lørdag 26. januar 2013

Gil Courtemanche - Jeg vil ikke dø alene

Gil Courtemanche, canadisk forfatter, for mange nordmenn kjent for boken En søndag ved bassenget i Kigali. Gil Courtemanche døde i 2011, 68 år gammel. I boken Jeg vil ikke dø alene, beskriver han følelsene han har nå som han har blitt syk. I tillegg til kreften har kvinnen han elsker gått fra ham og dette synes å oppta han mer enn at han skal dø.

Dette er Canadas svar på Tomas Espedal og boken Imot naturen. En godt voksen mann finner seg en kvinne som er mye yngre, soler seg i sin egen fortreffelighet og blir desperat når kvinnen tar til fornuft og går. Courtemanche har etter det han forteller om seg selv i boken, vært en skikkelig åndssnobb og ruset på seg selv helt til Violaine, som hun heter, forlater det synkende skipet. Han har ikke vært engasjert i barna sine, søsken, tidligere koner, ikke engang i vennene sine.

Courtemanche fremstår som en tvers igjennom usympatisk fyr i denne boken. Det er dog en interessant bok, særlig hvis den leses i relasjon til hans tidligere bøker som tilhører en helt annen sjanger, den utenforståendes (reisejournalistens/krigsforfatterens/den politiske forfatterens) observasjon av de andre. I denne boken fokuserer han helt og holdent på seg selv, sitt brustne hjerte og sin kreftsyke kropp. Det som gjør denne boken vanskelig å lese er den eksplisitte klandringen hans yngre, tidligere elskede utsettes for. Som leser er det vanskelig ikke å reflektere over de moralske aspektene ved det å publisere en bok som denne, med tanke på den kvinnen som er årsaken til størsteparten av hans lidelser og som skal leve videre med dette vitnesbyrdet om det totale svik hun har utsatt ham for. Riktig nok får vi forståelse for hennes situasjon når vi leser boken, men ikke i tilstrekkelig grad til at det oppleves som rettferdiggjørende med tanke på hans situasjon. Med andre ord en bok som utfordrer leseren og derfor kan leses som et bidrag i den litterære diskursen om hva forfatteren kan tillate seg å skrive uten i for stor grad å forulempe den andre.

Anbefales! God bok!

8 kommentarer:

  1. En bok jeg virkelig fikk lyst til å lese. Det er jo ofte i ytterkantene man finner den største ærligheten, og ærlighet kan være rått spennende. i tillegg: En søndag ved bassenget i Kigali er kanskje den mest oppslukende boken jeg har lest på mange år - ved siden av The Road.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke leste En søndag, men det hadde vært spennende å lese den i lys av den sjangeren han bruker i denne boken. Han er veldig ærlig og rå i denne boken, først og fremst mot seg selv.

      Slett
    2. Da kan du forvente deg akkurat den samme ærligheten, og det nesten absurde paradokset at det er en erotisk kjærlighetshistorie midt i folkemordets mest grusomme dager i Kigali. Det er en tanke som er tung å svelge, men for meg blir det stor litteratur av det.

      Slett
    3. Supert, takk skal du ha - denne skal jeg lese!

      Slett
  2. Det ligger en award til deg på bloggen min:
    http://les-lue.com/2013/01/27/a-blog-with-substance/

    SvarSlett
  3. Dette synes å være helt i min gate. Og jammen skal jeg ikke bruke litt tid på å tenke på hvorfor. :-) Takk for tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan du si - jeg grubler også litt på hva det er med denne boken og hvorfor disse dystre temaene er så forlokkende. Spent på å lese hva du synes når du har lest den!

      Slett