies mye om denne boken, først og fremst at det er lite trolig at lesere som ikke kjenner historien om Hemingways kvinner klarer å få en helhetlig forståelse av hva som skjer og hvorfor. En annen ting er at Martha Gellhorn på sedvanlig vis ikke får en rettferdig fremstilling i boken. Når hun forteller om møtet mellom Martha og Mary i Paris er det en ganske provoserende skrøne hun serverer.
For spesielt interesserte er det en ok bok, men for dem som ikke vet så mye om Hemingways kvinner anbefales en av hovedbøkene hun bygger historien på, The Hemingway Women av Bernice Kert.
Boken er ikke et bidrag til Hemingway-interesserte, til det er den for lettbent og den tenderer mot å være på kanten av det spekulative.
Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.
Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).
Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.
Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.
Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .
Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.
Jeg har tidligere skrevet om bryllupspikene som arrangerer bryllup i Castellabate/Italia. Nå har jeg fått tilsendt en pressemappe (av alle ting) om blant annet bryllup i Florida. Det var mye rart i mailen, men en ting fanget interesse. Det viser seg at det er mulig å gifte seg i hjemmet til Hemingway på Key West. Det var her Hemingway bodde med sin andre kone, Pauline. For en ihuga Hemingway-fan høres det unektelig fasinerende ut, men jeg har allerede gått opp kirkegulvet så kanskje dette er noe for det eventyrlystne brudeparet som ønsker å ha et alternativt og litterært bryllup?
Her er lenken til Hemingwayhuset i Key West, med all nødvendig info. Hvis noen er så spreke at de velger dette alternativet håper jeg at de sender meg en melding, sånn at jeg får vite hvordan det var.
Brudepar utenfor huset i Key West
Nå har det seg slik at den godeste Ernest var gift fire ganger, og det tatt i betraktning kan det synes litt underlig å gifte seg i nettopp Hemingway-huset. Men, samtidig: hvorfor ikke? Han var en spesiell og karismatisk sjarmør, og uansett hvordan han var som ektemann: han skrev evigvarende og tidløse bøker. I det lyset kan man kanskje håpe på at ekteskap inngått her blir som en god Hemingway-novelle; med mange dybder og lag, overraskende momenter, godt komponert og med usedvanlige kvaliteter.
Olivia Laing har skrevet en fantastisk, innsiktfull, bemekelsesverdig og rørende bok om hvorfor forfattere drikker. Hun tar tak i "myten" om forfatteren og alkoholen, og ved bruk av portretter av E. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Tennesse Williams, John Berryman, John Cheever og Raymond Carver, viser hun hvordan alkoholen har vært en inspirasjon og forbannelse for disse forfatterne.
Laing har selv opplevd å vokse opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk, og dette er årsaken til at hun både har interesse og innsikt i tematikken. Hun er engelsk og bestemmer seg for å ta en reise gjennom USA, for å besøke stedene disse forfatterne bodde og skrev om.
I boken viser hun hvordan alkoholmisbruket preger disse forfatterene, både i deres personlige og private liv og ikke minst gjennom tekstene deres. Hun viser hvordan feks Williams stykke, cat on a hot tin roof, er direkte i kommunikasjon med hans opplevelser i ung alder. Hun finner fellestrekk ved forfatterne; familiebakgrunn, traumatiserende opplevelser, tilnærmingen til alkohol og misbruket. I tillegg til å se på den private historien og litteraturen, oppsøker hun psykiatere og leger som arbeider med alkoholisme. Hun forsøker å trenge dypt inn i tematikken, for å finne svar på hvorfor disse disiplinerte og geniale forfatterne ble misbrukere.
Et av tematene hun tar opp er forholdet til søvn, eller rettere: insomnia, mangelen på søvn. Kjærlighetsliv, seksuell frustrasjon og ambivalens, og farskap. Det er en perle av en bok, og hun byr på et dypdykk i disse forfatternes liv og virke. Boken er usedvanlig godt og personlig skrevet, med gode refleksjoner og ikke minst - en fantastisk reisebeskrivelse av turen gjennom det amerikanske litterære landskapet disse forfatterne representerer.
Min store helt, Hemingway, kommer (som vanlig) litt dårlig ut - han var på mange måter en bølle. Men - hun klarer å vise hvorfor han er en av de store litterære skikkelsene, og gir noen fantastiske refleksjoner over flere av bøkene hans.
Denne er en most-read. Shortlistet for Costa biografiprisen i 2013. Anbefales på det varmeste.
God bok!
John Hemingway, barnebarnet til Ernest og sønn til Ernest yngste sønn Gregory, har skrevet en hjerteskjærende bok om sin far. Gregory var sønn av Pauline og Ernest Hemingway. Pauline var som kjent kun opptatt av sin mann, og tilbragte lite tid med de to sønnene de hadde sammen. Freg, som var yngst led veldig under dette - den autoritære (og slemme) barnepiken som oppdro ham, morens fravær og farens nådeløse kritikk - dette skulle prege Gregory hele livet.
Dette er vanskelig å lese denne boken, av flere grunner. En grunn er at man som leser kan komme til å lure på om dette er informasjon man ønsker å få. En ting var Papa og alt som er skrevet om ham. Det har interesse fordi vi kan finne så mye igjen i bøkene hans. Dette er noe helt annet. Vi møter en mann med store psykiske problemer og et ekstaordinært tragisk liv.
For noen år siden så jeg enn dokumentar hvor Gregory Hemingway var en av personene som ble intervjuet. Han var bitter, kuet, en mann med lav selvfølelse - en man får vondt av, han klarer ikke skjule sine smerter. Det var ubehagelig fordi det ble veldig privat og på siden av den grandiøse historien om Papa Hemingway. I boken får vi vite hvordan Papa reagerer når han finner ut at Gregory kler seg ut i dametøy, hvordan han slåss mot sin egen far (psykisk), mister kontakten med sønnen sin og dør ensom i en fengselscelle.
Forfatteren av boken har kontakt med faren de siste årene han lever, men møter han ikke. Han tar kontakt med faren fordi han trenger penger - det hele er bare sørgelig. Ikke en bok som man må lese, med andre ord - dog interessant for de som er over gjennomsnittet interessert i Ernest Hemingway.
Fantastisk historie fra Rabih Alameddine! Vi møter 72 år gamle Aaliya som bor i en gammel leilighet i Beirut. Etter et kort og mislykket eksteskap har hun bodd alene, dyrket sin store lidenskap for bøker og arbeidet i en bokhandel. Hun sitter nå, 72 år gammel, og reflekterer over livet sitt, naboene sine og Beiruts skjebne. Hun har brukt store deler av livet på å oversette bøker, og i store deler av boken er det som fortelles kontekstualisert ved hjelp av litteratur. Det er en fornøyelse å lese!
Språket er vakkert, historiene mange og spennende, Aaliya er en kvinne det er lett å like og dette er en perle av en en bok. Aaliya tenker på det meste, og har meninger om like mye. Om amerikansk litteratur, som hun ikke liker særlig godt, sier hun:
Jeg synes det er ille at det meste som skrives i Amerika for tiden, virker mer inspirert av Hemingway, helten til unge gutter i alle aldre og av alle kjønn, enn av den enestående ordkunstneren Faulkner. En armè av bøker om kjedsomhet i Midtvesten blir hyllet (hvor Midtvesten ligger, er en kilde til evig forvirring for meg, i nærheten av Iowa, antar jeg), og det samme blir bøker om uutforsket angst i New Jersey eller om par som ikke klarer å snakke sammen i Connecticut. Det var Camus som slo fast at amerikanske romanforfattere er de eneste som tror at de ikke behøver å være intellektuelle (side 144)
Boken er full av denne typen betraktninger, pluss mange spark til internasjonal politikk (særlig Israel), og mange gode referanser til musikk. Jeg har kjøpt noen av platene hun snakker om, det er klassiske titler hun trekke frem, og lest litteraturlisten bak i boken med stor interesse. Dette er en av de få bøkene jeg har notert i - på en måte som føles nærmest privat - og det er derfor ingen bok jeg kommer til å låne bort. Desto større sjanser for at dette er en av de som kommer til å ligge under juletreet fra meg til mine venner.
Anbefales på det varmeste - dette er mesterlig!
God bok!
Martha Gellhorn var den tredje av Hemingways fire koner, og den eneste som ikke ble forlatt, men forlot ham. De møtte hverandre i 1936, og Hemingway forlot Pauline, for å være sammen med Martha.
I filmen får vi historien om forholdet, som varte frem til 1944. Filmens versjon bygger på en rekke faktiske hendelser, og det som må være en fri (og tildels provoserende) tolkning av Martha.
Martha var veldig mye mer enn en av Hemingways kvinner. Hun nektet senere å kommentere sitt forhold til Hemingway og så på ham som en brutal, egoistisk og forfyllet, dog genial forfatter. Han taklet dårlig at hun ville ha sin egen karriere, og respektere i liten grad hennes talent som forfatter og krigskorrespondent. Med tanke på det hun fikk til i løpet av livet, og det eksepsjonelle livet hun levde, er dette en illustrasjon på en av Hemingways mørkeste sider - behovet for å være nummer en, midtpunktet og senter for alle begivenheter.
Det var Martha som kjøpte huset på Cuba, pusset det opp og fylte det blant annet med arvegods fra sin familie. Ingenting av dette fikk hun noen gang tilbake. Årsaken til at hun kjøpte det skal ha vært at hun trengte et sted som hun kunne holde ordentlig, og ikke bo på hoteller sammen med Hemingway - han levde som en "gris", og trengte noen som tok seg av alt det "huslige".
Martha Gellhorn.
Marta Gellhorn har en spesiell og spennende historie. Hun levde et fantastisk liv, klarte å påvirke politiske prosesser og skrev nydelige noveller. Hun var opptatt av mennesket, ikke politikken, krigens konsekvenser, ikke krigføringen. Filmen klarer ikke å vise Martha som det mennesket hun var, og som hun selv sier: hun er mye mer enn en fotnote i et annet menneskes liv. Les biografien om henne,
den er mye nærmere mennesket, Martha, enn filmen og den parentesen i livet hennes som filmen er bygget på.
Michael Palin er en av mine store helter. Reiseprogrammene hans er kjempegode, han er en ekte globetrotter. Palin er nettopp fylt 70 år (5.mai) og er kjent for sine bidrag til verden gjennom Monty Python, A fish called Wanda og Olme Beist. Nå koser han seg med å reise, lage reiseprogrammer (han har laget knallgode programmer om Hemingway), skriver reiseskildringer og skjønnlitteratur. I denne boken bruker han alt han har av kunnskap om reise og skriving - og resultatet er ypperlig!
Bokens hovedperson heter Keith Mabbut. Han er en desillusjonert journalist som ut av det blå får tilbud om å skrive en bok om den hemmelighetsfulle miljøaktivisten Melville. Motvillig tar han oppdraget og humper inn i det som skal bli hans livs oppdrag. Han reiser til India og finner Melville, og jommen finner han ikke tilbake til seg selv også. Selvsagt ikke uten utfordringer og problemer.
Dette er en knallbra bok! Underholdende, lærerik, god skrevet og med en drivende god fortelling. Skal du ha med deg en bok hjem fra bokhandelen, ønsker å bli overrasket og få den gode lesefølelsen, ja da er dette boken! Vi får håpe forlaget oversetter flere bøker av ham - jeg kan ikke vente med å lese "Hemingways chair" av samme forfatter!
Filmen The Great Gatsby har hatt premiere i Norge, og et av pinsens høydepunkter var å få sett den. Både jeg og min bedre halvdel har lest boken, for nesten et halvt liv siden, og kunne fylle hverandre ut over et glass vin før filmen, for å huske hva som skjer. Det er en tragisk fortelling - nydelig skrevet av Scott Fitzgerald. Forfatteren var en del av "The lost generation"-gruppen som oppholdt seg i Paris på 20 og 30 tallet, sammen med blant andre Ernest Hemingway.
I A moveable feast skriver Hemingway om sitt vennskap med Fitzgerald at: I was lucky to meet him just after a good time in his writing if not a good time in his life. Scott Fitzgerald som allerde da hadde utgitt boken The great Gatsby, var en plaget sjel, og levde i et turbulent forhold til sin kone, Zelda - en kvinne Hemingway mente sto i veien for Scott F. Mest sannsynlig er dette ikke riktig, det er mye som tyder på at hun var en kvinne med store kunstneriske ambisjoner og en psykisk helse som ikke tålte den tidens krav til kvinnerollen. I tillegg var de to kanskje ikke bra for hverandre.
Filmatiseringen av boken er god, til tross for assosiasjoner til Charley og sjokoladefabrikken i de første scenen med den store Gatsby. Gode kostymer, fine skuespillere og en god historie. S.F's fantastiske måte å skrive på faller bort, med unntak av de få gangene han er direkte sitert. Boken er bedre en filmen, men filmen er vel verdt å se.
På samme måte som med Hemingway, synes jeg forfatteren er mer spennende enn bøkene han skrev. Tiden de levde i, utfordringene de hadde og tankene om kunst og kultur - og ikke minst sin egen skriving - er et studie verdt. Vi møter mye av dette i A moveable feast, og for deg som er spesielt interessert i S.F og hans kone Zelda, kan boken Zelda Fitzgerald. The tragic, meticulously researched biography of the jazz age's high princess av Sally Cline anbefales. A short autobiography av S.F er også verdt å ta en titt på. Og sist, men ikke minst, Woddy Allens Midnight in Paris - en fantastisk film der vi treffer hele The lost generation. Inkludert Hemingway, Zelda og Scott Fitzgerald.
Alf van der Hagen har skrevet meget gode bøker, blant annet om Jane Mykle (som fremdeles blir stående som min favoritt). Han har hatt stort hell med intervjuformatet, som han også benytter i denne boken. Han har over flere år samtalet med Dag Solstad, som har fortalt inngående om sitt liv, fra han var liten gutt og frem til i dag.
Jeg hadde gledet meg til denne, og jeg tenkte - og tenker fremdeles - at dette er en av de bøkene et lesende menneske bør lese, uavhengig av sitt forhold til Solstad. Han er en stor forfatter i norsk sammenheng, på linje med de andre store - og han vil sannsynligvis bli lest i generasjoner fremover.
Formatet er litt merkelig - selv om det er Hagen som er forfatter av boken og den som intervjuer, er det Solstad sin stemme vi hører. Hele tiden. Hagen bryter innimellom inn med noen spørsmål og det (lille) som finnes som en samtale er typisk litt høytsvevende og typisk "dannet" - som i klassisk danning: klassisk danningslitteratur, klassisk musikk, noen henvisninger til de gode gamle grekerne og en dæsj politisk filosofi. Disse er da også de minst interessante sidene ved boken. Og - vil jeg hevde, litt snåle, sett i lys av Solstads, på grensen til kjedsommelige, påminnelse om sin fattige arbeiderklassebakgrunn. Jeg mener ikke at det ikke er grunn til å påminne almenheten om sin fattige bakgrunn, men sett i lys av fattig, forstått som fattig i verden, har Solstad dog ikke virkelig kjent fattigdommen på kroppen. Og - som han selv sier, hadde de hatt råd til å sende ham til høyere utdanning, ja - da er det slett ikke sikkert det ville stått en Solstad-bok i stort sett ethvert "møblerte" norske hjem. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Tilbake til dette med de høytsvevende samtalene - eller, om man vil: borgelige samtalene. For etter å ha lest boken er inntrykket av Solstad som borgelig, ja - på grensen til småborgelig, noe av det som sitter best igjen. Og, sammenlignet med andre og internasjonale forfattere av hans format, her vil jeg mene at han og Hemingway kan plasseres i samme klasse under noen gitte forutsetninger, har Solstad levd et veldig uspennende liv. han er godt fornøyd hvis han får sitte hjemme, gruble, drikke litt god vin, skrive og prate med sin Therese. Dog ønsker han åpenbart å minne om sin kommunistiske bakgrunn, det blir litt Drillo over det hele - rike kommunister som opptrer jevnlig i den folkelige offentligheten (Drillo har blant annet vært i blader som Se og Hør), moraliserer litt over verden som den har blitt og menneskenes forfall (ingen leser lenger de russiske klassikerne - dette er Solstad, ikke Drillo), og en nesten sykelig lidenskap for fotball.
Personen Solstad er altså ikke like spennende og interessant som forfatteren Solstad. Mens den virkelige Solstad plager seg selv med trivialiteter som hva de har i butikken han handler i og å rekke trikken tilbake innen trikkebilletten har utløpt (han sparer 22 kroner, så det er det en viss logikk i), opplever romanforfatterne hans både eksistensielle kriser, begår væpna revolusjon og overværer drap i naboleiligheten, for å nevne noe.
Boken er lang, men den er ikke langdryg. Tiltross for at det blir lite Hagen og mye Solstad, er det et meget vellykket prosjekt. Mye takket være Hagens gode penn, men også fordi Solstad raust byr på seg selv - ingenting synes å være mer vesentlig enn noe annet. Det er fasinerende lesing, og for ihuga Solstad-fans, som den er mange av, må dette være en tilnærmet hellig tekst. For oss som synes Solstad er bra, uten å ta intellektuelle langturer ut i verdensrommet og tilbake når vi diskuterer bøkene hans, er det en informativ og opplysende tekst, en fin innføring i et langt forfatterskap, et tidsbilde av en eldre intellektuell forfatter, med noen innslag som både forbauser og får (denne) leseren til å humre.
Rent metodisk utfordrer Hagen intervju-sjangeren, det er mer nærliggende å kalle dette en samtale mellom to åpenbart meget ulike menn. I en vanlig intervjusituasjon er det alltid et asymmetrisk forhold, med moralske forpliktelser hengende over den som intervjuer. Her er det nesten omvendt, til tider virker det som om Solstad benytter seg av tilhøreren og går totalt sine egne veier. Det er såpass merkbart at som leser tok jeg meg flere ganger i å spekulere på om dette var to menn som likte hverandre, eller om det heller er slik at de respekterer hverandre - og intet mer. Det blir dog kun spekulasjoner, og som leser skal man holde seg for god til den slags, hadde det ikke vært for den meget nærgående og utleverende teksten denne boken er.
Hvis du er en av dem som ikke har et møblert i hjem i Solstadsk forstand - altså en bokhylle som mangler både russiske, tyske og andre europeiske klassikere (han er ingen litterær globetrotter, denne Solstad), samt ikke en eneste bok av Solstad, burde du allikevel vurdere å få denne inn i hjemmet. Det er et stykke norsk kulturhistorie som presenteres for oss i denne boken. Så kan man tenke at norsk kultur kanskje er litt lite farverik og krydret, at 40 og 50 tallet var traurig, og at mye av det som fortelles i teksten foregår oppe i hodet til de to samtalende herrene, - det er noe veldig sjarmerende med Solstads uskrevne memoarer.
I The Words møter vi en ung forfatter som får et gjennombrudd med en debutbok han ikke har skrevet selv. De "gamle" heltene Dennis Quaid og Jeremy Irons har sentrale roller, i tillegg til hovedrollen som spilles av Bradley Cooper.
I filmen møter vi en eldrende forfatter (Quiad), som leser opp boken sin for et stort publikum. Boken handler om den unge Rory (Cooper) og historien om hvordan han finner et manuskript i en bruktbutikk i Paris, da han er på byllupsreise. Det ble en diskusjon rundt filmen fordi noen mente den var et plagiat - boken Lila Lila av Martin Suter har nøyaktig samme plottet som filmen.
Filmen har fått blandet kritikk, men det jeg likte med filmen er at den helt åpenbart referer til Ernest Hemingway og bygger på flere hendelser som Hemingway opplevde.
I filmen er det flashbacks fra den opprinnelige forfatterens liv og bakgrunn. Han er amerikansk, sendes som soldat til Frankrike under andre verdenskrig. Han forelsker seg i en fransk servitrise som han får et barn med - et barn de senere mister. Den unge soldaten oppdager lesingens gleder mens han er i Frankrike, og etter å ha lest The sun also rises av Hemingway bestemmer han seg for å bli forfatter. På bryllupsreise i Paris besøker de minneplaketten over Hemingway. Han skriver et manus som blir gjenglemt av konen på toget - det skjedde også med Hemingway. Hadley skulle til Hemingway i alpene og tok med alle manusene han hadde skrevet i Paris. Hun glemmer disse på toget, eller de blir stjålet, og forholdet mellom Hemingway og hans kone Hadley blir aldri det samme etter denne hendelsen.
Moralen i filmen er svak og plottet er infkøkt, men det er en fin film og ekstra moro når man kjenner Hemingways historie. Jeg lastet den ned fra Itunes og så den på Ipad. Det var helt tilfeldig, men jeg så denne på flyet noen minutter etter jeg hadde lest ferdig boken om Hemingways andre kone, Pauline, uvitende om at den har så mange referanser til min litterære helt og hans liv.
En av de nyeste bøkene om Hemingway er Hawkins bok "Unbelievable happiness and final sorrow". I boken fortelles historien om ekteskapet mellom Pauline Pfeiffer og Ernest Hemingway. Av Hemingways fire koner er Pauline kanskje en av de som i størst grad har påvirket Hemingways tekster. Hun var en glimrende redaktør og skribent, og brukte all sin tid på å tilrettelegge og fasilitere Hemingways skriving så lenge de to var gift.
Pauline og Hemingway traff hverandre i Paris mens Hemingway var gift med Hadley. Ekteskapet og bruddet med Hadley er beskrevet i bøkene The Paris Wife, og The Hemingway Women. Pauline var en god venninne av Hadley, men var altså også den direkte årsaken til at ekteskapet deres ble avsluttet.Pfeiffer og Hemingway giftet seg i 1927 og ble skilt i 1940, da Hemingway hadde møtt Martha Gellhorn.
Historien om Pauline og Hemingway er interessant på mange måter, først og fremst fordi hun var så involvert i tekstene han skrev i denne perioden. I tillegg var Pfeiffer-familien en viktig støtte for Hemingway, både ved å gi anerkjennelse og støtte, men først og fremst gjennom de store økonomiske bidragene de ga forfatteren. Paulines onkel, Gus Pfeiffer, ga store summer for at forfatteren skulle ha de beste forutsetningene for å skrive. Det var han som betalte for huset på Key West, den første turen til Kenya og mye annet.
Pauline Pfeiffer var en sammensatt kvinne og mor til to av Hemingways tre sønner. En av de tingene som alltid blir trukket frem om Pauline er hennes manglende evne eller vilje til å være mor for barna. Mannen hadde førsteprioritet og hun var borte fra barna i lange perioder, fordi hun var med Hemingway på reiser rundt i verden. I tillegg har det naturlig nok heftet henne at hun var Hadleys nære venninne, og at hun "tok" mannen fra Hadley. Etter at Pauline og Ernest ble skilt i 1940, fortsatte Pauline å holde kontakten med ham, og hun sluttet etter sigende aldri å elske Hemingway. Han på sin side skal ha uttalt at det var Pauline som var hans store kjærlighet, men det har han også uttalt om Hadley. Pauline og Hadley forble gode venninner, blant annet som en konsekvens av det gode samarbeidet de hadde rundt Hemingway og Hadleys sønn, Bumpy.
Boken gir et godt innblikk i ekteskapet, men den preges - og til tider skjemmes - av Hawkings åpenbare "dislike" av Hemingway. Det er muligens ikke noen grunn til at biografen burde holde seg nøytral i beskrivelsene sine, men det blir litt i overkant - Hemingway portretteres gjennomgående som en ekstremt selvopptatt og hensynsløs figur. Hawkins går også langt i å hevde at Hemingway hadde et forhold til Paulines søster, Virginia.
Hemingways kvinner har hatt fundamental påvirkning på Hemingways litteratur, og ingen av dem har unngått å bli en karakter i bøkene hans. Både Hadley og Pauline kunne lese om ekteskapsproblemene de hadde, før de var klar over disse selv.. På denne måten er det en tett sammenheng mellom Hemingways fiksjon og hans virkelige liv. Hans avhengighet av kvinner som ofret sin egen karriere for hans forfatterskap er kjent, og i Hawkins bok får vi innsikt i mange sider ved den hengivenheten og oppoffrelsen disse kvinne gjorde, som var avgjørende for hans virke som forfatter. Av Hemingways fire kvinner er historien om Pauline den mest tragiske, og uforståelige.
Boken til Hawkins er et viktig bidrag i litteraturen om forfatteren Ernest Hemingway. Pauline fortalte aldri selv sin historie, og boken gir en form for oppreisning til Pauline. Sjeldent har vi møtt en som til de grader lever og ånder for mannen hun elsker, for så å bli sviktet - ikke bare i årene frem til skilsmissen i 1940, men gjentatte ganger frem til hun dør tragisk i 1951. Mange knytter dødsfallet direkte til Hemingway, og på denne måten opprettholdes myten om den totalt hengivne hustru og hennes ualminnelige kjærlighet til en av tidenens største forfatter og mest selvsentrete menn. Han var en tragedie for kvinnene han levde sammen med,men litterært er det nettopp disse kvinnene som er den viktigste forutsetningen for den litteraturen han skapte. Om det var verdt det for hans fire kvinner kan helt sikkert diskuteres, men for oss som lesere bidro deres tragedier og opplevelse av svik til glimrende litteratur.
Jeg får jevnlig mail fra lesere av bloggen som spør om gode overnattingssteder i Paris. Jeg har anbefalt et hotel tidligere, men her er anbefalinger på to til som kanskje er enda bedre - litt avhengig av om du skal til Paris alene eller sammen med noen.
Før jul var jeg på tur til Paris med sønnen min, vi skulle gå i Hemingways parisiske fotspor. Da var det naturlig å ta inn på hotellet han har bodd på og som ihuga Hemingway-fans besøker jevnlig. Rom nummer 14 er det mest populære, det var der han sov da han var der. Det er som regel lang ventetid for å få det rommet, og vi var hoppende glade da de oppgraderte rommet vårt og ga oss nummer 14. Jeg hadde mailet dem før jeg reiste, fått bekjed om at det kostet mer enn det jeg hadde betalt og at det var opptatt. Så fikk de en kansellering, og vips - tre netter i rommet til den litterære helten. Hotellet ligger i St.German de Pres og heter D'Angletter.
Inngangen til hotellet, samt undertegnedes favorittreisebag med hjul. Fra Osprey, selvfølgelig.
Hotellet ligger i 44 Rue Jacob, rett rundt hjørnet fra Cafe Flore og andre litterære landemerker. Det er gåavstand til Shakespear and company.
Ikke lov å ta bilder inne i bokhandelen, men skaden var allerede skjedd
Neste uke skal jeg til Paris igjen, denne gangen med min datter. Som seg hør og bør skal vi få lagt inn litt tid til shopping, så derfor har vi bestemt oss for å bo i Magasin-området, like ved den gamle operaen og La Fayette. Her har vi bestilt på hotel St Petersbourg, et hotel jeg har bodd på veldig mange ganger de siste 25 årene. Prisene har gått en del opp siden jeg var student, beliggenheten er helt super - midt i Rue Caumartin. Flybussen stopper ved Operaen, og det er kort vei til hotellet (så sant du har hjul på kofferten). Felles for begge hotellene er at det kan lønne seg å ha et rom som ikke vender ut mot gaten. Det gjør rom nummer 14 på D'Angleterre, og det er litt gatestøy hvis du liker å sove med vinduet åpent, Men det er det verdt.
Da sier jeg som en annen har sagt tidligere: God tur til Paris!
det har vært et aktivt bloggår for mange av oss. Vi har hatt bloggtreff og forlagene har vært på banen for at vi skal blogge om deres bøker. Hvilket vi også gjør. I tillegg til bøkene fra forlagene er det mange blogger som omtaler små bokskatter fra mange deler av verden. Flere av bloggerne har smale interesser og finner stadig litteratur som ikke blir løftet frem i den norske, litterære debatten. Dette er kanskje bloggernes største bidrag. Det blir oftere og oftere bloggformidling mellom landene og ikke bare nasjonalt. På denne måten bidrar bloggere å synliggjøre litterære landskap fra andre land, særlig de nordiske landene og engelsktalenende land.
Mitt bloggår har vært som et eventyr. Det har vært mye reising, og særlig Berkeleyoppholdet er et minneverdig opphold som har påvirket på meg og familien på gode måter. I tillegg har jeg gjennom jobb og med venner fått anledning til å besøke så forskjellige steder som Kina, Kroatia, Tyrkia, Paris og London. Helgen i Paris kommer til å bli stående som et høydepunkt, og det har sammenheng med årets litterære lidenskap - Hemingway. I Paris tok vi inn på det hotellet Hemingway bodde på da han først kom til Paris. Som om ikke dette var nok fikk vi rom nr 14. Rommet han bodde på. Normalt er det lang ventetid på dette rommet og det er dyrere enn de andre rommene. Vi fikk det uten å betale noe ekstra og resepsjonen ble både overrasket og glad av den hemingsløse begeistringen jeg viste da jeg forsto hvilket rom vi hadde fått.
Dette året har ikke bare vært et år med Hemingway. Jeg har fått blitt bedre kjent med kvinnene i Hemingways liv, og det er en som har gjort et særlig inntrykk på meg. Martha Gellhorn - denne fantastiske kvinnen, kanskje verdens beste krigsjournalist noen sinne. Hun har skrevet fantastiske bøker, særlig novellene, og vært en viktig mentor for kjente forfattere og journalister. John Pilger og Theroux er to eksempler. Jeg håper flere har fått øynene opp for denne eksepsjonelle kvinnen - kanskje til og med gjennom å lese denne bloggen. Jeg håper også at jeg har bidratt til at flere har fått interesse for Hemingway - like mye bøkene om han, som bøkene av ham.
Jeg vil takke alle bloggvenner for et fantastisk flott år - både litterært, i bloggsamfunnet og det gode miljøet og fellesskapet bloggerne har fått. Jeg vil også takke forlagene for den generøse holdningen til bloggere. Forlagenes raushet med leseeksemplarer til blogger har uten tvil muliggjort høyere leseaktivitet og et utvidet lesespekter for de fleste av oss. Jeg lar diskusjonen som har gått (kritikken fra litteraturkritikerne) ligge på hyllen, bokbloggerne har kommet for å bli og i de nærmeste årene tror jeg vi kan forventet et enda sterkere bloggmiljø i Norge og internasjonalt.
Med dette, og en knallgod filmsnutt om og med min store heltinne, Martha Gellhorn, ønsker jeg dere en fredelig, god og boklig jul og alt det beste for 2013!
Kathrine Aspaas, kjent og kjær skribent, sangerinne, økonom og journalist har skrevet en annerledes og helt spesiell bok. I boken er hun åpen og ærlig, personlig, men ikke privat og hun byr på seg selv og snakker direkte til leseren.
Forhistorien
Jeg må spille med helt åpne kort, den observante leser vil se at undertegnede er en av flere som Kathrine Aspaas takker for bidrag i arbeidet med boken. Historien er som følger: I mai i år, en vakker Californina-morgen, fikk jeg en mail fra en venn som er en venn av Kathrine. Denne vennen, som er min bedre halvdel, skulle være leser på manuset og foreslo at hans lesende kjæreste, altså meg, kanskje også kunne være en leser. Som sagt som gjort. Inspirert av god Berkeley-steming, overdoser med mindfulness og Californisk raushet, svarte jeg at det ville jeg. Jeg trenger en uke - jeg er tross alt et travelt opptatt menneske, med forpliktelser både ovenfor jobb og barn. Og, sa jeg: hun må forberede seg på at jeg sier som det er. Hvis jeg syntes det er dårlig, ja da får hun ta tilbakemeldingene for det de er.
Jeg startet på manuset dagen etter, ved frokostbordet en søndag morgen. Som den begeistrede leser jeg er syntes jeg at første kapitel lovet bra, men sånn er det jo ofte. Og en bok som denne - midt mellom sakprosa og journalistikk - det skal være meget bra for å holde stilen gjennom hele svevet. Så jeg satt meg godt til rette med en kopp te og scrollet videre gjennom manuset. I god akademisk ånd hadde jeg aktivert kommentar-feltene og sa til meg selv at Aspaas får være Aspaas, hun er kul hun, men jeg skal gi seriøse og kritiske tilbakemeldinger. Snille og velmenende venninner og venner har hun nok av, ikke putt meg i den boksen (for å bruke forfatterens egne begreper).
Den gode leseopplevelsen
Jeg leste videre og så kom det: Den sjeldne følelsen, den leseopplevelsen som vi utrettelig jakter: jeg ble berørt. Beveget. Jeg lo. Og jeg gråt. Lenge. Teksten snakket til meg, den snakket om meg og den gjorde noe med meg. Jeg forsto noe om meg selv og om de andre. Om barna mine, kjæresten min, vennene mine, jobben min - å, så mye jeg forsto om jobben min og hva den gjør med meg - med oss, jeg forsto noe om livet mitt. Jeg forsto at jeg var feiltastisk, at jeg ikke er så verst, at det ikke er så farlig ikke å alltid få alt til, at jeg har min egen grisebinge og at den ikke er så møkkete som jeg var redd for og at jeg kan fortsette jobben med å rydde i den. jeg forsto at jeg var på rett vei og hvorfor jeg ikke var på rett vei og at det faktisk ikke gjør så mye. Og jeg forsto at det å være raus, ha et hjernehjerte, være feiltastisk, det er det alt handler om. Så enkelt. Og så vanskelig.
Aspaas bruker egne historier og er åpen om antidepressiver, si egen misunnelse, frykten for ikke å lykkes - og hun forteller hvordan hun i fin stil, faktisk i en klasse for seg selv, abdiserer. Ser ting med andre øyne. Ser seg selv med nye øyne. Og hun prater med folk som kan belyse verden og livet på andre måter enn hun er vant med. Hun snakker med kunstnere, prester, arktiekter og vitenskapsfolk. Hun bruker forskning på en måte som gir mening til meg som leser og forteller hva som påvirker oss, hvorfor det lønner seg å være raus og hvor feiltastisk vi er alle sammen. Hun snakker direkte til leseren. Uten at det blir klamt eller privat: hun ser oss, deg og meg, vi som leser boken. Og det er vidunderlig. Fra første til siste side.
Neida, jeg brukte ikke en uke. Jeg brukte søndagen. Jeg leste til det svimlet for meg, barna fikk klare seg så godt de kunne, middagen ble bestilt på døren og inntatt i stillhet, kun avbrutt av begeistrede utbrudd fra mor som leser og leser. Kathrine fikk en haug med mer eller mindre sammenhengende mail etterhvert som jeg leste. Fantastisk, dette er så bra, Herre Jeremia - hvor tar du det fra, jeg visste du var god, men herlighet.
Var den virkelig så bra?
Da jeg la meg for kvelden fikk jeg ikke sove, jeg var fullstendig ekstatisk. Dagen etter følte jeg at jeg hadde vært på rangel hele natten og hadde en følelse av uvirkelighet. Det har jeg opplevd før når jeg har for-lest meg, noe som ikke skjer ofte. Jeg bestemte meg for å vente en måned, ta boken frem igjen, lese den på nytt, for - tenkte jeg - det må ha vært meg, ikke boken, jeg lot meg rive med. For mye. Jeg må være grenseløs, mangle selvkontroll. Så da gjorde jeg det, jeg ventet.
Manus kom tilbake noen uker etter, med rettelser - blant annet de jeg hadde foreslått. Ikke så mange, men nok til at jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Og jeg satt meg ned igjen - leste og leste. Og forsto at dette er en sånn bok som man skal lese flere ganger. Det er en bruksbok, en hjelpebok både i gode og ikke så gode tider. Dette er boken jeg skal gi til alle vennene mine, som jeg skal ha på nattbordet og som jeg skal bruke. På samme måte som sist lo jeg, gråt jeg, ble berørt.
Årets beste?
Jeg har hatt mange flotte leseopplevelser dette året. Jeg har tatt meg tid til å fordype meg i Hemingway, amerikansk samtidslitteratur, mindfulness både som teori og praksis og reiselitteratur.Men den boken som står øverst på listen min er uten tvil Raushetens Tid. Jeg skal gi den til alle jeg gir gaver til i julepresang. Jeg gleder meg til å høre hva de syntes. Svigerfar, min egen far, naboen, venner og venninner, søstrene mine - dette er en bok for alle. Og jeg håper, kjære bloggleser, at du leser boken og at du får en like god opplevelse som jeg fikk. Dette er en av de bøkene som gjør at vi leser. Og til Aspaas, som jeg nå kaller Kathrine: tusen takk, Kathrine. Skriv mer, masse mer - i avisene, Alt for Damene, og ikke minst; skriv flere bøker. Du er rett og slett feiltastisk!
Det finnes masse reisemagasiner på markedet, noen kan kjøpes hos Narvesen, noen kan bestilles direkte fra magasinets nettside. Bladkongen.no tilbyr abonnementer, men jeg anbefaler å bestiller direkte selv, det er i noen tilfeller halve prisen eller bruk zinio (se lenger nede).
Reisemagasiner skal ideelt sett informere, gi kunnskap om destinasjonen, inspirere og være til hjelp. Lesern skal kunne lese magasinet og få reisetips til steder de kanskje ikke i utgangspunktet hadde tenkt å reise til, eller tips om et sted de ønsker å reise.
I Norge har vi flere norske magasiner. Tre av disse er Vagabond, Reis og Reise og Ferie. De to siste er helt greie, men har litt varierende kvalitet - de er litt ukebladaktig, Vagabond er bra. Jeg syntes av og til det er litt "internt", det er ofte de samme som skriver og de skriver ganske mye om seg selv og sine turer. Greit nok det, men jeg kunne ønske meg et litt større mangfold av skrivende vagabonder (det virker ikke helt enkelt å få noe inn der, men jeg har ikke forsøkt på "ordentlig" enda). Men de er gode på å variere reisemålene og det finnes noe for enhver smak. Jeg abonnerer på Vagabond og finner vanligvis gode og interessante tips der. Helge Baardseth er flink til å bruke litterære referanser, han hadde blant annet skrevet en side om Hemingway i et av de siste numrene som har kommet ut.
Det finnes masse internasjonale reisemagasiner. Jeg skriver om de jeg selv leser og kjenner godt - har du tips om et reisemagasin som du mener er veldig bra er det supert å få det inn i kommentarfeltet.
National Geographic Travel er en av mine favoritter. Fantastiske bilder, høy tekstlig kvalitet og mange spennende destinasjoner. På samme måte som National Geographic er det gode artikler som tilbyr det lille ekstra til oss lesere. Et annet bra blad er Lonely Planet sitt reisemagasin - det eneste jeg har å utsette på det er papirkvaliteten og at det ligger litt for nært reiseguidene tekstmessig. Men det er spennende destinasjoner og de er flinke til å bruke leserne. Lesere anbefaler sine destinasjoner og sender inn bilder. Det er bra! De legger ved små lommeguider i noen av utgavene og de er gode.
AFAR er et amerikansk reisemagasin som også er veldig bra. Det skiller seg litt fra de to andre fordi det har mye god fokus på USA, særlig i småspaltene. Hovedreportasjene er fra hele verden. Det er kanskje den amerikanske søsteren til Vagabond - liten stab, mange av de samme stemmene som går igjen og veldig bra - også for de leserne som ikke nødvendigvis hele tiden ser etter de neste reisemålene.
Jeg har papir-abonnement på Vagabond, Lonely Planet og National Geographic. Egentlig er det litt unødvendig, jeg har funnet en god nettside som selger magasiner som du kan lese på PC og Ipad. Hold deg unna Bladkongen og forsøk heller Zinio.com - da kan du handle de bladene du ønsker deg - også mange enkeltnumre. Jeg har for eksempel lastet ned Dream Trips fra Lonely Planet. Jeg betaler ca 120 kroner for et abonnement på AFAR, og i snitt 30-40 kroner for enkeltutgaver på feks GEO (et tysk og ok magasin, men kjøp enkeltnumre, ikke ta rubbel og bit). Disse prisene er under det halve av papirutgavene.
Oppsummeringen blir som følger: Vagabond er det mest oppdaterte og jevnt gode norske reisemagasinet. Jeg anbefaler pairutgaven - jeg har ikke funnet nettutgave - det betyr at hvis de har en elektronisk utgave er den altfor lite synlig, man finner det ikke. Det er et godt blad å bla i, mange ganger. Anbefales også som gave, ingenting er som å få et abonnement på et blad du ikke har tatt råd til å spandere på deg selv. Det koster 339 for et år, 599 for to år og 799 for tre år. Se litt på Reis og Reise og Ferie, det er mulig det passer bedre for ditt behov.
Av de internasjonale magasinene jeg har sett på er National Geographic Travel og AFAR de jeg liker best. AFAR har jeg på IPadet - det eneste som ikke er bra er at jeg må være online for å lese det. Av en eller annen grunn får jeg ikke flash reader på IPadet, antageligvis er det en god grunn for det. På PC skal det være mulig å laste det ned og lese off line. Lonely Planet? Jo - det er bra, men med mindre du ønsker å lese det hver måned kan det lønne seg å kjøpe enkeltutgaver gjennom Zinio.
Jeg har blogget om Hemingway's Cuba tidligere. Her er flere bilder fra besøket på Cuba. I og utenfor Havanna er han fremdeles veldig tilstedeværende.
Fra hotellet han bodde på i Havanna, Ambos Mundos. Her kan man besøke det faste rommet han hadde. Da Martha Gellhorn kom på hotellet og fikk se hvor rotete han hadde det der begynte hun sporenstrek å lete etter et sted de kunne bo. Så fant hun vakre Finca, pusset det opp (12 hjem pusset hun opp i løpet av livet) og de flyttet dit.
Hagen i Finca Vigia
Statuen som ble satt opp av ham i havnen i Cojimar.
Wrestling with life er et ordspill med dobbelt betydning. Hemingway slet med livet, særlig i de siste årene, men han elsket også å bokse - eller wrestling som boksing med litt godvilje kan forstås som. I denne DVDen møter vi forfatteren gjennom bilder og kommentarer fra mennesker som på en eller annen måte stod han nært.
Dokumentaren er god, men jeg tror kanskje man har mest utbytte av den hvis man først leser The Paris Wife og A Moveable Feast. Men hvis du ønsker deg en rask innføring i Hemingway og ikke har tid, lyst eller anledning til å lese bøkene er dette et bra alternativ. Det som var "nytt" i filmen, som ikke er i bøkene, er interjuene med Hemingways første og tredje sønn. Mens den første sønnen, som Hemingway fikk med Hadley, har hatt en trygg og god oppvekst, har sønnen han fikk med kone nummer 2, Pauline, hatt det tøft og bærer preg av det. Pauline hadde ikke utpregede morsinstinkter, hun var først og fremst opptatt av Hemingway. I tillegg syntes jeg at Martha Gellhorn kunne fått mer positiv omtale. I filmen kommer det frem at Hadley var den store kjærligheten for Hemingway og at hans siste kone Mary var en katastrofe. En ting var at hun ble gjennomalkoholisert, en annen var at hun tok han ut fra psykiatrisk da han var syk og hjem til Idaho hvor hun lot våper og ammunisjon ligge fremme og tilgjengelig. Ingen i filmen omtaler Mary på en positiv måte.
Det var godt å se dokumentaren fordi den viser den fine, gode Hemingway som folk lot seg forføre av. Han må ha vært litt av en karakter, med en fantastisk utstråling. I filmen uttaler en av vennene hans at han ga alt hvis han først fattet interesse for en person. Samme vennen forteller også at han ikke var den ideelle farsfiguren, fullstendig tilstede når sønnene var der, men helt fraværende når de var med mødrene sine. Ute av øye ute av sinn med andre ord.
Til tross for at mange av bildene som brukes i filmen er de samme som i fotobøkene om han, bidrar bøkene med noe ekstra ved at nære venner snakker om han. Vel verdt kjøp med andre ord.
Det er nesten for godt til å være sant, filmen om Hemingway og fantastiske Martha Gellhorn kommer i år. Her i USA kommer den 28.5. Dette blir (forhåpentligvis) årets film-høydepunkt og økt salg av og oppmerksomhet om Gellhorns fantastiske bøker og utrolige bragder. Jeg holder på med "Travles with myself and another" nå - stay tuned, bloggomtale kommer snart! Jeg kan allerede røpe at hun skriver ut av denne verden bra! Nicole Kidman har fått rollen som Martha
Highway One starter nord i California og går hele veien ned til Santa Barbara og nord for Los Angeles. Jeg har tatt denne ruten tidligere, og brukte over en uke med stopp underveis. Favorittstoppet den gangen var Laguna Beach, en nydelig liten by som beskrives blant annet av Graham Greene. I påsken tok vi en dagstur fra Berkeley til Santa Cruz på Highway 1. Vi kom oss ikke til Laguna, det hadde tatt mer tid, men vi fikk noen fine småstopp på veien og følelsen av dette uvirkelig, vakre landskapet.
Fiskeren gir assosiasjoner til Hemingway
Knokler fra en hval. Det er gode muligheter for Whale-watching på denne strekningen.
Santa Cruz
Peace and Love. California.
Det finnes mange gode ressurser for deg som vil ta denne strekningen. Coastal California fra Lonely Planet anbefales. Det finnes også mange nett-ressurser. Det er billig å leie bil i USA, og det er en fin vei å kjøre. Hvis man starter i nord (feks. i San Francisco) og har begrenset med tid er det lurt å ta kystveien ned og inner state hjem. Fra L.A til San Francisco på inne rstate tar det ca 7 timer, så returen kan fint tas i ett strekk.Anbefalte byer på vei ned er Carmel, Santa Barbara og Laguna Beach. Og selvsagt en svipp innom Hollywood, L.A og Universal Studios.
