Vår egen prinsesse er en god venn av Coelho og han har stor respekt for engleprosektet hennes. Begge to kan plasseres i kategorien alternativ - en stor kategori som omfatter så ulike tilnærminger til det å være menneske fra det rent filosofiske, religiøse, meditative til de som bruker kraft fra steiner og varme hender for å få et bedre liv. Alternative bevegelser har mye for seg for veldig mange og er på denne måten et viktig bidrag for søkende mennesker.
Boken er filmatisert og jeg så den i går kveld. Jeg regner med at boken er bedre enn filmen, sånn er det oftest - enkelt og greit fordi lesning ofte gir mer informasjon, større dybde og mer innlevelse enn en film.
Filmen er visuelt nydelig. Innholdsmessig er den mer problematisk. Kort fortalt handler det om Veronika som bestemmer seg for å dø. Av uvisse årsaker er hun ulykkelig og uten fotfeste. Det er mulig hun har en depresjon, det er mulig det ligger noe i forholdet til foreldrene, og det kan hende hun går gjennom en form for livskrise. Filmen gir ingen svar på hvorfor. Hun overlever og får beskjed om at selvmordet har ført til en skade i hjertet som gjør at hun har kort tid igjen å leve. Dette fører til at hun etter en liten periode hvor hun ønsker å dø her og nå begynner å sette pris på livet. Hver dag oppleves som et mirakel.
Jeg skal ikke røpe "plottet" i denne filmen/boken, men jeg forsto ganske tidlig hva som skulle skje. Og jeg opplever filmen som fin, men etisk veldig problematisk. Skal vi si til noen at de skal dø for at de skal lære å leve og nyte livet? Hvor radikalt skal vi gripe inn i et annet menneskets liv - selv når det ender godt? Hva er grensene for de profesjonelle behandlerne og hva er et godt liv? Er det slik at deprimerte mennesker i en livskrise må tvinges til å se at livet kan være godt, eller er dette en for lettvint måte å møte depresjon på? Og er det slik at vi selv velger om vi vil være lykkelig eller ikke? Jeg tror livet er mer komplisert enn så, men at vi av og til trenger en bevissthet om det som er fint og bra i våre egne liv. Men - dette er ofte en prosess som tar tid og en prosess som i etterkant er og har vært bra - selv om det koster når det står på. Å komme igjennom kriser er en viktig del av det å leve.
For meg er filmen bra fordi den får meg til å tenke over disse tingene. Jeg skulle gjerne visst mer om hva som har skjedd med Veronika, hvorfor hun ønsker å dø og hvorfor hun er så sint. Jeg skulle også ønske meg mer om kunstens betydning for et liv - det henvises så vidt til dette i filmen gjennom Veronikas pianospill og Ed's tegninger. De estetiske dimensjonene er helt tydelig viktige for Coelho, og der tror jeg han har rett.
Filmen anbefales, det har vært et "hull i kunnskapen" ikke å ha lest boken - og i det minste sett filmen - som betyr så veldig mye for så veldig mange.
God film og god bok for de som plukker opp den, du får den både på lydbok og i pocket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar