Jeg leser

Barneboken jeg husker best

2012-01-28T18:31:00.001+01:00

Knirk har en fin bloggpost i dag, om barnebøker. Dette var (og er fremdeles) en av de jeg likte aller best.

Jennifer Egan - A visit from the goon squad

2012-01-26T22:10:00.003+01:00

Jeg er litt usikker på hvordan Goon Squad skal oversettes: bølle bande, røver bande - noe i den duren. Uansett, A visit from the goon squad har fått mye oppmerksomhet her i USA og jeg fikk den anbefalt av en som arbeider i en av mine favorittbokhandlere her i Berkeley (bokhandlerne kommer jeg tilbake til i et fremtidig blogginnlegg).

A novel, står det på coveret, men boken kan like gjerne leses som en samling noveller som henger sammen. Det er mange historier som fortelles, om forskjellige mennesker som på en eller annen måte har en link til hverandre. I den grad vi kan snakke om hovedpersoner er det Bennie og Sasha som har disse rollene.

Temaene i boken holdes sammen ved hjelp av disse to, og ved bruk av referanser til musikk. Både Sasha og Bennine har en dyp interesse for musikk, og vi treffer dem sammen på jobben. Bennie er sjefen, Sasha er den uunnværlige ansatte. Felles for alle personene i boken, inkludert Bennie og Sasha er at de i en eller forstand er "troubled", de har sine ting som de strever med, både fra fortiden og nå.

Jeg strevde litt med å komme inn i boken, fordi den hopper fra person til person, men da jeg først fikk rytmen holdt jeg den helt til siste kapitel. Jeg leser boken som veldig amerikansk, i den forstand at den gir et bilde av folk som nå er i midten av 40 årene, helt tilbake til 80-tallet. Musikken, diskursene, all dopen, terapeutene, fokuset personene har, det er veldig gjenkjennelig fra ungdomskulturen (den hvite og middelklassen) fra 80 tallet og til midten av 90-tallet. Europa er (selvsagt) fristende og forlokkende og spiller en ikke stor, men heller ikke liten rolle i boken.

Egan skriver godt og boken er morsom å lese. Noen kapitler er bedre enn de andre, og særlig det siste kapittelet - da har vi beveget oss framover i tid, ca 10 år fra nåtiden. Fremtidsutsiktene er teknologisk fiksert og det er en negativitet som jeg ikke leste inn i resten av teksten. (Litt tendens til at alt var bedre før?). Det nest siste kapitellet er skrevet som en lang power-point, fiffi, men tildels overfladisk. Jeg vet ikke om det skal leses som en form for kritikk: at unge mennesker i dag bruker mindre tekst og tenker mer teknologisk, men hvis det er det tror jeg forfatteren bommer litt. Ungdommer bruker antageligvis både "rikt tekstformat" OG teknologiske hjelpemidler som powerpoint (som riktig brukt forkorter teksten) når de skriver.

Boken får meg til å reflektere en del over hvordan man som ung har store vyer, store eksistensielle utfordringer (jeg må finne meg selv), men med en tro på at mitt liv blir noe helt spesielt. For de fleste av oss bllir livet ganske så jevnt og trutt og sjeldent ekstraordinært på noen måte. Det blir i bunn og grunn slik vi selv tilrettelegger og velger (er det Woody Allen som sier at vi er og blir et resultat av de valgene vi tar?). Sasha for eksempel, hun gjør mye rart, har sine demoner, men ender opp som konen til en eller annen og med to eller tre barn. Barn som kanskje går de samme rundene og omveiene(?) hun selv har gått for å komme til det som kanskje oppleves som målet.

En morsom bok som tar tempen på amerikansk (hvit) kultur. Anbefales!

God bok!

Joan Didion - Blue Nights

2012-01-23T18:48:00.002+01:00

Joan Didion skrev boken De magiske tankers år etter at hun mistet mannen sin John Dunne i 2003. Året etter mistet hun datteren, Quintana, knapt 40 år gammel. I Blue Nights skriver hun om tapet av datteren og hvordan hun opplever å bli eldre.

Didion er en habil skribent (blant annet kjent fra New York Review of Books), forfatter og hun har skrevet flere teaterstykker. Hun er opprinnelig fra California (Sacramento), men lever nå i New York.

Tittelen Blue Nights er hentet fra det blå lyset i New York på den tiden av året da alt skifter og kveldene får det blå lyset. Vi kjenner dette lyset godt fra Norge, og Ståle er en av de bloggerne som klarer å fange opp dette lyset gjennom foto (Se feks dagens blogginnlegg på Ståles blogg). I California har de ikke dette lyset, kveldene går fra lyst til helt mørkt.

The period of the blue nights does not occur in subtropical California, where I lived for much of the time I will be talking about here and where the end of daylight is fast and lost in the blaze of the dropping sun, but it does occur in New York where I now live. You notice it first as April ends and May begins, a change in the season, not exactly a warning - in fact not at all a warning - yet suddenly summer seems near, a possibility, even a promise (...) This book is called "Blue Nights" because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of a promise, the dwindling of the days, the invevitability of the fading, the dying of the brightsness, but they are also a warning (fra innledningen til boken).

Didions datter, Quintana, var adoptert og Didion skriver modig om følelsene rundt det å adoptere et barn. Da hun var ung fant legene ut at Quintana hadde en biploar personlighetsforstyrrelse, og hun skriver modig om dette også. Dette gjør at boken blir relevant for flere på mange måter. Den "magiske" Didion, som på mange måter har levd et ekstraorinært liv, blir nær og personlig i boken.

Didion reflekterer over alle de menneskene hun har mistet, venners barn, venner som dør tidlig og sine egne to nærmeste. Og hun beskriver hvordan hun, 75 år gammel, mister selvtillitten, blir redd for ting hun tidligere tok som en selvfølge, og hvordan ensomheten blir reell.

På samme måte som "De magiske tankers år" er dette en nydelig bok. Didion skriver vakkert og presist, på en måte som får en til å dvele over detaljer. Her er et eksempel:

On the afternoon she herself died, August 26, 2005, her husband and I left the ICU (sykehuset datteren var på da hun døde) overlooking the river at New York Cornell and walked through Central Park. The leaves on the trees were already losing their intensity, still weeks from dropping but ready to drop, not exactly faded but fading (page 158).

Boken anbefales varmt, den er en liten perle. Les gjerne "De magiske tankers år" først - "Blue Nights" er en fortsettelse av denne.

God bok!

Problemer med bloggen

2012-01-22T19:58:00.001+01:00

Jeg får ikke sett kommentarfeltet på bloggpostene, noe som gjør at jeg ikke får svart på kommentarene. I tillegg får jeg ikke kommentert, feks på Dispolitteraten sin side. Når jeg trykker på kommentarer går siden i hvitt. Andre som har samme problemet? Det jeg lurer på om dette gjelder flere blogspot-blogger og er et blogspot-problem, eller om det er i min blogg dette sitter.

Corinne Hoffmann - The White Masai

2012-01-18T01:40:00.000+01:00

Corinne Hofmann har skrevet den utrolige historien om hvordan hun forelsker seg hodestups i en masai hun treffer i Kenya. Hun er på tur fra Sveits til Kenya med kjæresten sin, og hopper av livet hjemme for å følge lidenskapen og den store kjærligheten. Historien er nesten ikke til å tro, hun forlater alt - butikken sin, leiligheten, vennene, familien og kjæresten hjemme - og gifter seg med en kenyansk masai og bosetter seg langt ute i bushen i Kenya.

Da jeg var i Kenya i julen besøkte vi en Masai-landsby lik den Hoffmann bodde i. Det er ekstremt primitivt sammenlignet med hvordan vi lever i vesten, og helt back to basic.

Masaiene bor i små samfunn eller landsbyer. I den vi besøkte bodde det 9 brødre med sine familier. Konene - en masai kan ha mange koner - blir hentet fra andre landsbyer, og kan være så unge som ned i 13 års alderen når de blir giftet bort. De bor innenfor en sirkel av trær og kvister som skal verne mot rovdyrene. Hyttene deres er laget av kvister og kumøkk, og danner en sirkel. Inne i denne sirkelen er det en stor plass for dyrene. De er ute om dagen, men bringes tilbake til landsbyen hver kveld før det blir mørkt.

Masai som viser oss hvordan landsbyen er organisert

Mange av urfolkgruppene i Kenya er analfabeter, det var også mannen Hoffmann giftet seg med. Han hadde for eksempel aldri vært i en heis, eller i et fly. Han snakket litt engelsk, men veldig lite. Inntektene hans kom fra å danse for turister, masaiene er flotte, spenstige mennesker, slanke og senete, og når de danser hopper de rett opp, høyt, med samlede bein og konsentrerte ansiktsutrykk. Masaiene er kjent for det flettede håret, som de setter inn med rødfarve, de flotte smykkene laget av frø og teppene som de har rundt kroppen.

En masai i Masai Mara. De røde teppene de bærer på seg gjør at de lett kan se hverandre på savannen.

I landsbyen vi besøkte brukte de pengene de fikk fra turistbesøk på å bygge en skole. Flere av barna kunne lese og mange av dem gikk i vestlige klær. Både gutter og jenter blir omskåret, og det er viktige ritualer rundt dette. Jentene og kvinnene har en lavere posisjon enn gutter og menn, og har som arbeidsoppgaver blant annet å bygge hytter, hente ved og vann.

Masai makes fire. Enkle, men viktige redskaper.

I følge Hoffmann brukes denne stokken til mye, blant annet å slå hverandre i hodet med. Jeg fikk vite at det var en stokk de brukte når de hadde diskusjoner. Den som hadde stokken hadde ordet. Når han var ferdig med å snakke ga han den videre til neste mann.

Ung masaikvinne med tradisjonelle smykker

Masaiene lever av dyrene sine, og av turisme. De lager nydelige smykker som de selger, og jeg er den heldige eier av noen nydelige bryllupssmykker laget lokalt. De selger i landsbyene og i byene. Man får kjøpt fra hotellene og suvenir-shoppene, men det anbefales at turistene kjøper direkte fra masaiene.

Masaihytte - en gjennomsnitlig nordmann kan ikke stå oppreist i en slik

Hoffmann beskriver hvordan hun flytter inn i en masailandsby, og det første året bor hun sammen med svigermoren og mannen. Etter et år får de sin egen hytte. De ligger rett på gulvet, og hun plages av mygg og andre insekter. To ganger holder hun på å stryke med av malaria. Toalettet er et hull utenfor selve landsbyen og vask av klær og kropp foregår i nærmeste elv. Her hentes også vann. Masaiene drikker chai - te med sukker, og blod og melk fra kyrne. De spiser lite grønnsaker og kun kjøtt.

Masaikvinner med brudesmykker

Det er helt uvirkelig at Hoffmann taklet overgangen fra Sveits til Kenya. Hun bodde der i flere år og fikk en datter. Etter som tiden gikk ble mannen mer og mer sjalu, helt til det ble så ille at Hoffmann måtte reise hjem sammen med datteren. Boken har blitt filmatisert, og jeg ser frem til å se den.

I følge Hoffann brukte mannen mye tid på å små-chatte med andre masaier. Disse så ut til å hygge seg.

Det var fasinerende å besøke en masai-landsby, og ikke mindre fasinerende å lese Hoffmanns bok etter vi hadde vært der. Både besøk til Kenya, masai-landsby og Hoffmanns bok anbefales på det varmeste!

God bok!

Gry Iverslien Katz - Den gåtefulle Jorunn Sitje

2012-01-11T16:28:00.000+01:00

Joronn Sitje, norsk kunstmaler født i Kristiania i 1897. En gang en av de virkelig store kunstnerne i Norge, nå bortgjemt og glemt. Katz var venninne av Sitje, og for noen år siden fikk hun en eske fylt med Joronn Sitjes dagbøker og brev gjennom et langt liv. Boken bygger på dette rike materialet, hvor Sitje til tider helt hudløst utleverer seg selv.

Joronn Sitje var nær venn av Henrik Sørensen, Rolf Stenersen svermet for henne, hun holdt utstillinger i Norge og Sverige og folk nærmest kjempet om å få kjøpe maleriene hennes. Hun var i Kenya samtidig med Blixen og et av bildene hennes henger over sengen på Karen Blixens soverom i Danmark. Karen Blixen ønsket at Sitje skulle illustrere Syv Fantastiske Fortellinger, men Sitje våget ikke. Det er en makeløs historie som fortelles i denne boken

Undertittelen på boken er "Om Afrika, Kunsten og Kjærligheten". Sitje var i settler-miljøet i Kenya i 10 år på farmen Kanga. Men først:
I dagbøkene sine presenterer Sitje seg som en beskjeden, litt klossete, ung kvinnne. Hun vil bare male, og hun følger instinktivt dette behovet, uten å la seg begrense av den "klønetheten" hun beskriver. Det er mulig at hun opplevde seg selv slik, men i lys av boken er dette en kvinne med usedvanlig mot og bein i nesa. Utdannelsen hennes blir avbrutt på grunn av krigen, og etter krigen reiser hun pur ung til Paris for å utvikle seg som maler. Hun er tidlig under vingen til Henrik Sørensen, en generøs mann som gjør det han kan for å hjelpe Sitje frem. Tilbake i Norge gifter hun seg, stormforelsket, med en mann hun ikke kan leve med. Dette tar hun konsekvensen av og tre år etter skilles hun. Like etter treffer hun Fritjof Lous Mohn, en eventyrlysten ungkar som har bygget seg en farm i Afrika. Forelsket, men uten å kjenne Mohn, reiser hun til Afrika og gifter seg med han. De får ti år sammen der, og Sitje beskriver et godt, sterkt, intellektuelt og kunstnerisk ekteskap.

Boken er et spennende kvinneportrett og en fortelling om store indre og faktiske reiser. Sitje levde et krevende og fantastisk liv. Boken er et bidrag både som kvinnehistorie, men også som en del av reiselitteraturen om det koloniale Kenya. Sitje er en del av det livet Blixen lever og beskriver i Out of Africa. Blixenz beste venn var Sitjes svoger, Gustav Mohn. Boken om Sitje inngår i en større historie om kretsen rundt Blixen og for alle Blixen-elskere er boken et must.

Katz er ingen sterk forfatter. Hun har dagbøkene og brevene, og disse bærer boken. Det er mange ubesvarte spørsmål - Katz "slipper" personene hun har beskrevet og det er mange huller. Eksempelvis: foreldrene til Joronn, når dør de? Hva blir det av datteren til Joronn, lever hun fremdeles? Hvordan kjenner Katz Joronn? Hvor er bildene hennes nå og hva skjer med huset i Asker? Vi følger Joronn, men det er mye vi gjerne vil vite om henne som vi ikke får svar på.

Til tross for tidvis svak tekst og huller i fortellingen; dette er en nydelig bok. I tillegg til dagbøkene og brevene er det mange foto, både av Sitje selv og av bildene hennes. Forhåpentligvis bidrar denne boken og en planlagt utstilling av Sitjes bilder til å løfte Joronn Sitje frem i offentligheten igjen.

God bok! Anbefales!!

Vakre San Francisco

2012-01-08T02:35:00.002+01:00

Vakkert skue på kveldingen. Bildet er tatt fra verandaen i leiligheten vi leier i Berkeley, med utsikt over San Francisco. Sånn så det ut i morges:

Linn Ullmann - Det dyrebare

2012-01-06T00:00:00.000+01:00

Ny roman fra Ullmann, og i fin stil holder hun seg til de dysfunksjonelle familiene som sliter hverandre i stykker.

Jon Dreyer er en patetisk og desillusjonert forfatter. Bak seg har han to bestselgende romaner, men sliter med den tredje og avsluttende boken i den planlagte triologien. Han er en en mann som bruker store ord, men som er smålig i handling. Konen hans, Siri, forsøker etter beste evne å holde tilværelsen sammen, mens han bedrar han etter alle kunstens regler. Med nær sagt hvem som helst, hvor som helst.

Sommeren tilbringes hvert år i den lille sommerstuen like ved Siris barndomshjem. Siris mor, Jenny, er en eksentrisk gammel dame, preget av først og bli forlatt av sin ektemann, deretter døden til Siris lille bror, 4 år gammel.

En sommer ansetter Jon og Siri en 19 år gammel jente som heter Mille for at hun skal passe de to jentene deres mens Siri og Jon arbeider. Mille forsvinner denne sommeren, samme kveld som den fryktelige bursdagsfeiring for Jenny som blir 75 år.

Linn Ullmann skriver godt. Teksten er tung og mismodig. Det koster å lese Ullmann, jeg ble skikkelig nedfor av Det dyrebare. Jeg tok meg i å lure på hvordan en lys og hyggelig bok fra Ullmann ville vært å lese. Hun er en så dyktig forfatter at en skulle tro at hun behersket mer enn det tunge og vonde.

Jeg har skrevet om Linn Ullmann tidligere, og er fremdeles begeistret. Men dette er ingen kosebok, og bør leses på lette sommerdager. Det kan balansere de mentale inntrykkene. Trist, så trist og vondt å lese.

God bok!
Anbefales!

Jegleser på flyttefot

2012-01-04T14:00:00.000+01:00

De neste seks månedene skal jeg ha et forskningsopphold på University of California Berkeley. Barna er med, den yngste skal på på junior high og den eldste skal på high school. De kommer til å lære seg språket og de kommer til å møte det amerikanske samfunnet fra innsiden. Og mor kommer til å få et innblikk i det amerikanske skoleystemet som det ikke er mulig å lese seg til.

California har mye å by på og jeg kommer til å blogge om amerikansk litteratur og reise i California. Regner med at det blir noen innlegg om universitet også - jeg har lest Karin Sveens Mannen i Montgomery Street. Den handler om norske Peder Sæter som emigrerte til USA og er en av grunnleggerne av universitetet på Berkeley. I tillegg har jeg stort sett det som er å oppdrive av reiseguider på California generelt og San Fransisco spesielt. Disse gir forhåpentligvis mange gode tips underveis.

Jeg skal selvsagt bruke mye tid i bokhandlerne, og særlig City Light Bookstore. I tillegg skal jeg se om min gamle favoritt-bokhandel fra 20 år tilbake fremdeles er oppe og går. Den het noe sånn som A clean, well-lighted place for books og lå i Palo Alto. I universitetsbyen Berkeley er det også en rekke bokhandlere som skal sjekkes ut. Diverse tidsskrift skal handles inn, både om litteratur, arkitektur og kunst.

Jeg fortsetter bloggingen så snart jeg har kommet i orden, gode tips fra dere som har funnet frem til noe spennende i Nord-California - både litteratur og reiseopplevelser - tas i mot med begeistring!

Reiselitteratur Kenya

2012-01-03T10:26:00.003+01:00

På besøk hos Blixen museet i Nairobi

Baksiden av huset til Karen Blixen

Kenya er et land som har fasinert forfattere som Blixen og Hemningway. Karen Blixen bodde i Kenya fra 1914 til 1931. Hun drev en kaffefarm og etter hun kom hjem til Danmark skrev hun den vakre boken Out of Africa. Filmatiseringen av Out of Africa , med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollen, ble en kjempesuksess og fantastisk reklame for Kenya som reisemål. Jeg besøkte farmen til karen Blixen da jeg var i Nairobi, og det var en sterk følelse å være der med tanke på hva Blixen gikk igjennom og hvor trist det var for henne å reise hjem.

Hemningway reiste til Kenya første gang i 1933 og besøkte landet flere ganger over en lang tidsperiode. Han skrev reiseskildringen The Green Hills f Africa og novellene The short happy life of Francis Macomber og Snøen på Kilmanjaro. Etter han døde ble boken True at first light publisert. Hemingway var en pasjonert jeger og var på safari i flere land i Afrika.

I tillegg til Blixen og Hemnigway er det skrevet mye skjønnlitteratur om Kenya. The White Masai (som jeg har klar for lesning) skriver Corinne Hogmann om sitt ekteskap og liv i en Masailandsby i Kenya. Denne boken er også filmatisert.

Av nyere litteratur er Honourable Lioness, In Karen Blixen's Africa verdt å få med seg. Dette er siste kapitel i Don Merediths fantastisk gode Where The Tigers Were fra 2001. Meredith er bosatt på Lamu, en liten øy på kysten av Kenya. Where the Tigers Were har undertittelen Travels through Literary Landscapes, og inneholder reiseskildringer fra en rekke land, blant annet Jordan.

Det var mange nordmenn som emigrerte til kenya for å drive farmer, og den boken Nordmenn i det Koloniale Kenya er spennende lesning. Her fortelles historien om nordmenne som reiste ut, og boken er vel dokumentert med bilder. Nylig kom boken Den gåtefulle Joronn Sitje, en norsk kunstner som også oppholdt seg over lenge tid i Kenya. Det sies at venninnen Karen Blixen hadde et bilde malt av Sitje på soverommet sitt.

Av reiseguider tok jeg med meg Eyewitness Kenya - den har mye bilder og er bra for barn og ungdom, og Lonely Planet Kenya. Begge fungerte meget bra og utfylte hverandre.

Kenya

2012-01-02T15:27:00.001+01:00

Vi har tilbragt julen i Kenya, sammen med besteforeldre. Bestemor er etterkommer etter nordmenn som reiste til Kenya på samme tid som Karen Blixen. De hadde en stor farm og dyrket tobakk, helt frem til de måtte selge farmene sine etter de kenyanske reformene. Vi har hørt historier fra kenya i alle år, og bestemte oss for å reise ned før det ble for sent for besteforeldrene.

For å få mest ut av turen kontaktet jeg Hvitserk. Det er et reiseselskap som skreddersyr turere til mange destinasjoner. Vi brukte dem da vi reiste til Borneo for noen år siden og er superfornøyd! De som jobber der har reist mye og har mye kunnskap. I tillegg var jeg på Nomaden og fikk tips om litteratur og reiseguider.

Vi bestemte oss for å unngå kysten, vi hadde i utgangspunktet både Lamu og Malindi på blokken, men pga varmen og begrenset tid satset vi på safari. Etter råd fra Hvitserk og reiseguider ble det Nakuru og Masai Mara som ble målet.

Vi fløy med KLM, og det var en trang opplevelse. Det var en jumbojet 747 og jeg har aldri før sittet så trangt og fått så kjip flymat. Men, det er det lite å gjøre noe med. På returen betalte vi 100 dollar pr pers for å komme oss på economy comfort, og det var verdt pengene. Da får du litt mer plass, ikke mye, men nok til at det går an å bevege beina under turen.

En litt annerledes flytur

Vi hadde to camp opphold, der man bor i en form for telt. Det er fantastisk, en hører dyrene og fuglene hele tiden. I Masia Mara bodde vi i Govenors Camp og det var en helt ute av verden opplevelse. Flodhester som peste utenfor teltet om natten, elefanter som trampet forbi og tre såkalte gamedrives på dag. Vi ble vekket med te på sengen i teltet klokken 6 om morgenen og hadde en halv time til å komme oss ut i jeepen. Rett utenfor campen stoppet vi bilen for å la elefantene krysse grusveien med soloppgangen som bakteppe.

Teltliv i Nakuru

Vi forlyttet oss med Safarilink, en lite flyselskap som har spesialisert seg på flyvninger på savannene. Midt ute in the middle og nowhere var det små flystriper der de små flyene landet, tok opp passasjerre og tok av igjen. Ingen sikkerthetskontroller eller sjekk inn - helt nydelig!

Serena Masai Mara

Vi avsluttet turen i Serena Masai Mara, en institusjon for reisende i Masai Mara. Hotellet ligger ute i nasjonalreservatet, oppe på en høyde. Maten var kjempegod og det er en god opplevelse å drikke en kopp te om morgene og se ned på savannene der giraffer, bøfler og elefanter vandrer fredelig.

Kenyanerne er utrolig smilende, imøtekommende og har en sterk kjærlighet for dyrene og naturen. De var ivrig på at vi skulle få se så mange dyr som mulig og få mest mulig igjen av oppholdet. Vi fikk sett masse dyr, her er noen av dem:

En engelsk famile får et minne for livet

Løver som lager løveunger

Kenya anbefales for en ferie litt utenom det vanlige. Bruk gjerne et reiseselskap som skreddersyr turen, da kan du påvirke pris, sted og særlige ønsker du måtte ha. Vi er veldig fornøyd med Hvitserk, vår mann der er Geir Amundsen. Hør også med Nomaden for tips. Andre alternativer for reisemål er Botswana, Uganda og Tanzania. Unngå reiseselskapene som tilbyr gruppereiser, det er så sterke opplevelser å komme så tett på dyrene, og ikke alltid ideelt med en gjeng andre nordmenn som du i bunn og grunn ikke har så mye annet til felles med enn stedet dere befinner dere på!

God jul!

2011-12-19T10:09:00.001+01:00

God jul til dere alle sammen! Jegleser pakker kofferten og reiser til Karen Blixens Afrika. Vi høres på nyåret!

Nikolaj Frobenius - Så høyt var du elsket

2011-12-13T11:03:00.020+01:00

Dette er den første boken jeg har lest av Frobenius, og det første som slår meg er måten han skriver på. Han bruker klisjeer og skriver lite mellom linjene. Det tar en stund før jeg venner meg til måten han skriver på og jeg tenker at han med enkle grep kunne unngått å være så overtydelig og til tider banal tekstlig. Når det er sagt er dette en bok som er vond å lese, og desverre aktuelle for mange.

Viktor Ulvdal er en pensjonert lege. Han er en vital mann med mange interesser. Han og sønnen Emil, som er forteller i boken, har vokst opp sammen, moren forsvant på et Norad-oppdrag da Emil var 7 år.

Viktor får slag og endrer personlighet, han blir vanskelig og kjemper innnbitt mot de prosessene som kroppen gjennomfår. Samtidig som boken er en fortelling og et far-sønn forhold som endrer seg er det en historie om kampen mot et stivbeint og umenneskelig helsesystem.

Man blir uneketelig redd for alderdom når man leser denne boken. Både sine foreldres og sin egen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk.

Anbefales!
God bok!

Merethe Lindstrøm - Dager i stillhetens historie

2011-12-11T11:03:00.000+01:00

Dager i stillhetens historie er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Merethe Lindstrøm har et solid forfatterskap, og felles for bøkene hennes er at de er eksistensielle, med en nærmest knugende, stille symbolikk.

I boken møter vi et voksent ektepar. Han er pensjonert lege, hun er lærer. Ekteskapet er rolig og tilsynelatende solid, helt til han gradvis trekker seg unna ved å slutte å snakke.

Han er jøde og har opplevd krigen. I en periode gjemte familien seg i en leilighet, og det var helt avgjørende at alle var stille. I ekteskapet videreføres en annen type stillhet, hun insisterer på at alt ikke skal fortelles og tausheten blir stadig mer knugende. Hvor viktig eller avgjørende tausheten om det som var er for disse to kommer til overflaten i forholdet de har til vaskehjelpen Marija.

Det er en fin, men trist og tung bok Lindstrøm har skrevet. Tung i betydningen av at ekteparet gradvis blir trukket ned og bort fra hverandre ved ikke å snakke sammen om de viktige tingene.

Handlingen tar plass i Bergen, og Lindstrøm skildrer fine bilder fra byen.

Anbefales!
God bok!

Bloggere i Barcelona

2011-12-10T11:54:00.003+01:00

I uken har jeg vært på "blogg-tur" i Barcelona. Vel, egentlig hang jeg bare med - jeg reiste med matblogger www.lekkermunn.no og fikk oppleve Barcelona gjennom blant annet fantastisk mat og vin.

Lekkermunn i fin stil. Her er det bakevarer som foreviges

Dette var mitt første besøk i Barcelona, og det kommer til å bli flere. Jeg har skjønt at mange lar seg rive med av stemningen i byen, og det er ikke vanskelig å forstå.

Vi reiste med Norwegian og jeg betalte ca.900 kroner, inkludert setereservasjon begge veier og 1 kolli baggasje. Hotellet vi bodde på var midt i gamlebyen: fantastisk beliggenhet. Linken til hotellet finner du her. Rommene var supre, servicen god, men det var dyr frokost som du gjerne kan styre unna. Ta heller en frokost på en av de koselige restaurantene i området.

Deilig å våkne til lyden av duene som kurrer og lukten av nybakt brød fra bakeren nede i gaten

Vi besøkte flere markeder og restauranter. Tickets er en superhipp restaurant som man må bestille på tre måneder i forveien - med mindre man reiser med en celeber matblogger/journalist. Maten var et eventyr og vi satt og så på kokkene som tryllet frem den ene eksotiske og eksperimentelle tapasen etter den andre. Følg med på lekkermunn.no for utførlige og profesjonelle betraktinger fra kvelden.

Neste gang skal vi leie leilighet med kjøkken. Da kan lekkermunn lage mat mens jeg leser

Jeg besøkte Picasso-museet som ligger rett nede i gaten for hotellet. Det er ikke like bra som Picasso museet i Paris, men de har en del bilder fra den blå perioden, så det er verdt et besøk. Vi var selvsagt innom Gaudi, og vi tok noen timer i Casa Battlo og Sagrada Familia. Ubeskrivelig. Jeg fikk handlet noen gode bøker om Gaudi på Casa Battlo og er rustet til tennene til neste gang jeg skal besøke Barcelona.

Lekkermunn hadde med seg Barcelonaguiden fra Lonely Planet, jeg tok med Ti på topp i Barcelona. Begge fungerte utmerket. Barcelona er en by som kan være litt uoversiktlig og det betyr at jeg må ta flere turer før jeg får helt oversikten. Hvis du vil reise ned kan du kontakte Barcelonaekspertene som drives av bergenseren John Brekke. De kan blant annet arrangere tapas-safari, skaffe deg en leilighet eller hotel og ellers hjelpe deg på alle måter. Vi tok tapas-safari med Barcelonaekspertene og det var prikken over i'en. Kjempemoro og veldig ok å ha en norsk kjentmann som både kan språket og byen. Jeg har blitt flinkere til å bruke disse byråene når jeg besøker steder, og Barcelonaekspertene var hjelpsomme, serviceminded, blide og bidro til at turen ble så vellykket som den ble. Anbefales!

Litteratur fra Barcelona? Jeg har ikke lest den, men Vindenes skygge står nå på leselisten. Se også den fantastiske filmen Alt om min mor, vi kjente igjen flere av stedene fra filmen. Woody Allens Vicky Christina Barcelona har også fine scener fra Barcelona.

Vi kom hjem til minus 9 etter å ha nippet til cava på uterestaurant og 15 grader. Litt nedtur, men ettersom det er så greit å få billige billetter til Barcelona er eventyret ikke langt unna.

Matriske. Jeg gir disse en rask dipp i kokende vann før jeg steker de, da forsvinner noe av den litt bitre smaken.

Konklusjon: Barcelona er verdt besøket. Men vær forsiktig, noen forelsker seg så inderlig i byen at de ikke kommer seg hjem igjen. God tur!!

A dangerous method, Freudmuseet og Sabina av Karsten Alnæs

2011-12-04T12:54:00.002+01:00

Freudmuseet i London

For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.

Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.

I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.

Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.

Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.

God tur, god film og god bok!

Joyes Carol Oates - En enkes fortelling

2011-11-30T11:17:00.004+01:00

Joyce Carol Oates er for mange en kjær forfatter. Hun har skrevet en rekke bøker, mange oversatt til norsk, og har fått flere utmerkelser for sitt forfatterskap. Noen av bøkene, blant annet Graverens datter, tar utgangspunkt i biografiske hendelser, men ingen av bøkene er så personlige som En enkes fortelling.

Oates møter sin mann, Raymond J. Smith som 21 åring. Hun er masterstudent i litteratur, han er stipendiat. De forlover seg etter få måneder og ikke lenge etter gifter de seg. De har et harmonisk ekteskap i 47 år. Raymon (Ray) blir syk en dag i 2008 og blir diagnostisert med lungebetennelse. Kvelden før han skal hjem igjen etter nesten en uke på sykehuset dør han av en akutt infeksjon som han får på sykehuset. Oates rekker ikke frem til sykehuset før han dør.

I denne boken forteller Oates om sine innerste følelser og den dype fortvilelsen hun kjenner etter at mannen dør. Hun kastes ut i et kaos og det eneste som holder henne oppe er vissheten om at hun kan ta sitt eget liv.

Jeg har lest flere bøker i denne sjangeren; kvinnen som sitter alene igjen etter at mannen dør. Bøkene har til felles at de er personlige, men denne boken skiller seg fra de andre på flere måter. For det første blir Oates, som fremstår som en sterk kvinnelig forfatter, totalt hjelpesløs og forvirret. For det andre fremstiller hun seg selv som "den andre" - det virker som om mannen var kompasset, roret og seilet i livet hennes. For det tredje fremstår hun som ekstremt "passive-aggresive": hun anklager andre, blir sint på de som vil hjelpe, faller fullstendig sammen når folk kondolerer, svarer ikke telefonen, raser over alle blomstene og gavene som kommer på døren. Sist, men ikke minst tenker hun på seg selv som enken. Enken slåss mot udyret bassilusken (fryktelig patetisk begrep) - som representerer lysten til å ta en overdose.

Jeg blir litt satt ut av den aggresjonen hun fremviser overfor alle som ønsker å bidra med noe positivt. Jeg forstår at det er traumatisk og forferdelig å miste livspartneren, men lesningen av boken gjør at en lurer på hvordan enker eller enkemenn skal møtes, om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon.

I boken til Oates møter vi en kvinne som "ligger nede". Hun har vært i en symbiose med mannen sin som antageligvis ikke bare er sunn. Hele identiteten hennes er knyttet til han og hun er Mrs. Smith gjennom hele ekteskapet. Til tross for at hun også er professor og forfatterinen Oates, virker det som om hun først og fremst var kone for Ray. Han leste ikke bøkene hennes og hun fremstår som "pleasing". Dette er i stor kontrast til for eksempel Tikkanens bok To - Scener fra et ekteskap (som for øvrig er en glimrende bok). Tikkanen forteller om et turbulent og vanskelig ekteskap og en lettelse når han dør. I Boken om E, filmatisert som En sang for Martin, av Ulla Isaksson, møter vi en kvinne hvis mann får altzheimer og dør. Dette er min favoritt, både boken og filmen er nydelig. I boken De magiske tankers år av Didion, møter vi en kvinne som mister mann og datter i løpet av ett år. Denne boken referer Oates til, men Didions bok er mye mer befestet i det litterære enn Oates bok. Fra våre egne nære og kjære er det Dagen og dagene av Ørjasæter, en nydelig bok om hennes reaksjoner på mannens død og Kjersti Eriksson med den vakre boken Alene.

Felles for bøkene over er at de er skrevet av sterke kvinner som på ulike måter har betydd mye for andre gjennom sitt eget virke og sine tekster. Forholdet til mannen har vært betydningsfullt og alle har vært dypt knyttet til sin ektefelle. Når mannen dør skjer det noe med kvinnene, og i bøkene reflekterer de over den fundamentale tomhetsfølelsen mannen etterlater.

Jeg må innrømme at lesningen min av Oates er preget av de andre bøkene jeg har lest om dette temaet og det faktum at hun allerede 6 måneder etter Rays død forlover seg med en ny mann. Ut fra det jeg leser i boken handler dette dypest sett om at Oates er en kvinne som ikke vil være alene og som selv opplever at hun ikke klarer å leve alene. Det er flott at hun tar konsekvensene av disse erkjennelsene, men samtidig kan den overveldende hjelpesløsheten hun beskriver være forklaringen på at denne boken ikke gjør så sterkt inntrykk som de andre. De er enda mer hudløse, fortvilte og ærlige. De er kortere, men inneholder mer.Kvinnene fremstår som "sterkere befestet i seg selv". De er private uten å være intimiserende og helt sikkert bøker som kan være til hjelp for andre kvinner i samme situasjon.

Anbefales!
God bok!

Ragnar Hovland - Stille natt

2011-11-24T21:03:00.002+01:00

Hver gang jeg leser Hovland tenker jeg at han har sin egen greie. Han er litt sånn "road-movie"-aktig, en som en gang var stril men som nå er urbanisert, dog med lojalitet til det vestlandske, sære og sakte. Jeg har sett han for meg, i en leilighet i Bergen, på Nordnes kanskje, med utsikt over Vågen. Eller kanskje i et lite hus i Sandviken, rett over SAS-hotellet og Bryggen, i Ladegården et sted. Så viser det seg at han bor noen hus overfor meg, på Nordberg, og på gode dager er det mot Tigerstaden og Nesodden vi ser, og Askerlandet, ikke Vågen eller Puddefjorden. Kanskje han ser sørover og nedover, ja - da er det kanskje huset mitt han ser når han ser ut av vinduet på skriveværelset sitt. Og Hovland går ikke på Fløyen eller Urikken når han trenger å tenke klare tanker, han går sikkert rundt Sognsvann han også.

Jeg liker Hovland godt, ikke bare fordi han er så utpreget Bergens-orientert, men det er ikke til å putte under en stol at jeg liker hvordan han fortolker det bergenske og det vestlandske. Så også i den siste boken hans, Stille natt. Bislett og Oslo minner mer og mer om vestlandet, om de vestlanske høstdagene og har den samme vestlandske luften. I Stille Natt møter vi en vestlandsk forfatter med skrivesperre. I god stil tar han bilen og tar seg en liten turne mot hjemtraktene, møter gamle x-er, gamle venner og foreldre. Dette kunne blitt omstendelig, men Hovland hopper elegant bukk over det borrende, dypsindige og knausgårdske. En mann av få ord på tur, med selvironi og skråblikk, varme og realisme.

Hovland er ofte "pratete" uten å være masete, det er han i denne boken også. På en måte skriver han ikke om noe som helst, på en annen måten skriver han om alt. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for om det er om alt eller intet, men egentlig betyr det ikke så mye. Hovland er en god forteller og han byr på en god fortelling i boken. Kanskje ikke en fortelling som setter seg i hodet som noe jeg aldri glemmer, men en fortelling som ga en god følelse hele veien.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke forstår den siste siden i boken. Hvem er han og hvor er han? Hva har han med broren å gjøre? Hva har skjedd? Men med sterke anbefalinger håper jeg at mange kaster seg over boken, koser seg med historien og forklarer her på bloggen hva som egentlig skjer på siste side.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Hisham Matar - Forsvinningens anatomi

2011-11-17T18:16:00.001+01:00

Vakkert omslag, vakker tittel og vakker bok! Jeg har forsøkt meg på denne forfatteren tidligere (Ingen i verden), men ga meg. Det gikk så sakte og det skjedde så lite. Det gjorde det i denne boken også, men jeg hadde bare med meg denne ene boken på tur, så da fortsatte jeg. Og det var det verdt. Etter en litt sakte start blir denne boken bedre og bedre, og da jeg var ferdig var jeg helt "matt". Dette er skikkelig bra!

Boken handler om Nuri, en egyptisk gutt som mister moren sin da han er ganske liten. Han og faren reiser på ferie og der treffer de Mona. Både far og den 12 år gamle sønnen faller pladask for unge, vakre Mona og hun gifter seg med faren. Nuris far har arbeidet politisk i Egypt, det er litt uklart hva han har gjort, men faren er hele tiden forsiktig og redd for agenter. En dag forsvinner faren, og det er først nå fortellingen får dybde og spenst.

Fortellingen handler om identitet - hva vet vi om de vi er glad i. Og den handler om forholdet mellom barn og foreldre. Savnet av en mor som dør og tomheten etter at faren forsvinner sporløst. Relasjonen til de som arbeider i huset Nuri er vokst opp i.

Boken er nydelig, les den sakte og la den synke inn. Det er den vel verdt!

God bok!

Joshua Ferris - Den navnløse

2011-11-06T19:17:00.000+01:00

Tim er advokat, lykkelig gift og far til en datter. Han gjør det meget bra i jobben sin som advokat på Manhatten og nyter stor respekt blant kollegaer. Men så - og helt plutselig - kommer det uforutsette problemer som snur opp ned på det hele. Tim må gå, bokstavelig talt. Og han går.

En rekke leger forsøker å finne ut hva som skjer med Tim når han vandrer avgårde. Tim selv sier at det er kroppen som bestemmer. Uansett hvor sulten han er, hvor lyst han har til å stoppe for å betrakte noe, selv om han er segneferdig av tretthet - når kroppen bestemmer at han må gå, så går han. Han er så sliten når kroppen endelig slipper taket at han sovner der og da, uansett hvor han er.

Det går ikke så bra med Tim, han går snart fra hele livet sitt. Han forsøker å vende tilbake, men oftere og oftere er det gåingen som vinner. Håndjern fastlåst til sengen, overvåkning, et intenst ønske om å slippe å gå, ingenting hjelper.

Historien er det som de på engelsk kaller disturbing, vi har egentlig ikke et bra norsk ord for det. Forstyrrende, oppskakende? Noe i den retningen. Et menneske har et godt liv, alt virker tilsynelatende bra og så skjer det noe uforutsett som endrer på alt. Historien om Tim er på kanten til å være overtydelig symbolsk når han går fra alt han har, men samtidig blir jeg som leser drevet videre fordi jeg ønsker - eller vil - vite hva han går fra. Eller går han fra noe? Kanskje han går til noe? Og hvis han gjør det; hva går han til?

Det jeg syntes er mest fasinerende med denne boken er at forfatteren, Joshua Ferris, er som en guttunge å regne sett i lys av hva han skriver om. Hvordan han klarer å sette så sterke ord på det å være foreldre og det å være et ektepar med en historie er mer enn jeg kan begripe. Han skriver så vakkert og troverdig om denne lille familien med de store utfordringene.

Jeg ble litt "forstyrret" av den parallelle historien om mannen som blir dømt for å drept konen sin. Tim er advokaten hans og han går fra dette ansvaret også. Det er mulig det skal ligge et skjult/underliggende budskap i dette, kanskje om vårt ansvar overfor fellesskapet, rett og galt, men jeg finner ikke ut av det. men resten av historien er det skikkelig snert over, dette er en bok som setter seg i meg som leser og som anbefales.

God bok!

Michael Cunningham - Før kvelden kommer

2011-10-30T12:47:00.000+01:00

Michael Cunningham bør være kjent for et stort publikum etter at hans glimrende bok The Hours ble filmatisert for noen år siden. Nå har han kommet med en bok som på samme måte som The Hours byr på eksistensiell lesning.

Før kvelden kommer er historien om Peter Harris, en mann som er rundt 40 år. Han er tilsynelatende lykkelig gift, har en datter som har flyttet hjemmefra og en jobb som kunsthandler. Han og konen bor i en loftsleilighet i New York, omgås rike og vakre kulturpersonligheter og lever et godt liv.

Peter kommer fra en konservativ familie og hadde en eldre bror som dør av aids lenge før handlingen i boken starter. Konen, Rebecca, kommer fra en eksentrisk familie som Peter alltid har latt seg fasinere av. Inkludert i denne familien er Mizzy, eller Ethan som han heter, Rebeccas lillebror som uventet kom som en attpåklatt noen og 20 år tidligere. Ethan representerer alt Peter ikke er, han flørter med stoff, finner ikke meningen med livet sitt og han er ung og vakker.

Boken handler om grunnleggende ensomhet, nostalgiske tilbakeblikk, identitet og spørsmålet om eksistensiell lykke. Peter er på alle måter i en tilstand som kan beskrives som "krise" rent eksistensielt, og når Ethan kommer for å bo hos Peter og Rebecca presser noen av de grunnleggende eksistensielle spørsmålene seg på.

Mennesket er pr. definisjon grunnleggende ensomt, uavhengig av hvem vi har rundt oss. Vi forventer noe av livet - av vårt eget liv - og når en bikker 40, barna begynner å bli store og livets andre fase er i gang er det mange av oss som går inn i en analyse av hva denne ensomheten egentlig er. For Peter knyttes denne analysen til et blikk på seg selv som far, som mann og sin seksuelle legning.

Cunningham er homofil og til tross for at han ikke vil kalles en homofil forfatter er det rimelig tydelig i denne boken. På samme måte som i The Hours får kjønnsidentitet, seksualitet og individuell historie stor plass. Historien er allmennrelevant, ikke bare for oss som har tippet 40 (skulle jeg tro) og tar opp vanskelige, viktige spørsmål på en særdeles vakker måte. Måten vi ser oss selv på, den andre og hvordan vi tillegger det vi står i mening. Cunningham lar Peter reflektere over sin egen erkjennelse over disse temaene slik:

Lille mann. Du har bragt ditt hus i fall, ikke ved lidenskap, men ved forsømmelighet. Du som våget å betrakte deg selv som farlig. Du har ikke gjort deg skyldig i episke overtredelser, men i småforbrytelser. Du har sviktet på den sjofleste og menneskeligeste måten - du har ikke forestilt deg andres liv.

Hjemmesiden til Cunningham finner du her.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Tatiana de Rosnay - Bumerang

2011-10-25T22:31:00.000+02:00

Etter Stjerne utan land var det godt å lese en "lettvekter" eller feel-good bok. Stjerne utan land er en sånn bok som setter seg i systemet, som jeg går og tenker på. Eksistensiell med andre ord. Bumerang er noe helt annet. Nesten som å se Scener fra et ekteskap av Bergmann den ene dagen og Love Actually den neste. To forskjellige verdener - begge har noe å tilby.

Jeg likte godt Saras nøkkel av Rosnay og plukket opp Bumerang i en Narvesen kiosk for noen dager siden. Bøkene har helt forskjellig tema, men på samme måten som hovedpersonen i Saras nøkkel møter vi en typisk småfrustrert, skilt, forholdsvis vellykket middelklasseperson. I Bumerang er det Antonie Rey, en arkitekt som har problemer med sorgen etter at konen forlot han, tenåringsbarn han ikke klarer å kommunisere med, en far han ikke har hatt god kontakt med på evigheter, en søster som nesten dør i en trafikkulykke og generell lav selvfølelse. Som seg hør og bør i en slik bok starter vi på bunnen og jobber oss oppover; mot kjærlighet, oppklaring, tilgivelse, forståelse og livsglede.

Dette er en deilig bok som jeg slappet skikkelig godt av med. Jeg ville at Antonie skulle bli en lykkelig mann, at han skulle få vite mer om sitt livsmysterium: moren som døde da han var gutt, og at det skulle klaffe på kjærlighetsfronten. Alt går selvsagt akkurat som man håper.

Boken er godt skrevet og alt flytter lett. Ikke for lett, men helt på grensen.

Anbefales!
God bok!

PS. Til forlaget: ta bort den irriterende borden som er på omslaget der Trønderavisen (av alle) kaller boken for kremfarget og gir de "hjerteligste anbefalinger". En sånn sukkergreie er tøff å se bort fra når man står og vurderer om dette er en bok man vil legge 129 kroner på bordet for. Jeg kjøpte den på tross av - og ikke på grunn av denne borden. Og terningkast med bilde av en sekser-terning? Give me a break! Og hvem er Valdres? Vedkommende (avis?) uttaller seg også om boken, på baksideborden..

Pia Tafdrup - Stjerne utan land

2011-10-22T10:56:00.000+02:00

Sophia forteller historien om Rebecca som tilfeldig møter Andreas på flyet til Barcelona. Andreas, en mann rundt 50, gråter når han ser Rebecca, en ung kvinne på noen og tjue. Hun minner han om sin kone Sonja som døde 22 år tidligere. Dette blir opptakten til et dramatisk kjærlighetsforhold preget av destruktive og selvutslettende episoder.

Andreas er fotograf og han bruker sine kvinner som motiver. Rebecca er ung og lar seg virvle inn i en verden hun ikke forstår. Andreas ønsker at Rebecca skal bli så lik Sonja som mulig, måten å snakke på, fakter, vekt, til og med Sonja's klær ønsker han at hun skal ta på seg når han fotograferer.

Sophia var Sonjas venn og hun er fremdeles Andreas venn. Rebecca forteller Sophia detaljert om forholdet hun har til Andreas. Sophia blir på denne måten en betrakter. Samtidig er hun deltagende gjennom sin kunnskap om Andreas og hans tidligere forhold til andre kvinner.

Det gjør inntrykk å lese denne boken. Tafdrup tematiserer forhold som fører til personlig endring på grunn av en annens blikk og ønsker. I dagboken til Vera, en av Andreas tidligere kjærester, står det blant annet hvordan Vera opplever endring som nedbryting og ufrihet:

Måndag 20.desember 1999
Det er julemånad og freistingane er mange, men Andreas vil gjerne at eg går meir ned i vekt. Når eg har måla på det mest intense, har eg faktisk gått ned i vekt. Han har nemt det og kjem med velmeinande råd. Det har vore fint å gå ned eit par kilo, men eg har det utmerkt slik eg har det no. (...)
Onsdag 22.desember 1999
Andreas vil at eg skal halde meg borte frå poteter, ris og brød. Eg har aldri før hørt om ein mann som vil ha ei kvinne med normal vekt til å gå ytterlegare ned. (...) Andreas verkar nøgd over å sjå meg slankare. Han finn meg mer tiltrekkjande. (...)

Til tider nesten oppskakende lesning, noe som for meg førte til mye ettertanke. Vera skriver så fint:
Måndag 16. juli 2001
Elskar Andreas meg, eller er eg hans verste fiende? Elskar eg Andreas, eller er han min verste fiende?

Anbefales!
God bok!

Midnight in Paris - en kjærlighetserklæring til vakre Paris

2011-10-20T22:23:00.003+02:00

For alle Paris-elskere! En fantastisk film! En ting er alle de nydelige "postkortene" fra Europas (og kanskje verdens) vakreste by - i tillegg møter vi mange de store litteratene og kunstnerne fra 20-tallet. Og selvsagt en må-se film for alle Woody Allen fans.

Vigdis Hjorth - Tredve dager i Sandefjord

2011-10-20T11:23:00.002+02:00

Vigdis Hjorth kjører i fylla og i tillegg til en klekkelig bot og tre år uten førerkort får hun tredve dager i Sandefjord fengsel. Det blir det bok av.

I boken heter romanpersonen Tordis. Hun tilhører middelklassen, har et kreativt yrke og et ikke så lite snev av kultursnobberi. Det er med andre ord ikke noen liten straff hun gis. Frihetsberøvelse, kontroll og disiplinering - mekanismer vi som beveger oss i middelklassen har liten erfaring med, men desto flere stigmaer knyttet til forestillingene om hva fengsel er og hvem mennesker som havner i fengsel er.

Tordis har det tøft i fengsel, men hun takler det etter sigende bra. Hun tilpasser seg. Hun passer seg for å tråkke over grenser hun tenker at må være der. Hun ber ikke om at TV2 eller TVNorge byttes til NRK1 eller NRK2. Hun sier ingenting om at hun kjenner en del av de menneskene som det står om i Se og Hør-bladene som ligger rundt omkring.

Boken har ikke fått supre anmeldelser, meg leser denne boken som en viktig og veldig god bok av Hjorth. Kritikerne mener at den er stillestående, helt frem til den er nesten slutt. Jeg tenker at det er bra - teksten følger livet, og livet i fengselet er åpenbart meningsløst og stillestående. Når hun kommer ut endrer teksten seg, og det tekstlige rommet for andre typer og virkelige (personlighets)konflikter trer igjen frem.

Hjorth skriver at fengselet er som å ta en pause fra samfunnet og seg selv. Hun reflekterer mye over seg selv og ser sitt eget liv i kontrast til de andre innsatte. Fordommene mot dem har hun med seg, men hun retter dem mot seg selv, og ikke medfangene.

Tordis er edru i tretti dager og i begynnelsen er det uvant å våkne uten bakrus. Når hun kommer ut går hun rett på puben for å drikke seg full, klokken 9 om morgenen. Det er noe sårt og trist over en slik beskrivelse av alkoholisme, og jeg sitter igjen med denne sårheten og tristheten etter å ha avsluttet boken. Drømmen om en skadet hjort som ligger i gangen. Tordis som blir Vigdis.

Vigdis Hjorth kritiserer et meningsløst fengselssystem i boken, men i like stor grad beskriver hun et liv som hun ofte fremstiller som godt og meningsfult. Når jeg leser det hun skriver mister denne selvfremstillingen troverdighet og jeg får medfølelse med forfatteren. Bakrus er kjipt, og det er kjipt når et godt og kontrollert forhold til alkohol går over til å bli et forhold som ikke er bra for den som drikker. Og forholdet Tordis/Vigdis har til alkohol er åpenbart av det destruktive slaget.

Boken anbefales. Se også på boken til Michel Foucault, Overvåkning og straff. Hjorth beskriver fra innsiden det Foucault kritiserer fra utsiden.

God bok!

Niels Chr. Geelmuyden - Mer enn hjerne

2011-10-14T14:14:00.002+02:00

Etter tips fra Dispolitteraten plukket jeg opp denne. Geelmuyden er en farverik og forholdsvis snodig karakter i den norske offentligheten, og det som kanskje først og fremst karakteriserer det han skriver er bruken av en ironisk penn. Jeg har fulgt litt med på han og liker det jeg har lest (han har hatt en del portretter i diverse dameblader og aviser). Dog har jeg behov for å påpeke at det jeg finner som en nesten personlighetsbrist hos ham er det kristenfundamentale synet han har på abort. Alle har rett til sin egen mening, men dette er et ståsted som jeg mener er så grunnleggende viktig for kvinners selvstendighet at jeg opplever hans standpunkt som problematisk.

Uavhengig av abortsyn, boken er en samling portrettintervjuer av kjente og (for meg) ikke fullt så kjente norske kulturpersonligheter. Det er stor bredde i boken, vi møter for eksempel Marie Simonsen, Leiv Ove Andsnes og Sigurd Allern. I utgangspunktet tenkte jeg bare å lese de jeg var særlig interessert i, men endte opp med å lese alle.

Intervjutekninkken han bruker er til dels festlig, på grensen til overtramp og han spør om saker og ting som kan betegnes som ukonvensjonelle. Han starter hvert intervju med en kommentar fra intervjupersonen, som kommenterer hva de syntes om det han har skrevet. Deretter karikeres personen som intervjues, etterfulgt av intervjuet. Personlig likte jeg meget godt flere av disse, kanskje særlig introen til (litt skumle) Sigurd Allern.

Boken anbefales på det varmeste. Ta den i doser, jeg ble litt sliten av den etterhvert nesten litt gnagende ironien. Fin bok for å bli bedre kjent med personer de fleste av oss har et forhold til.

God bok!

Jordan - et alternativt sydenmål

2011-10-10T18:03:00.008+02:00

Uvant for norske jenter med et så annerledes kvinnesyn, men gøy å forsøke utstyret

Jordan er nok ikke det nye syden for alle, men absolutt for deg som ikke er avhengig av at det er norske matvarer i butikkhyllene, eget trykkeri for VG og Dagladet og hang-outs for nordmenn. Vi reiste med apollo og SAS Charter i høstferien og fikk en minnerik og annerledes ferie.

Det tar 5 timer med fly fra Gardemoen til Aqaba, helt syd i Jordan. Aqaba er en havneby som ligger side om side med Eilat i Israel. Vi bodde litt syd for Aqaba, i Tala Bay, et område som Jordan har kjøpt opp av naboen Saudi-Arabia og bygget ut for hoteller. I denne bloggposten er noen reisetips for deg som tenker på å reise til Jordan og deg som allerede har bestemt deg for å besøke dette rare, lille landet.

Tala Bay eller Aqaba?
Det har fordeler og ulemper å bo i Tala Bay som ligger ca. 20 minutter syd for Aqaba sentrum. Vi valgte Tala Bay fordi vi reiste med fire ungdommer som ønsket seg en miks av tradisjonell sydenferie og en opplevelsesferie. Tala Bay er veldig tradisjonelt sydenferie - hvis du ser bort fra at du sitter ved svømmebassenget eller på beachen og ser rett over på Sinai, Egypt og Eilat/Israel. Fordelene med Tala Bay er at du er ute av byen, men du mister bønneropene fra Minaretene, og du må forflytte deg om kvelden for å spise og være byturist. Hotellene har shuttle buss inn til Aqaba og det fungerte bra for oss. For familer med små barn er antageligvis Tala Bay det beste alternativet.

Svømmebassenget på Möwenpick Spa Resort Tala Bay

En ting som var ok med hotellet var at flertallet av gjestene var arabere. Det var surrealistisk å se de flotte norske jentene i bikini ved poolen, side om side med arabiske kvinner i "burkini" - en svømmedrakt formet som burka (speedo burkini). Mennene og barna var kledd likt oss, men flere av kvinnene gikk i niqab og vi kunne så vidt skimte øynene i alt stoffet.

Sporty ferie
Det var varmt i Aqaba, og utmerkede dykkerforhold. Aqaba reklamerer med knallforhold for dykking og det stemte - i følge de som var i vannet. De fleste hotellene har treningsrom, og det er for varmt til å tenke på å løpe eller drive andre utendørsaktiviteter på land. Tennis fantes ikke, heller ikke i Aqaba.
For de som er glad i det som går fort er vannscooter et alternativ. I tillegg kan man kjøre firhjuling i ørkenen på grensen til Saudi Arabia, og undertegnede kan anbefale at du prøver deg på en tur.

KULTURFERIE
Du kan nesten ikke reise til Aqaba og Jordan uten å få med deg litt av de fantastiske kulturelle opplevelsene som tilbys. Vi tok to turer, en til Petra og en til Wadi Rum.

Petra
To timers kjøretur fra Aqaba ligger et av verdens syvende underverk: Petra. Det er vanskelig å beskrive denne uvirkelige byen, og den er verdt et besøk. Vi leide bil med sjåfør på hotelet, det koster rundt 150 Jordanske dinarer (tilsvarende 150 Euro, 1 JD er ca 8 NOK). I tillegg til bilen må du regne 50 JD i inngangspenger og blodpris for kamel og eselriding. Barn under 12 går gratis. Styr unna reiseselskapene, Apollo tar noe sånn som 1500 kroner pr person. Når du bruker de lokale bidrar du til at jordanerne tjener penger på turistene.

Trykk på bildene, med bloggers nye innstillinger får du med deg alle detaljene som ikke vises når de er i små formater.

Treasury, klikk på bildene, da forstørres det og du kan se detaljene bedre

På vei til Petra

Wadi Rum
Wadi Rum er Lawrence in Arabia landskapet og et av verdens syv naturlige underverk. Beduinenes ørken. Det er kun 45 minutter fra Aqaba og bruk gjerne en lokal guide. Vi traff vår guide, Mohamed, i Aqaba. Han tok oss med, og vi betalte 200 JD for transport med stor bil som hadde plass til alle, jeepkjøring i 3 timer i ørkenen, avsluttet med et besøk i en beduin landsby med full middag.

Mohammed kan vise deg rundt i hele Jordan, han snakker bra engelsk, synger mye - inkludert noen fraser fra Mil etter Mil som han har lært av norsk student. Kontaktadressen hans er mohammedbedven@yahoo.com, tlf: 00962 79 9428889. I tillegg til å guide lager og selger han smykker, de skimtes så vidt på bildet. Se etter han i Souken når du er på shopping.

Ørken

En beduin på vei hjem

Uvirkelig vakkert landskap

Solnedgang i Wadi Rum

De lokale fortalte at dette var location for neste James Bond film, crewet hadde etter sigende vært der dagen før oss.

Vi tilbragte en hel dag i Wadi Rum, hvis vi hadde hatt mer enn en uke ville vi ha reist lenger inn i ørkenen og campet med beduiner. Hvis du ønsker å gjøre det er det gode tips i Lonely Planet - som forøvrig er den eneste guiden som duger på Jordan.

Etter at solen gikk ned fikk vi mat tilberedt på klassisk beduin-vis. De graver et hull i sanden, legger i brensel og når det er glør putter de en stor kjele med mat nedi hullet. Deretter legger de tepper over lokket, før de tar sand over. Etter en time er maten - som var den beste vi fikk i Jordan - klar.

Maten er klar

I leiren var det kun beduin-menn. De røykte vannpipe, spilte musikk, danset og sang. Litt sært for oss å oppleve at alle gutta i følget ble invitert til å danse, mens vi jentene ble sittende igjen og røyke vannpipe. Men, dette er "the mans world".

Natt i Wadi Rum. Beduinene bruker lyskastere for å dekorere fjellene til fest

Spise i Aqaba
Det var ikke bare i wadi Rum de hadde god mat. For de som får nok av arabisk mat kan Formosa anbefales. Det er en billig og veldig bra kinesisk restaurant, se www. formosa-aqaba.com. Den ligger sentralt like ved Möwenpick inne i Aqaba.
Et must er Ali Baba restaurant som tydeligvis er en kulturell institusjon i Aqaba. Her serverer de tradisjonell arabisk mat og europeisk mat (og du kan koble deg til nettet).
Og for all del: benytt sjansen til å røyke vannpipe. Min favoritt er eple, men vannpipe med Cherry er slett ikke verst. For ungdommer finnes det en egen røykpipetobakk som smaker Red Bull.

Da gjenstår det bare å anbefale Jordan som neste reisemål på det varmeste og ønske god tur og fantastiske opplevelser til alle som tar turen. Husk å bestille i god tid, da får du en god pris.

Paul Auster - Sunset Park

2011-09-28T21:16:00.001+02:00

Det er alltid spennende når Paul Auster kommer med ny bok, og høstens godbit heter Sunset park. Miles Heller har flyktet fra livet og familien og tilbragt 7 år borte når han retunerer til New York og kollektivet i Sunset Park.

Miles Heller er en fyr som er lett å like, og ikke så vanskelig å forstå. Det gjelder forsåvidt alle romankarakterene, med unntak av den slemme søsteren til Miles' kjæreste i Florida. Boken er, til tross for et menneskelig tragiske bakteppe, en optimistisk bok om gode møter mellom mennesker. Auster er i storform, står det på baksiden, og det er en meget presis formulering. Dette er storveis.

En trist fortelling å bli glad av, uten at det er noen feel good eller happy ending. Auster forteller en historie om vanlige mennesker som tar uvanlige valg, om vennskap, familie og kjærlighet. Slutten skulle jeg gjerne ønsket meg annerledes, men den minner om hvor lett det er å gli inn i vante mønstre, gjenta tanker som man har tenkt for mange ganger og på denne måten ødelegge for seg selv gang etter gang.

Anbefales!!

God bok!

Nicole Krauss - Det store huset

2011-09-25T11:05:00.001+02:00

Nå er jeg virkelig inne i en god leseperiode, den ene boken er bedre enn den andre. Og Krauss topper listen, boken traff meg midt i magen.

Det store huset, som er en nydelig metafor som jeg ikke skal røpe betydningen av, er flere historier som alle kretser rundt en stor skrivepult. Pulten har hatt mange eiere og vi møter noen av disse i boken. Pulten har vært i ulike deler av verden og i tillegg til at vi møter enkeltmennesker gir boken et overordnet perspektiv som knyttes til forholdet mellom familie og enkeltmenneskers liv og den politiske verden de lever i.

Vi er i New York, London og Jerusalem. Det store politiske bakteppet er jødenes forferdelige skjebner under andre verdenskrig. De psykiske kostnadene disse hendelsene hadde for disse menneskene gjenspeiles blant annet i jakten på møbler, bilder og smykker som ble konfiskert i jødiske hjem. To generasjoner etter krigen er betydningen av å få tilbake noe av barndommen og/eller forfedrenes materielle gjenstander fremdeles stor.

I tillegg til det materielle beskriver Krauss forholdet mellom generasjoner, barn og foreldre, mellom søsken og mellom mann og kvinnne. Hemmeligheter som ligger der, som stenger eller som åpner opp for relasjoner.
Krauss skriver vakkert og levende. Karakterene er troverdige og unike. Boken ga meg assosiasjoner til en annen stor leseopplevelse, Glassrommet av Simon Mawer.

Her er et utdrag fra boken:
Sengen en mann minnes som stedet der hans sjel ble gjennomrystet, er for en annen bare en seng. Og når den knekker eller blir umoderne eller han ikke har bruk for den lenger, kaster han den. Men mannen som opplevde at akkurat hans sjel ble gjennomrystet, føler at han må ligge i akkurat den sengen før han dør. Han oppsøker meg. Det er noe med øynene hans, og jeg forstår ham.
(...)
Vi, hver og en av oss, lever for å hegne om vårt fragment, i en tilstand av evig sorg og lengsel etter et sted vi bare vet at en gang fantes, fordi vi husker et nøkkelhull, en gulvflis, slitasjen på terskelen under en åpen dør.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Reise i Baltikum

2011-09-24T00:03:00.002+02:00

I dag har jeg tatt bussen fra Vilnius i Litauen til Riga i Latvia og fly derfra og hjem til Norge. Flyet kostet 380 kroner Oslo - Vilnius og 805 kroner fra Riga til Oslo (Norwegian). Bussturen fra Vilnius til Riga tar 4,5 timer og er en ypperlig måte å se litt av det baltiske landskapet på.

Buss-selskapet som kjører mellom de baltiske byene heter Luxekspress. Bussen er moderne, med gode seter, fri kaffe om bord og de holder ruten. Jeg betalte 55 litas fra Vilnius til Riga, det tilsvarer 125 norske kroner - nesten gitt bort med andre ord. Luxexpress kjører videre til Tallin fra Riga og videre til St.Petersburg. Sydover går den til Warsawa. Dette tilbudet åpner for at du kan ta en tur hele veien fra Warsawa til St.Petersburg, med stopp i de tre baltiske landene. Et mulighet er å ta Norwegian til feks. Warsawa, busse hele veien opp og ta fly tilbake til Norge fra St.Petersburg. Toget i Baltikum er ikke å anbefale, det er skikkelig dårlig, og buss er et glimrende alternativ.

Hvis du reiser denne veien er det et nyttig tips å plukke opp In your pocket på veien. Jeg kjøpte papirutgaven på flyplassen i Vilnius, i tillegg har jeg den som app på mobilen. In your pocket oppdaterer deg på hva som skjer, gode spisesteder og overnattingssteder med mer.

Denne gangen bodde jeg på et Bed and Breakfast til 30 euro om natten. Rent og pent, og med god beliggenhet (Sodugatve 4) - rett nedenfor jernbanen og busstasjonen og noen steinkast unna Gamlebyen i motsatt retning. Skrått over Hotel Astoria (SAS hotellet) har det kommet en kjempebra sushi-restaurant (i følge In your pocket er det den beste japanske/koreanske restauranten i Baltikum), nettsiden finner du her.

Hvis noen har tatt bussturen hele veien til St.Petersburg er dere velkommen til å legge inn en kommentar om hvordan turen var og hvor dere bodde på veien.

God tur!

Imot naturen - Tomas Espedal

2011-09-21T19:27:00.000+02:00

En kan mene hva en vil om alle de dustete tingene Espedal har sagt det siste året, og jeg er i den kategorien som gir han helt fnatt, men dette er vanvittig bra! En godt voksen (jeg er ikke med på at 48 er aldrende) mann og en pur ung kvinne forelsker seg. Og så går det som det må. Kvinnen tar til vettet, mannen ser det ikke komme, og Espedal har kjærlighetssorg så det griner etter, som de sier i Bergen. Og det blir det stor litteratur av.

Espedal nærmest legger seg naken foran leseren, ut med alt gørret, frem med selvhevdelsen som han er så knallgod på og mange henvisninger til klassisk litteratur. Selvhenførte Espedal skriver så det er en fryd.

Mannen er full av paradokser. Det som oftest trekkes frem er at han regner seg som arbeiderklasse, til tross for at han nekter å arbeide - i arbeiderklasseterminologi. Han skriver. Drikker. (Og går). Han går i dress, barberer seg sjeldent og fremstår på en måte som folk i arbeiderklassen aldri ville ha gjort. Det er fantastisk.

Utgangspunktet er altså at denne unge, vakre og tydeligvis kloke kvinnen forlater rekkehuset i Øyjorden. Hun forlater Espedal nesten samtidig med at datteren flytter til kjæresten i Oslo. Kvinnene forlater Espedal, og han har blitt forlatt før - av Agnethe som vi har lest om i tidligere bøker og møter igjen nå. Og Espedal blør og gråter, drikker og dropper dusjen. Han er en helt! En litterær macho uten sidestykke. Og jeg lar meg villig (litterært) forføre.
Espedal kommuniserer (selvsagt) med Knausgård, en annen litterær macho. Hvis jeg hadde fått anledning til å velge en av dem (dream on) hadde det uten tvil blitt Knausgård. Han er litt snillere, mer selvkritisk og ikke så til de grader opptatt av å fremstå som like kul i alle sammenhenger.

Janne (Espedal) og Linda (Knausgård), to sterke, flotte kvinner som (antageligvis ufrivilig) blir skrevet inn i offentligheten. Og som (kvinnelig) leser kan jeg bare lure på hvorfor de har valgt som de har gjort i valg av mann. Men god litteratur blir det. Espedal skriver som vanlig ute av denne verden bra. Sett av to ettermiddager, i ro og fred og bare nyt! Menn, unge, vakre kvinner og alle oss kulturkjerringer som Espedal ikke kan utstå. Hvis du ikke har lest Imot kunsten får du dobbelt leseglede.

Anbefales hjertelig!

God bok!

Philip Roth - Exit, gjenferd

2011-09-15T21:01:00.002+02:00

Philip Roth har fått stående ovasjoner for denne boken. Nathan Zuckerman, en 71 år gammel forfatter, er tilbake i New York etter 11 år i frivillig eksil på "landet".

Jeg vet ikke hva det er med Roth og meg, men dette er ikke min greie. Boken har åpenbart mange "lag" i betydningen at vi kan lese mye ut av boken, både bokstavelig og mellom linjene. Men for meg blir det atter et litterært møte med en gammel, selvhøytidelig og pompøs mann. Med fare for å fremstå som en surmaget leser: Han har urinlekkasjer, går med bleier, er impotent, men fornekter seg dog ikke å falle for en vakker kvinne på 31 år. Dette ødelegger litt av historien for meg. Ikke bare litt: det ødelegger historien. Og de konstruerte tenkte, samtalene han har med henne, give me a break!

Jeg liker ikke Zuckerman og han hadde sikkert ikke likt meg heller. Dessuten er jeg for gammel for sånne menn som dette - alt over 33 år er uinteressant. Det sparer oss på 35 + for mye bry, det skal sies. Særlig hvis det hadde vært flere 71 åringer som siklet etter unge kvinner mens de samtidig ble oppmerksom på at bleien var tung av urin.

Måten han betrakter de andre mennene i historien på, de er også i tidlig tredveårs alder, er nedstemmende. Han er rett og slett en ubehagelig og kjip gammel gubbe.

Jeg leser gjerne mellom linjene, symbolske tekster og personlige fortellinger. Men dette var for mye av det gode. Takk og farvel til Roth fra meg - nå er jeg definitivt ferdig med denne forfatteren. Men det gleder meg at mange har et så sterkt forhold til han - selv om jeg ikke fatter hva det er jeg ikke får med meg av litterære kvaliteter.

God bok!

Siri Hustvedt - Den skjelvende kvinnen. Eller historien om nervene mine.

2011-09-11T11:41:00.000+02:00

Dette er Siri Hustvedt på sitt beste. I denne boken forteller hun om sin egen søken etter forklaring på hvorfor hun plutselig og uforvarende får et skjelveanfall to år etter farens død. Hun skal holde en minnetale for ham, og opplever at hele kroppen rister, som i et epileptisk anfall, mens hodet og stemmen fungerer uavhengig av skjelvingene. Hun opplever dette flere ganger i ettertid, og alltid når hun skal lese høyt, føler seg avslappet og i en situasjon hun vanligvis har mestret uten noen form for ubehag eller skjelvinger.

Siri Hustvedt skriver om seg selv, og bruker en essayistisk, sakprosa form. Det er ikke så uvanlig at essay eller sakprosa bruker en narrativ fremstilling, det som peker seg ut i denne boken er Hustvedt's formidlingsevne. Teksten "glitrer", den er så gjennomarbeidet og så tindrende klar at det bare er å gi seg over. For noen kunnskaper denne (skjelvende) kvinnen har.

Hustvedt er opplest både på bilogi, nevrobilogi/psykologi, psykiatri og medisin. Hun kan sin Freud og i boken får Freud noe som kan betegnes som en oppreising etter å ha bli feillest og gitt en vrangfremstilling i flere tiår.

Boken til Hustvedt kan leses som et feministisk prosjekt, hun tar et grundig oppgjør med medisinere og psykiatere som skylder lidelse som ofte rammer kvinner for hysteriske lidelser. Hun ser bak diagnosene, og ved bruk av kroppsfenomenologien, feks Merleau-Ponty, viser hun til sammenhengen mellom kropp og sjel.

Boken er full av små anekdoter, fortellinger og eksempler samtidig som den er ført i en personlig penn, vi blir kjent med det intellektuelle, lesende Hustvedt på en måte som vi ikke har blitt før. Hun evner å vise hvordan tanker i denne teksten ligger i de andre bøkene hun har skrevet. Hustvedt, som er doktor i litteratur, spiller ut både sine faglige og kreative sider fra side 1. Det er mesterlig.

Hustvedt's nære venn, Finn Skårderud, har skrevet et godt forord. Han skriver lett og tilgjengelig og gjennom hans forord introduseres vi til en dyp engasjert og ambisiøs tekst. En venn introduserer sin venn. En skrivende intellektuell med tyngde introduserer en skrivende intellektuell venn med tyngde. Nydelig omsalg på boken - alt stemmer. Dette er en perle!

Anbefales, til alle med eller uten både nerver og skjelvinger, kvinner og menn.

God bok!

Intervjuet av Isaxen

2011-09-09T12:00:00.003+02:00

Jeg er intervjuet av en blogger jeg setter stor pris på, Dispolitteraten, eller Geir Isaxen som han heter "i virkeligheten".
----------

Dagens intervjuobjekt har jeg fulgt siden hun startet opp bokbloggen "Jeg leser". Hennes litterære smak er kvalitetsbevisst og vidtfavnende, og mange har hatt glede av hennes anbefalinger
Idag intervjuer jeg Janke.
(Jeg synes forresten godt hun kan bytte navn til Janicke, for det er jo det hun egentlig heter.)

(Stilrent og innbydende hjemme hos Janke.)

1. Hvorfor begynte du å blogge ?

Jeg leste bokblogger lenge før jeg begynte selv. Around books var en av de første bokbloggene jeg fulgte og som jeg i ny og ne kommenterte på anonymt. Ganske raskt så jeg at det var mange ”gjengangere” i kommentarfeltene og at bloggerne hadde en samtale seg i mellom som jeg hadde lyst å være med i. Som anonym er du litt på siden og jeg tenkte lenge på at jeg kanskje skulle starte selv. Det som var utslagsgivende for at jeg begynte i november 2008 var for det første at en venninne av meg startet matbloggen lekkermunn.no, og hun oppfordret meg til å starte selv. En annen grunn var at jeg hadde lyst til å teste ut det sosiale mediet som en blogg er, og at jeg så på det som en god mulighet for å øve meg på å skrive korte, og i så stor grad som mulig presis tekster om bøker og reise. Jeg har antageligvis, på linje med andre bloggere, et formidlingsbehov, i betydningen at jeg alltid har likt å diskutere bøker med andre. Og bloggen er et godt sted å diskutere bøker.

Jeg merker at jeg i perioder syntes det kan være litt krevende å blogge, og at formidlingsbehovet ikke er like stort hele tiden. Det kan være andre ting i livet mitt som gjør at overskuddet ikke er like stort, eller at konkrete hendelser i samfunnet gjør at jeg får behov for å trekke meg litt unna (22.7 er et godt eksempel).

Bloggen er både en litteratur og reiseblogg, det er dessverre ikke så mange blogger som er dedikert utelukkende til reising (av de norske bloggene), men det har jo sin naturlige forklaring at det er dyrere å oppsøke steder enn å lese om dem.

2. Fortell litt om boksamlingen din.

Boksamlingen min er spredt til nærmest alle rom i huset og på hytten. Jeg liker å ha bøkene ordnet etter alfabetet, sånn at jeg lett finner frem. Foruten skjønnlitteratur har jeg ganske bra med lyrikk, novellesamlinger, arkitekturbøker, fotobøker, kunstbøker, biografier, kokebøker, en anstendig samling reisebøker og reiseskildringer. I tillegg har min kjære mye bøker om historie, særlig om andre verdenskrig. Jeg har også mye fagbøker; filosofi, politiske tekster, statsvitenskap, sosiologi, psykologi og pedagogikk. De er sånn som med de andre bøkene spredt over det hele, og i tillegg har jeg mye på jobben. Jeg drømmer om å samle alle bøkene jeg har hjemme i en stor bokhylle, men det krever antageligvis at vi må bygge om hele huset – så det blir nok med drømmen.

3. Du har skrevet bok, - fortell litt om den arbeidsprosessen.

Ja, den kom ut nå i august. Det er en fagbok, og jeg forsøker å formidle (begeistringen for) temaet til studenter og andre akademikere.

Behovet for å skrive den boken kom gradvis, jeg har skrevet en doktoravhandling og der var det mye som jeg hadde lyst til å ha med som jeg ikke kunne ta med. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ta et semester for å skrive, så jeg kontaktet et forlag og de var positive. Jeg hadde hjemmekontor. De første ukene var det litt tungt å organisere seg, men så kom jeg inn i en flyt. Jeg gledet meg hver morgen til å starte skrivingen og jobbet ca. 5 timer effektivt hver dag. I begynnelsen tenkte jeg å ta en Knausgård, og skrive 5 til 10 sider hver dag. Det holdt hardt, men når jeg først hadde et utkast til full tekst kunne jeg skrive om igjen og igjen på det samme, flikke og finslipe på teksten. Det var veldig moro. Nå er jeg redaktør på en antologi om det samme teamet, sammen med Kjell Lars Berge som har gjesteblogget hos meg. Det er litt annerledes, fordi jeg nå skal lese andres tekster og gi tilbakemeldinger, pluss skrive mitt eget bidrag.

Å skrive bok var en udelt positiv erfaring, og jeg ser ikke bort i fra at det blir flere. Jeg håper det.

4. Hvor kommer leselysten fra?

Leselysten har alltid vært der. Jeg synes det å lese har mange likheter med å reise. Å trekke seg litt unna eller gå ut av mitt eget hverdagsliv, gå inn i noe annet og betrakte noe nytt utenfra samtidig som det kan gi noe til meg personlig. Det å oppleve sammen med andre, om det er sammen med romanfigurene eller å besøke et nytt sted der man ikke normalt oppholder seg er noe jeg liker og som jeg stadig kommer tilbake til. I barndomshjemmet mitt var det en del bøker, min mor var medlem i Boklubbens bøker og i tillegg hadde vi Det Beste-bøkene. Det var stas å lese sammendrag av bøker, for så å låne de jeg ønsket å lese i full versjon på biblioteket. ”De kalte ham El Greco” – den husker jeg som en av favorittene. Min far abonnerte på National Geographic – det satt fart på reiselysten og en kjærlighet for å lese reisebeskrivelser

5. Hva er ditt første bok-minne ?

Jeg har lest siden jeg var liten, men det er en bok som virkelig gjorde inntrykk. Jeg tror jeg fikk den til konfirmasjonen, det må ha vært når jeg var rundt 15 år. Den het Barna i Saigon, og var om en misjonær som jobbet på gaten i Saigon. Den gjorde uslettelig inntrykk og da jeg leste den bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe med menneskerettigheter og demokrati. Det har jeg gjort, om ikke på den måten jeg forestilte meg den gangen. Jeg lånte den bort og fikk den dessverre aldri tilbake, men for noen år siden så jeg den på Ikea (!) i en av utstillingene der. Jeg satt meg ned i en av sofaene der og skumleste i en times tid. Begeistringen fra nesten 30 år tidligere var ikke den samme. Boken var rett og slett ganske dårlig. Men den har allerede gjort nytten, som den første store leseopplevelsen, så det spiller i grunn ingen rolle.

6. Er det en spesiell bok eller et forfatterskap du vil trekke frem fra glemselen ?

Ja, det er det. Sigbjørn Hølmebakk har skrevet noen fantastiske bøker. Det samme har Albert Camus, selv om han ikke kan beskrives som glemt. Han har skrevet bøker som kan være skjellsettende.

7. Hva synes du om de norske bokbloggerne ?

Jeg synes norske bokbloggere er veldig gode. Det er mange som skriver knallbra, og som har spennende synspunkter på bøker. Bloggerne er flinke til å lese variert og de lar seg lett begeistre. Generelt synes jeg at norske bokbloggere gir mange gode boktips og leser i mange kategorier.

Jeg følger litt med på danske bokbloggere, de er også veldig gode – jeg har merket meg at de ofte er mer kritiske til det de leser enn de norske bokbloggerne.

8. Kan du nevne noen utenlandske favoritt-forfattere ?

Jeg kommer ikke unna Paul Auster, Murakami, danske Jens Christian Grøndahl (ikke alt er like bra, men mye er virkelig bra), Carol Shields, Marilyn French, Susan Sontag, Ann Tyler, Sue Miller, Alice Hoffmann, Joan Didon og Ida Jessen. Jeg kunne nevnt flere, Michel Houllebecq for eksempel, men han har jeg et litt ambivalent forhold til. Han gjør det på sin egen måte, det skal han ha.

9. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter ?

Det er alltid litt vanskelig å nevne noen med navn, dette er folk som jobber hardt og som gir noe til oss andre. Men siden du spør får jeg trekke frem noen som jeg personlig ikke helt forstår begeistringen for. Det er jo helt subjektivt og alle kan ikke like det samme. Heldigvis.

Jeg er fristet til å si Dag Solstad, men det blir på en måte feil. Det er flere av titlene hans som er virkelig gode og som jeg har likt veldig godt. Jeg tror noe av det som jeg finner litt underlig er den voldsomme begeistringen mange menn viser for Solstad, det blir nesten litt sekt-aktig. Jan Kjærstad, kanskje? Jeg synes ikke bøkene hans er all verden, men han fremstår som en veldig hyggelig fyr. Jeg er spent på den siste boken hans.

Og Ketil Bjørnstad. Han har skrevet noen bøker som jeg ikke kan like i det hele tatt.

10. Har du selv ambisjoner om å utgi noe skjønnlitterært ?

Nei, det har jeg ikke. Jeg får holde meg til det jeg kan: lese bøker og lete etter de store leseopplevelsene.

11. Hva mener du om hjem uten bøker ?

Nei, det blir en personlig greie som jeg forsøker ikke å ta stilling til. Men jeg tar meg i å lure på hvilket liv folk lever når de ikke har en eneste bok hjemme. Dessuten er det å snakke om bøker en fin måte å bli kjent med folk på, i hvert fall for meg. Så når jeg besøker noen som ikke har en eneste bok blir jeg litt usikker på hvem de er, og hvorfor de (åpenbart) ikke leser. I tillegg trives jeg med å titte i andres bokhyller, og jeg syntes rom med mange bøker er veldig hyggelig. Jeg er ingen minimalist, og syntes hvite vegger kan være ganske sterile, selv om det er tidsriktig. I mitt hode er et hyggelig hjem et hjem med bøker, gode lesestoler, og personlig touch. Og bøkene skal stå fremme, de skal ikke være gjemt bort på et rom der ingen oppholder seg.

12. Når du blogger; er det viktig å få respons i form av kommentarer fra medbloggere ?

Ja, det er jo det. Jeg er jo spent hva dere andre bloggere syntes om de samme bøkene. Jeg setter pris på den ”samtalen” kommentarer er. Men det er ikke sånn at jeg mister motet fordi om få eller ingen kommenterer. Jeg er litt enig med Ståle som du intervjuet tidligere i det han skriver. Bloggen er et prosjekt som jeg gjør for min egen del og hvis andre vil kommentere er det fint. Det som er givende er når folk skriver at de satt pris på omtalen, eller at de fikk lyst til å lese ne bok som jeg har blogget om. Og så er det stas å få kommentar fra forfatterne. Det skjer ikke så ofte, men jeg fikk det da jeg hadde blogget om Mnem. Simon Stranger. Det er forresten en bok som jeg vil bruke anledningen til å trekke frem. Det var en av de virkelig store leseopplevelsene. Helt uventet, jeg var helt uforberedt på å finne en sånn perle av en bok! Den er ute i paperback, og jeg gir den villig vekk når jeg skal gi bokgaver. Den og Jon Harstad, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet. Og Jeg skal til Katnosa i kveld av Jan Wiese.

13. Hva synes du om forfatterskoler?

Jeg synes det høres ganske morsomt ut! Hadde jeg vært 20 år med ambisjoner om å bli forfatter hadde jeg kanskje søkt meg inn på en. Jeg er litt hekta på bøker om skriving og synes det er givende å lese om andres tanker om tekst, det viser seg at mange tanker og erfaringer går igjen. (Den siste nye av Langeland er bra, han bruker Ut å stjæle hester som eksempel). Og det må være veldig ok å få tilbakemeldinger på det en skriver, fra folk som er vant med å lese tekster. Spørsmålet om forholdet mellom det frie kreative og skriving som et håndverk ligger vel implisitt i spørsmålet ditt. Det har jeg i bunn og grunn ikke så mange tanker om. Det har kommet mange flinke folk ut fra disse skolene (for eksempel Ørstavik og Knausgård) og vi får aldri vite om de hadde lykkes like godt uten å gå på forfatterstudium.

Takk for fine svar, Janke ! (Jeg syns vi har gjort oss fortjent til noen kommentarer.)

Asbjørn Jensen - Album

2011-09-08T17:38:00.004+02:00

Jepp - det er Asbjørn, kompisen til Yngve. Min Kamp-bøkene tilføres en ekstra dimensjon i denne boken. Asbjørn Jensen har tatt mange knallgode fotografier i perioden 1987 til 1993, blant annet av en ung Karl Ove Knausgård.

Stedene Knausgård beskriver i bøkene sine blir virkelige i denne boken, og ikke nok med det: det blir personene også. Det er slående hvor godt Knausgård beskriver omgivelser, tidsinntrykk og personer i bøkene sine, når en ser bildene i boken til Jensen blir bildene Knausgård gir litterært, bekreftet. Dette er bare så sykt bra!!

I tillegg til at dette er en MÅ HA bok for alle MK-fans er det en vakker bok om den flotte tiden siste del av 80-tallet og første delen av 90-tallet var. Særlig for oss som studerte i Bergen. Fantoft studentby er med, regn i Bergens gater, klærne vi gikk med, hårsveisene, brillene og ikke minst Hulen! Stedet over alle steder i Bergen (Opera kommer på en delt 1ste plass med Hulen). (Vi feiret Berlin-murens fall på Hulen! )
Vi er på konserter både i Roskilde og Arendal, og til og med den ubegripelig vakre Curt Cobain er fanget opp og foreviget av Jensen. Det etterhvert så sagnomsuste intervjuet med Hauge er dokumentert, og ikke minst: Twin Peaks. Jensen fanger øyeblikket og akk så godt det er å være tilbake.

Dette er ikke bare Jensens fotoalbum, det er en hel generasjon MK-unge sitt album - nå har vi blitt voksne (det viser også utrolig godt på bildene hvor lenge dette faktisk er siden, selv om vi ikke føler det sånn) og MK-generasjonen er dokumentert. Fantastisk. Takk til Asbjørn, som vi har vært på fornavn med siden MK 1 og selvsagt til Yngve som heller ikke trenger noen nærmere introduksjon, og som har skrevet et fint etterord. Dette er en bok som får en helt spesiell plass, både i bokhyllen og i hjertet.

Anbefales hjertelig!! Og som sagt: hvis du digger MK-bøkene må du ha denne. Den er prikken over i'en!

God bok!

Eksempel på en anonym kommentar som (vanligvis) ikke blir publisert.

2011-08-30T22:00:00.002+02:00

Først skal det sies at de fleste som kommenterer anonymt gjør det ordentlig og med respekt for mottageren - både bloggeren og de andre som kommenterer. Men av og til dumper det inn noen kommentarer som jeg ikke publiserer. Denne er kommentert under innlegget Nattog til Lisboa og den som kommenterer har tydeligvis litt trøbbel med å kommentere på riktig blogg, for denne er stilet til en annen, navngitt blogger. Dog er den den godt eksempel på hva jeg ikke ønsker å ha på bloggen og årsaken til at jeg fremdeles moderer kommentarene. Her er kommentaren som ramlet inn til meg:

Nattog til Lisboa» er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen. - (navn på blogger). Den bør du sannelig tenke på hvis du mener at en hver bok som ikke ender med å gi deg alle svarene er en dårlig bok. Denne anmeldelsen fremstår som særdeles overfladisk og dårlig begrunnet, og du fremstiller en av europeisk beste skribenter som en dårlig og naïv forfatter uten evne til å fange leseren. Ikke alle bøker er skrevet for å være spennende. Hvis du vil lese populærkrim med enkle poenger og overfladisk handling får du sannelig holde deg til det, i stedenfor å spre sprøyt om noe så sjeldent som en perle av en bok fra nyere tid. Det at du leser dette som en dårlig thriller og ikke som en storslagen hyllest til hverdagsfilosofien, et mesterverk når det kommer til å skildre karakterutvikling og en perle i forhold til personbeskrivelser, sier sannelig mer om deg en om forfatteren!

Av Anonym den Nattog til Lisboa - Pascal Mercier klokken 19:16

Det hele starter altså ut sympatisk og med en fin skildring av opplevelsen av boken denne leseren har hatt. Så plutselig kommer navnet på bloggeren, og deretter verbal aggresjon i resten av innlegget.

Bøker skal skape følelser hos leseren. Og bøker skaper ofte diskusjon. Men sånne angrep som dette? Jeg forstår det ikke - hva er poenget? Det eneste sånne kommentatorer i verste fall klarer å oppnå er at bloggere mister lysten til å blogge. Og det, kjære bloggvenner er sånne som denne "anonym" ikke verdt.

Gerared Donovan - Vinter i Maine

2011-08-28T11:58:00.000+02:00

En fantastisk roman, et stort kunstverk, utforskning av sorg og ensomhet, skarp, presis og farlig. Dette er ord som brukes om denne romanen. Jeg kan ikke bli mer uenig.

Romanen handler om enstøingen Julius Wimsome som bor langt ute i skogen, sammen med hunden sin, i et tømmerhus som blant annet har et fyldig bibliotek. Det litterære alibiet er på plass, Julius Wimsome er en belest fyr, men i stedet for å gjøre dette til et interessant litterært poeng blir det hele motstridende og til grensen av misbruk av hva litteratur gjør med mennesker.

Julius Wimsome har en hund, Hobbes, som han tydeligvis holder høyt. En dag finner han hunden skutt i snøen, og dette gjør "noe" med Wimsome. Vi andre hadde nok, på samme måte som Julius blitt fortvilet og sorgfylt, men denne mannen har et følelsesregister og en handlingsvilje som forhåpentligvis få av oss andre kan matche. Han løser frustrasjonen sin med å drepe jegere i skogen - motivet? En av dem kan ha skutt hunden hans.

Det er meningsløst, opprivende og til å bli kvalm av. Jeg forstår ikke at dette er så bra litteratur. Mannen er spik spenna gal, han dreper og dreper, føler seg tvunget til å fortsette og feiger ut når han endelig blir tatt. Høres det kjent ut? Ja, etter 22.7 er dette den siste romanen vi bør lese - til tross for at Julius er ABB-light.

Styr unna, dette er underholdningsvold, kynisk og på grensen til spekulativt.

Lars Ove Seljestad - Fjorden

2011-08-23T21:26:00.000+02:00

Debutboken til Seljestad, Blind, gjorde stor lykke hos denne leseren da den kom for 6 år siden. Jeg har ikke lest de to titlene som kom etter Blind; Bastard og Frægd. Men Fjorden kunne jeg ikke la ligge på vent, den har fått gode anmeldelser og jeg leste at den var på linje med Blind.

Tematikken er eksistensiell, trist og tung. Den handler om en mann som snart fyller 50 år som sitter ved sin døde far og filosoferer over hvorfor forholdet mellom dem ble som det ble. En bok om far-sønn forholdet - jeg grep meg i å savne en bok der en datter filosoferer over forholdet til sin far, og hvor annerledes det kanskje ville blitt.

Sønnen, som altså er hovedpersonen, minnes hendelser knyttet til oppveksten. Særlig en episode får mye plass, den gang da sønnen som på det tidspunktet var 8 år får bli med faren for å hente den nye båten deres som de sammen skal kjøre hjem.

Seljestad skriver glimrende, han er utrolig god på å sette ord på følelser som mange kan kjenne igjen. Ugreie følelser som han ikke evnet å sette ord på da han var en liten gutt, men som nå er følelser, uttrykt i et voksent språk, som vi kan identifisere oss med, kjenne igjen eller forstå - uavhengig av eget forhold til far (eller mor for den saks skyld).

Seljestads romanperson reflekterer over hvem han selv ble som far til sine egne barn, hvordan han har vært som sønn, og hvordan livet hans har blitt. Heftig lesning. Les bare her:

Då eg flytta fra sønene mine, blomstra dei opp. Sett frå min nye ståstad såg det ut som om dei folda seg ut, blei mer sjølsikre. Over tid tok dei meir plass i livet.
Var det mitt nærvær som hadde halde dei nede? Var det slik at mine forsøk på å vera far, på å gi dei omsorg og kjærleik, virka mot si meining? Stod eg i vegen for dei? Tynga eg dei ned? Øydela eg for dei?
Var det slik mellom meg og sønene mine som det var mellom far min og meg? At vi skygga for kvarandre? At vi ikkje fekk det til, sjølv om vi ville?

Seljestad skriver på nydelig Odda-dialekt, akk så vakkert!
Anbefales!

God bok!

Tatiana De Rosnay - Saras nøkkel

2011-08-20T22:44:00.000+02:00

God litteratur er ikke et middel for å nå et mål, men et mål i seg selv. Men av og til finner man disse bøkene som minner oss på, viser oss og forteller oss om en virkelighet som er så vond at den er vanskelig å forestille seg. Saras nøkkel er en sånn bok.

Den andre verdenskrig er fremdeles aktuell og reaktualiseres gang på gang. Ondskap og overgrep skjer hele tiden, både mot enkeltindivider og grupper av individer. I personlige møter som litteraturen byr på blir vi som lesere tatt inn i en verden som det kan være vanskelig å forholde seg til, men som vi må forholde oss til aktivt hvis vi skal motarbeide sannsynligheten for at overgrep skal fortsette å finne sted.

I Saras nøkkel møter vi den ti år gamle franske, jødiske Sara og hennes familie. Vi møter også Julia Jarmond, en ung kvinne som 60 år senere gradvis blir kjent med historien til Sara. En historie som er så trist og ubarmhjertig at det nesten ikke er til å holde ut. Boken skifter fra fortid til nåtid, og dette er et fortellergrep som fungere veldig bra.

I boken blir franske jøders situasjon under krigen beskrevet, og hvordan fransk politi hentet og ut-transporterte franske jøder til konsentrasjonsleirene. Dehumaniseringen, fornektelsene og den "trivielle" ondskapen beskrives på glimrende vis.

Les boken - eller se filmen. Dette er en av de bøkene som setter seg under huden.

God bok!

Elin Hilderbrand - Sommerøya

2011-08-17T16:17:00.001+02:00

Sommerøya av Hilderbrand er en ordentlig feel-good bok, perfekt for late sommerkvelder, eller for sene høstkvelder. Boken handler om Birdie, hennes søster India, og Birdies to døtre Tate og Chess.

Chess er den søte, flinke datteren som skal gifte deg med den perfekte mannen, snill, flink, vakker, oppmerksom og enhver svigermors drøm. Når Chess plutselig avlyser bryllupet samler Birdie jentene sine og sin egen søster og reiser en måned til familiens sommerhus på en øy utenfor Nantucket.

Boken kan minne litt om Ann Tylers gode bøker (feks. Den gode mor) - om enn noe mer lettbent skrevet. Østkysten i USA, Maine-stemningen, kvinners utfordringer og problemer, søskenkjærlighet, kvinners kommunikasjon og kjærlighetsproblemer - alt er med.

Jeg storkoste meg med denne! Det var deilig å lese lett litteratur som samtidig har en dypere bunn i kvinners forhold til seg selv og sine nærmeste. Nydelig!

Anbefales, jenter!!

God bok!

Shin Kyung-Sook - Ta vare på mamma

2011-08-10T15:37:00.000+02:00

Over 1,5 millioner mennesker i Korea har lest denne boken de siste to årene. Den kom ut i Korea i 2009 og ble en kjempesuksess, og suksessen følges ventelig opp i de 23 andre landene boken er solgt til, der i blant Norge.

Korea er et land mange ikke kjenner godt, inkludert meg selv. Jeg innbiller meg at det er en miks av Japan og Fillipinene, kombinert med en særegenhet som bygger på Koreas kultur og historie.
Historien er trist og sår, den handler om en mamma som forsvinner på en T-bane stasjon. Hun er på vei til sønnen sin sammen med mannen og da han har kommet inn på T-banen merker han at noe "mangler". Dette noe som mangler setter tonen for hele boken - hvor godt kjente mannen og barna denne oppofrende og til dels anmasende kvinnen som var mamma?

Det er fantastiske beskrivelser av Korea, og skillet mellom by og land er ekstremt. Jeg tror vi får god innsikt i dagliglivet til den jevne koreaner, som sagt uten at jeg har vært der eller kjenner landet. Min bedre halvdel har vært der mye de siste årene og han leste boken med stor fornøyelse. Han kjente seg igjen i stemningen, beskrivelsen av maten og luktene, i tillegg til at han leste den som en vakker bok som er skrevet på en måte som gjør at vi tror på romanfigurene.

Anbefales hjertelig. Jeg antar at dette blir en bok mange mammaer får av barna sine fremover. Men i tillegg bør vi kanskje lytte til forfatteren og det underliggende budskapet i boken, å ta vare på mamma - og vil jeg legge til: de andre familiemedlemmene vi tror vi kjenner så godt.

God bok!

Emma Donoghu - Rom

2011-08-08T16:49:00.000+02:00

De siste årene har det vært flere historier om nyhetene om mennesker som har blitt holdt innesperret mot sin vilje. En sak som gikk verden over var den såkalte Fritzl-saken, en annen var Natascha Kampusch. Dette er saker som gjør inntrykk og det er vanskelig å forestille seg hvordan disse menneskene har hatt det.

Emma Donoghue er i overkant inspirert av disse sakene, og hun har virkelig forestilt seg hvordan det må føles. Ved hjelp av å fremstille hendelsene fra et barns opplevelse beskrives kanskje følelsen av håpløshet ved den situasjonen disse menneskene befinner seg i.

Lille Jack er 5 år og bor i Rom sammen med mammaen sin. Pappaen er Gamle-Nick, en mann Jack ikke kjenner. Når Gamle-Nick er på besøk om natten er Jack plassert i et skap (Skap som det heter i boken). Bruke av Rom, Skap, Bord og Stol som ting med egenskaper er til dels irriterende å lese, men det fungerer.

Lille Jack bidrar til at de kommer seg ut av Rom og inn i verden der det bor andre mennesker. Det ender altså så godt som det kan ende.

Boken er ok skrevet, men jeg fikk en litt sur smak i munnen av at handlingen så åpenbart er dårlig skjult fasinasjon av de to nevnte historien - som er virkelige. Det blir noe suspekt over hele historien, samtidig med at man blir småtrist av å lese den. Fravær av frihet og full isolasjon er inhumant og grusomt - men det kan vi tenke oss uten å overføre ukebladaktig kikkermentalitet i boks form.

Anbefales for dem som er over gjennomsnittet begeistret for denne typer historier som bygger på virkelige hendelser.

God bok!

Endelig i mål.

2011-08-01T21:39:00.001+02:00

Nordahl Grieg - Til Ungdommen

2011-07-25T12:25:00.001+02:00

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Pascal Mercier - Lea

2011-07-10T09:49:00.001+02:00

Forfatteren av Nattog til Lisboa, har skrevet nok en nydelig bok. Lea er en historie om to menn som tilfeldig møtes og har det som filosofen Bollnow så vakkert beskriver som viljen til å skape bånd, i sin eksistensfilsofofi fra 1969. Jeg får en sterk fornemmelse av at Mercier er inspirert av møtefilosofien til Bollnow, hvis bok desverre synes umulig å oppdrive.

To menn, begge fra Bern, møtes tilfeldigvis i Provence i Frankrike. De skal samme vei og velger å ta følge. Den førtidspensjonerte legen Adrian er forteller, og tilhøreren til Martijns eksistensielt gripende og tragiske historie. Martijn var lykkelig gift med sin Cecilie, og sammen hadde de datteren Lea. Når Lea er 8 år dør Cecilie av leukemi, og far og datter sitter alene tilbake. Martijn er en mann som tenker mye, som elsker sin datter og som er villig til å gjøre alt for at hun skal ha det godt.

Etter morens død er Lea stille, sorgtung og ulykkelig. Dette varer frem til far og datter tilfeldigvis hører en kvinne som spiller fiolin på en stasjon på u-banen. Lea blir som besatt og fra den dagen er det fiolinen som blir det viktigste i Leas liv. Hun blir en utmerket fiolinist og knytter seg sterkt til mesteren som bidrar til å utvikle hennes talent.

Faren til Lea er ikke en mann som føler at det faller lett å kommunisere med sin datter. Han føler at han har mistet henne og at det ligger noe truende over hele situasjonen. Intuisjonen hans viser seg å stemme og det er smertefullt å lese hvordan Lea gradvis oppløses eller faller fra hverandre som person.

I Nattog til Lisboa var det som om Merciers tekst gradvis sluttet å fenge. Lea er en leseopplevelse av de sjeldne, fra første til siste side. Det er en sterk fortelling som jeg tror på, og som jeg kan forestille meg som virkelig, i den forstand at følelser og eksistens, møte mellom mennesker og eksistensielle kvaler blir sterkt og troverdig formidlet gjennom teksten. Dette er intet mindre enn vakkert, betagende, gripende og sjelsettende lesning. Musikken og sentral-Europa ligger som et nydelig bakteppe i historien, og i underteksten er fremmedgjøring og hva som er meningen med menneskets liv og dialogens betydning for kjærlighet og det å ta ansvar for hverandre helt sentralt.

Dette er så langt i år en av de aller beste bøkene jeg har lest, og en bok som er vond å lese, men så vakker akk, så vakker.

Anbefales.
God bok!

David Vann - Legender om et selvmord

2011-07-06T21:55:00.001+02:00

David Vann har skrevet en selvbiografisk bok som handler om farens selvmord og påvirkningen selvmordet har hatt på han som menneske. Det er en sterk tekst, og rystende lesning. Vann eksperimenterer med alternative hendelser og det kommer som en sjokkartet dreining midt i boken.

Vann har bygget opp boken som 5 noveller og en langnovelle i to deler. Delene henger sammen, så det er ikke snakk om noveller i vanlig forstand, men boken ligger et sted sjangermessig mellom noveller og roman.

Vann skriver ekstremt godt og presist, og med en klar psykologisk og tildels mørk undertone. Her er et eksempel:

"Så de la i vei opp fjellryggen, utsatt for vinden igjen. Roy kjempet for å holde følge og ikke miste faren. Han visste at hvis han mistet ham av syne bare et minutt, ville faren aldri høre ham rope, og han ville ikke vite hvor han var og aldri finne veien tilbake. Der han fulgte med på den mørke skyggen som beveget seg foran ham, virket det som om det var dette han hadde følt lenge, at faren var noe uhåndgripelig for ham og hvis han så bort selv bare for et øyeblikk eller glemte seg eller ikke fulgte fort nok på og ønsket han der, kunne han forsvinne, som om det bare var Roys vilje som holdt ham der. Roy ble mer og mer redd, og sliten, og fikk følelsen av at han ikke kunne fortsette, og han begynte å synes synd på selv selv, sa til seg selv: det er for mye for meg å måtte gjøre dette."

Legender om et selvmord var en ualminnelig gripende leseopplevelse, en av de bøkene som sitter i lenge og som jeg vil anbefale, gi bort i gave og sette på en særlig plass i bokhyllen.

Anbefales!

God bok!

Colum McCann - La kloden spinne

2011-07-04T10:00:00.001+02:00

I denne boken møter vi en rekke mennesker som treffes på ulike måter. Handlingen veves sammen rundt den irske munken Corrigan i New York. Menneskene vi møter er mennesker med en historie: prostituerte, mennesker som har mistet noe eller noen og mennesker som lever i en tøff virkelighet. Midt i alt dette står den tålmodige og i ordets rette forstand fromme Corrigan.

Boken minner ikke om mye annet jeg har lest, det er noe med boken som gjør at den kjennes som "noe nytt". Et kort søk på forfatteren viser at han er en spesiell mann. Han er født i Irland i 1965 og reiste til USA med ambisjonen om å skrive den store amerikanske romanen. Han har skrevet 5 bøker og er oversatt til 30 språk. McCann arbeider som forfatter og professor i forfatterstudier og har mottatt en rekke priser.

McCann skriver om en tøff amerikansk virkelighet, men med en form for - i mangel av et bedre ord: ømhet for New York og mennesker på utsiden (selvvalgt eller ufrivillig) som er gripende. Anbefales på det varmeste!

God bok!

Michel Houellebecq - Kartet og terrenget

2011-07-02T00:42:00.000+02:00

Houellebecq har kommet med en ny bok, og denne skiller seg fra de andre jeg har lest tidligere. Sex-fokuset er ikke dominerende, men hovedpersonen er som alltid en desillusjonert, sosialt distansert mann. Jed Martin er kunstner og får gjennombrudd på kunst scenen på grunn av fotografiene han tar av Michelin-kart. Etter å ha fotografert går han over til malerier og maler store bilder av kjente personligheter.

Handlingen er (som vanlig) dypt samfunnskritisk og mens tidligere bøker har hatt sekusalitet som nerve i handlingen er hovedtemaet i denne boken arbeidet og industrialisering. Mennene vi treffer i boken forholder seg til verden gjennom arbeidet de gjør - og når de blir for gamle eller av en eller annen grunn ikke kan arbeide mister livet mening.

I handlingen skrives Hoellebeck selv inn som aktør - en kjent forfatter som skal skrive en tekst til en brosjyre om Jed Martin. De to utvikler en form for venneskap, og Martin maler et portrett av forfatteren. Å skrive seg selv inn i historien er et artig grep, men det er umulig å si om det er personen Houellebecq vi møter eller om han er en konstruksjon.

Boken er god, men det skjer noe i siste del av boken som jeg syntes ikke henger helt sammen. Houellebecq blir myrdet på bestialsk vis, men jeg forstår ikke motivet til personen eller hvorfor det skjedde. Jeg forstår ikke hvorfor Jed velger som han gjør videre og heller ikke hvorfor han gjør som han gjør i Zurich. Dette er noe som har kvernet og gått i hodet siden jeg var ferdig med boken, og jeg blir litt irritert av ikke å forstå hva han forsøker å fortelle. For han er en forfatter med et prosjekt, og jeg forsøker alltid å forstå - lese - prosjektet i bøkene hans. Denne gangen blir kritikken av samfunnet litt for spiss og hovedpersonene tar litt for "solitære" valg.

Som vanlig har det vært en stor leseopplevelse, det er vanskelig å stille seg likegyldig til en forfatter som Houllebecq - han skriver godt, politisk, sint og i en kulturell kontekst som er relevant. Han stiller noen spørsmål i bøkene sine som jeg som leser tvinges til å forholde meg til, og som gjør noe med meg. Derfor: boken anbefales selvsagt, har du ikke lest han før bør du starte med De Grunnleggende Bestanddeler, deretter Plattform og så denne. Lanzarote score ikke særlig høyt hos denne leseren, uten at det er grunn til å skygge unna den siste boken.

God bok!

Bernhard Schlink - Hjemkomsten

2011-06-29T12:35:00.000+02:00

En voksen mann forføres av en historie om en mann som kommer hjem fra krigen. Alle trodde han var død, og når han ringer på hjemme åpner konen døren, to små jenter og hennes nye mann står der også. En tragisk hjemkomst med andre ord. Hjemkomst er som tittelen mer enn antyder tematikken i denne vakre og kloke romanen av fabelaktige Schlink som blant annet har skrevet den nydelige Høytleseren.

Handlingen i boken tar oss gjennom andre verdenskrig og frem til like etter muren faller i Berlin. Fortelleren er en sympatisk mann med en komplisert historie, en mor som var kald og pragmatisk og en far han aldri ble kjent med. Gutten får vite at faren falt i krigen, men ikke før han blir voksen begynner han å stille spørsmål om sin egen historie.

Schlink skriver vakkert om litteratur, teori og filosofi. Boken er som et lite puslespill som gradvis settes sammen, sakte og sikkert. Mellommenneskelige forhold spiller som alltid i Schlinks bøker en sentral rolle, også spørsmålet om hva som er godt og hva som er ondt og hva mennesket er i stand til å gjøre.

Anbefales,
God bok!

Kate Morton - Tilbake til Riverton

2011-06-27T19:18:00.000+02:00

Uten tvil en av årets sommerbøker for oss etternølere som har vegret oss mot denne boken i overbevisning om at dette var søtladet romantikk, en etterlignende og dårligere utgave av stolthet og fordom. Så feil kan man ta.

Det er mange bloggere som har skrevet om denne boken, for eksempel Knirk, og jeg er enig med alt hun skriver - dette er en knallbok!

Boken handler om Grace som på aldershjemmet blir kontaktet av en filmskaper som lager film om familien som bodde på Riverton på begynnelsen av forrige århundre - altså tiden rundt første verdenskrig. Grace var tjenestepike på godset og kammerpike for en av de to søstrene boken handler om. Det er drama, kjærlighet, rikdom, sosiale fall, krig, dødsfall og selvmord vi får lese om. Grepet med å la en eldre kvinne fortelle fungerer veldig bra, og gir hele historien troverdighet.

Jeg ble grepet av boken. Kvinnenes stilling, det å være totatlt avhengig av og prisgitt menn, uten mulighet for et selvstandig liv, gjør inntrykk. Den gryende arbeiderbevegelsen, og skillet mellom herskapet og tjenerne - det er fasinerende lesning. Grace sin styrke, hennes hemmelighet - akk så tragisk - og tenkning om det som var, alt dette gjør dette til en både lettlest og kompleks historie.

For alle etternølerne: gled deg! Og heldigvis har damen skrevet flere bøker som også anbefales av Knirk og andre bloggere. Morton anbefales herved, både det som er lest og ulest!

God bok!

Agnes Ravatn - Folkelesnad

2011-06-24T10:00:00.000+02:00

Folkelesnad er uhemmet subjektiv synsing om ukeblader. Den er fullstendig urimelig, har et helt skjeivt utgangspunkt og er til tider hysterisk morsom. Ravatn leser ukeblader som fanden leser bibelen og hun sparer seg ikke et øyeblikk.

Jeg regner med at det er flere enn meg som har en tilbøyelighet til å lese ukeblader med stor glede og fornøyelse. Jeg er totalt junkie på tidsskrifter, aviser og, akk, interiørblader. Når jobbstresset blir for stort kobler jeg av med filmer av Woody Allen og Bergman, ser serier som Sex and the city og In treatment, og fråtser hemningsløst i interiørblader. Jeg er alltid tidlig på legekontoret for å få med meg noen gamle, slitte Se og Hør og jeg leser uten blygsel. Det er den lille oppdateringen jeg unner meg før legen tapper meg for blod og sier jeg må kutte ned på snusingen.

Vel, i følge Ravatn er jeg en aseksuell person med for mye penger - jeg bruker interiørmagasinene som porno. Eller jeg er en kvinne med for mye tid og med en sterk uvilje mot å bli voksen. Greit nok, selv om jeg syntes hun kunne gått litt dypere inn i interiørbladene enn å begrense seg til alle gjør det selv tipsene. Det er så mye mer å ta av, og her kunne hun gjort en bedre jobb.

Jeg lo meg nesten skakk når jeg leste kapitellet om Vi over 60. Bladet minner de "gamle" om at mannen med ljåen puster dem i nakken, og får forfatteren til å gjøre noen refleksjoner om hvordan hun vil få det når hun blir gammel. Fornøyelig.

Dette er en bok hvis innhold må tas med en klype salt. Den er skrevet i ett lettbeint og populistisk språk, spiller på overfladiske temaer, er dømmende og subjektiv og i bunn og grunn ganske så ukebladaktig. God fornøyelse, anbefales som vorspiel-lektyre for venninnegjengen!

God bok!

Brit Bildøen - Mitt milde vesen

2011-06-23T21:07:00.000+02:00

Nydelig bok fra Bildøen. En ung kvinne, Johanne, besøker sin mor på sykehjemmet der hun er. I flere måneder har moren nektet å snakke med datteren. Morens taushet får Johanne til å tenke mye over barndommen sin, faren som gikk ut av døren en dag og aldri kom tilbake, livet og sitt eget ekteskap.

Stemningen i boken er trist, og historien er sørgelig. Bildøen treffer en nerve; det som var, det som aldri blir igjen og fremtiden som vi ikke vet noe om. Særlig portrettet av moren og hvordan moren forklarer sin taushet gjør inntrykk. Og historien om barnet som forsøker å forstå, men som er prisgitt de voksne.

Illustrasjonen på boken er usedvanlig bra - den står godt til innholdet: sorg, lengsel, håp, fortvilelse og undertrykt raseri. Alt det som sammen kan skape et menneskes tilsynelatende milde vesen.

Egentlig en fin høstbok, så denne kan settes på høstlisten. En kopp te, vinden som rusker i husveggene og regn på ruten. Perfekt!

Anbefales!
God bok!

Sommerlektyre

2011-06-22T11:14:00.010+02:00

Her er listen over anbefalt sommerlektyre, klikk på tittelen så kommer du til blogginnlegget for de respektive bøkene.

Helene Uri - Kjerringer. Fantastisk historie om kvinner som tar hevn på kreative og utspekulerte måter.

Haruki Murakami - 1Q84. Gigantroman bestående av to bøker i ett, Murakami på sitt aller beste!

Elizabeth Kostova - Svanetyvene. Kunstnermyter og kunsthistorie, psykologi og kjærlighet. En tykk og god roman. Perfekt for lange, sløve dager på stranden.

Olav H.Hauge og Bodil Cappelen - Brev 1970 - 1975. Et lite stykke kulturhistorie og en fasinerende kjærlighetshistorie. Vakkert!

Karin Sveen - Mannen i Montgomery Street. Historien om hr. Sæter rulles møysommelig opp av Karin Sveen i denne boken. Den norske bondesønnen reiste til USA, ble rik og bidro til å starte universitetet Berkeley i California.

Beate Grimsrud - En dåre fri. Knallsterk roman fra Grimsrud. Et av høydepunktene i 2010.

Einar O. Risa - M.Kanne & søn. Triologi om en familie i Stavanger. Fås i paperback - ta alle tre når du først er i gang. Dette er krøniken på norsk!

Carsten Jensen - Vi, de druknede. Enda en tykk sommerbok, denne gangen med utgangspunkt i en liten by i Danmark og menneskene som lever der. Page-turner!

God bok!

Herman Koch - Middagen

2011-06-21T18:14:00.000+02:00

Fire mennesker. En middag. En rystende hemmelighet. Og; likte du den danske filmen festen? Da vil du elske denne boken. - Dette er det lille jeg visste om boken, samt at den har lagt på toppselgerlistene i Nederland i lang, lang tid. Derfor var det med en viss spenning jeg satt meg godt til rette med denne boken.

Kort fortalt handler det om to brødre som møtes på en restaurant med sine respektive koner. Den ene broren forteller historien og vi får raskt vite at fortelleren og hans kone har et barn, en sønn, det har den andre broren også - pluss en gutt som er adoptert fra Burkina Faso i Afrika. Mens fortelleren er trygdet og skal det vise seg etter hvert en mental basket case er broren statsministerkandidat.

Boken handler på sett og vis om å beskytte barna sine og spørsmålet om hvor langt foreldre går. De to fetterne har begått et ondskapsfullt og frastøtende overfall som har ført til at en person dør. Foreldrene vet det, men forsøker å beskytte guttene sine. Beskytte forstått som ignorere det som har hendt, snakke ned personen som ble utsatt for det brutale overfallet samt hennes gruppe mennesker og med fornekting.

Hva skal man så si om denne boken? Vel, den er ikke på noen måte som den danske filmen Festen. Filmen er mer dyptgående og det tar lengre tid før vi skjønner hva som foregår. Det er mulig at boken blir presentert som så god i en sammenheng - at den går inn i en eller annen politisk samtale som foregår i Nederland, jeg vet ikke. For meg ble boken til dels grunn, særlig fordi den i begynnelsen til dels troverdige fortelleren viser seg å være spikk spenna gærn.

Det er vanskelig å vurdere om dette er en anbefal eller ikke bok, men den er kanskje verdt å lese med tanke på at den er så populær i mange andre land. Det i seg selv er interessant, og for min del er det fristende å forsøke og finne ut hva det er som gjør at den har slått så godt an i andre land. Uansett: kom gjerne med kommentarer når du har lest den selv - jeg trenger tydeligvis noen andre perspektiver enn mine egne.

God bok!

Helene Uri - Kjerringer

2011-06-12T22:04:00.000+02:00

Fire kvinner møtes på et kveldkurs i latin. En er latin-lærer, de tre andre er elever. Alle er et sted rundt 40, og alle har erfaringer med menn. Felles for dem er at de har erfaringer med menn som på ymse vis tråkker kvinner ned for å komme seg opp - ikke ulikt resten av oss andre med andre ord. Disse fire bestemmer seg for at det er på tide å gi disse mennene en lærepenge som svir. Og det gjør de med bravour!

Helene Uri har skrevet noen utrolig bra bøker tidligere, høydepunktet er De beste iblant oss - en knallbra bok om livet på Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet Den rettferdige, som falt i smak hos denne leseren.

Kjerringer er en humoristisk, godt skrevet, på kornet bok. Jeg har ledd og skåret tenner, og mye av det hun skriver er - trosss et skrått blikk - desverre ganske så gjenkjennelig. Unge jenter som blir "forført" av menn, kvinner som blir forbigått av menn på arbeidsplassen, menn som er voldelige og menn som handler som om kvinner er noe som er mindre verdt enn hvilken som helst mann. Uri har en fantastisk scene om mennene som sporter av gårde i samlet flokk og om en drittsekk på Blindern. Uri er som tidligere amanuensis på Blindern godt bevandret i miljøet og hennes kjennskap til miljøet gjør at det er en fornøyelse å lese.

Jeg digger Uri, og jeg digger boken. Det er så bra, så morsom, så usannsynlig og allikevel så kjent og nært at det nesten er uvirkelig. Samtidig som boken er morsom og til å le av kan den leses som et innlegg i kjønnsdebatten. Det er desverre fremdeles slik at menn ofte oppfører seg dårlig mot kvinner, det er vi som blir voldtatt, tjener minst, får minst anerkjennelse for den jobben vi gjør og som fremdeles får ansvaret for å rydde ut kaffekoppene etter jobbmøte. I denne boken svarer en liten gruppe kjerringer med nøye planlagt hevn, og det er deilig å lese - jeg må innrømme at jeg kjenner en mann eller to som jeg gjerne unner sammen behandling.

Boken anbefales på det varmeste, både til de som regner seg som kjerringer og alle andre. Godt jobbet, Uri - kjør på videre. Vi vil ha mer!!

God bok!

Unge lesere anbefaler - Nye venner.com

2011-06-11T15:10:00.000+02:00

Nyevenner.com – en roman av May B. Lund

Anette finner nettstedet nyevenner.com, en dating-nettside. Hun lager seg en profil, og etter en stund dukket det opp noen interesserte. Anette velger Rashid 19 år, norskpakistaner, studerer på BI, og har en fancy, ny bil. De møter hverandre og Anette forelsker seg. Anette tenker ikke over hvorfor Rashid aldri forteller noe om familien hans, hvor han får pengene sine fra, eller hvem han i det hele tatt er. Anette skjønner aldri hintet, før det er for sent…

Boken handler om Anette og hennes kjærlighet til Rashid. Jeg tror forfatteren prøvde å gjøre den spennende, gripende og morsom, men jeg følte ikke at noe av det skjedde. Boken var rett og slett kjedelig. Jeg tror egentlig ikke dette er en bok som 12 åringer som jeg bør lese, og derfor anbefaler jeg nyevenner.com til ungdommer over 14 år.

RinaMarie. 12 år

Unge lesere anbefaler - Vinterjenter

2011-06-11T15:09:00.002+02:00

Vinterjenter av Laurie Halse Anderson

Lia og bestevenninnen Cassie har anoreksi. Etterhvert ble vennskapet deres brutt, og Lia ble alene. Etter noen måneder blir Cassie funnet død på et motellrom.
Det eneste Lia tenker på er å bli den tynneste. Tynnere enn alle andre, holde på med anoreksien, ikke spise, være tom og sterk.

Boka handler om anoreksi på det verste. Den er veldig trist og får deg til å tenke mye. Ikke en så særlig jentete bok, men viktig og uforglemmelig.

Vi elsket boka helt fra starten av! Den er så vanskelig å legge fra seg, og fortryller deg inn, slik at du knapt ikke kan tenke på noe annet. Boken er forferdelig trist, spennende, dramatisk og forfengelig og lettlest. Vi anbefaler den mye! Den har definitivt havnet på favorittlista vår.
KairaAlice & RinaMarie.

Unge lesere anbefaler - KK GID. KK GID 4 EVER

2011-06-11T15:05:00.000+02:00

KK GID

Janne Aasebø Johnsen

Vibeke går i 8.klasse og hun gleder seg til å komme tilbake til skolen etter en ukes ferie i Paris. Hun gleder seg til å vise Jane og Karianne de kule nye klærne hun har kjøpt, og hun gleder seg til å gå på audition for årets skolerevy. Men da hun kommer til skolen vil verken Jane og Karianne snakke med henne, de vil hverken hilser eller ser på henne. Bare vennen Pelle tar kontakt.

Vibeke oppdager snart at noen har vært inne på Kariannes hjemmeside og skrevet kjipe og sårende ting om henne i Vibekes navn. Vibeke må finne ut hvem det er – før hun mister venninnene sine for godt.

Jeg synes KK GID er en veldig dårlig bok, med en alt for tynn handling. De 158 sidene leste jeg på 40 minutter, siden boken er veldig lettlest og jeg kjedet meg. Jeg gledet meg egentlig bare til å bli ferdig med boken, og starte på en spennende bok, der jeg kan føle lesegleden og bli glad. Det står at boken er til 12 åringer, men det stemmer ikke. Jeg tror ingen 12 åringer synes dette er en bra bok. Anbefaler den heller til 8-11 åringer. Hvis det hadde vært med terningkast hadde jeg gitt boken en 2.

KK GID 4 EVER

Janne Aasebø Johnsen

Vibeke må igjen være litt detektiv, som forrige bok, KK GID. Men denne gangen er det ikke Vibeke som får gjennomgå, men bestevennen Pelle. Det har nemlig lekket ut nakenbilder av en klassevenninne, og Pelle er den hovedmistenkte. Derfor bestemmer Vibeke seg for å hjelpe klassevenninnen og Pelle. Mens Vibeke jobber med saken, setter hun hennes nye kjæreste Svein, Pelle og Pelles kjæreste My på prøve, men det viktigste er jo: Kommer politiet til å tro på henne?

Jeg mistet lysten med å lese boken etter andre side, mest fordi jeg irriterer med over hvorfor språket må være så “ungdommelig” og handlingen så dårlig. Jeg kan godt si rett ut, at jeg ikke kommer til å lese bøker av Aasebø Johnsen, jeg føler ikke at jeg fortjener å lese flere så dårlige bøker, der jeg bare kaster bort minutter, som jeg egentlig kan bruke med å lese en bok jeg får leseglede av, eller så kan jeg gjøre noe fornuftig. Jeg anbefaler ikke disse bøkene, virkelig ikke.

Rina Marie. 12 år <3

Haruki Murakami - 1Q84

2011-06-08T11:50:00.001+02:00

Det er bare å ta av seg hatten (for de som har det) og bøye seg i støvet. Dette har vært den ultimate leseopplevelsen og et herlig opphold i Murakamis fantastiske univers. En bok som spiller på alle de kjente Murakami-karakterene, gjenkjennelige personer som minner om dem vi har blitt glad i gjennom tidligere bøker.

Kattene er selvsagt med, to måner, to verdener som løper parallelt og to sterke hovedpersoner. Felles for disse to er at de er ensomme, de tar seg en drink, de tenker ikke som andre og de har et sterkt indre sjelsliv.

Murakami har en særegen måte å presentere kvinner på som blir veldig synlig i denne boken. Det er sterke kvinner som styrer og han bruker mange metaforer som støtter opp: månene, morsrollen, mor-datter, kvinnefellesskap, kvinner som tar hevn og lengsel etter kvinner som har spilt en stor rolle i livet til aktørene. Sånn sett kan boken leses med et feministisk blikk. Det er fasinerendeat Murakami, med sin japanske bakgrunn, bruker det feminine på den måten han gjør. Japan er et land hvor kvinner tradisjonelt blir undertrykt. Det er de ikke i denne boken.

I boken er seksualitet mer fremtredende enn i tidligere bøker. Særlig kvinners seksualitet. Kvinnen er den seksuelle initiavtivtager og det er hun som velger og definerer det seksuelle. Sex blir brukt til ulike formål, og har en funksjon. Menns seksualitet er i stor grad satt i en voldelig sammenheng, i form av overgrep. Disse mennene har en birolle i fortellingene, og målet for kvinnene er å transportere mennene som bruker vold over på den andre siden.

Jeg har aldri lest fantasy, men for meg er dette en bok som kan puttes i en sjanger som kanskje kan kalle fantasy. Som leser blir du trukket inn i forestillinger om verden og et magisk univers med sterke og svake, gode og onde krefter.

Dypest sett handler muligens denne boken om valg. Eksistensielle valg som styrer livet og som påvirker retningen til den enkeltes skjebne. Den handler også om valgene den enkelte må gjøre med jevne mellomrom, valget om å være den man er, til å handle og til å selv bestemme over hvem man ønsker å være.

Sum summarum: en fantastisk leseopplevelse uten sidestykke. Lengden på boken gjør at leseren virkelig trer inn i dette surrealistiske universet, suger det inn og er der. I tillegg har jeg en mistanke om at det er et sted leseren kan bli - lenge etter at boken er ferdiglest.

Anbefales hemningsløst!

God bok!

Vigdis Hjorth - Takk, ganske bra

2011-06-06T09:25:00.000+02:00

Tre kvinner, tre virkeligheter og tre liv. Vigdis Hjorth kaster et skjevt blikk på Anne Beate Dahl og Lotte Heier - de to kvinnene som først presenteres i boken. Avslutningsvis møter vi Nina Birgitte Hansen som Hjorth kanskje har mer sympati for.

Anne Beate Dahl er presentert som en kvinne som vi alle har fordommer mot. Hun bor på Aker brygge sammen med sin rike mann. Hun er kanskje ikke så flat og lite intelligent som hun fremstår, men i boken møter vi en kald, litt hjernetom, overfladisk og smånevrotisk rikmannskvinne som kun er opptatt av de feile verdiene. Utseende, klær, hvordan hun fremstår og hevngjerrighet kan være stikkord. I et begivenhetløst liv kan de minste krusninger på vannet bli store bølger, og det er akkurat det som skjer.

Lotte Heier er Anne Beate Dahls rake motsetning. Klok, stille, tenkende og jordnær. Hun bruker mye tid på å reflektere over tilværelsen, samtidig som hun bare flyter med. Når hun treffer en mann som er samme type får det store konsekvenser, ikke bare for de to.

Nina Birgitte Hansen er en helt annen type, mer tradisjonell og mainstream. I bunn og grunn litt uinteressant.

Som alltid er det en fornøyelse å lese VIgdis Hjorth, men til forskjell fra de andre bøkene var dette ikke en som setter seg i magen - den er rett og slett grei nok.

Anbefales,
God bok!

Tove Jansson - Den ærlige bedrageren

2011-05-30T09:31:00.001+02:00

Noen mener at dette er den beste boken Tove Jansson skrev. Den handler om to kvinner som på hver sin måte står på "utsiden" av samfunnet, og møtet mellom disse to. Den ene er en rik, eldre barnebokforfatter. Den andre en ung kvinne som har ansvaret for sin yngre bror. De er fattige og ordknappe, sære og annerledes.
Vel - disse kvinnene møtes. Anne, den rike kvinnen, bor alene i et stort hus og hit vil Katri, den fattige kvinnen flytte.

Dette var ikke en bok etter mitt hjerte. Både innhold og innpakning var skrale greier. Vi kan ta det første sist: hvorfor i all verden har ikke forlaget vasket teksten før den trykkes? Boken har ikke en, men mange skrivefeil. Det er alltid frustrerende å lese bøker som har sånne irriterende småfeil hist og pist.

Selve historien er tynn. Det er mulig at det skal ligge en dypere mening her, men alt blir så overtydelig at det er vanskelig å reflektere så mye over det en leser. Hunden som blir temmet og som streifer vill i skogen. Båten som skal betales av Katri. Kaninene. De stumme menneskene som plutselig viser sitt sanne jeg og en voldsom aggresjon bølger frem. Nei, denne boken var i bunn og grann totalt uinteressant, kjedelig og platt. Spørsmålet er om den hadde blitt antatt hvis det ikke var for at det var Tove Jansson som skrev den. Jeg var så klønete at jeg klarte å bestille to av den. Da de kom tenkte jeg at jeg kunne bruke den ene som gave i en eller annen forbindelse. Det kan jeg ikke - denne komme ikke gjennom sensuren hos Jegleser.

Anbefales ikke. Les heller Sommerboken av samme forfatter.

Elizabeth Kostova - Svanetyvene

2011-05-15T22:01:00.000+02:00

Fantastisk bok som inneholder alt hva lesehjerte kan begjære: et mysterium, en tragisk historie, kunst, psykologi, nåtid og gamle dager og ikke minst lidenskapelig kjærlighet. 607 sider med intelligent underholdning - en ekte page-turner.

Det handler om kunstmaleren Robert Oliver og hans besettelse for en en ung kvinne ved navn Mary. Oliver blir tvangsinnlagt fordi han går løs på et kjent maleri i et galleri - med kniv. Andrew Marlow, en sympatisk og kunstinteressert psykiater tar på seg jobben med å behandle Oliver. Etter som Oliver ikke vil ytre et eneste ord må Marlow leke Sherlock Holmes for å forsøke å forstå Olivers lidenskaper, tvangshandlinger og depresjoner.

Boken er mesterlig skrevet, og det er en sånn bok som du vil skal vare lenge. 607 sider hjelper, men det er allikevel kjipt når den er ferdig.

Løp og kjøp!

Anbefales,
God bok!

Vigdis Hjort - Om bare

2011-05-12T09:11:00.000+02:00

Om bare blir kalt en nøkkelroman; en fiktiv historie som bærer på en hemmelighet, ironi og sarkasme om virkelige mennesker fordekt under andre navn. Hemmeligheten kan være at romanen kanskje handler om kjæresteparet Vigdis Hjorth og Arild Linneberg og ironien treffer den kretsen de omgir seg med. Hvis det er Hjorth/Linneberg kan metaforen å skrive sin historie med blod brukes.

Ida Heier, gift og to barn, skriver teaterstykker og bor et sted i Oslo der det er hav og nærhet til byen. Ida treffer Arnold Busk, professor fra Trondheim og de tilbringer en natt sammen. Busk er gift og har en liten sønn, er notorisk utro og ualminnelig hensynsløs.

Ida forelsker seg hodestups i Arnold, og i tre år venter hun på at han skal forstå at det er henne han elsker. Når så endelig skjer starter et kjærlighetsforhold utenom det vanlige. Den sterke, intense, uvirkelige, fantastiske og dysfunksjonelle kjærligheten. De elsker, prater, sloss, truer, krangler, gråter og forsones. Igjen og igjen. Arnold knuser, han sier han vil ta sitt eget liv, han holder henne fast, manipulerer og binder.

Det er en uvanlig sterk historie som det gjør vondt å lese. Hva er det med Ida som gjør at Arnold får holde på som han gjør? Og hva er det med kjærligheten som kunne vært så bra, men som ble så destruktiv?

En viktig roman i Vigdsi Hjorths forfatterskap, vond å lese, nydelig språk og en gjennomgående intensitet.
Fantastiske Vigdis Hjorth.

Anbefales,
God bok

Mer om Vigdis Hjort her og her

Karin Alvtegen + En sannsynlig historie

2011-05-10T19:30:00.001+02:00

Karin Alvtegen er kanskje mest kjent for krim bøker som etter sigende skal være gode, spennende og med godt driv. Jeg er for pysete til å lese sånn, men nå har hun kommet med en bok som ikke er "kriminell". Den heter En sannsynlig historie og handler om Helena og Anders - to mennsker som bærer hver sine skjebner. Helena, mannen og datteren har kjøpt en gammel gård i Norrland og gjort den om til hotel. Ekteskapet skranter og mannen flytter fra Helena som blir boende igjen med sin tenåringsdatter. Anders er en rik forretningsmann som i en alder av 45 år har hoppet av jobbekarusellen for å gjøre det han alltid har hatt lyst til. Det viser seg ganske raskt at ledigangen ikke kan fylles med materielle ting og eskapisme (les: reising) og han får en depresjon.

Helena og Anders møtes i boken og utvikler et vennskap som kanskje kan bli noe mer. Samtidig blir vi bedre kjent med disse to og det de bærer på. De har begge tatt noe valg som får konsekvenser for dem selv og de rundt seg.

Forfatteren selv beskriver på sine nettsider hvordan hun lukket ute vanskelige følelser da broren ble drept i en ulykke. Mysteriet meg er tematikken i boken, og hvor annerledes perspektivene på faktiske hendelser og følelser er fra person til person.

Jeg koste meg skikkelig med denne. Etter tung litteratur i ukesvis var det godt med noe lettere. Alvtegen er en light-utgave av Ida Jessen og min helt Jens Grøndahl, og anbefales på det varmeste. Gode beskrivelser av å ha tenåringer i huset, fornektelse, fortvilelse og faststivnet syn på de andre og eget liv. Denne er kandidaten til å bli en sommerhit!

God bok!

Halve himmelen. Hvordan kvinner kan forandre verden

2011-05-09T21:00:00.002+02:00

Halve himmelen er skrevet at Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn. Det er en svær bok, men lettlest, gripende og informativ. I korte trekk handler den om det forfatterne kaller vår tids slavehandel: behandlingen av kvinner i mange deler av verden.

Forfatterne tar for seg ulike former for utnyttelse og undertrykking av kvinner. Seksualisert vold, tvunget prostitusjon, krenkelse, brud på menneskerettigheter, kvinner som ikke får utdannelse og vold mot kvinner. Det er ingen diskusjon om omfanget av kvinnekrenkelse, den er overveldende. De skriver følgende om dødelig kjønnsdiskriminering:

"Den globale statistikken over dødelig kjønnsdiskriminering er skremmende lesning. Det ser ut til at flere jenter er blitt drept de siste femti årene, ene og alene fordi de var jenter, enn det totale antall menn som ble drept i det tjuende århundrets kriger."

Og, konkluderes det tidlig i boken: den store moralske utfordringen i vår tid er kampen for likhet mellom kjønnene.

Kvinner blir brutalt og hensynsløst behandlet over hele verden. I boken får vi inngående kunnskap om denne brutaliteten. Unge jenter som blir tvunget til å prostituere seg. Kvinner, jenter og små jentebarn som voldtas av mange menn samtidig. Jenter som ikke få rmulighet til å gå på skolen fordi de er jenter. Ektemenn som drikker opp 30% av et allerede lite budsjett, for så å banke konen når han kommer hjem. Kvinner som må dekke seg til og som ikke kan gå ut alene uten en mannlig anstand. Alt dette får vi detaljert informasjon om.

Jeg blir opprørt når jeg leser boken. Men samtidig blir jeg optimistisk. I god amerikansk ånd trekker forfatterne frem betydningen av sosialt entrepenørskap, altså det du og jeg kan gjøre for å hjelpe disse kvinnene. Vi får en rekke historier om skjebner som er snudd, flinke og dyktige kvinner som får en ny mulighet fordi et menneske på den andre siden av jorden bestemmer seg for at dette vil jeg gjøre noe med.

13000 dollar koster det å få satt opp en skole i Kambodsja gjennom organisasjoner skapt av ildsjeler som vil hjelpe. Mye penger også for oss, med mindre vi organiserer oss for å samle inn denne summen. Et alternativ er den utmerkede organisasjonen Kiva, som gir mikrolån til kvinner i fattige land. Giveren kan selv velge hvilken person han eller hun vil støtte. Boken gir en god innføring i alternative organisasjoner som drives av mennesker som deg og meg.

Forfatterne ber oss hjelpe kvinner fordi kvinners arbeider skaper økonomisk vekst, stabilitet og rikitge prioriteringer. Mens menn har en tendens til å kjøpe sex og drikke seg fra sans og samling når de har penger er kvinner flinke til å sørge for at pengene går til å sikre barnas utdanning og ernæring.

Mye kunne vært sagt om denne boken, men jeg avslutter med å oppfordre dere til å lese den. Hvis ikke - tenk i hvert fall på om du skal ønske deg gaver neste gang du feirer en dag, eller om du skal be gjestene bidra med penger til en organisasjon som kan gjøre en betydelig forskjell for en kvinne som ikke har samme privilegier som oss i Norden.

God bok!

PS. for et bra og spennede prosjekt som støtter sosial entrepenørskap i Norge, se Ferd.no

Stafett

2011-05-07T22:45:00.000+02:00

Dispolitteraten har startet en stafett. Tehme Melck var først ut, så Steinar Lillehaug og nå har stafetten altså kommet til meg. Oppgaven er å plukke ut et nytt avsnitt fra en første person-fortelling som passer til å drive fortellingen framover.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år...forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: "Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går" til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre.

---------

Jeg sender stafettpinnen videre til vår egen forteller her i bloggverden - Knirk

Alt plyndra, alt brent - Wells Tower

2011-05-04T17:27:00.001+02:00

Fantastisk novellesamling av Wells Tower. Forfatteren (føst i 1973) er sosiolog, og novellene kan leses som sære, sosiologiske betraktninger. Det er de underpriviligerte, ulykkelige som beskrives og det er en fryd å lese. Jeg er enig meg dem som sammenligner Tower med Hemningway, Yates og Carver, Tower beskriver en maskulin og destruktiv verden av sære, men akk så likanes individer.

Tower er tidligere publisert i Ney York Reviews of Books, og kåret i The New Yorkers liste over 20 av de mest spennende forfatterne under 40 år.

I den første novellen møter vi Bob Munroe som etter en ekteskapskrangel har reist til et avsidesliggende sted som faren og onkelen kjøpte mens faren levde. Bob skal fikse "hagen" - en overgrodd plett som ligger svidd i solen. I huset er det et gammelt akvarium som Bob fyller med fisker og annet han finner på stranden. Novellen setter tonen for resten av samlingen, og det er karakterbeskrivelser som virkelig tar leseren.

Anbefales!
God bok!

Stafett

2011-05-02T14:08:00.001+02:00

Dispolitteraten har startet en stafett. Tehme Melck var først ut, så Steinar Lillehaug og nå har stafetten altså kommet til meg. Oppgaven er å plukke ut et nytt avsnitt fra en første person-fortelling som passer til å drive fortellingen framover.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.
..forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten.
På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do.
Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: "Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går" til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre.

----------
Kankje en liten brist i overgangen der, men Steinar hadde ikke gjort det så enkelt for meg. Vi får vente videre med hva som skjedde ved juletid i fjor. Kanskje den sorte svanen har utfyllende informasjon?

Mary Swann - Carol Shields

2011-05-01T18:05:00.001+02:00

Den "rareste" boken jeg har lest av Carol Shields. Den handler om en liten gruppe mennesker som alle på sin måte har et forhold (eller forsøker å få et forhold) til en avdød poet ved navn Mary Swann. Lyrikksamlingen hennes ble oppdaget ved en tilfeldighet, og til tross for at Swann forlengst ble drept på bestialsk vis av sin ektemann, forsøker de forskjellige personene å skape et bilde av den mystiske damen. Det er forbausende lite informasjon tilgjengelig om henne.

Boken er godt skrevet, og plottet virker spennende - alle de impliserte opplever å bli frastjålet alle effekter de har som omhandler Swann. Diktsamlingen, notatboken, pennen og bildet av henne. Det hele topper seg når alle møtes på et Swann-symposium.

Boken er lang og omstendelig, og det var en skikkelig skuffelse at når endelig løsningen på plottet ble presentert - så forstod jeg det ikke. Hvis noen av dere andre forsto hvem som er skurken i historien er jeg takknemlig for tilbakemelding på det.

Boken anbefales, det er Shields og vel verdt å lese. Fås kjøpt brukt, evt. nye eksemplarer på engelsk.

God bok!

Sommerboken - Tove Jansson

2011-04-29T09:06:00.001+02:00

Tove Jansson har skrevet en vakker bok om Sophia på 6 år, hennes gamle farmor og den fraværende pappaen som "arbeider ved bordet sitt". Disse tre tilbringer en sommer på sommerøya, en liten øy ute i finskebukta. I følge forordet er dette Janssons eget sommerparadis som hun var på hver sommer fra hun var en liten jente.

Hovedtemaet i boken er livet på øyen, og møtet mellom to livsfaser; barndom og alderdom. Begynnelsen av livet og slutten av livet er to faser som på mange måter ikke er "det riktige livet", mennesker som tilhører disse aldrene inkluderes ikke i det brede fellesskapet. Dette illustreres på mange måter i boken, men den mest direkte henvisningen er kanskje når pappaen får besøk av venner som kommer med en båt. De fester og koser seg hele natten, men Sophia og farmor blir ikke invitert med. I stedet får de en svær konfekteske dagen etter på, med et kort hvor det står "til de som er for gamle eller for ung til å være med på festen".

Faren er fraværende i den forstand at han hele tiden arbeider, enten med noe som er knyttet til jobben, eller med praktisk arbeid. Barnet og kvinnen klarer seg godt uten han, og samtalen mellom dem kunne antageligvis ikke vært som den var med en praktisk, pragmatisk mann som deltager. Han tilhører de som kan være med på festen, noe som gjør at han kan tillate seg ikke å delta i samtalen med de to som enten er "for ung eller for gammel til å delta".

Sophia og farmor snakker sammen fra to ulike perspektiver. De snakker om livet og døden. "Isolert" på øyen representerer disse to et lite samfunn, som både føler seg truet fra fremmede som kommer til øyen, løser konflikter som oppstår og passer på livet på øyen. Det er usedvanlig vakker bok, med dype undertoner, stillferdig skrevet og en tekst til ettertanke.

Anbefales!

God bok!

Min mosters migrene - eller hvordan jeg ble kvinne av Hanne-Vibeke Holst

2011-04-27T14:15:00.000+02:00

Hanne-Vibeke Holst fra Danmark har blant annet skrevet Therese-triologien: Thereses tilstand, Det virkelige liv og En lykkelig kvinne. Jeg leste disse da de kom og var hemningsløst begeistret. I tillegg har hun skrevet Kronprinsessen og Kongemordet, bøker som har blitt filmatisert og vist på NRK.

Holst bøker tar for seg kvinners situasjon i arbeidslivet og politikken. Hun har treffsikre observasjoner og bøkene kan leses både som knallbra underholdning, men også som skarpe kommentarer til kvinners situasjon i Skandinavia.

I boken Min mosters migrene, eller hvordan jeg ble kvinne forteller Holst om kvinnene i sin egen familie. Min mosters migrene refererer til Holst tante som i over 20 år lå i sengen med migrene hver gang familien var på besøk eller andre fellesbegivenheter var i gang. Tanten skiller seg og vips, migrenen er borte.

Holst forteller åpenhjertig og ærlig om kvinnene i familien, inkludert seg selv. Hun viser det vi allerede vet, og som Beauvoir hevder i boken Det annet kjønn: vi fødes ikke som kvinner, vi blir det.

Jeg liker spesielt godt Holst egen historie, som jeg kjenner fra før fra Therese triologien. Episoder fra tiden hun bor med ektemannen i Russland, som ektefelle til en diplomat, er tøff lesning. Veldig mange kvinner er "ledsager" på grunn av mannens karriere, og Holst viser hvordan kvinner blir vingeklippet når oppgavene og forventningene fra henne er at huset er rent og pent, at hun kan konversere med konene til mannens kollegaer og ellers klare seg så godt hun kan.

Boken har mange referanser til både Virginia Woolf og Simone de Beauvoir.

Anbefales!
God bok!

Ny nettside for bokkjøpere - www.BillyBok.no

2011-04-24T14:12:00.002+02:00

På denne nettsiden kan du sammenligne priser på bøker fra nettbokhandlere. Etterlengtet tjeneste for oss bokelskere, som anbefales. Det er store forskjeller i priser fra nettsted til nettsted, og nå slipper vi altså å gjøre jobben med å sammenligne prisene selv.

Lee Miller

2011-04-23T16:06:00.001+02:00

Jeg har slumpet borti en spennende dame som noen av dere kanskje kjenner fra før? Lee Miller var fotograf og i boken Portraits from a life vises mangfoldet i hennes kunstneriske virke.

Miller hadde en spennende omgangskrets og har blant annet tatt en rekke gode bilder av Picasso.

Spennende bekjentskap som anbefales! Godt utvalg av og om Miller på Amazon.
God bok!

Hege Duckert - Mitt grådige hjerte. Fire kvinneportretter

2011-04-22T23:29:00.001+02:00

Hege Duckert har skrevet en nydelig bok om fire markante kvinneskikkelser. Karen Blixen, Simone de Beauvoir, Billie Holiday og Frida Kahlo. Fellesnevnerne for disse fire er flere; unge kunstnere, banebrytende, kreative og vakre. Og ikke minst - et meget problematisk forhold til menn.

Duckert har som målsetting å undersøke i hvilken grad forholdet til menn er pådriver for de fire kvinnenes kreative prosesser. Det kan syntes som om det er en sammenheng, samtidig som det er mer som taler for at disse kvinnene dyrker frem kunsten sin på tross av de forholdene de har. Men at de finner inspirasjon fra sitt eget følelsesliv, det er det ikke tvil om. Det gjelder kanskje de fleste kvinner, det er ofte en sammenheng mellom kvinners forpliktelser, følelsesliv og virke.

Hege Duckert skriver godt og hun byr på seg selv. Av de fire hun trekker frem er det Billie Holiday som er mest perifer for denne leseren, bortsett fra litt kjennskap til musikken og filmatisering av livet hennes- med utgangspunkt i de destruktive kreftene hun hadde i seg. De tre andre er kunstnere jeg har et forhold til, datteren min er sågar oppkalt etter den ene.

Det gjør inntrykk å lese om de kjærlighetsforholdene de fire kvinnene hadde. Med unntak av Billie Holiday, som hadde mange menn, knyttet de seg til sterke mannlige personligheter: menn som i all hovedsak var opptatt av seg selv og sitt eget. Blixen med sin Bror Blixen og deretter Finch Hatton, Beauvoir med sin Sartre og Frida med sin Diego. Jeg så filmen Mitt Afrika noen dager etter jeg leste boken og det gjør inntrykk å se den når vi vet hvordan Blixen omskaper livet i Kenya og klarer å fremstille det som et bedre liv enn det var. Forholdet mellom Sartre og Beauvoir har jeg blogget om tidligere, og det er vanskelig å få kvinnen som skrev Det annet kjønn til å stemme overens med den samme kvinnen som delte unge kvinner med Sartre i den såkalte famililen.

Boken inngår i mitt eget, private prosjekt om kvinner i litteraturen, et prosjekt som i utgangspunktet ikke var planlagt. Kvinner i kunst og litteratur er et emne som er spennende, til dels nedslående, og viktig. Disse kvinnene har kjempet hardt, møtt mye motstand og stått opp mot tidens forventninger. De har hatt et mot som er vanskelig å forstille seg i dag. For en leser er det et utfyllende bilde som gis, og Duckerts bok er en tilnærming som er relevant og som fyller ut kunnskapen om disse fire på en respektfull og kunnskapsrik måte.

Boken anbefales på det varmeste!

God bok!

Kjersti Ericsson - Alene

2011-04-09T10:51:00.005+02:00

Kjersti Ericsson er psykolog, lyriker, sakprosaforfatter, fagforfatter, professor i kriminologi og politiker (AKP). Hun er en kjent feminist og sterk stemme i akademia. Nå har hun skrevet sin mest personlige bok, Alene, om tankene og følelsene hun har etter at mannen hennes gjennom 47 år dør av kreft.

Det er en sterk og lavmælt beretning om tap av en livspartner. Hun forteller om hvordan identiteten hennes er knyttet til livsledsageren og om hvor vanskelig det er å bli stående igjen alene.

De siste årene har flere sterke kvinner skrevet om tiden etter mannen dør. De magiske tankers år av Joan Didion har jeg skrevet om her, Dagen og dagene av Tordid Ørjasæter er omtalt her , og den fantastiske Boken om E, filmatisert som En sang for Martin har jeg omtalt her. Felles for disse bøkene er at skriver vakkert om tap og et langt samliv. En fjerde bok som omhandler samvliv og tap er boken To - Scener fra et kunstnerekteskap av Märta Tikkanen, en knallbra bok som beskriver et turbulent ekteskap og en brytningstid for nordiske kvinner.

Min fasinasjon for disse bøkene kommer av flere årsaker. For det første er de skrevet av sterke, modige og markante kvinner. Bøkene beskriver en samtid, særlig Tikkanen sin bok, som forteller mye om det å være kvinne. For det andre er det ingen av disse bøkene som forespeiler noe etter døden. Bøkene er realistiske og ubarmhjertige, og beskriver noe som er nært. Vi skal alle miste noen som står oss nær, uansett om det er en ektemann, kone, eller foreldre. Dette nådeløse og naturlige faktumet som vi alle i større eller mindre grad forholder oss til før det skjer er noe vi har felles, uavhengig av andre sider ved livet. Flere av bøkene peker på hvor viktig andre ting blir for å lege det tomrommet som skapes når en nær forsvinner: musikk, kunst og litteratur.

I bøkene beskrives også den retrospektive gleden det er å ha levd et langt liv sammen med et annet menneske. I noen av bøkene legges det ikke skjul på utfordringene man møter i et samliv, og at utfordringene er verdt det når livets regnskap skal settes. I en individualisert tid kan det gjøre godt å lese bøker som setter ord på samliv, samlivsutfordringer og tap.

Anbefales.

God bok!

Brit Bildøen - Litterær salong

2011-04-04T16:16:00.002+02:00

Nok en godtepose, nå begynner det å bli veldig moro å lese bøker hvor kvinner skriver om sine kvinnelige favorittforfattere. Derfor vil jeg gjerne ha anbefalinger om lignende bøker hvis noen av dere har tips!

Brit Bildøen skriver vakkert om ti kvinnelige forfattere som hun har et litterært forhold til. Hver forfatter beskrives og diskuteres under en kapiteloverskrift som beskriver dyder. Gertrud Stein for eksempel er plassert under kapitel-tittelen "Stormannsgalskap", Carol Shieds under "Tydeleggjering" og Amaile Skram under "Råskap". Noen av forfatterne som Adrienne Rich har jeg ikke lest, men kommer til å lese etter å ha blitt tipset av Bildøen.

Bildøen har interessante betraktninger om kvinner og litteraturen, og det førte til en del ettertanke hos denne leseren. Bildøen skriver da også at dette er ambisjonen med boken: "Dette bokprosjektet er eit forsøk på å synleggjere forfattarskaper eller delar av forfatterskapar som fortener fleire lesare eller betre lesningar". Hun ønsker at vi skal teke litt annerledes om tekstene (bøkene, lyrikken) vi leser og se om det er andre måter vi kan nærme oss det "ukjennelege, det rare, det framande, det overskridande".

Som med Vi er tiden er dette en bok som absolutt bør leses både av kvinner og menn. Den byr på noen betraktninger og nye bekjentskaper som kan berike en bokelsker.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Birgitte Huitfeldt Midttun - Vi er tiden. Møter med kvinner i skandinavisk litteratur

2011-03-30T19:18:00.001+02:00

Dette er en godtepose av en bok - noe av det beste jeg har lest på lenge. Litteraturviter Huitfeldt Midttun har gjort en glimrende jobb og lar oss møte ti viktige, kvinnelige forfattere. Hver og en av dem, med unntak av Birgitta Trotzig, er intervjuet om sitt forhold til sine tekster og sitt virke som kvinnelig forfatter.

Utvalget er bredt. Fra Norge møter vi Herbjørg Wassmo og Eldrid Lunden. Vi får møte unge stemmer som Sara Stridsberg (Drømmefakultetet), Sofi Oksanen og Naja Marie Aidt (Bavian). Vi møter også Suzanne Brøgger og min personlige favoritt Märta Tikkanen.

I tillegg til intervjuene er hver forfatter presentert gjennom flere utdrag fra bøkene og/eller lyrikken de har skrevet. Dette gir et fint bilde av de ti, og det er en fornøyelse å lese. Dette er en må ha bok for alle bokelskere, både kvinner og menn.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Ronnie Sandahl - Vi som aldri sa hore

2011-03-29T18:16:00.001+02:00

Sterk svensk bok om tre unge gutter i Falköping i Sverige. Hovedpersonen er Hannes, en desillusjonert 20 åring som behandler jentene pent og blir behandlet deretter. Sveket av den store kjærligheten Wilma, som foretrekker Hannes macho-venn Frippe. I hvertfall som knullekamerat. Forholdene som blir beskrevet i boken er preget av rastløshet, sinne og frustrasjon - klassiske bilder av unge mennesker som forsøker å finne ut hvem de er og hvem de vil være.

Den tredje unge mannen vi møter er Kristian. Moren reiste fra familien og Kristian ble igjen sammen med den aggressive og ubalanserte faren. Når faren tar livet sitt idealiserer Kristian bildet av han. I tillegg spiser han seg gjennom depresjon og ensomhet med resultat at han blir tykkere og tykkere.

Det er heftig lesning, dette her. Utrøstelig og uten lyspunkter - den eneste trøsten for lesere som er forbi denne turbulente perioden i livet er at vi vet at de blir eldre, og de fleste av oss kommer gjennom denne perioden på en eller annen måte.

Romaner om unge, sinte og frustrerte mennesker vier ofte sex stor plass, og denne er ikke et unntak. Det er tydelig at sex er en måte å agere på og en form for fordekt kommunikasjon. Kvinneperspektivet er litt vanskelig å beskrive - det er sterke jenter som beskrives og de bruker guttene like mye som de blir brukt selv. Et fordreid sex og kroppssyn er kanskje et resultat av reality-serier som Paradise Hotel, reklamer og musikk-videoer som spiller på sex hele veien. her er et utdrag som peker den veien:

"Ja, det er jo sånn det er, seier Frippe. Smårips er nesten alltid glattbarberte, pornoaktige og sender mms av seg sjølv i dusjen. Men det er jævlig mykje tomt preik. Dei veit ingenting om korleis ting skal gjerast når det kjem til stykket".

Når Hannes senere i boken sier til Wilma: "Gi meg ein sjanse til, eg lovar at eg skal behandle deg som ei hore" syntes jeg det oppsummerer budskapet i boken bra. I ungdomstiden skal man slipes og kvernes til en kommer ut på andre siden som et helt menneske - på godt og vondt og uten at kjærleiken alltid er stien som skal følges.

Anbefales!!

God bok!

Carol Shields - Larrys fest

2011-03-27T09:57:00.000+02:00

Jeg leste denne boken da den kom, i 1998. I helgen har jeg flyttet meg tilbake i tid og lest noen av mine favoritter fra forrige (!) århundre (!) - og det falt av en eller annen grunn naturlig å starte med denne.

Vi følger Larry, en elskelig mann fra Winnipeg, gjennom to ekteskap, to skilsmisser og en bokstavelig talt blomstrende (eller kanskje buskende) karriere.

Larry er en likanes kar som fremstiller seg selv som ikke helt vellykket, men god nok. Han er en av disse mennene som hele livet tenker at ingen ville ha han da han gikk på high school, for så å komme på reunion mange år etter og oppdager at det faktisk ikke var så ille og at livet i bunn og grunn har behandlet han bra.

Shiels skriver bra og lar oss bli kjent med romanpersonene. Hun gjør et artig grep med å la hele handlingen spille på Larrys pasjon for labyrinter - kanskje en metafor for enkeltindividet generelt og Larry spesielt. I motsetning til en fysisk labyrint, hvor Larry lett manøvrerer og har oversikt, er livets labyrint ikke like enkel å få oversikt over. Særlig på festen - Larrys fest - kumulerer dette når Larry ser det hele i et slags fugleperspektiv.

Om boken har holdt seg? Ja, den har det. Jeg leser den annerledes nå enn jeg gjorde første gang, men det er forhåpentligvis fordi snart 15 år har gitt også denne leseren et litt større fugleperspektiv på livets labyrinter.

Knirk har et godt blogginnlegg om boken her.

Anbefales,
God bok!

Gjesteblogger ungdomsbok: Sara Shepard - Små, søte løgnere 1-4

2011-03-26T10:00:00.000+01:00

En av gjestebloggerne har lest Små, søte løgnere - en bokserie som jeg er ganske nyfiken på. Frustrerte fruer møter fryktens sommer, skriver Gyldendal. Kanskje et godt lesetips for påsken?

Små, søte løgnere (de fire bøkene i serien)
av Sara Shepard

I den eksklusive Philadelphia-forstaden Rosewood, er Allison den ubestridte lederen i venninnegjengen. Aria, Hanna, Spencer og Emily gjør hva de kan for å få hennes oppmerksomhet, og bærer alle på hver sin hemmelighet bare Alison kjenner til. Så da Allison blir borte – sporløst forsvunnet - er jentene knust av sorg, men også litt … lettet.

I løpet av de fire bøkene som har kommet ut på norsk, er det mye som skjer og mye som blir avslørt. Bokserien er sjokkerende, skummel og helt umulig å legge fra seg! Den får med det jenter trenger og det vi ikke trenger noen ganger iblant. Jeg elsker den mystiske handlingen og brikkene som mangler i det kaotiske puslespillet. Anbefales!
K.A.98

Gjesteblogger ungdomsbok: House of Night 1 og 2

2011-03-26T09:47:00.000+01:00

Den første bok i den populære sagaen House Of Night: Merket

PC CAST OG KRISTIN CAST

Zoey blir valgt ut til å bli vampyr av vampyren og gudinnen Nyx. Hun må forlate venner, skole og familien, for å starte på vampyrskolen House Of Night. På skolen møter hun sin nye romkameraten Stevie Rae, og hennes tre venner: Damien, Shaunee og Erin. Zoey blir også kjent med den populære formannen av mørkets døtre, Afrodite, og Eric, den kjekkeste på hele House Of Night internatet. Alle på skolen får en tatovering av en halvmåne som symboliserer vampyr, som en gave fra Nyx, men Zoeys er ikke som alle de andres, den er nemlig fylt. Merkeligere blir det når Zoey føler de fem elementene ild, vann, jord, luft og ånd under gudinneseremonien, noe som tyder på guddommelige krefter..

　
Jeg likte denne boken veldig godt, men jeg synes den var litt kjedelig.. Det skjedde ikke så mye spennende i boken eller noe som gjorde at man måtte lese videre. Jeg skjønner at dette er den første av 8 bøker, men denne boken følte jeg var litt mer ”begynnelsen”. Men den er sikkert en fin begynnelse av en god historie, så håper bok nr. 2 er bedre.

Rina. 12 år

Bedratt, andre bok i serien House Of Night.

PC CAST OG KRISTIN CAST

Zoey har gått på vampyrskolen House Of Night i en måned. Hun har fått gode venner, og føler de er familien hennes allerede. Mye har skjedd på en måned: Hun har blitt formann av gruppen ”Mørkets døtre og sønner”, fått den kjekkeste gutten, Eric Night, som kjæreste, men best av alt, Afrodite har blitt gjennomskuet som den dusten hun egentlig er. Men merkelige ting begynner å skje. To lik blir funnet, begge ved House Of Night internatet, og det virker som om de skyldige prøver å legge skylden på vampyrene.. Og når Zoey trenger vennene sine mest, skjer enda et dødsfall.

Dette er bok nr. 2, i den spenningsfylte serien House Of Night. Boken var så mye bedre og så mye mer spennende enn den første! Med et spennende utgangspunkt slukte man den lettleste boken fort. Men den er også innmari trist! Jeg holdte på å gråte meg i hjel, og det tror jeg fler vi gjøre, når de leser denne boken. Men jeg ble litt skuffet over at Eric Night var bortreist mesteparten av tiden. Jeg tenkte siden han kom med helt i begynnelsen av bok 1, kom han til å være med litt mer i denne bok 2. Men boken var bra den og jeg anbefaler den videre!

Rina, 12 år.

Olav H. Hauge og Bodil Cappelen Brev 1970-1975

2011-03-23T20:59:00.000+01:00

Ulvikgartneren og poeten Olav H. Hauge har gitt oss noen av de vakreste diktene vi har. I 1970 fant Bodil Cappelen en bok av Hauge, leste den og ble begeistret. Hun skrev et brev til dikteren i Ulvik og dette startet en brevveksling som først utviklet seg til vennskap, deretter til et kjærlighetsforhold. Brevene dem i mellom er utgitt i bokform.

Bodil Cappelen er uten tvil en meget spesiell kvinne - og ikke minst en skriveglad kvinne. Hun skriver til Rolf Jacobsen, Bjørg Vik og Olav Hauge, for å nevne noen. Brevene er vakre og dette er en god, varm bok. Hauge og Cappelen diskuterer litteratur, oversettelser, politikk og livet generelt. Vi blir godt kjent med begge to og Olav H. Hauge fremstår som en lun, avbalansert, snill og ydmyk mann.

Aina Basso har skrevet et nydelig blogginnlegg om boken som også har en link til et NRK-portrett av Bodil Cappelen. Det finner du her .

Boken anbefales på det varmeste!
God bok!

Gaute Heivoll - Himmelarkivet

2011-03-14T22:19:00.001+01:00

Gaute Heivoll skriver så vakkert at det gjør vondt å lese. Etter å ha lest Før jeg brenner ned ville jeg ha mer og kjøpte Himmelarkivet for en slikk og ingenting på en bokhandel. Bakgrunnen for historien er fryktelig trist, den handler om Lois Hogganvik som ble arrestert av tysk sikkerhetspoliti, hjemme hos seg selv i en liten sørlandsbygd, 10 januar 1945. Begrunnelsen for arrestasjonen var at Hogganvik var kommunist.

Skjebnen til Hogganvik - som han forøvrig delte med mange under krigen - er hjerteskjærende. Familien venter med forventning i mai 1945, og håper å få han hjem. Men Hogganvik er død, han tok sitt eget liv da han var i fengselet. Etter dager med tortur var den staute mannen knukket psykisk og fysisk. Kroppen hans ble dumpet i havet et sted utenfor kysten. Familien til Hogganvik vet nesten ingenting om hva som skjedde før Heivoll begynner å gjøre research for boken. Den er altså sterk på flere plan.

Det er lite informasjon om Hogganvik, og det bærer boken preg av. Det blir litt i overkant mye om konen hans, Theodora, som går hjemme og venter. Heivoll er best når han beskriver sin egen skriveprosess og det lille han finner ut om Hogganvik. På samme måten som med Før jeg brenner ned blir jeg trukket inn i teksten, det går sakte og varsomt, men som leser blir det kraftfull lesning. Nå har jeg skaffet meg resten av bøkene hans, men kjenner at jeg vil spare litt før jeg begynner med Omars siste dager. I mellomtiden leser jeg en daglig dose fra Kjærlighetsdikt på bunnen av elva - diktsamlingen som kom ut i 2006.

Heivoll anbefales!

God bok!

Siri Hustvedt - Sommeren uten menn

2011-03-12T20:54:00.002+01:00

Siri Hustvedt. En av de virkelig "store" i betydningen leseopplevelse. Først var det Blindfolded (Med bind for øynene), deretter Det jeg elsket. Begge bøkene var sjelsettende lesing den gang jeg leset bøkene. De siste bøkene derimot, har ikke vært de helt store opplevelsene.

I Sommeren uten menn møter vi Mia, 53 år. Etter 30 års ekteskap finner mannen en annen og flytter uut. Mia får et akutt sammenbrudd og blir innlagt. Etter noen vanskelige uker reiser hun hjem til hjembyen, der mor er på aldershjem, og tilbringer sommeren der.

Boken tar opp et tema som vekker denne leserens interesse: voksen kvinne blir forlatt av mann, kvinnen starter med å være langt nede, men etter en tid kommer hun seg på beina igjen, sterkere og kanskje mer lykkelig enn før. Et ganske tradisjonelt forløp som ofte slåt godt an hos kvinnelige lesere. Om vi ikke har opplevd det samme er det en mareritt lignende tilstand som mange av oss frykter. Det kan derfor være godt å lese bøker der det verste tenkelige skjer, men det ender allikevel godt.

Vel - som stort Hustvedtfan var det med begeistring jeg plukket opp boken i bokhandelen. Boken er krydret med små tegninger tegnet av forfatteren, festlig - dog litt ute av en større sammenheng. Men det passerer. Historien kretser om kvinner i alle aldre: datteren til Mia, moren og hennes venninner på aldershjemmet, nabokvinnen som har en agressiv ektemann og to små barn, jentene på poesikurset Mia holder - pubertale og hormonelle tenåringer som (selvsagt) representerer kvinne kvinne verst. Kvinner i alle fasonger og livsfaser - en historie uten menn -dog spiller den troløse ektemannen (selvsagt) hovedrollen som objekt for lengsel, smerte og pinsler.

Hustvedt skriver ok, intet mer. Handlingen er tildels forutsigbar og tildels ikke troverdig. Særlig gjelder dette den gamle damen med de vanvittige broderiene. Handlingen er hoppende og Mia virker til dels surrete og forvirret. Men det som er verst er at Hustvedt driver med en hemningsløs name-dropping. Alle skal med - fra Kant til Freud. Dette er kvinne som kjenner sine filosofer (alle mannlige). Jeg blir irritert når jeg leser - det ødelegger rytmen i teksten og jeg fatter ikke dette tilsynelatende behovet for å være så intellektuell. Det blir helt feil, og det er ekskluderende for mange lesere - hun skriver såpass lite om de ulike filosofene at du må kjenne dem for å få meningen med at de er der. Jeg opplever at Hustvedt har et behov for både å skrive en historie og samtidig understreke at dette er en feministisk roman legitimert gjennom en lynintro om hvordan kvinner har blitt forstått opp gjennom tiden.

Boken er grei nok. Jeg har tenkt mye på den og historien om Mia. Men. Det holder liksom ikke helt inn til mål. Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen. Den er ikke i nærheten av Blindfolded og Det jeg elsket. Det er en roman som for denne leseren illustrerer Hustvedt behov for å være "flink pike" - hun har lest leksen sin. Med andre ord: jeg er litt skuffet (det er en understatement, jeg er skuffet).

Anbefales under tvil til ihuga fans mens vi venter på noe enda bedre.
God bok!

Gjesteblogger ungdomsbok: Det er mitt liv og Ekspert på å rødme av Katarina von Bredow

2011-03-11T17:58:00.003+01:00

Det er mitt liv!

Av Katarina von Bredow.

Jessica er 15 år, og er gravid. Hun synes det er vanskelig å velge mellom abort, eller det å ta vare på barnet. Med krangler med mor, bestevenninne og kjæreste blir ikke alt mye enklere. Men det hjelper litt med bestevenninnas mor, som selv har gått igjen abort og er gravid igjen..

Jeg er fan av denne boken! Man blir sugd inn i boka, med en gang man begynner å lese, og det er utrolig godt gjort av forfatteren! Dette er en sterk og fin historie om et tenåringsliv, som ikke er helt likt andre, men samtidig tror jeg mange kjenner seg igjen på noen områder.. Jeg anbefaler boka på det sterkeste, også til voksne, for jeg tror at de også kan kjenne seg igjen, og kanskje få vite mer om hvordan faktisk ungdommene har det når sånt skjer?

Rina. 12 år.

EKSPERT PÅ Å RØDME

av Katarina von Bredow

Ekspert på å rødme er en svensk, lettlest og fin bok om kjærlighet. Bokens hovedperson er Natalie på 14 år som bor sammen med moren sin Lucia.

Lucia har fått seg ny kjæreste, og vil flytte sammen med han. Men da må datteren hennes Natalie være med. Natalie må flytte bort fra skolen, byen, og bestevenninnen sin Maya. Likevel er det en ting som er positivt. Lucias kjæreste, Bo, har en kjekk og populær sønn, Jerker, som alle vil ha. Natalie faller Jerker, og det virker som om han viser henne litt interesse tilbake? Kanskje det utvikler seg fra å bli stesøsken til kjærester?

Boken tar opp de viktige temaene som i en 14 årings liv. Flytting, familieforhold, venninner med problemer, popularitet, forelskelse og mobbing.

Jeg synes boken er helt fantastisk, alt som skjer i boken er som tatt ut fra ungdommers liv. Katarina von Bredows måte å skrive på er helt fabelaktiv, man blir helt besatt av boken, og man greier ikke å legge den fra seg.

Jeg har nå lest 4 bøker av Katarina, og blir alltid like imponert. Derfor tror jeg at jeg hadde ganske store forventninger til denne boken. Men jeg følte at den sviktet litt. Denne gangen var den ikke så veldig spennende, og jeg følte at den virkelig ikke trengte å være på 295 sider. Det var i tider litt lite som skjedde. Men ellers er dette en fullt og helt bra bok, og den anbefales videre.

Rina. 12 år.

Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

2011-03-09T14:50:00.000+01:00

Mange bokbloggere har blogget om denne boken, og de jeg har lest er udelt positive. Heivoll fikk Brage-prisen for boken og boken har på mange måter blitt en må-lese bok. I utgangspunktet er jeg litt avventende når bøker får så mye oppmerksomhet, men nå har jeg (endelig) lest boken selv, og stiller meg herved i køen av lykksalige lesere.

Boken handler om Heivoll's oppvekst og familie, og en historie fra hjemstedet som starter når Heivoll blir født. Det er en pyroman i den lille bygden, en ung gutt som er sønn av han som har ansvaret for brannbilen på stedet.

De parallelle historiene er fasinerende, hver på sin måte. Det fungerer bra at Heivoll forteller begge historiene i en bok, vi møter livet på det lille stedet på to ulike måter. Men for meg er det ikke hsitoriene i seg selv som gjør mest inntrykk, men selve skrivingen til Heivoll. Han skriver behagelig, nesten "mykt", og som leser blir jeg trukket inn i teksten på en måte som jeg sjeldent har opplevd. Heivoll er en presis og detaljert forteller, og som leser føles det som om jeg opplever det Heivoll og brannstifter Dag opplever. Det er en leseprosess som oppleves nesten litt voldsom og jeg ble hekta på teksten hans - litt junkie med andre ord.

Jeg hadde ikke hørt om Heivoll tidligere - og det er nesten litt utrolig, mannen har noen bøker på samvittigheten. Nå får jeg ikke nok av Heivoll og kommer til å lese alt han har gitt ut, - først ut er Himmelarkivet.

Boken anbefales - og jeg tror at den i tillegg til å være en bok som treffer voksne lesere også kan være en bok som unge voksne vil ha stor glede av.

God bok!

Tips til guide på Cuba - meet the locals

2011-03-04T15:57:00.004+01:00

Alle har ikke en svigermor som min, og ikke alle snakker spansk. Da kan det være nyttig å treffe noen lokale som snakker godt engelsk og som kan vise deg rundt. Her er (selvsagt) et tips om en hyggelig bokhandel i Havanna, og to flotte kubanere som kan guide deg rundt.

Denne hyggelige bokhandelen har mye kubansk litteratur, både på spansk og engelsk, fine film posters fra cubanske filmer, samt litt "antikviteter". Åpen daglig fra 10 om formiddagen til midnatt. Den heter Libreria Victoria og ligger i Obsipo 366, esq Compostela, Tlf. 864 5697

En av flere hyggelige og tålmodige ansatte i bokhandelen.

Dette er Liuven Dominguez Hinojosa, fra Havana. De kaller han for the teacher eller el professor, fordi han snakker så bra engelsk. Han er utdannet flyingeniør/mekaniker, men har kjørt taxi siden oktober etter at de sa opp masse mennesker pga inflasjon. Liuven har lært seg engelsk gjennom å lytte til musikk og lese bøker. Han tok oss rundt i Havana, og til Hemingsways hus. En veldig hyggelig ung mann, som ser ut som en ung John Travolta kjører i sin bestefars gamle bil fra 50 tallet. Alt i bilen er skiftet ut, han har diesel motor fra Hyanduai, og det er kun "skallet" som er igjen fra den opprinnelige doningen. Du finner han ved Parque Central eller på tlf 00 53 5-370 4049. Mailadr: liuvendh@yahoo.com.

Her er min livsbejaende svigermor sammen med sin favoritt samarbeidspartner på Cuba, guiden Liber. Han snakker godt engelsk og kan vise deg hele Cuba. Lei han som sjåfør og guide. Telefon nummer til Liber er 0053 5268 3005.

Hvis du bruker disse kan du hilse fra oss, the Norwegians! God tur og godt bekjentskap!!

Ingvild H. Rishøi - Historien om fru Berg

2011-03-03T21:18:00.001+01:00

Denne novelle samlingen er ute av verden bra! Jeg kan ikke tro noe annet enn at denne blir stående som noen av de beste novellene som skrevet i vårt lille land. Ingvild H. Rishøi evner å gripe de små, tilsynelatende bagatellmessige hendelser i et ungt menneskes liv - de hendelsene som skal vise seg å være de som gjør hele forskjellen og påvirker resten av livet.

Novellene er så såre, så såre. Det er ubegripelig vakkert og trist. Moren som ikke stiller opp, Fru Berg som dør, den lille jenta som blir tryllet bort, jenta som trodde Janis Joplin fremdeles er her - det er grunnleggende eksistensiell hendelser.

Når jeg leser boken tenker jeg at mye av et menneskes psyke avhenger av at vi tilgir oss selv for våre sorger og opplevelser av hendelser fra vi var små. Episoder som kan virke bagatellmessige for en voksen kan påvirke et barn slik at det blir en stor del av bagasjen vi bringer med oss. Det kan være så vanskelig å se selv at dette er en hendelse og ikke meg - det må tolkes og bæres med videre i lys av hvem vi var den gangen. Barna i novellene, for det er stor sett barn og unge voksne, er så sårbare og prisgitt de voksen og omgivelsene. Rishøi fanger dette på en nydelig måte i tekstene sine.

Jeg ble berørt av novellene, og jeg gråt da jeg leste dem. Det er sjeldent nå, at jeg gråter av en bok - men denne satt seg i meg og den har ikke sluppet taket. Det er dette som er den ultimate leseopplevelsen, å bli skaket, fortvilet, revet med. Anbefales på det varmeste!
God bok!

Gjesteblogger Ungdomsbøker - Tråder, Co2 Dagboka 2015, Gutter er som tyggis

2011-03-02T14:48:00.000+01:00

Tråder

av Sophia Bennett

Nonie lever og ånder for mote. Edie planlegger å redde verden. Jenny har fått en rolle i en Hollywood-film. Først når de tre bestevenninnene treffer en yngre flyktningjente som kaller seg Crow, har rosa alvevinger og tegner kjoler, får de en sjanse til å utrette noe virkelig fantastisk – og til å virkeliggjøre drømmene.

Jeg synes boken var helt fantastisk bra! Full av mote og designere, og alt som skal til i mote-bransjen. Boka ble bare bedre og bedre etterhvert som jeg leste den. Anbefales til alle som har en drøm innen mote-bransjen!

CO2-dagboka 2015

av Saci Lloyd

Året er 2015. Som første land i verden innfører Storbritannia karbondioksid-rasjonering, i et desperat forsøk på å redusere utslippene av drivhusgasser. Mens familien raser utforbakke, gir Laura Brown en nådeløs skildring av det første året med rasjonering.

En kjempemorsom og spennende bok som får deg til å tenke mer på miljøet. Jeg synes omslaget var ganske morsom, og den passet perfekt med boka. Det ble litt forvirrende å lese boka som en dagbok, men ellers var den kjempebra! Likte veldig godt at det kom flere avisutklipp og lapper som hovedpersonen hadde teipet fast i dagboka. Anbefales!

Gutter er som tyggis

av Kerstin Gier

Sissi er tretten år gammel og roter seg stadig bort i ting. Og som om det ikke var nok, har hun store vanskeligheter med matematikken og er dødelig forelsket i støttelæreren. Dessverre har hennes blåøyde prins bare øye for "erfarne" jenter. Ettersom Sissi aldri har kysset noen, bestemmer hun seg for å ty til sin trofaste venn Jacob for hjelp.

Da jeg leste denne boka, lo jeg meg ihjel. Elsket måten hovedpersonen, Sissi, alltid fikk problemer og måten hun beskrev folk og ting på. En kjempe morsom bok som jeg absolutt vil anbefale videre!

K.A.98

Hemingways Cuba

2011-02-28T15:11:00.005+01:00

Etter flere år på Cuba kjøpte Hemingway Finca Vigia i 1940. Her bodde han frem til 1960. I 1961 begikk han selvmord. Trykk på bildene så forstørres de og du kan se detaljene bedre.

Huset bærer preg av Hemingways lidenskap for litteratur, jakt, tyrefekting og en god drink

Hemingway tok i mot mange berømtheter som sikkert ble servert lekker mat i spisestuen. De siste årene ble han imidlertid mer og mer folkesky og tok ikke i mot mange besøkende

Fiffig hylle til tidsskrift. Sånn vil jeg også ha!

Bøker på toalettet, skulle bare mangle

Han var opptatt av hundene sine og de ble gravlagt i hagen.

Skrivepult. Han likte best å stå mens han skrev. Skrivemaskinen er plassert på en bokhylle like ved sengen hans.

Båten het Pilar

Hemningway noterte vekten på veggen ved toalettet.

Favorittrestauranten i Cojimar. I dag er den en tourist-trap.