torsdag 24. november 2011

Ragnar Hovland - Stille natt

Hver gang jeg leser Hovland tenker jeg at han har sin egen greie. Han er litt sånn "road-movie"-aktig, en som en gang var stril men som nå er urbanisert, dog med lojalitet til det vestlandske, sære og sakte. Jeg har sett han for meg, i en leilighet i Bergen, på Nordnes kanskje, med utsikt over Vågen. Eller kanskje i et lite hus i Sandviken, rett over SAS-hotellet og Bryggen, i Ladegården et sted. Så viser det seg at han bor noen hus overfor meg, på Nordberg, og på gode dager er det mot Tigerstaden og Nesodden vi ser, og Askerlandet, ikke Vågen eller Puddefjorden. Kanskje han ser sørover og nedover, ja - da er det kanskje huset mitt han ser når han ser ut av vinduet på skriveværelset sitt. Og Hovland går ikke på Fløyen eller Urikken når han trenger å tenke klare tanker, han går sikkert rundt Sognsvann han også.

Jeg liker Hovland godt, ikke bare fordi han er så utpreget Bergens-orientert, men det er ikke til å putte under en stol at jeg liker hvordan han fortolker det bergenske og det vestlandske. Så også i den siste boken hans, Stille natt. Bislett og Oslo minner mer og mer om vestlandet, om de vestlanske høstdagene og har den samme vestlandske luften. I Stille Natt møter vi en vestlandsk forfatter med skrivesperre. I god stil tar han bilen og tar seg en liten turne mot hjemtraktene, møter gamle x-er, gamle venner og foreldre. Dette kunne blitt omstendelig, men Hovland hopper elegant bukk over det borrende, dypsindige og knausgårdske. En mann av få ord på tur, med selvironi og skråblikk, varme og realisme.

Hovland er ofte "pratete" uten å være masete, det er han i denne boken også. På en måte skriver han ikke om noe som helst, på en annen måten skriver han om alt. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for om det er om alt eller intet, men egentlig betyr det ikke så mye. Hovland er en god forteller og han byr på en god fortelling i boken. Kanskje ikke en fortelling som setter seg i hodet som noe jeg aldri glemmer, men en fortelling som ga en god følelse hele veien.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke forstår den siste siden i boken. Hvem er han og hvor er han? Hva har han med broren å gjøre? Hva har skjedd? Men med sterke anbefalinger håper jeg at mange kaster seg over boken, koser seg med historien og forklarer her på bloggen hva som egentlig skjer på siste side.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

4 kommentarer:

  1. Flott, gleder meg til denne, som jeg så en amelder mente var Hs beste. Tenkte ellers at du sikkert ble første blogger ut med omtale av siste Mk, ja du er vel i gang? Jeg er snart midt inni og er fortsatt ført og fremsr imponert.

    SvarSlett
  2. Torbjørn: jeg har den ikke enda. Har hatt kaotisk mye å gjøre på jobben - og at jeg enda ikke har fått tak i MK6 forteller meg en ting: jeg jobber for mye. Tid for en time-out... Gleder meg helt hysterisk til å lese den!

    SvarSlett
  3. Denne står på ønskelisten min til jul. Etter å ha lest din omtale,
    avanserer boken oppover på listen...

    SvarSlett
  4. Jeg har akkurat lest denne romanen. Litt av grunnen til det, er at den er nominert til Ungdommens kritikerpris, og jeg er lærer til en klasse som er med i årets jury. Altså skal hele klassen lese denne. Jeg kjenner litt til Hovland fra før, og jeg er ikke spesielt begeistret. Liker ham best som bakside i Dag og Tid. Det er noe med humoren og ironien hans som dessverre ikke treffer meg. Ikke for det, av de 7 bøkene jeg har lest(av 8) som er nominerte, er denne boka noe som endelig fikk meg til å le. Ellers var det bare Marit Eikemo med "Samtale ventar" greide det. Jeg jobber med et blogginnlegg om Hovland nå. Besøk meg gjerne på www.sogeland.blogspot.com

    SvarSlett