onsdag 21. september 2011

Imot naturen - Tomas Espedal

En kan mene hva en vil om alle de dustete tingene Espedal har sagt det siste året, og jeg er i den kategorien som gir han helt fnatt, men dette er vanvittig bra! En godt voksen (jeg er ikke med på at 48 er aldrende) mann og en pur ung kvinne forelsker seg. Og så går det som det må. Kvinnen tar til vettet, mannen ser det ikke komme, og Espedal har kjærlighetssorg så det griner etter, som de sier i Bergen. Og det blir det stor litteratur av.

Espedal nærmest legger seg naken foran leseren, ut med alt gørret, frem med selvhevdelsen som han er så knallgod på og mange henvisninger til klassisk litteratur. Selvhenførte Espedal skriver så det er en fryd.

Mannen er full av paradokser. Det som oftest trekkes frem er at han regner seg som arbeiderklasse, til tross for at han nekter å arbeide - i arbeiderklasseterminologi. Han skriver. Drikker. (Og går). Han går i dress, barberer seg sjeldent og fremstår på en måte som folk i arbeiderklassen aldri ville ha gjort. Det er fantastisk.

Utgangspunktet er altså at denne unge, vakre og tydeligvis kloke kvinnen forlater rekkehuset i Øyjorden. Hun forlater Espedal nesten samtidig med at datteren flytter til kjæresten i Oslo. Kvinnene forlater Espedal, og han har blitt forlatt før - av Agnethe som vi har lest om i tidligere bøker og møter igjen nå. Og Espedal blør og gråter, drikker og dropper dusjen. Han er en helt! En litterær macho uten sidestykke. Og jeg lar meg villig (litterært) forføre.
Espedal kommuniserer (selvsagt) med Knausgård, en annen litterær macho. Hvis jeg hadde fått anledning til å velge en av dem (dream on) hadde det uten tvil blitt Knausgård. Han er litt snillere, mer selvkritisk og ikke så til de grader opptatt av å fremstå som like kul i alle sammenhenger.

Janne (Espedal) og Linda (Knausgård), to sterke, flotte kvinner som (antageligvis ufrivilig) blir skrevet inn i offentligheten. Og som (kvinnelig) leser kan jeg bare lure på hvorfor de har valgt som de har gjort i valg av mann. Men god litteratur blir det. Espedal skriver som vanlig ute av denne verden bra. Sett av to ettermiddager, i ro og fred og bare nyt! Menn, unge, vakre kvinner og alle oss kulturkjerringer som Espedal ikke kan utstå. Hvis du ikke har lest Imot kunsten får du dobbelt leseglede.

Anbefales hjertelig!

God bok!

6 kommentarer:

  1. Men dette er jo kjempeinteressant! For jeg ser en viss likhet med den forrige boken du skrev om (Exit Ghost) i at begge handler om eldre menn som forelsker seg i yngre kvinner. Den ene boken tiltaler deg ikke og den andre tiltaler deg masse. DET skulle jeg gjerne höre noen refleksjoner om! :-)

    SvarSlett
  2. Jeg har ikke lest noe av Espedal enda, så har veldig mye å se frem til da:-) Har du lest Gå? Har planer om å starte med den nemlig.

    SvarSlett
  3. Spectatia: det er helt sant! Og jeg tenkte mye på det da jeg leste Espedal. Forskjellen mellom dem er flere: Espedal er yngre og han objektiviserer ikke Janne å¨samme måte som Nathan objektiserer de kvinnene han omtaler. Espedal har et litterært "blikk" som Nathan mangler og hos Espedal handler det om sorgen og refleksjonen over å bli eldre (50). Espedal demper det hele "ned" og det blir en del av en større helhet.
    Silje: jeg likte godt GÅ. Jeg liker alt jeg har lest av han. Du har mye å glede deg til!

    SvarSlett
  4. Takk for kjempeinteressant omtale av en bok jeg har gått og ventet på at noen skulle omtale! Du har overbevist meg: denne boka må jeg rett og slett ha! Jeg har bare lest "Imot kunsten" av samme forfatter tidligere, og den likte jeg svært godt!

    SvarSlett
  5. Artig å höre, Janke! Det er å kunne reflektere sammen på denne måten, selv om man ikke er enige (for det er jeg selvfölgelig ikke nå heller - verken når det gjelder mangel på litterärt blikk eller sorgen/refleksjonen over å bli eldre), jeg synes det er allt for lite av blant litteraturbloggerne generellt. Dette gjör en blogg lesverdig, for da er det liksom noen vits med å lese og tenke og kommentere, ikke bare jatte med. :-)

    SvarSlett