Jeg liker Merethe Lindstrøm. Tidligere har jeg lest flere av romanene hennes (jeg likte veldig, veldig godt Steinsamlere) og leste denne novellesamlingen første gang da den ble utgitt i 2007. Og denne kan leses flere ganger.
Novellene i Gjestene er "typisk nordiske". Troubled people with troubled lifes. Det er en tung stemning i novellene, og det er en uro i det hun skriver. Mennsker som møtes, mennesker som fortviler, og mennesker som leter etter noe i seg selv. Som de ikke finner.
Det er vanskelig å trekke frem en enkelt novelle i denne samlingen. De er på mange måter så like, men samtidig så ulike. Variasjoner over samme tema, heter det visst. Og jeg tror kanskje at jeg liker romanene hennes vel så godt som novellene, kanskje bedre. Jeg blir litt tung i humøret av novellene, urolig og motløs, på en måte. Anbefales når man er ovenpå og sugen på den litt dystre varianten.
God bok!
Jeg ble ikke så imponert som deg. Jeg synes det ble for monotont, til tross for at språket stort sett var veldig bra.
SvarSlettJeg forbinner litt det monotone med det norske :-)
SvarSlettHummm, det gjør ikke jeg. Det finske er mye mer monotont enn det norske er, i mine øyne :p
SvarSlettJeg har likt Lindstrøm både i det korte og det lange formatet tidligere, så nå er jeg ekstra spent på 'Gjestene', som har ligget og ventet på tur en stund...
SvarSlett