Kirsten Hammann - Se på meg

Jeg har lest Hammann en gang tidligere og nå opplever jeg det samme igjen: stor interesse for boken fordi den får så gode omtaler, setter i gang å lese med begeistring, begynner tidlig å bli irritert og midt i boken må jeg gi meg. Av akkurat samme grunn som med den forrige boken - de usannsynlig patetiske og handlingslammede hovedpersonene.

En ung kvinne skal gifte seg, kjæresten og samboeren får kalde føtter og sier han trenger et halvt år i Goa for seg selv. Goa? Leiligheten de leier i Købehavn, akk så lekker, men akk så dyr. Inn med leieboer. Kvinnen er en stereotyp kvinnefremmstilling, fullstendig uten ryggrad, egenfølelse og bein i nesa. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun arbeider i reisebyrå. Hun har en bamse (!) stående i vinduskarmen, er 35 år og tror fremdeles at hun kan bli gravid og bruke kondom. Samtidig. Onanerer hver dag for å se nypult og lykkelig ut når samboeren kommer hjem fra Goa. Leieboeren: mannlig forfatter med to novellesamlinger bak seg. Får ikke til å skrive, onanerer i stedet for. Begynner å spionere på kvinnen han deler leilighet med. Syntes hun virker blond og dum og alt det der og drømmer om å råknulle henne over kjøkkenbordet. I rumpa.

Hvorfor skal jeg lese dette? Hva gir det meg? Kjenner jeg noen sånne mennesker? Vil jeg kjenne sånne mennesker? Så tafatte og atale (det er et ord jeg ikke har brukt på åresvis, men det passer i denne sammenhengen: atale).

Bloggvenner: forlagene kjemper om å gi ut den ene boken bedre enn den andre og de lykkes i stor grad. Styr unna denne - med mindre du har en dyp fasinasjon for fullstendig intetsigende og dumme (!) mennesker. Hvis du har det er du kommet til rett sted. Dette er litteraur uten mål og mening. Uansett hva kritikerne syntes!

Anbefales overhodet ikke!