Lars Ove Seljestad - Fjorden

Debutboken til Seljestad, Blind, gjorde stor lykke hos denne leseren da den kom for 6 år siden. Jeg har ikke lest de to titlene som kom etter Blind; Bastard og Frægd. Men Fjorden kunne jeg ikke la ligge på vent, den har fått gode anmeldelser og jeg leste at den var på linje med Blind.

Tematikken er eksistensiell, trist og tung. Den handler om en mann som snart fyller 50 år som sitter ved sin døde far og filosoferer over hvorfor forholdet mellom dem ble som det ble. En bok om far-sønn forholdet - jeg grep meg i å savne en bok der en datter filosoferer over forholdet til sin far, og hvor annerledes det kanskje ville blitt.

Sønnen, som altså er hovedpersonen, minnes hendelser knyttet til oppveksten. Særlig en episode får mye plass, den gang da sønnen som på det tidspunktet var 8 år får bli med faren for å hente den nye båten deres som de sammen skal kjøre hjem.

Seljestad skriver glimrende, han er utrolig god på å sette ord på følelser som mange kan kjenne igjen. Ugreie følelser som han ikke evnet å sette ord på da han var en liten gutt, men som nå er følelser, uttrykt i et voksent språk, som vi kan identifisere oss med, kjenne igjen eller forstå - uavhengig av eget forhold til far (eller mor for den saks skyld).

Seljestads romanperson reflekterer over hvem han selv ble som far til sine egne barn, hvordan han har vært som sønn, og hvordan livet hans har blitt. Heftig lesning. Les bare her:

Då eg flytta fra sønene mine, blomstra dei opp. Sett frå min nye ståstad såg det ut som om dei folda seg ut, blei mer sjølsikre. Over tid tok dei meir plass i livet.
Var det mitt nærvær som hadde halde dei nede? Var det slik at mine forsøk på å vera far, på å gi dei omsorg og kjærleik, virka mot si meining? Stod eg i vegen for dei? Tynga eg dei ned? Øydela eg for dei?
Var det slik mellom meg og sønene mine som det var mellom far min og meg? At vi skygga for kvarandre? At vi ikkje fekk det til, sjølv om vi ville?

Seljestad skriver på nydelig Odda-dialekt, akk så vakkert!
Anbefales!

God bok!