mandag 28. februar 2011

Hemingways Cuba



Etter flere år på Cuba kjøpte Hemingway Finca Vigia i 1940. Her bodde han frem til 1960. I 1961 begikk han selvmord. Trykk på bildene så forstørres de og du kan se detaljene bedre.


Huset bærer preg av Hemingways lidenskap for litteratur, jakt, tyrefekting og en god drink



Hemingway tok i mot mange berømtheter som sikkert ble servert lekker mat i spisestuen. De siste årene ble han  imidlertid mer og mer folkesky og tok ikke i mot mange besøkende

Fiffig hylle til tidsskrift. Sånn vil jeg også ha!


Bøker på toalettet, skulle bare mangle


Han var opptatt av kattene og hundene sine og de ble gravlagt i hagen.


Skrivepult. Han likte best å stå mens han skrev. Skrivemaskinen er plassert på en bokhylle like ved sengen hans.

Båten het Pilar
Hemningway noterte vekten på veggen ved toalettet.

Favorittrestauranten i Cojimar. I dag er den en tourist-trap.

lørdag 26. februar 2011

Litterære forberedelser - Cuba

Skal du til Cuba kan det være nyttig å forberede turen med å få mest mulig kunnskap om øyen. Cuba har en brokete og bemerkelsesverdig historie, både politisk og kulturelt. Ettersom Cuba er en sosialistisk stat er det begrenset informasjon som kommer ut til resten av verden, samtidig som det er et land som tiltrekker seg mange mennesker, også forfattere og vagabonder som formidler kunnskap om landet. Jeg har interessert meg for Cuba lenge, men det er først siste halvåret at jeg systematisk har forsøkt å lære mest mulig om landet. Etter å ha vært der er det helt klart at forberedelsene betalte seg.


Lonely Planet. Anbefales!


I tillegg til mye lesing, filmtitting, nettsurfing og lytting til cubansk musikk skal det tilføyes at vi reiste med en kjenner. I tillegg til kjæresten og barna var svigermor med på turen. I utgangspunktet et risikabelt prosjekt å reise med svigermor, men hun her har noen kvaliteter som ikke mange andre svigermødre har. Hun forelsket seg i Cuba i 1997, da hun var der første gang. Hun hadde nettopp begynt å lære spansk, noe som blant annet førte henne til et studieopphold i Guatemala i en lang periode, og var allerede hardt rammet av Latin-Amerikafeber da hun reiste til Cuba. Dette har utviklet seg, og hun har de siste 6 årene jobbet som guide for to norske ferieselskaper, blant annet på Cuba. Hun kan altså Cuba, snakker godt spansk og er en habil salsadanser. For oss andre var dette et veldig pluss, vi lærte og så ting på Cuba som kun kjennere kan noe om.

Selv om du ikke har en svigermor som min kan du ta med deg noen av erfaringene jeg gjorde da jeg forberedte meg. Først og fremst gjennom relevante bøker, men også gjennom filmtitting.

Litteratur

Det er mange bøker om Cuba, mye av det er dårlig, men det finnes noen perler. Jeg anbefaler Mitt elskede Havanna av Diana Chavino. Denne boken er utrolig nok ikke å oppdrive, så jeg kjøpte min brukt. Se etter den på loppemarkedet, i bruktbutikker eller på biblioteket. Boken er i overkant magisk realisme, men det fungerer veldig bra. Det handler om en ung cubansk kvinne i Miami, som leter etter sin egen identitet. Gjennom historien om tre kvinner på Cuba finner hun det hun søker. En fantastisk bok, rørende, lærerik og vakker.

Vår egen Vigdis Hjort har vært på Cuba og anmeldelse av boken Snakk til meg finner du her.



En annen boker Kubanske drømmer av Cristina Garcia. Også om tre kvinner, denne gangen i tre generasjoner. Magisk realisme, savn og sorg, eksil og lengsel. Jeg syntes den var grei nok, uten at det var en uforglemmelig leseopplevelse.




Så er det Torgrim Eggen som har skrevet Duften av Havana. Boken er god og kunnskapsrik, og vi møter cubansk historie og nåtid gjennom historien om sigaren.




En annen bok - og denne er må-ha-lest-boka, er Dette er Cuba, alt annet er løgn av Vegard Bye og Dag Hoel. Dokumentarisk reiseskildring av høy kvalitet! Et annet tips er den tidligere  bloggomtalte Tolv magiske reiser av reiseguru Jens A. Riisnæs. Knallbra bok som reiseglade bør ha i bokhyllen!
For dem som er interessert i interiør og arkitektur kan Living in Cuba av Simon McBride og Alexander Black anbefales.





Reiseguider
Det er et stort antall reiseguider om Cuba. Jeg handlet inn på Nomaden (se omtale her), de har det meste og hvis du ikke er i Oslo kan du bruke Nomadens utmerkede netbutikk. Mange av guidene er vanskelig å vurdere før man reiser, noe som viste seg å være tilfelle for Cuba.
Gyldendal/Eyewitness fungerte dårlig. Vi reiste rundt på vestsiden av øya, og beskrivelsene i boken var alt for begrenset. Favorittguiden, Lonely Planet, fungerte derimot utmerket og ga turen det lille ekstra. Vi brukte både Cuba guiden og Havanna city guide fra LP. Thomas Cock's Havanna Guide var ikke verdt papiret den er skrevet på, det samme gjelder i noen grad Wallpaper sin Havanna City Guide - dropp den!



Film

Det er mange filmer om Cuba og min favoritt er uten tvil Jordbær og sjokolade. Trist, vakker og politisk. I like! Det sier seg (både Lonely Planet og Svigermor er referanser) at homofile på Cuba fikk det mye bedre etter filmen - og det er bra! Menneskerettighetssituasjonen på Cuba generelt er dårlig, selv om Raol Castro åpenbart er noe rundere i kantene enn broren Castro.



Soy Cuba må du få med deg - den famøse scenen er spilt inn på Hotel Havana - et hotel ut av denne verden - I stayed there.

Så er det Bitter Sugar en nitrist, dog vakker film om en ung kommunist som til slutt, på mest dramatiske vis, mister troen. Meget bra!!
Det er en rekke filmer om Che og om Fidel, og den mest kjente er kanskje Motorsykkel dagbøkene, som absolutt bør ses.


I tillegg til filmer er det nylig gitt ut noe som ligger midt mellom bok og film; en tegneserie om Che. Che, en tegnet biografi ble utgitt året etter han døde (1968). I 1976 forbys boka av militærjuntaen i Argentina og året etter forsvinner manusforfatteren, Hector Oesterheld - angivelig drept av juntaen. I 1985 dukker boken opp i Spania, og flere opplagg trykkes. Nå foreligger boken på norsk. Den er meget bra og anbefales!




Jeg har filmer som jeg ikke har fått sett enda, men hvis de er gode legger jeg dem ut på bloggen senere. Se også etterlysningen etter litteratur om Cuba, der ligger det en del gode tips i kommentarfeltet.

Både litteraturen og filmene anbefales, uavhengig av om du skal til Cuba eller ikke. Det er et så annerledes og spennende land at det er interessant for alle å få mer kunnskap om landet.
Flere tips tas imot med begeistring!

God bok/film/reise!

Snapshots - Cuba


Cayo Levisa


Havana





Trinidad


Tobakksblader til tørk



Kommer ingen vei uten


Yum, yum. Mohiotos



Che

lørdag 12. februar 2011

Ferie og bloggpause


Endelig - koffertene er snart ferdigpakket, kjøleskapet nesten tomt, solbriller og solkrem er funnet frem og et reisebibliotek er omhyggelig valgt ut. Fortsatt fin februar til alle bloggvenner, - jeg kommer tilbake med litteraturanbefalinger, musikktips og where to go when visiting Cuba i begynnelsen av mars.

Bilde hentet fra Allposter.no

Lykken ved å være kvinne? Pippi Power og lykkeprosjekter.

Pippi Power er en "håndbok" for snille piker som ønsker å få litt mer mot og bli mer selvstendig. Den er skrevet av (coach) Gitte Jørgensen, en ung, vellykket danske.

Formålet med boken er bevisstgjøring, og mange av rådene er til ettertanke, morsomme og brukanes. Men det er også mye rart, som skjemmer helheten. Et eksempel er forslaget om å plante en tulipan i en støvel, et annet er (det indirekte) rådet om at du får det mye bedre hvis du skiller deg og tenker mer på deg selv.

Jeg likte godt den delen som handler om å skrive om sin egen historie. Mange kvinner peker bakover og finner forklaringer på det som ikke går bra i livet. Historien blir en tung ryggsekk som man drasser med seg, stadig mer lutrygget og desillusjonert. Forfatteren foreslår å skrive om historien, gjøre seg selv til en "vinner", lese historien opp-ned og si at på tross av alt som har hendt meg tidligere har jeg klart meg bra og er styrket på grunn av tidligere, ofte kjipe, hendelser.

Boken bærer preg av å være litt lettbent og ukebladaktig, men er morsom å lese. Om den er så bevisstgjørende? Det er jeg litt usikker på.

En annen bok i samme segmentet som er bevisstgjørende er Gretchen Rubin's lykkeprosjektet. Den meget vellykkede, ca 40 årige, juristutdannede Rubin setter seg fore å bruke ett år på å finne sin lykke. Hun er i utgangspunktet lykkelig, med grei mann, to barn og flere vellykkede bokutgivelser bak seg. Men, spør Rubin, kan jeg bli enda lykkeligere? Kan jeg bli snillere, bedre organisert, en bedre kone og en bedre mor? Et sterk tilsnitt av "flink pike vil bli enda flinkere". Rubins utgangspunkt er at hun vil bli lykkeligere i hverdagen - ikke noe meditasjon i India eller språk-kurs i Roma med andre ord.

Rubin setter opp tolv bud som gjelder seg selv og hva som er viktig for henne. Vær Gretchen er et av budene som fungerer bra. Hun velger bort alt som ikke er henne - ting hun har følt hun måtte gjøre, og bytter det bort med andre ting. For eksempel starter hun en litteraturklubb, og medlemmene leser barnebøker, i stedet for annen litteratur.

Vel, trikset er, i følge Rubin, å sette seg noen mål for hver måned gjennom et helt år. Januar starter friskt: gå tidligere til sengs, tren bedre, kast, gjenopprett og organiser, gjør noe jeg gruer meg til å gjøre - alt med målsettingen om å bli mer energisk. Hun rydder og ordner, trener og sover, og gjør masse greier som hun har utsatt: vaske vinduer, legesjekk, leverer sko til skomakeren og så videre.
Hver måned er spekket med ambisiøse mål som hun i større eller minder grad lykkes med.

Det som er veldig artig med boken er at Rubin til de grader går opp i prosjektet. Hun leser alt hun kommer over om lykke, og om de temaene som er målsetting for hver uke. På denne måten blir boken interessant, rent litterært og som lykkeforskningsintroduksjon. Hele prosjektet er krydret med gode litteraturreferanser (om enn noe mangelfulle) og forskning i hytt og dynevær. En annen styrke ved boken er at den er bevisstgjørende, jeg som leser tar meg i å tenke over ting og saker som jeg gjør og som jeg absolutt kunne vært bedre på. Men så er det dette "flink-pike syndromet" som de fleste kvinner har i større eller mindre grad. Kravene Rubin setter seg er i overkant strenge - og da jeg kom til oktoberkapittelet var jeg ganske sliten av at hun skulle være så flink til alt mulig. Hun virket som hun gikk litt på tomgang selv, for det ble mye om hvor snill hun var mot familien og venner - og at hun nok kunne vært enda snillere og flinkere.

Tross dette litt utmattende preget mot slutten - dette var en bok som jeg har kost meg med. Rubin gir oss innsyn i en ekstrem-variant av flinkhet og dydighet, hun bevisstgjør oss - både gjennom å inspirere, men i like stor grad ved at det (ihvertfall for denne leseren) blir synliggjort at alt har en grense. Min konklusjon etter å ha lest boken er at jeg slett ikke er så verst. Jeg rer sengen hver morgen, sier unnskyld når jeg er urimelig og gjør så godt jeg kan med alt det andre. Rubin viser i boken sin at det holder - og hun viser at hver og en av oss må finne være egne små lykkeprosjekter. På den  måten blir vi lykkelig, og lykkelige mennesker er i følge Rubin de som lever lengst, får de beste jobbene, har de beste vennene og er de hyggeligste å være sammen med.


Anbefales.
God bok!

torsdag 10. februar 2011

Gjesteblogger: Mannen i Montgomery Street/Karin Sveen

Denne er pakket og klar som leselektyre på Cuba-turen, og jeg har store forventninger til den. Tidligere bøker fra Karin Sveen som Frokost med fremmede og Klassereise. Et livshistorisk essay er gode og særpregede. Boken om Peder Sather fremstår som en kraftprestasjon, noe som ble bekreftet da jeg var så heldig å få høre Karin Sveen snakke om boken sin for et stort publikum for litt siden. Historien om bondesønnen Peder Sæther fra Norge er nesten ikke til å fatte. Etter som jeg kun har fått lest om boken og hørt Sveen fortelle fra boken er det ekstra stas at jegleser's eminente gjesteblogger, Kjell Lars Berge, har lest  den. Her er hans anmeldelse, og jeg konkluderer med at Berges anmeldelsen kan få betegnelsen som ved spesielle anledninger brukes i denne bloggen: Anbefales herfra til himmelen, Løp til nærmeste bokhandel! God bok!



Ambisiøst og vellykket om norsk utvandrer


Anmeldt av Kjell Lars Berge
 
For mennesker født etter 1970 er det kanskje vanskelig å forestille seg det. Men for to eller tre generasjoner siden var Norge var et land man flyttet fra - og ikke til. Norge var en emigrantnasjon. Etter Irland er det få land som på 1800- og 1900-tallet har avgitt så mange utvandrere som Norge. Kari Sveens bok "Mannen i Montgomery Street" forteller historien til en slik norsk utvandrer.


På mange måter er det en noe utypisk utvandrer Sveen skriver om. Hovedpersonen utvandrer tidlig, allerede i 1832. Og han utvandrer fra Odalen i Hedmark, som en av svært få. Dessuten er utvandreren ikke en lutfattig småbruker, men en ressurssterk yngling med en kort karriere i Norges Bank i Trondheim. Foranledningen til emigrasjonen er også spesiell: Mannen som kom til å bosette seg i Montgomery Street i San Fransisco i California, har en gjort en kvinne gravid, og reiser sporenstreks av gårde via Göteborg som eneste passasjer.

Fikk det til derover
Men først og fremst er hovedpersonen som Sveen portretterer, interessant fordi han ble så ufattelig vellykket i sitt nye hjemland. Samtidig er han i dag så å si ukjent, ikke bare i Norge, men også i USA . Hovedpersonen i Sveens bok het på norsk ”Peder Sæther” (engelsk: Peter Sather). Han er en av grunnleggerne av det moderne bankvesenet i USA. Han er med på å bygge opp California som en ny og dynamisk del av amerikansk økonomi. Og ikke minst – og kanskje først og fremst – Peter Sather er interessant fordi han er en av de helt sentrale bidragsyterne til det nye californiske universitetet Berkeley. Inngangen til dette fremragende universitetet er oppkalt etter denne norske immigranten, og et stort tårn på universitetet bærer navnet hans.

Dannelsesreise
Det er en oppsiktsvekkende og lærerik dannelsesreise Karin Sveen inviterer oss med på i sin nye bok. Det oppsiktsvekkende er allerede nevnt, men kan uten videre suppleres med Peder Sæthers oppsiktsvekkende nettverk av bekjente, fra nordstatsgeneralen og presidenten Sherman, via Wall Street- grunnleggeren Drexel til forfatterne Mark Twain og Walt Whitman. Peder Sæther blir på ganske kort tid – etter at han har ankommet New York – en del av det ypperste establishment i USA. Han bekrefter virkelig myten om ”the self made man”, som skaper seg en plass i samfunnet og rikdom med ”to tomme hender”, som man klisjémessig sier. Det lærerike – eller didaktiske – i denne dannelsesreisen er hvordan Sæther skaffer seg posisjonen i establishmentet. Selvsagt må han ha vært en mann med usedvanlig pågangsmot og intelligens, men han var også mellommenneskelig smart og tilpasningsdyktig.

Nettverk
Sæther søker umiddelbart skapende og viktige nettverk, og han bidrar til å utvikle dem. Ganske raskt etter ankomsten til USA lar Peder Sæther seg gjendøpe som baptist. Han gifter seg fornuftig med en kvinne med familie og penger, og han blir frimurer. Men Sæther er ingen sleiping eller en kynisk strateg. Han er opptatt av personlig moral og i å utvikle samfunnets moral. I så måte er han både avholdsmann og en aktiv motstander av slaveriet og den aktive diskrimineringen av de svarte. Ja, han tilsetter afro-amerikanere i egen bank, og viser derfor disse menneskene en tillit som nok var uvanlig på midten av 1800-tallet. I så måte ivaretar Peder Sæther på en helt typisk og forbilledlig måte det den tyske sosiologen Max Weber kalte den protestantiske arbeidsetikken. I ham forenes sosial omsorg og inkluderende samfunnsbyggende engasjement med solid kapitalistisk håndverk. Sæther en er gründer i ordets beste mening.

Portrettmaling
Å skrive denne historien - eller male dette ”portrettet”, som Sveen kaller det - har neppe vært enkelt. En sakprosaforfatter har to store utfordringer: Han eller hun skal finne ut av de faktiske kjensgjerningene, men samtidig skrive dem fram og ut slik at teksten blir levende og lesbar. Begge krav oppfyller Sveen forbilledlig. Hun har gjennomført et ufattelig omfattende forskningsprosjekt. Hun har trålet arkiver – både private og offentlige – for å finne ut så mye som var mulig om denne viktige mannen, som altså var i ferd med å drukne i glemselens hav. Desto viktigere er det at hun også har lykkes med å skrive en tekst som fenger og engasjerer leseren.

Gode historier
Karin Sveen evner å skape et levende og spennende portrett av Peder Sæther, samtidig som hun klarer å anskueliggjøre viktige deler av amerikansk historie. Fortellergrepet hennes er helt klart narrativt, med vekt på gode historier og konflikter sosialt og privat. Av og til tar hun seg litterære friheter, og lar hovedpersonen tenke tanker som Sveen neppe har kilder som kan dokumentere. Denne svake ansatsen til saksorientert kritikk må likevel ikke få skape en inntrykk av at boka virker upålitelig. Sannsynligvis har Karin Sveen med "Mannen i Montgomery Street. Portrett av en norsk emigrant" skrevet en av årets beste bøker.


(Kjell Lars Berge/NRK P2/Kulturnytt 09.02.10)

onsdag 9. februar 2011

Gjesteblogger ungdomsbok: Audrey, vent! og Hvis jeg blir.

Audrey, vent! av Robin Benway

Da den helt normale tenåringen Audrey slår opp med rockeband-kjæresten sin, blir det mange forandringer i livet hennes. Først lager kjæresten, Evan, en sang om hvordan Audrey slo opp, og spiller den på en liten konsert med bandet sitt. Deretter blir sangen megapopulær først i små områder, men så vet alle i hele landet om både sangen, bandet og Audrey. Flere fans, paparazzier og journalister invaderer livet hennes. Til slutt får Audrey nok og forteller sannheten som den egentlig er.

Med små sitater fra en rocke-sang øverst i hvert kapittel, blir dette den beste musikk-boken jeg noen gang har lest. Den var kjempespennende og humoristisk, og jeg kunne bare ikke legge den fra meg.
Anbefales for alle som vet hvordan det er med kjæresteproblemer, og for alle som lever for musikk.
K.A.98


Hvis jeg blir
av Gayle Forman

Da Mia og familien hennes havner i en forferdelig bilulykke, dør alle i familien bortsett ifra henne. Hun vandrer rundt på sykehuset som et slags spøkelse, mens kroppen hennes er i koma. Livet hennes passerer som en revy, og Mia får to valg; skal hun enten bli på jorden med slektningene og vennene som er utrolig glad i henne, eller skal hun reise med foreldrene og broren sin i døden?

Boken ble egentlig en stor skuffelse for meg enn det jeg hadde forventet. Det var ikke noe tristhet, eller følelse eller noe som helst. Den ble litt uforståelig også, særlig i slutten. Handlingen var ganske bra, men det kunne vært bedre.
Ikke engang Mia's interesse for musikk gjorde noe inntrykk. Hele boken var litt stiv, for å si det sånn. Selvom både moren, faren og broren dør, ble jeg ikke sjokkert eller trist. Som sagt; boken ga ingen følelse. Det eneste som var bra med boka, var humoren til karakterene.
Anbefales ikke på det sterkeste.
K.A.98

tirsdag 8. februar 2011

Georgs bok - Halvor Stenstadvold (red.)

I anledning Georg Apenes' 70 års dag kom en meget interessant antologi. 19 kjente politikere og/eller akademikere har bidratt til antologien som er delt inn i to deler: Grunnlaget og Politikken.

Vi kjenner alle Apenes, datatilsynets høvding gjennom 20 år, Høyremannen og debattanten. I utgangspunktet tenkte jeg at dette kanskje var en litt kjedelig bok, kanskje veldig Høyre-intern og ikke veldig aktuell for meg som ikke kan puttes i kategorien "særlig Apenes eller Høyre interessert". Men akk, atter en gang har jeg trukket forhastede slutninger.

Innledningsvis møter vi Apenes gjennom noen subjektive betraktninger om mannen, blant annet fra Ivo De Figueiredo og Lars Roar Langslet. Men så begynner det å utmeisle seg en tematikk som er interessant for de fleste. Mannen, Apenes, har vært en ihuga talsmann og forkjemper for individets frihet - den ypperste av de liberale friheter (sammen med ytringsfriheten og eiendomsretten). Stenstadvold har samlet et variert og, om jeg må få lov: farverikt galleri av personer som bidrar til boken. Det er kapitler om liberale rettigheter, demokrati, menneskerettigheter, samfunnsansvar og ytringsfrihet. Og jommen fant jeg ikke vår egen gjesteblogger, Kjell Lars Berge, som en av bidragsyterne.

Boken er spennende lesning på flere plan: vi blir bedre kjent med Apenes, vi treffer vennene hans, og vi kan lese om det brede spektere av innfallsvinkler til demokratiet som Apenes forfektet.

Bidragsytere i boken er som følger:
Kjell Lars Berge,
Odd Bondevik,
Kirsti Strøm Bull,
Ivo de Figueiredo,
Arne Fliflet,
Reidun Førde,
Bernt Hagtvet,
Anne Holt,
Torbjørn Jagland,
Per Edgar Kokkvold,
Lars Roar Langslet,
Tore Lindholm,
Janne Haaland Matlary,
Harald Norvik,
Halvor Stenstadvold,
Lars Fr. H. Svendsen,
Henrik Syse og
Ingrid I. Willoch

Anbefales!
God bok!

mandag 7. februar 2011

Gjesteblogger ungdomsbok: Den hemmelige hagen

Den hemmelige hagen

Den hemmelige hagen ble skrevet av
Frances Hodgson Burnett   i 1909. Den regnes som en klassiker innen barnelitteratur. Boken er skrevet på bokmål og på nynorsk.

Mary er en nysgjerrig, bortskjemt, gretten jente på 10 år, som må flytte til sin rike og fraværende onkel på landsbygda i England, etter at begge foreldrene dør i India. I sitt nye liv hos onkelen møter hun tjenestepiken Martha, hennes bror Dickon, en gartner og en tam fugl. I det store huset, finner hun mange låste rom, og mystiske ganger. Om natten hører Mary mystiske lyder og rop. Hvem kan det være som skjuler seg i huset? Mary får også fortalt om den hemmelige hage. En hage som har vært lukket siden konen i huset døde. En dag finner Mary nøkkelen som fører inn til hagen, men hvor er hagen, og hvor er døren?

Den hemmelighetsfulle hagen handler om vennskap, mysterier og om å tilpasse seg i en ny hverdag.
Jeg anbefaler denne boken videre, og jeg gir boken en fin 5. 

Rina1998

søndag 6. februar 2011

Tolv magiske reiser. Reisebok for leselystne -Jens Riisnæs (red.)

For noen dager siden fikk jeg Tolv magiske reiser i postkassen min. Boken består av 12 beskrivelser av reisemål, skrevet av  kjente globetrottere. Første kapitelet er skrevet av Michael Palin, en av mine personlige favoritter blandt de reisende  kjendisene, og han skriver om Hemingways Cuba. Etter å ha pløyet meg gjennom diverse bøker om Cuba, av cubanske forfattere, filmer fra Cuba, filmer av cubanere i eksil, og kontinuerlig cubansk musikk på øret, var dette et skikkelig høydepunkt. Fremstillingene av Cuba er ofte negative og deprimerende, men Palin beskriver det Cuba som jeg håper å få oppleve.

I tillegg til Cuba er det mange spennende destinasjoner (samtlige er spennende) og i helgen har jeg blant annet vært gjennom Nord-Iran med Thomaz Goltz, eventyr på Krim med Neal Ascherson og før jeg legger meg i kveld skal jeg en svipptur til Japan, Nordover fra Kyushu med Will Ferguson.

Denne boken er et skattkammer for alle som liker å lese og å reise. Må-ha-bok!

Anbefales hemningsløst, både som forberedelse for reise og som reisevenn når stuen er verden og drømmene er reisen.

God bok!

torsdag 3. februar 2011

Gjesteblogg: Bli kjent med Pakistan av Eide og Skaufjord

En fin innføring i Pakistans historie som gir et både varmt og kritisk bilde av denne muslimske staten midt i verden.

Anmeldt av Kjell Lars Berge

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: 'Pakistan. Midt i verden'. Pax forlag 2010.

Hvilke nordmenn kan med hånda på hjertet si at de kjenner Pakistan? Med unntak av dem som har familie i Pakistan da selvfølgelig, og de er jo som kjent ganske mange. Helt siden 1970-tallet har det vært en stor innvandring fra Pakistan til Norge. I deler av Oslo preger folk med pakistansk bakgrunn bybildet og kulturen. Og mange med pakistansk bakgrunn har allerede satt solide spor etter seg i det norske samfunnet, stort sett på en meget positiv måte. Gjennom norske og internasjonale nyhetsmedier får vi vite en del om landet, men da er nyhetene som regel negative. Religiøs fundamentalisme, forvirret støtte til den åpenbart helt skrullete Taliban-rørsla, politikerdrap, en stor mengde militærkupp, elendig samfunnsstyring og håpløse naturkatastrofer, er noen av de assosiasjoner denne leseren umiddelbart får når navnet ”Pakistan” nevnes.

Kulturell variasjon
Desto mer oppbyggende og givende er det å lese en bok der denne merkelige muslimske staten, som ble skilt ut av det indiske riket ved uavhengigheten fra Storbritannia like etter den andre verdenskrigen, beskrives innenfra og med utgangspunkt i samfunnets oppsiktsvekkende kulturelle variasjon. Med varme, uten infantile fordommer, men med et kritisk blikk, beskriver forfatterne Elisabeth Eide og Terje Skaufjord landet og landets provinser, og folket og folkegruppene som befolker det.

Eide og Skaufjords tekst er kunnskapsrik og genremessig svært sammensatt: Vi får en innføring i landets historie. Forfatterne beskriver det kompliserte kulturelle mangfoldet. De legger ut for oss lesere i detalj den tøffe maktkampen mellom religiøse ledere, den militære kasten og det sivile samfunnet. Vi får et interessant innblikk i samfunnets klassepregede politiske system. Og vi får tilgang til innsiktfulle framstillinger av Pakistans og pakistaneres vanskelige forhold til sine geografiske naboer, særlig India. Folk flest synes å være engasjert i uavbrutt nasjonsstrid. Ingen sak er ubetydelig nok når nabolandet skal disses. Særlig kostelig er det å høre at selv antall mobiltelefoner solgt inngår i den nasjonale kampen!

Enkeltmennesker
Innimellom all denne informasjonen gir forfatterne oss også fortellende innblikk i interessante menneskeskjebner. Fremragende politikere, advokater, intellektuelle, kunstnerer og politikere er intervjuet, slik at de allmenne tendensene blir knyttet til konkrete erfaringer og menneskeskjebner. Men først og fremst er "Pakistan. Midt i verden" en reiseskildring der forfatternes reiser i landet utgjør grunnstrukturen i teksten. Slik får vi også tillit til forfatternes oppfatning av landet. De har selv erfart, sett og opplevd det de skriver om.

Mange norske lesere, med eller uten pakistansk bakgrunn, vil ha nytte av og glede av å lese Elisabeth Eide og Terje Skaufjords bok. Den er lett tilgjengelig og innsiktsgivende, men altså ikke på noen måte ukritisk. Forfatternes fortelling om landet begynner med muligheter og håp og ender – ser det til - i uforsonlige konflikter og sosial tristesse. Skurkene i dramaet som Eide og Skaufjord skaper gjennom teksten, er de militære og særlig de to generalene og presidentene Zia ul-Haq og Pervez Musharraf. Den første av de to framstilles som den onde selv, og omtales som den egentlig årsaken til at den islamske fascismen åpenbart har festet et solid nakkegrep på samfunnet og staten. Slik gis – først og fremst indirekte kanskje – et mye mer forsonlig bilde av islam og islamsk inspirert politikk enn det vi har vent oss til gjennom vestlige medier. Og dermed blir boka et viktig debattbidrag til forholdet mellom det nord-amerikanske og europeiske Vesten og Pakistan - det muslimske landet midt i verden.

(Kjell Lars Berge/Bok i P2, NRK P2, 26.10.2010)