Boken handler om japanske unge jenter som blir skipet fra landsbygda i hjemlandet til California, San Francisco. Her venter deres blivende ektemenn som de har funnet frem til gjennom "eksteskapsbyråer" i Japan. Men så viser det seg at de vakre, unge mennene de tror de skal møte er slitne, mye eldre enn på bildene, kroppsarbeidere. Mange av dem har ikke det huset de har skrevet lange brev om, de unge kvinnene - noen av dem småjenter - møter på denne en røff og brutal ny virkelighet.
Grunnen til at jeg ikke likte boken så veldig godt er at den ble så overtydelig og eksplisitt. Grepet med å skrive om de japanske kvinnene som oss og vi fungerte en stund, men så gikk det over til å bli provoserende. Julie Otsuka lar ikke de japanske kvinnene - ikke så mye som et øyeblikk - bli en del av det store "oss" som amerikanerne har bygget dette landet på. The melting pot er kun et begrep som ikke eksisterer i virkeligheten.
Jeg forstår hvor forfatteren vil med teksten. Men for meg blir den så ekstremt motløs og hendelsene for kyniske. De japanske kvinnenes skjebne er ikke skjebner som tilhører fortiden, hver dag "skipes" unge kvinner fra asiatiske land til mer velstående land med kun en ting for øyet, å få et bedre liv. På 90-tallet var det polske og russiske kvinner, nå kommer de som au-pairer fra Fillipinnene. Mange av disse kvinnene blir misbrukt, både seksuelt og økonomisk, mange av dem er ulykkelige og blir aldri en del av det norske samfunnet. Men hvis de som kommer tenker og handler som de japanske kvinnnene, i Vi og De kategorier, ja da er det bare fortvilende.
Kan så denne boken leses på denne måten; som et innlegg i debatten om emigrasjon og migrasjonsproblematikken i den rike verden? Ja, jeg tror det. Det var i hvert fall sånn jeg endte opp med å lese den. Er det slik at ingen av dem som kommer setter avtrykk, både i samfunnet vårt og i hver og en av oss som får kontakt med disse menneskene? Jo, jeg tror det. Og hvis alle ble fjernet, borte som et blad i vinden, ville vi lukket øynene for det? Nei, jeg tror ikke det - jeg håper virkelig ikke det.
Dog, til tross for innvendingene: boken kan antageligvis fungere bevisstgjørende og være en flott leseopplevelse og dette er en bok mange vil ha glede av. Otsuka skriver, som Clementine sier på bloggen sin, poetisk og vakkert. Mange vil like denne boken veldig, veldig godt. Hvis du allikevel har blitt betenkt kan jeg anbefale deg en annen bok, om en japansk reise, beskrevet i det vakreste og mest poetiske språk; Silke av Barricco.
God bok!
Utroig godt innlegg. Spennende med litt forskjellige synspunkter :-) :-)
SvarSlettJeg ser veldig godt hva du sier, og er veldig enig i det. Dette er jo et et nedslående budskap. Setter ingen av immigrantene spor etter seg er det helt forferdelig.
Jeg likte grepet om 'oss' som aldri blir en del av the melting pot, fordi som du sier er det en ny innsikt, kanskje det ikke fungerte alltid. For meg virket det ekte at de ikke bir integrert, fordi de er så alt for forskjellige fra sitt nye hjemland. I stedet blir det generasjonen etterpå som integreres. Og da til en pris, at de vender sitt opprinnelige lands kultur ryggen (Buddhaen blir satt på loftet).
Tenker vel også at det var mange forskjellige lag og sjikt i innvandringen til Amerika, der skandinaver og engelskmenn var blant de som ble best mottatt, mens sør europeere hadde det tøffere. Når hudfargen var hvit og religionen protestantisk var det enklere. Jeg tenkte å lese boken Otsuka skrev før denne, om hva som skjer videre med de japanske kvinnene og barna i leiren og etter at de kommer ut igjen. Kanskje den gir det håpet du etterlyser, integrasjonen, the melting pot. Skjønt det perfekte hadde vel vært det etniske uttrykket de bruker om New York, Salad Bowl, mange forskjellige kulturer som alle har en egen identitet men som passer inn i fellesskapet!
Jeg tenkte også etter å ha lest denne boken hvor viktig det er å gripe fatt i særlig kvinnelige innvandrere som gjerne blir veldig isolert uten å lære språket, og ofte uten mulighet til å arbeide utenfor hjemmet. Skyggene man går forbi på gaten. For som du sier det er forferdelig hvis de ikke kan sette spor på samfunnet vårt og vi ikke "ser" dem.
Ellers er jeg enig i at Silke av Barrico er helt nydelig!
Jeg må si at jeg fikk mer lyst til å lese Silke, etter å ha lest hva du skriver om den :-)
SvarSlett