I dagens Klassekampen intervjues forlagsredaktør Vidar Kvalshaug fra Kagge forlag. Han hevder at en kvinne ikke kunne skrevet MinKamp bøkene (Knausgård). Dette er en tanke som har slått meg fra lesningen av bok 1 - og frem til den boken jeg leser nå, nummer 3. Jeg er ikke enig med Kvalshaug kritikk av selve tekstene, men jeg er helt enig med han i at en kvinne antageligvis ikke kunne skrevet disse bøkene. Først og fremst fordi kvinner oftere anklages for intimisering enn menn. Det er interessant at det fremdeles er så mange begrensinger for kvinner, og så stor frihet for menn.
Knausgård skriver om situasjoner som både menn og kvinner kjenner seg igjen i. En ting er de familemedlemmene og vennene han utleverer. En annen ting, og kanskje viktigere, er hvordan han beskriver det å være far. Overgangen fra ikke å ha barn, til å få det, er kolossal og individuelt dyptgripende. For dagens moderne kvinner, med høy utdanning og ambisjoner, er det å få barn antageligvis livets største eksistensielle paradoks. Man går fra å være noe, til å bli noe helt annet. Det mest dyptgripende er for mange at dette ikke er et tema som kan løftes frem. Temaet undergraver kvinnen som "den gode mor". Derfor er det nesten sjokkerende at Knausgård tar det opp, og legitimerer det, på den måten han gjør i boka. Han gjemmer seg bak kunstner-rollen, en rolle de færreste av oss kan bruke.
Aarø kommenterer Kvalshaug, og mener at kvinner ikke er så selvhøytidlige som menn. Hun sier at "mange kvinner ville tenkt at dette er for dagligdags til å være interessant for andre". Dessuten, mener Aarø, er mange kvinner mer hensynsfull enn menn, og ville ikke ha utlevert andre slik Knausgård gjør.
Dette til tross, jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i noen av de temaene Knausgård tar opp. Det er noe av det som gjør bøkene så interessante, viktige og ekstremt leseverdige. Bøkene er på mange måter et pardigmeskifte i norsk litteratur, og det blir spennende å se om dette utvider grensene for hva også kvinner kan skrive, og hvordan kvinnelige forfattere eventuelt bruker denne utvidelsen.
Interessant, dette.
SvarSlettDu har vel lest Stian Landgaards refleksjoner om Min kamp 2?
http://www.landgaard.no/2009/11/14/min-kamp-2/
Interessant innlegg! Tankevekkande.
SvarSlettSpectatia: nei, den har jeg ikke fått med meg. Takk skal du ha!
SvarSlettMange gode poenger her, det vil opplagt kunne bli mange viktige diskusjoner på grunnlag av MK. Har ellers nettopp lest et innlegg i Ainas blogg som viser til en anmelder i Morgenbladet som mener å vite at MK er ren fiksjon! Det må da være Morgenbladet som nok en gang synes å mene at det viktigste er å mene noe annet enn alle andre - eller?!
SvarSletthttp://www.dagsavisen.no/kultur/article457573.ece
SvarSlettDagsavisen er også "på" - naturligvis.
Jeg er litt enig i Aarøs kommentar som blir sitert her. På det mer overordnede planet synes jeg Vigdis Hjorth er en god forfatter, men for meg blir det merkelig hvis noen mener at hun hadde vært en like stor forfatter som Knausgård dersom hun hadde vært mann. Den nåværende forfatteren som kanskje i størst grad er blitt kritisert for å skrive klaustrofobisk og intimt er vel Ørstavik, og der kan det godt hende at en del av kritikken mot Knausgård-resepsjonen er velplassert. Men Ørstavik er tross alt en veldig anerkjent forfatter, etter mitt syn kanskje til og med overvurdert. En annen kvinnelig forfatter som skriver detaljert om hverdagslivet er Trude Marstein, også veldig anerkjent (og en av mine absolutte favoritter, helt på høyde med Knausgård). Når Knausgård får større oppmerksomhet enn Marstein kan det vel dels skyldes at han er mann, men jeg tror det mer skyldes det absurd storslagne ved prosjektet - 3000 sider - samt at det nok dessverre også skyldes forventningen om at dette er noe personlig-privat. Marstein gir ingen slike antydninger, mannlige fortellerstemmer er for eksempel like vanlige som kvinnelige (og enerådende i "Elin og Hans").
SvarSlett