Banana Yoshimoto

Jeg fant frem til Banana Yoshimoto da jeg lekte meg med det litterære kartet. På kartet får hun selskap av blant andre Gavalda, Anne Tyler og Jane Smiley. Jeg bestilte en tittel som består av to noveller: Hardboiled og Hard Luck.

Yoshimoto er etter det jeg kan lese på nettet en populær forfatter i Japan. Hun kommer fra en kreativ familie, faren er en velkjent poet og søsteren tegner tegneserier. Hun tok navnet Banana fordi hun elsker bananblomsten (!) og slo igjennom med sin første bok som het Kitchen, i 1984. Den er senere filmatisert.

Både Hardboiled og Hard luck handler om tap. I begge historiene er det en kvinne som står fortelleren nær som dør. Begge historiene er dypt japanske, i den forstand at naturen, etterlivet og det åndelige har sentrale roller i historiene - uten at de av den grunn blir new age aktige, eller merkelige. På en måte er det trekk ved historiene som gir assosiasjoner til Murakami - det triste, ensomme, faen i voldske og søkende mennesket som vi også finner i hans fortellinger.

For meg er dette et nytt bekjentskap, som skal utvides. Neste bok blir antageligvis Kitchen (1988) og Argentina Hag (2002).

Anbefales for andre Japan-elskere, deg som liker noveller, og litteratur som overasker på den "stille" måten.

God bok!

Den onde greven - krypdyrkammeret

Dette er den andre boken av Lemony Snicket.
Nå har mr.Pho funnet ut at grev Olaf har onde hensikter og vil arestere han men han rømmer. Nå flytter barna til en ukjent onkel. Han heter montgomeri montgomeri men vil han skal kalle han onkel Monty og er en snill og hensynsfull mann som er ekspert på krypdyr og vil at barne skal bli med han til Peru for og studere slanger. Han viser dem krypdyrkammeret som er et rom i kjelleren med en så diger dør at han må stå på for og rekke til håndtaket. Assistenten til onkel Monty som skal bli med til Peru forsvinner og de må finne en ny assisten. En dag mens onkel Monty er i byen kommer den nye assistenten. barna løper ned trappen for og hilse på han. da han tar dem i hånden og ser dem i øynene synes barna det noe kjent med det glimte i øynene hans...

denne boken er fenomenal og en mye mer tragisk og trist en den første boken av den onde greven serien

Freiafrida-98

Den onde greven - en grufull begynnelse

Jeg har netopp lest en bok som er skrevet av Lemony Snicket.
den handler om de veloppdragene søsknene Violet, Klaus og Sunny Baudelaire som mister foreldrene i en brann. De bor først hos en gammel venn av foreldrene med navn mr.Pho. Den nye vergen er en fjern sletning som kaller seg grev Olaf og en tatovering formet som et øyne på ankelen. Etterhvert merker søsknene at han ikke er en engel... De finner ut at han har onde hensikter og de må bruke evnene Violet (14 år) har som finner opp masse rare ting, Klaus (12 år) som har kunskap fra alle bøkene han har lest og Sunny som har sylskarpe tenner og biter i alt og alle.

Denne boken er veldig trist og bra og hvis du leter etter en koselig bok så IKKE les denne.

Freiafrida -98

Thauke2read's Nobelstafett

Thauke2 har startet en stafett, og nå fikk jeg stafettpinnen av Bai. Utfordringen er å peke på en forfatter som jeg mener er verdig Nobelprisen i litteratur. Jeg har ikke sett på listen over de som offesielt er foreslått, men regner med at min mann er på den.

Thauke2 foreslår Munro.

Bai foreslår vår egen Fosse.

Jeg skulle ønske jeg kunne foreslå en kvinne, men siden dette er en helt og fullstendig subjektiv stafett, står valget mitt mellom ikke mindre enn fire menn. Den ene er Auster, den andre er Murakami. Når jeg tenker meg om hadde det vært spenstig å få Hal Hartley, men det blir antageligvis for smalt. Og så er det selvsagt vår egen Knausgård. Men jeg får vel ta et edruelig valg, verden er kanskje ikke helt klar for at Knausgård får prisen. Enda.

Jeg velger meg Murakami. Han er uten tvil en av de forfatterne som har gitt meg de største leseopplevelsene, og som jeg tror appellerer til mange mennesker. Men valget er under tvil, hvis det hadde vært en delt førsteplass hadde det blitt Murakami og Auster. Jeg er jammen glad jeg ikke sitter i Nobelkomiteen :-)



Jeg gir stafettpinnen videre til Thomas J.R. Marthinsen.



Og igjen; god jul og godt nyttår!

Ingen jul uten Bugge Wesseltoft!

God litterær og barnlig jul!

Jeg er enda ikke helt ferdig med Knausgård nummer 3, jeg forsøker å lese den veldig sakte, slik at den varer lenge. Det som virkelig gjør inntrykk med boken er å lese om hvor redd lille Knuasgård er for faren sin. Han er en mann som ikke nøler med å vri øret på sønnen, gi han lusinger og ydmyke han. Det er fryktelig lesing, og jeg reagerer med sinne på den måten noen voksne behandler barn. Vi er heldigvis over den tiden da barn ble betraktet som uferdige, små voksne, og for de fleste av oss virker det helt uvirkelig at barn behandles som noe annet enn selvstendige individer med krav på respekt og anerkjennelse.

Vi går inn i en høytid som betyr mye for barna, og som først og fremst er for fred, samvær og hygge. Derfor, kjære leser, la det være julens mantra at det er en høytid der vi virkelig ser barna. Våre egne barn, andres barn, ja alle barn. Å lytte til barns fortellinger, se deres verden og virkelighet, og å være sammen med dem, kan toppe en virkelig god leseopplevelse. En kjent, men allikevel ukjent verden, der perspektivene ofte er klarere, enklere, ærligere og renere, enn hos oss voksne.



Med dette ønsker jeg dere alle en god, barnlig og litterær jul!

Kvinnelige forfatteres begrensninger?

I dagens Klassekampen intervjues forlagsredaktør Vidar Kvalshaug fra Kagge forlag. Han hevder at en kvinne ikke kunne skrevet MinKamp bøkene (Knausgård). Dette er en tanke som har slått meg fra lesningen av bok 1 - og frem til den boken jeg leser nå, nummer 3. Jeg er ikke enig med Kvalshaug kritikk av selve tekstene, men jeg er helt enig med han i at en kvinne antageligvis ikke kunne skrevet disse bøkene. Først og fremst fordi kvinner oftere anklages for intimisering enn menn. Det er interessant at det fremdeles er så mange begrensinger for kvinner, og så stor frihet for menn.

Knausgård skriver om situasjoner som både menn og kvinner kjenner seg igjen i. En ting er de familemedlemmene og vennene han utleverer. En annen ting, og kanskje viktigere, er hvordan han beskriver det å være far. Overgangen fra ikke å ha barn, til å få det, er kolossal og individuelt dyptgripende. For dagens moderne kvinner, med høy utdanning og ambisjoner, er det å få barn antageligvis livets største eksistensielle paradoks. Man går fra å være noe, til å bli noe helt annet. Det mest dyptgripende er for mange at dette ikke er et tema som kan løftes frem. Temaet undergraver kvinnen som "den gode mor". Derfor er det nesten sjokkerende at Knausgård tar det opp, og legitimerer det, på den måten han gjør i boka. Han gjemmer seg bak kunstner-rollen, en rolle de færreste av oss kan bruke.

Aarø kommenterer Kvalshaug, og mener at kvinner ikke er så selvhøytidlige som menn. Hun sier at "mange kvinner ville tenkt at dette er for dagligdags til å være interessant for andre". Dessuten, mener Aarø, er mange kvinner mer hensynsfull enn menn, og ville ikke ha utlevert andre slik Knausgård gjør.

Dette til tross, jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i noen av de temaene Knausgård tar opp. Det er noe av det som gjør bøkene så interessante, viktige og ekstremt leseverdige. Bøkene er på mange måter et pardigmeskifte i norsk litteratur, og det blir spennende å se om dette utvider grensene for hva også kvinner kan skrive, og hvordan kvinnelige forfattere eventuelt bruker denne utvidelsen.

Desember

Det går litt tregt på bloggfronten for tiden. Desember er måneden for alt man burde ha gjort tidligere på året. Gavekjøp, sammenkomster på skole og fritidsaktiviteter, sensurering av uttallige eksamensbesvarelser og semsteroppgaver, julebakst, og diverse andre juleforberedelser - alt legges til desember. Jeg kommer sterkere tilbake - er godt i gang med Knausgårds nummer 3. Se forøvrig Klassekampen, de har kjørt noen veldig gode artikler og anmeldelser av Min Kamp-bøkene.

Mens vi venter på Knausgård nummer 3

I ventetiden til nummer 3 av Knausgård, har jeg forsøkt meg på litt av hvert annet. Blant annet Ambjørnsens siste. Men det går ikke. Alt annet enn Knausgårdblir platt, uvesentlig og "vanlig". Derfor: ufrivillig lesepause. Nå har jeg to ting å se frem til. For det første bind nummer 3. De sa den skulle komme 1.12. Så ble det flyttet til i dag. I dag sier de i morgen eller på lørdag. For det andre, Nordisk råds litteraturpris. Det må bli Knausgård? Jeg kan ikke tro noe annet. Ikke at det betyr all verden, men denne gangen virker valget så selvsagt.

Når det gjelder Ambjørnsen. Jeg har lest mye av han, og har kost meg med det. Men i går slo det meg at bøkene hans i bunn og grunn ikke er noe spesielt. Det er ikke bøker som ryster meg, eller som jeg tenker masse på etter at jeg har lest bøkene. Elling-serien var festlig, men jeg syntes ikke den er bedre enn f.eks Ragde sine bøker om svinebonden i Trøndelag. Og det får meg til å tenke litt over hvordan jeg egentlig aldri har tatt Ragde ordentlig seriøst. Men det har jeg med Ambjørnsen. Er det fordi han er mann, langhåret, bor i Tyskland og opptrer som en "seriøs" forfatter. Og Ragde, som tyller i seg vin (Ambjørnsen drikker da veldig mye han også..), er bestis med Unni Lindell og som ofte er politisk ukorrekt? Som om det skulle ha noe å si for kvaliteten på bøkene hennes? Hva sier det i så tilfelle om meg som leser? At jeg er proppet med fordommer? At jeg må like forfatteren - både som person og som offentlig person? Da er jeg ute å kjøre.

Sennett kaller dette for intimitetstyranniet. Det at vi vet for mye om det private, noe som går på bekostning av det offentlige. Men hvis jeg følger denne tanken - hjelp! - hva da med Knausgård? Er ikke det intimitetstyranniet på sitt verste? Både ja og nei - men hvis jeg vender meg til min favorittfilosof, Hannah Arendt, så er det offentlige det samme som det som er relevant. Og det litterære prosjektet til Knausgård er relevant, og dermed ikke privat. Men hvor mye Ambjørnsen drikker, eller hvem Bragde er bestevenninne med, det er i bunn og grunn veldig irrelevant. Dermed er det privat.

Nei - det blir for mange sløyfer her - jeg må få tak i boka til Knausgård før jeg tipper helt over.