Tove Jansson - Den ærlige bedrageren

Noen mener at dette er den beste boken Tove Jansson skrev. Den handler om to kvinner som på hver sin måte står på "utsiden" av samfunnet, og møtet mellom disse to. Den ene er en rik, eldre barnebokforfatter. Den andre en ung kvinne som har ansvaret for sin yngre bror. De er fattige og ordknappe, sære og annerledes.
Vel - disse kvinnene møtes. Anne, den rike kvinnen, bor alene i et stort hus og hit vil Katri, den fattige kvinnen flytte.

Dette var ikke en bok etter mitt hjerte. Både innhold og innpakning var skrale greier. Vi kan ta det første sist: hvorfor i all verden har ikke forlaget vasket teksten før den trykkes? Boken har ikke en, men mange skrivefeil. Det er alltid frustrerende å lese bøker som har sånne irriterende småfeil hist og pist.

Selve historien er tynn. Det er mulig at det skal ligge en dypere mening her, men alt blir så overtydelig at det er vanskelig å reflektere så mye over det en leser. Hunden som blir temmet og som streifer vill i skogen. Båten som skal betales av Katri. Kaninene. De stumme menneskene som plutselig viser sitt sanne jeg og en voldsom aggresjon bølger frem. Nei, denne boken var i bunn og grann totalt uinteressant, kjedelig og platt. Spørsmålet er om den hadde blitt antatt hvis det ikke var for at det var Tove Jansson som skrev den. Jeg var så klønete at jeg klarte å bestille to av den. Da de kom tenkte jeg at jeg kunne bruke den ene som gave i en eller annen forbindelse. Det kan jeg ikke - denne komme ikke gjennom sensuren hos Jegleser.

Anbefales ikke. Les heller Sommerboken av samme forfatter.