Siri Hustvedt - Sommeren uten menn

Siri Hustvedt. En av de virkelig "store" i betydningen leseopplevelse. Først var det Blindfolded (Med bind for øynene), deretter Det jeg elsket. Begge bøkene var sjelsettende lesing den gang jeg leset bøkene. De siste bøkene derimot, har ikke vært de helt store opplevelsene.


I Sommeren uten menn  møter vi Mia, 53 år. Etter 30 års ekteskap finner mannen en annen og flytter uut. Mia får et akutt sammenbrudd og blir innlagt. Etter noen vanskelige uker reiser hun hjem til hjembyen, der mor er på aldershjem, og tilbringer sommeren der.

Boken tar opp et tema som vekker denne leserens interesse: voksen kvinne blir forlatt av mann, kvinnen starter med å være langt nede, men etter en tid kommer hun seg på beina igjen, sterkere og kanskje mer lykkelig enn før. Et ganske tradisjonelt forløp som ofte slåt godt an hos kvinnelige lesere. Om vi ikke har opplevd det samme er det en mareritt lignende tilstand som mange av oss frykter. Det kan derfor være godt å lese bøker der det verste tenkelige skjer, men det ender allikevel godt.

Vel - som stort Hustvedtfan var det med begeistring jeg plukket opp boken i bokhandelen. Boken er krydret med små tegninger tegnet av forfatteren, festlig - dog litt ute av en større sammenheng. Men det passerer. Historien kretser om kvinner i alle aldre: datteren til Mia, moren og hennes venninner på aldershjemmet, nabokvinnen som har en agressiv ektemann og to små barn, jentene på poesikurset Mia holder - pubertale og hormonelle tenåringer som (selvsagt) representerer kvinne kvinne verst. Kvinner i alle fasonger og livsfaser - en historie uten menn -dog spiller den troløse ektemannen (selvsagt) hovedrollen som objekt for lengsel, smerte og pinsler.

Hustvedt skriver ok, intet mer. Handlingen er tildels forutsigbar og tildels ikke troverdig. Særlig gjelder dette den gamle damen med de vanvittige broderiene. Handlingen er hoppende og Mia virker til dels surrete og forvirret. Men det som er verst er at Hustvedt driver med en hemningsløs name-dropping. Alle skal med - fra Kant til Freud. Dette er kvinne som kjenner sine filosofer (alle  mannlige). Jeg blir irritert når jeg leser - det ødelegger rytmen i teksten og jeg fatter ikke dette tilsynelatende behovet for å være så intellektuell. Det blir helt feil, og det er ekskluderende for mange lesere - hun skriver såpass lite om de ulike filosofene at du må kjenne dem for å få meningen med at de er der. Jeg opplever at Hustvedt har et behov for både å skrive en historie og samtidig understreke at dette er en feministisk roman legitimert gjennom en lynintro om hvordan kvinner har blitt forstått opp gjennom tiden.

Boken er grei nok. Jeg har tenkt mye på den og historien om Mia. Men. Det holder liksom ikke helt inn til mål. Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen. Den er ikke i nærheten av Blindfolded og Det jeg elsket. Det er en roman som for denne leseren illustrerer Hustvedt behov for å være "flink pike" - hun har lest leksen sin. Med andre ord: jeg er litt skuffet (det er en understatement, jeg er skuffet).

Anbefales under tvil til ihuga fans mens vi venter på noe enda bedre.
God bok!