mandag 22. november 2010

Snø - Orhan Pamuk

Ka, en tyrkisk poet som har flyttet til Frankfurt er tilbake i Istanbul i forbindelse med sin mors begravelse. Han har hørt at flere kvinner har begått selvmord i byen Kars. Han har også blitt fortalt at den vakre Ipec er skilt, og med et ønske om å få med seg Ipec tilbake til Frankfurt som sin kone, reiser Ka til Kars. Påskuddet for å reise er at han skal skrive om pikene som tar selvmord, for en tysk avis.

Romanen er ufattelig kompleks, og vi blir presentert for en by og en (manns-)kultur som er helt ukjent og fremmed. Det snør i kars, det er kaldt, folk er fattige, og i opprør til de sentrale myndighetene i Ankara som forbyr jenter som går med slør å gå på skolen. Konflikten mellom det sekulariserte Tyrkia og den reaskjonære muslimske befolkningen teamtiseres på ulike måter gjennom hele boken. En annen slående side ved lesningen er kvinnenes rolle - og mannens behandling av kvinner.

Jeg må innrømme at jeg blir deprimert av å lese denne boken. Det er så usannsynlig håpløst, meningsløst, voldelig og annerledes. Samtidig er det så langt fra det Tyrkia vi møter som turister i metropolen Istanbul og i møte med tyrkere her i Norge. Etter årevis med forskning om demokratisering og medborgerskap blir det hele grelt og fullt av motstand mot de verdiene vi i vesten tror er riktige og viktige.

På en konferanse i London denne helgen traff jeg noen (vestlige) forskere som har Tyrkia som forskningsfelt. Noen av disse bor i Istanbul, har reist rundt i hele Tyrkia - og vært i Kars. En av dem jobber sågar på samme universitetet Pamuk jevnlig foreleser på. De forsikret meg om at dette var den mest depressive boken til Pamuk, at den var viktig for forfatterskapet hans og at jeg hadde mer lystig lesning foran meg når jeg gikk over til andre av bøkene hans. Jeg håper det er riktig. For tiltross for at han skriver vakkert og godt, temaet er interessant: dette blir i overkant depressiv og krevende lesning. Jeg har også blitt smertelig klar over hvor vanskelig det er å forstå reaksjonær islamisme - på samme måte som jeg ikke klarer å forstå reaksjonær og fundamentalistisk kristendom. Det skal være litt motstand i leseprosessen, men dette var heftig.

Jeg leser Pamuk av flere grunner, en av de viktigste er for å forstå Tyrkia. Nå håper jeg at de neste bøkene viser et Tyrkia fylt av optimisme og pågangsmot, et Tyrkia som ser Istanbul som sin by og som omfavner alle de pluralistiske og kosmopolitiske verdiene Istanbul preges av. Til tross for dette: det er en bok jeg likte veldig godt, og som skiller seg ut på mange måter fra mer "mainstream" litteratur.

Anbefales!
God bok!

7 kommentarer:

  1. Interessant at Pamuk ikke plasseres i kategorien "mainstream". Tross alt er han jo en av de mest markedsførte forfattere de siste årene. Av en eller annen grunn skremmes jeg ikke av bokens øyensynlige tunghet. Det er nesten så det frister ekstra, men kanskje språket framstår like tungt som innholdet?

    SvarSlett
  2. Enig i at *Snø* var tung, men etter å ha lest det meste av ham som er i norsk oversettelse vil jeg si at han alltid krever en del av leseren, men har også alltid svært mye å gi.

    SvarSlett
  3. Geir: nei - språket er overhodet ikke tungt. Han skriver veldig bra, det er selve handlingen som er tung. Eksistensielt.
    Torbjørn: enig!

    SvarSlett
  4. Torbjørn: jeg har bare lest denne, men jeg er enig når det gjelder Snø. Hvilken liker du best av de du har lest?

    SvarSlett
  5. Hm...jeg har hatt lyst til å lese Pamuk, men tror ikke denne er for meg akkurat nå. Håper du leser med Janke, så kan jeg fange opp en tittel jeg kan lese etterhvert.

    SvarSlett
  6. Jeg skal lese mer, Knirk - og finne en som jeg tror du vil like!

    SvarSlett
  7. Jeg har lest "Snø" og er nettopp ferdig med "Uskyldens Museum". Sistnevnte bok er en av de mest forunderlige og vakreste bøkene jeg har lest.

    SvarSlett