Det store huset, som er en nydelig metafor som jeg ikke skal røpe betydningen av, er flere historier som alle kretser rundt en stor skrivepult. Pulten har hatt mange eiere og vi møter noen av disse i boken. Pulten har vært i ulike deler av verden og i tillegg til at vi møter enkeltmennesker gir boken et overordnet perspektiv som knyttes til forholdet mellom familie og enkeltmenneskers liv og den politiske verden de lever i.
Vi er i New York, London og Jerusalem. Det store politiske bakteppet er jødenes forferdelige skjebner under andre verdenskrig. De psykiske kostnadene disse hendelsene hadde for disse menneskene gjenspeiles blant annet i jakten på møbler, bilder og smykker som ble konfiskert i jødiske hjem. To generasjoner etter krigen er betydningen av å få tilbake noe av barndommen og/eller forfedrenes materielle gjenstander fremdeles stor.
I tillegg til det materielle beskriver Krauss forholdet mellom generasjoner, barn og foreldre, mellom søsken og mellom mann og kvinnne. Hemmeligheter som ligger der, som stenger eller som åpner opp for relasjoner.
Krauss skriver vakkert og levende. Karakterene er troverdige og unike. Boken ga meg assosiasjoner til en annen stor leseopplevelse, Glassrommet av Simon Mawer.
Her er et utdrag fra boken:
Sengen en mann minnes som stedet der hans sjel ble gjennomrystet, er for en annen bare en seng. Og når den knekker eller blir umoderne eller han ikke har bruk for den lenger, kaster han den. Men mannen som opplevde at akkurat hans sjel ble gjennomrystet, føler at han må ligge i akkurat den sengen før han dør. Han oppsøker meg. Det er noe med øynene hans, og jeg forstår ham.
(...)
Vi, hver og en av oss, lever for å hegne om vårt fragment, i en tilstand av evig sorg og lengsel etter et sted vi bare vet at en gang fantes, fordi vi husker et nøkkelhull, en gulvflis, slitasjen på terskelen under en åpen dør.
Anbefales på det varmeste!
God bok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar