torsdag 22. mai 2014

Michel Laub - Fallet. Dagboknotater


Michel Laub har skrevet en nydelig liten bok som problematiserer de store og mest eksistensielle spørsmålene. Hvem er vi, og i hvor stor grad er vi våre forfedres historie og hukommelse, i hvor stor grad er vi i stand til å ta inn over oss andres lidelse og er lidelsen større fordi den omfatter mange mennesker og defineres som grufull, enn hvis det kun gjelder en persons erfaringer?

Fortelleren i historien, som vi ikke får vite navnet på, er 40 år, jødisk og på grensen til alkoholisert. Han forteller retrospektivt om oppveksten sin og fallet som blir et vannskille mellom det som var og det som er. Forholdet til faren preges av farens forhold til sin egen far - eller manglende forhold - bestefaren brukte livet på å takle tilværelsen som overlevende etter Auschwitz. Bestefarens ned tegnede notater beskriver verden slik den burde være uten noen gang å nevne det livet hans dreier rundt; minnene, de som døde og det som hendte.

Det er en sterk historie som fortelles, og spørsmålene som løftes frem er modige og uventet. I fortellingen viser forfatteren hvordan felles minner og lidelser kan lede til at gruppen tillater seg overgrep mot andre - han spør seg om det er en konsekvens av historien om krigen og den uretten som ble begått der. Hvis det er slik blir konsekvensen at den menneskelige erfaring er ugyldig - over alt og til alle tider. Han problematiserer dette ved å si:

Er det mulig å hate en overlevende fra Auschwitz, slik faren min gjorde? Er det tillatt å føle dette hatet i ren form, uten at man på noe tidspunkt faller for fristelsen til å slipe av det kantene på grunn av Auschwitz, uten at man føle skyld for å heve sine egne følelser over en annens minner fra Auschwitz? (side 157)

Han spør med andre ord om hva som er gyldig; den felles hukommelsen eller konsekvensen av det denne påfører enkeltindividet, i dette tilfellet sønnen til han som var i Auschwitz. Og videre, er det tilgivelig at hukommelsens smerte får forrang foran barnets, sønnens, den som ikke var til stede, men allikevel lever med det, så lenge etterpå. I forlengelsen av det blir spørsmålet om hva som skjer den dagen de som opprettholder minnene forsvinner.

Det er en usedvanlig bok, og en bok som oppfordrer til å tenke over mer enn det som hendte eller det som burde være og heller betrakte det som skjer - også som en konsekvens av andres opplevelser. Håpet og gyldigheten ligger i det ufødte barnet og den voksnes ansvar  for dette - uavhengig av historien. Tilgivelse og forsoning både med seg selv, hverandre og de historiske rammene blir gyldig, avhengig av ansvarstagen og forståelse. Vakkert og sårt - provoserende og til ettertanke. Meget bra, med andre ord.

God bok. Anbefales!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar