Philippe Claudel - Granskingen

Phillipe Claudels roman "Granskeren" handler om en mann som kommer til en by for å granske årsaken til at det i det siste har vært så mange selvmord der. På smussomslaget står det at "Han (granskeren) får i oppdrag å finne forklaring på årsakene til en selvmordsbølge i et firma i en by som, desverre, virker velkjent for oss alle". Dette trenger å modifiseres. Byen er gjenkjennelig, ikke fra vårt eget liv, men fra andre romaner, historier vi har hørt fra totalitære samfunn som feks Sovjet og fra nattens mareritt. For Granskeren - det er det han heter gjennom hele byen - inntrer i et mareritt-lignende sted og tilstand som kanskje kan sammenlignes med marerittet i åpningscenen av Bergmans Jordbærstedet. Ingenting er som det syntes, alt vris til det mest forferdelige, personene han møter er uforståelige og logikken er totalt satt på hodet.

Alt er totalt og alt er grusomt på stedet hovedpersonen har kommet. Det snør, det regner, det er kaldt, han finner ikke frem, det er mørkt, alle er uvennlige og etter ikke lang tid er han redusert visuelt fra en betrodd statsansatt til en mann som ikke finner frem, han er våt, kald, sulten og utslitt, og han ser forferdelig ut. Og det stopper ikke. Mobilen er utladet, hotellet han omsider kommer til (ironisk nok heter det Håpets hotel) er uvennlig og merkelig. Rommet er svært, badet er så lite at han nesten ikke kan bevege seg der inne, vannet i springen er kaldt, hotellet syntes som om det er tomt, men i spisesalen er det hundredevis av mennesker som spiser fantastisk god mat - granskeren får udrikkelig kaffe og et par kjeks. Og sånn fortsetter det.

Byen han besøker huser foretaget - firmaet han skal inspisere. Og foretaget er totalt, alt tilhører tilsynelatende foretaget. Menneskene er passive, flokkmentaliteten er total og fremmedgjøringen overdøvende. Det er åpenbart det totalitære kapitalistiske samfunnet vi får et innblikk i, med innbyggere som er dispilinert gjennom goder, men ikke lever fullverdige liv. Mangelen på individualisme er komplett.

Romanen minner meg om en av novellene i Daniel Kehlmanns fantastiske bok, Berømmelse - en roman i ni deler og historien om forfatterinnen som forsvinner i et fremmed samfunn og aldri kommer tilbake. Også her er mangelen på forståelse, de uvirkelige situasjonen, og en mobil med tomme batterier sentral.

Claudels roman er mesterlig og er noe av det mest dystopiske jeg har lest på lenge. Skremmende, men underholdende. Anbefales hjertelig - dette er en av de bøkene du må få med deg!

God bok!