Denne boken inneholder to parallelle historier. For det første historien om Emilie du Chatelet. Hun kom fra en god familie, og gjennom et arrangert ekteskap ble hun desto mer velstående og fikk innpass i kongelige og adelige kretser. Da hun hadde fått tre barn med mannen ble de enige om å fortsette ekteskapet formelt, men ga hverandre full frihet til å ha et liv med andre. Voltaire er den fjerde elskeren til Emilie.
Den andre historien - den jeg syntes er mest interessant, er historien om opplysningstiden og kampen for ytringsfriheten. Dette er en viktig periode i europeisk historie, og la grunnen for den demokratiske styreformen vi har nå.
Boken holder seg først om fremst til historien om Emilie. Hun oversattte Newton til fransk, var lidenskaplig opptatt av matematikk og filosofi, og tilhørte det gode selskap i Paris. Sammen med Voltaire utvikles hennes intellektuelle vekst, og i åresvis jobber de sammen. Det som skjer er (selvsagt) at Emilie faller ned fra pidestallen og dør. Bokstavlig talt. Hun forelsker seg i en middelmådig mann - yngre enn henne, som ikke vil ha hun. En patetisk historie - og i boken formidles den på en måte som ikke gjør at man får sympati for Emilie - tvert i mot - jeg ble skikkelig irritert.
Den andre historien kunne det vært gjort mye mer av - eksemplarisk i så måte er Den lukkede bok. Denne kan ha vært en inspirasjon for Walsø - men når ikke opp hvis en sammenligner disse to bøkene. Men i en totallesning av bøker som beskriver denne tidsepoken ( da tenker jeg for eksempel på Livlegens besøk, Den lukkede bok og Kjære Voltaire) får man et godt bilde av opplysningstidens "ånd".
I tillegg til de overnevnte kom det for noen år siden en utmerket bok om Diderot (Opplysningstidens sjonglør - Denis Diderot 1713 - 1784) av Anne Beate Maurseth. Sammen med Det moderne - et essay om Vestens kultur av Dag Østerberg har man litteratur som dekker "hovedtrekkene" fra opplysningstiden.
God bok!
Jeg foretrakk "Kjære Voltaire" fremfor "Den lukkede bok". Sistnevnte syntes jeg var heller kjedelig, og jeg fant den kvinnelige skikkelsen mye mer irriterende enn Emilie, som man kan beundre frem til det patetiske fallet.
SvarSlett