Vigdis Hjorth - Tredve dager i Sandefjord

Vigdis Hjorth kjører i fylla og i tillegg til en klekkelig bot og tre år uten førerkort får hun tredve dager i Sandefjord fengsel. Det blir det bok av.

I boken heter romanpersonen Tordis. Hun tilhører middelklassen, har et kreativt yrke og et ikke så lite snev av kultursnobberi. Det er med andre ord ikke noen liten straff hun gis. Frihetsberøvelse, kontroll og disiplinering - mekanismer vi som beveger oss i middelklassen har liten erfaring med, men desto flere stigmaer knyttet til forestillingene om hva fengsel er og hvem mennesker som havner i fengsel er.

Tordis har det tøft i fengsel, men hun takler det etter sigende bra. Hun tilpasser seg. Hun passer seg for å tråkke over grenser hun tenker at må være der. Hun ber ikke om at TV2 eller TVNorge byttes til NRK1 eller NRK2. Hun sier ingenting om at hun kjenner en del av de menneskene som det står om i Se og Hør-bladene som ligger rundt omkring.

Boken har ikke fått supre anmeldelser, meg leser denne boken som en viktig og veldig god bok av Hjorth. Kritikerne mener at den er stillestående, helt frem til den er nesten slutt. Jeg tenker at det er bra - teksten følger livet, og livet i fengselet er åpenbart meningsløst og stillestående. Når hun kommer ut endrer teksten seg, og det tekstlige rommet for andre typer og virkelige (personlighets)konflikter trer igjen frem.

Hjorth skriver at fengselet er som å ta en pause fra samfunnet og seg selv. Hun reflekterer mye over seg selv og ser sitt eget liv i kontrast til de andre innsatte. Fordommene mot dem har hun med seg, men hun retter dem mot seg selv, og ikke medfangene.

Tordis er edru i tretti dager og i begynnelsen er det uvant å våkne uten bakrus. Når hun kommer ut går hun rett på puben for å drikke seg full, klokken 9 om morgenen. Det er noe sårt og trist over en slik beskrivelse av alkoholisme, og jeg sitter igjen med denne sårheten og tristheten etter å ha avsluttet boken. Drømmen om en skadet hjort som ligger i gangen. Tordis som blir Vigdis.

Vigdis Hjorth kritiserer et meningsløst fengselssystem i boken, men i like stor grad beskriver hun et liv som hun ofte fremstiller som godt og meningsfult. Når jeg leser det hun skriver mister denne selvfremstillingen troverdighet og jeg får medfølelse med forfatteren. Bakrus er kjipt, og det er kjipt når et godt og kontrollert forhold til alkohol går over til å bli et forhold som ikke er bra for den som drikker. Og forholdet Tordis/Vigdis har til alkohol er åpenbart av det destruktive slaget.

Boken anbefales. Se også på boken til Michel Foucault, Overvåkning og straff. Hjorth beskriver fra innsiden det Foucault kritiserer fra utsiden.

God bok!